Kulturdepartementet og Norsk Filminstitutt teller bare antall premierer, men glemmer næringen. Antall premierefilmer i 2011 og 2012 som har mottatt produksjonsstøtte fra Norsk Filminstitutt (NFI) er langt lavere enn før. Vi lager få filmer nå, og av de få er det mange som lages utenfor landet pga utenlandske støtteordninger. NFI har glemt en av oppgavene de fikk i stortingsmeldingen om ”å sikre et sterkt produksjonsmiljø”

 Målet er 20 spillefilmer i året, men i 2012 ser det ut til at kun 10 av årets premierer har fått støtte fra NFI, mot fjorårets 14. Nå kan allikevel NFI lukke øyne og ører men åpne munnen og skryte av et stort antall premierer. I år, som i fjor, blir det nemlig over 20 norske spillefilmpremierer, men et stort antall er laget uten produksjonsstøtte. Det betyr at stab og leverandører har jobbet gratis mot sikkerhet i mulige kinoinntekter. De fleste av de filmene flopper økonomisk. Tilbake står da filmarbeidere uten annet enn en jobb på CV´n sin, og leverandører som ikke har fått betalt for leveransene.

Det er flere grunner til at vi lager så få filmer:

1) Noe av produksjonsstøtten har gått til kostbare filmer, og dermed har en film ”spist opp” en pott som kunne gått til to-tre filmer i stedet.

2) NFI holder tilbake støttepenger for å kunne møte kravet om etterhåndsstøtte fra de mange premierene, inkludert de uavhengige filmene finansiert av stab og leverandører.

3) Det er gitt støtte til 3 animasjonsfilmer samtidig, filmer som bruker lang tid i produksjon

4) Noen filmer er utsatt av ulike årsaker.

 Disse faktorer har ført til at det er blitt færre økonomisk fundamenterte filmproduksjoner de siste to årene. Vi skal ikke slutte å lage store filmer eller animasjonsfilmer, vi må også regne med forsinkelser på noen filmer, og etterhåndsstøtten vil vi opprettholde. Problemet er at når nevnte negative faktorer slår til samtidig, synker produksjonsvolumet for filmarbeidere og leverandører.

I tillegg til færre filmer rammes bransjen av at store deler av produksjonen flyttes ut av landet. Dette skyldes primært at andre land ser på film som næring og dermed gir de støtte til norske filmer som legger arbeidet til sitt land. Norske produsenter har fordel av dette og den utviklingen/muligheten skal vi ikke stoppe, men vi må ha ordninger i Norge som gjør at lekkasjen av jobber til utlandet kan få en motvekt i at vi trekker til oss utenlandske filmer hit.

NFI´s utøvelse av filmpolitikken bidrar ikke til et å bygge et sterkt produksjonsmiljø.

 Disse utfordringen tror jeg ikke Kulturdepartementet og NFI ser, ei heller føler de ansvar, og dette er det store problemet. NFI utøver vår eneste politiske styring av filmproduksjonen, men de tenker ikke på at det må være en næring i bunn for at kulturen skal overleve da må noen andre på banen. Jeg etterlyser Næringsdepartementet: La dem også sette film på agendaen slik andre europeiske land gjør. Mitt budskap kan kort oppsummeres slik: Anniken må fri til Trond

Knud Bjørne-Larsen, CEO i Storyline Studios

Les Leif Holst Jensens svar

Dette innlegget ble først publisert i Dagens Næringsliv.