De som i fremtiden skal skrive manus, regissere, skape og fange bilder dukker ikke bare plutselig opp – de vokser ut av et miljø. Nå er dette miljøet truet, skriver prosjektleder i Norsk filmforbund, Terje Lind Bjørsvik.
Det er gledelig å se at avdelingsdirektør i NFI Ivar Køhn i Aftenposten 18. mai etter hvert har vekket en bred og nødvendig debatt i filmmiljøet. Hans meget urovekkende kommentar om at NFI ikke har ansvar for at det er jobber i filmbransjen, fikk i første omgang bare støtte av generalsekretæren i Norske Film og TV-produsenters forening, Leif Holst Jensen, som slutter seg til at norsk film har det strålende. Først 14. august får Køhn støtte av sin sjef Nina Refseth. I svaret klargjør hun hvorfor NFI definerer sitt ansvarsfelt så snevert. I en kommentar på rushprint.no støtter hun John Christian Rosenlunds utmerkede forslag om å bygge en ny tidsmessig studiostruktur. Hun ser dette som en nødvendig og viktig utfordring i den videre norske filmpolitikken. I Rushprint på nett 14. august presiserer imidlertid Refseth at dette sorterer under næringsdepartementet, ikke kulturdepartementet. Hun uttrykker samtidig tilfredshet med at produsentene nå får mer film for pengene ved å flytte produksjonene til utlandet. Jeg leser det slik at hun her definerer St.meld. nr. 22 (06-07) Veiviserens mål om ”å sikre et sterkt produksjonsmiljø» til å ligge utenfor Filminstituttets ansvarsfelt.
Utfordringen jeg nå tar opp er at vi må ha noen til å fylle en slik infrastruktur – et kompetent og velsmurt produksjonsmiljø som vet å få den optimale screen value ut av både anlegg, penger og tid.
Vi har bygget opp et filmmiljø fra det små gjennom drøyt hundre år som fremdeles er preget av velvilje til å få mye ut av lite, en utpreget dugnadsånd, og en enorm lojalitet fra filmarbeiderne til produksjonene.
Den norske filmbransjen består i hovedsak av frilansbaserte arbeidstakere. Det vil si at omlag 90 % av filmarbeiderne er ”løsarbeidere” som jobber fra prosjekt til prosjekt, primært med spillefilm, dokumentar og kortfilm, reklame, og i økende grad TV-drama. Noen filmarbeidere har enkeltmannsforetak / små firma, som i tillegg til egen fagkompetanse leier ut utstyr til produksjonene, både for å sikre kvaliteten og søke å bedre inntektsgrunnlaget.
I 2012 går produksjonsvolumet dramatisk ned, samtidig som fler og fler produksjoner spilles inn og / eller gjør etterarbeidet i utlandet. Det betyr at filmarbeiderne ikke klarer å skaffe seg kontinuitet i arbeidet.
De som har investert får ikke nedbetalt eller oppdatert utstyr, og få banker vil ha ”løsarbeidere” som boliglånskunder, uansett om de dokumenterer høy inntekt i gode år. Med lavt produksjonsvolum over tid blir norske filmarbeidere tvunget til å se seg om etter annet arbeid. Dette skaper en ond sirkel, der dyktige filmarbeidere mister jobber og forsvinner ut av bransjen. Vi mister viktig kompetanse og uerstattelige nettverk. For alltid.
NFI har nå i relativ klartekst begrenset sitt ansvar for faglig og økonomisk oppfølging til å omfatte produksjon, regi og manus.
Problemet er at når hverken NFI eller produsentene vil ta noe som helst ansvar overfor det resterende filmmiljøet; Hvem skal da gjøre det? Veiviserens mål om ”å sikre et sterkt produksjonsmiljø» henger i luften, men vi er avhengige av å lande det. Vi må samhandle nå for å redde og styrke resten av bransjen; både fagarbeidere og leverandør- / produksjonsstruktur.
Plan eller ansvar for organiserte etterutdanningstiltak er altså fraværende for flertallet av norske filmarbeidere. Samtidig etableres det planløst stadig nye studieplasser innen media. Håpefulle bransjeaktører in spe falbyr sine tjenester. Det finnes ingen planmessig kompetanseoverføring mellom erfarne og nye filmarbeidere som tar hensyn til bransjens faktiske behov. Inspirert av arbeidslivets etablerte utviklingsstruktur fra lærling via svenn til mester – har NFF gjentatte ganger foreslått etableringen av en Trainee-ordning uten at hverken NFI eller produsentene har vist noen interesse. Det er erfarne fagsjefer som med bunn i dugnadsånden har tatt seg av opplæring, gratis og på fritiden.
Det er heller ikke noen tradisjon i Norge for produksjonsbudsjetter som gjenspeiler det filmen egentlig koster, og dette paradokset er kanskje den mest akutte trusselen mot den norske filmproduksjonen. Så lenge filmarbeiderne står på som gale for å dekke hullene i produksjonsplanene hva tid, penger og arbeidsmengde angår, og ikke kritiserer eller krever for mye, så er det alltids en mulighet for at produsenten ringer også for neste jobb. Det er imidlertid nærmest umulig å få jobben gjort uten et personlig nettverk av hyggelige samlere, markedssjefer, utstyrsutleiere, gårdeiere, tålmodig familie og ekstrem multitasking. Vi vil jo prestere på nivå med manus – selv om budsjettet ligger langt under. Nettverk må pleies, men når presset øker er det ikke lenger så stas for `de gode hjelperne´ å bidra til filmene. Som filmarbeidernes fagforening ser vi stadig oftere at fagsjefer velger å gi seg når de er yrkesmessig på høyden. Da har de ofte ofret helse, familie og karriere, og må ta grep for å få seg et liv.
Tre akutte problemer peker seg nå ut i situasjonen for norske filmarbeidere:
Dette har over tid gitt feil signaler til det politiske miljøet om hva det faktisk koster å lage film i Norge, og det må da i det minste være Filminstituttets oppgave å gi riktige opplysninger jfr. Veiviseren.
Våre kolleger innen den statlig finansierte scenekunsten har det annerledes. En scenemester, rekvisitør eller lysmester på Nationalteateret eller Operaen er kulturarbeidere, og får sine rettigheter og ansiennitet sikret etter statlige regulativer. Teatrene sørger for verksteder og utstyr. Sånn hadde vi det for 20 år siden, når norsk film og Norsk Film var synonymt og holdt til på Jar, og TV var NRK, og de ordnet seg selv.
Slik kan og vil nok ikke noen i vår bransje ha det, men noe må vi ha. Er en kostymedesigner med Mastergrad fra London, eller produksjonsdesigner fra Filmskolen eller med mastergrad fra Kunstakademiet som jobber med film, etter Køhns nye definisjon lykkejegere i det frie næringsmarked? Nei, og det er heller ikke Storyline Studios, eller Dagslys AS. I alle fall ikke i større grad enn produsentene. Disse firmaene er formet etter – og avhengige av produsentenes behov, enten det er innen spillefilm, drama, reklame eller underholdning, og ofte drevet av og med filmarbeidere. Det er tradisjonelt en uttalt realitet at vi lager produksjonene sammen – både produsenter, skuespillere, filmarbeidere og leverandører. Det har vært slik at bedre rammer i et voksende volum med reklame- og andre kommersielle produksjoner har oljet og smurt økonomien til bransjen, og gitt både stab og produsenter rom for å yte ekstra på de kunstneriske prosjektene. Nå er dette markedet styrt av noen få store næringsaktører som gjennom sine byråer presser produsentene maksimalt på pris. Produsentene skyter nok seg selv i foten når de lar seg presse mot hverandre, og må presse videre på stab og utstyr, eller flagge ut produksjonene til lavkostland. At det går ut over kvaliteten er tydelig for de som fortsatt ser TV-reklame, men å infisere de produksjonene som delfinansieres over kulturbudsjettet med dette er å skyte oss alle i magen. Hver for oss er vi stort sett høyt kvalifiserte profesjonelle, men organisatorisk er vi en sammenrasket dugnadsgjeng som skal forholde oss til og agere i en stadig mer multinasjonal og uoversiktlig medieindustri. I et slikt tåkete landskap vil alltid opportunister ha gode dager på bekostning av de langsiktige seriøse aktørene.
De eneste innen filmkunsten som er under kulturens paraply i følge Norsk filminstitutt og Produsentforeningen er altså produsentene – i tillegg til regissørene og manusforfatterne.
Produsentene er vel den faggruppen i bransjen som i snitt har lavest formell kunst / kulturkompetanse, og som i praksis sitter i den klarest næringsrelaterte posisjonen i en produksjon, også som arbeidsgiver. Rundt nitti prosent av staben er deres arbeidstakere og på skattekort. Filmforbundet må allikevel ofte tvinge produsenter til å følge arbeidsmiljølovens minstekrav, og vi i bruker alt for mye av kapasiteten vår på å forhandle og korrigere kontraktforslag som bryter både arbeidsmiljøloven og den overenskomst som Produsentforeningen (NFTVP) og Filmforbundet (NFF) allerede er enige om. Minstesatser brytes, og man skal individuelt avtale seg bort fra overtidsbetaling og opphavsrettigheter. De fleste produsentene opptrer ansvarlig etter evne og prøver å tenke langsiktig, men så lenge redeligheten i praksis er opp til dem selv, så blir det cowboyene som driver prisene ned og uvegerlig setter standard.
Det er ingen menneskerett å være filmarbeider, ei heller produsent. Vi har i midlertid et politisk vedtak om at norsk filmproduksjon i Norge skal videreføres, og det er vi stolte av. Vi som har ansvar, interesse og er avhengige av at det fortsatt skapes og produseres audiovisuelt drama og dokumentar her må samle oss og samarbeide. Det gjelder både filmskapere / -stab, leverandører, produsenter, byråkrater, politikere og andre. De som har fokus på å utvide sin makt og begrense sitt ansvar får holde på med det. Filmtreet skal pleies og næres, også under bakken, om man vil høste gylden frukt. Om det skjer i dialog med Trond Giske eller Anniken Huitfeldt eller begge to er av underordnet betydning, men det haster! Så veldig god butikk markedsmessig blir det nok aldri, men om vi skal redde norsk filmkultur, definert trygt innenfor det utvidede kulturbegrepet, så må vi ta tak nå. Det er både kulturpolitikk og kulturnæring. Den armeen av filmarbeidere som har sikret oss Max Manus, Kon Tiki, Oslo 31. august og alle de andre er nok ukjente navn for både Anniken Huitfeldt, Nina Refseth og de fleste filmanmelderne. Sara Johnsen, Hans Petter Moland, Joachim Trier, Pål Sletaune, Marius Holst, Petter Næss, Axel Helgeland, John M. Jacobsen, Aage Aaberget og mange andre kjenner dem. De er viktige brikker i det store filmløftet vi smykker oss med, og kulturaktører på høyt nivå. I en annen filmkultur ville de blitt godt tatt vare på, selv i krisetider. Men dette er Norge…
De er blant Filmforbundets over 1000 medlemmer som står stand by for å gjøre alt for Filmen fra det øyeblikket NFI overfører penger til produsentens konto.
Produsentens arbeidsgiveransvar starter på timen når filmarbeideren begynner å produsere etter oppsatt plan, og opphører på andre siden av siste bilde. Produsentene må i liten grad forholde seg til de forpliktelsene overfor sine ansatte som er andre arbeidsgiveres hverdag; bedriftshelsetjenester, velferdsordninger, kompetanseheving. Dette ligger i tradisjonen, og budsjettene tillater det heller ikke. Det betyr også i klartekst at filmarbeiderne ikke på noe tidspunkt får disse tilbudene.
Alle må begynne et sted. De som i fremtiden skal skrive manus, regissere, skape og fange bilder dukker ikke bare plutselig opp – de vokser ut av et miljø. De er assistenter og lærer av de beste. Hvor skal talentene og de små produksjonene utvikle seg om det ikke finnes store produksjoner? Hvor skal filmskolen få søkerne sine fra om vi ikke har et profesjonelt produksjonsmiljø? Hvem skal hjelpe dem med eksamensfilmene? Skal alt gjøres i lavkostland? Om NFIs mandat begrenser seg til kvantitativt mest mulig drama til det norske folk så er det ikke en gang sikkert at norske produsenter er de som får mest ut av pengene, for det er ikke bare stab og studio som er rammet av Eurokrise og nasjonalistisk kultursensur. Både MTV og Disney sender dessuten drama døgnet rundt. Det er billig, og alle snakker norsk.
Det kan sågar frigi kapasitet og midler innad i NFI…
Men gullpalmen, den gror i en annen hage.
Terje Lind Bjørsvik – Prosjektleder i Norsk Filmforbund
Det er gledelig å se at avdelingsdirektør i NFI Ivar Køhn i Aftenposten 18. mai etter hvert har vekket en bred og nødvendig debatt i filmmiljøet. Hans meget urovekkende kommentar om at NFI ikke har ansvar for at det er jobber i filmbransjen, fikk i første omgang bare støtte av generalsekretæren i Norske Film og TV-produsenters forening, Leif Holst Jensen, som slutter seg til at norsk film har det strålende. Først 14. august får Køhn støtte av sin sjef Nina Refseth. I svaret klargjør hun hvorfor NFI definerer sitt ansvarsfelt så snevert. I en kommentar på rushprint.no støtter hun John Christian Rosenlunds utmerkede forslag om å bygge en ny tidsmessig studiostruktur. Hun ser dette som en nødvendig og viktig utfordring i den videre norske filmpolitikken. I Rushprint på nett 14. august presiserer imidlertid Refseth at dette sorterer under næringsdepartementet, ikke kulturdepartementet. Hun uttrykker samtidig tilfredshet med at produsentene nå får mer film for pengene ved å flytte produksjonene til utlandet. Jeg leser det slik at hun her definerer St.meld. nr. 22 (06-07) Veiviserens mål om ”å sikre et sterkt produksjonsmiljø» til å ligge utenfor Filminstituttets ansvarsfelt.
Utfordringen jeg nå tar opp er at vi må ha noen til å fylle en slik infrastruktur – et kompetent og velsmurt produksjonsmiljø som vet å få den optimale screen value ut av både anlegg, penger og tid.
Vi har bygget opp et filmmiljø fra det små gjennom drøyt hundre år som fremdeles er preget av velvilje til å få mye ut av lite, en utpreget dugnadsånd, og en enorm lojalitet fra filmarbeiderne til produksjonene.
Den norske filmbransjen består i hovedsak av frilansbaserte arbeidstakere. Det vil si at omlag 90 % av filmarbeiderne er ”løsarbeidere” som jobber fra prosjekt til prosjekt, primært med spillefilm, dokumentar og kortfilm, reklame, og i økende grad TV-drama. Noen filmarbeidere har enkeltmannsforetak / små firma, som i tillegg til egen fagkompetanse leier ut utstyr til produksjonene, både for å sikre kvaliteten og søke å bedre inntektsgrunnlaget.
I 2012 går produksjonsvolumet dramatisk ned, samtidig som fler og fler produksjoner spilles inn og / eller gjør etterarbeidet i utlandet. Det betyr at filmarbeiderne ikke klarer å skaffe seg kontinuitet i arbeidet.
De som har investert får ikke nedbetalt eller oppdatert utstyr, og få banker vil ha ”løsarbeidere” som boliglånskunder, uansett om de dokumenterer høy inntekt i gode år. Med lavt produksjonsvolum over tid blir norske filmarbeidere tvunget til å se seg om etter annet arbeid. Dette skaper en ond sirkel, der dyktige filmarbeidere mister jobber og forsvinner ut av bransjen. Vi mister viktig kompetanse og uerstattelige nettverk. For alltid.
NFI har nå i relativ klartekst begrenset sitt ansvar for faglig og økonomisk oppfølging til å omfatte produksjon, regi og manus.
Problemet er at når hverken NFI eller produsentene vil ta noe som helst ansvar overfor det resterende filmmiljøet; Hvem skal da gjøre det? Veiviserens mål om ”å sikre et sterkt produksjonsmiljø» henger i luften, men vi er avhengige av å lande det. Vi må samhandle nå for å redde og styrke resten av bransjen; både fagarbeidere og leverandør- / produksjonsstruktur.
Plan eller ansvar for organiserte etterutdanningstiltak er altså fraværende for flertallet av norske filmarbeidere. Samtidig etableres det planløst stadig nye studieplasser innen media. Håpefulle bransjeaktører in spe falbyr sine tjenester. Det finnes ingen planmessig kompetanseoverføring mellom erfarne og nye filmarbeidere som tar hensyn til bransjens faktiske behov. Inspirert av arbeidslivets etablerte utviklingsstruktur fra lærling via svenn til mester – har NFF gjentatte ganger foreslått etableringen av en Trainee-ordning uten at hverken NFI eller produsentene har vist noen interesse. Det er erfarne fagsjefer som med bunn i dugnadsånden har tatt seg av opplæring, gratis og på fritiden.
Det er heller ikke noen tradisjon i Norge for produksjonsbudsjetter som gjenspeiler det filmen egentlig koster, og dette paradokset er kanskje den mest akutte trusselen mot den norske filmproduksjonen. Så lenge filmarbeiderne står på som gale for å dekke hullene i produksjonsplanene hva tid, penger og arbeidsmengde angår, og ikke kritiserer eller krever for mye, så er det alltids en mulighet for at produsenten ringer også for neste jobb. Det er imidlertid nærmest umulig å få jobben gjort uten et personlig nettverk av hyggelige samlere, markedssjefer, utstyrsutleiere, gårdeiere, tålmodig familie og ekstrem multitasking. Vi vil jo prestere på nivå med manus – selv om budsjettet ligger langt under. Nettverk må pleies, men når presset øker er det ikke lenger så stas for `de gode hjelperne´ å bidra til filmene. Som filmarbeidernes fagforening ser vi stadig oftere at fagsjefer velger å gi seg når de er yrkesmessig på høyden. Da har de ofte ofret helse, familie og karriere, og må ta grep for å få seg et liv.
Tre akutte problemer peker seg nå ut i situasjonen for norske filmarbeidere:
Dette har over tid gitt feil signaler til det politiske miljøet om hva det faktisk koster å lage film i Norge, og det må da i det minste være Filminstituttets oppgave å gi riktige opplysninger jfr. Veiviseren.
Våre kolleger innen den statlig finansierte scenekunsten har det annerledes. En scenemester, rekvisitør eller lysmester på Nationalteateret eller Operaen er kulturarbeidere, og får sine rettigheter og ansiennitet sikret etter statlige regulativer. Teatrene sørger for verksteder og utstyr. Sånn hadde vi det for 20 år siden, når norsk film og Norsk Film var synonymt og holdt til på Jar, og TV var NRK, og de ordnet seg selv.
Slik kan og vil nok ikke noen i vår bransje ha det, men noe må vi ha. Er en kostymedesigner med Mastergrad fra London, eller produksjonsdesigner fra Filmskolen eller med mastergrad fra Kunstakademiet som jobber med film, etter Køhns nye definisjon lykkejegere i det frie næringsmarked? Nei, og det er heller ikke Storyline Studios, eller Dagslys AS. I alle fall ikke i større grad enn produsentene. Disse firmaene er formet etter – og avhengige av produsentenes behov, enten det er innen spillefilm, drama, reklame eller underholdning, og ofte drevet av og med filmarbeidere. Det er tradisjonelt en uttalt realitet at vi lager produksjonene sammen – både produsenter, skuespillere, filmarbeidere og leverandører. Det har vært slik at bedre rammer i et voksende volum med reklame- og andre kommersielle produksjoner har oljet og smurt økonomien til bransjen, og gitt både stab og produsenter rom for å yte ekstra på de kunstneriske prosjektene. Nå er dette markedet styrt av noen få store næringsaktører som gjennom sine byråer presser produsentene maksimalt på pris. Produsentene skyter nok seg selv i foten når de lar seg presse mot hverandre, og må presse videre på stab og utstyr, eller flagge ut produksjonene til lavkostland. At det går ut over kvaliteten er tydelig for de som fortsatt ser TV-reklame, men å infisere de produksjonene som delfinansieres over kulturbudsjettet med dette er å skyte oss alle i magen. Hver for oss er vi stort sett høyt kvalifiserte profesjonelle, men organisatorisk er vi en sammenrasket dugnadsgjeng som skal forholde oss til og agere i en stadig mer multinasjonal og uoversiktlig medieindustri. I et slikt tåkete landskap vil alltid opportunister ha gode dager på bekostning av de langsiktige seriøse aktørene.
De eneste innen filmkunsten som er under kulturens paraply i følge Norsk filminstitutt og Produsentforeningen er altså produsentene – i tillegg til regissørene og manusforfatterne.
Produsentene er vel den faggruppen i bransjen som i snitt har lavest formell kunst / kulturkompetanse, og som i praksis sitter i den klarest næringsrelaterte posisjonen i en produksjon, også som arbeidsgiver. Rundt nitti prosent av staben er deres arbeidstakere og på skattekort. Filmforbundet må allikevel ofte tvinge produsenter til å følge arbeidsmiljølovens minstekrav, og vi i bruker alt for mye av kapasiteten vår på å forhandle og korrigere kontraktforslag som bryter både arbeidsmiljøloven og den overenskomst som Produsentforeningen (NFTVP) og Filmforbundet (NFF) allerede er enige om. Minstesatser brytes, og man skal individuelt avtale seg bort fra overtidsbetaling og opphavsrettigheter. De fleste produsentene opptrer ansvarlig etter evne og prøver å tenke langsiktig, men så lenge redeligheten i praksis er opp til dem selv, så blir det cowboyene som driver prisene ned og uvegerlig setter standard.
Det er ingen menneskerett å være filmarbeider, ei heller produsent. Vi har i midlertid et politisk vedtak om at norsk filmproduksjon i Norge skal videreføres, og det er vi stolte av. Vi som har ansvar, interesse og er avhengige av at det fortsatt skapes og produseres audiovisuelt drama og dokumentar her må samle oss og samarbeide. Det gjelder både filmskapere / -stab, leverandører, produsenter, byråkrater, politikere og andre. De som har fokus på å utvide sin makt og begrense sitt ansvar får holde på med det. Filmtreet skal pleies og næres, også under bakken, om man vil høste gylden frukt. Om det skjer i dialog med Trond Giske eller Anniken Huitfeldt eller begge to er av underordnet betydning, men det haster! Så veldig god butikk markedsmessig blir det nok aldri, men om vi skal redde norsk filmkultur, definert trygt innenfor det utvidede kulturbegrepet, så må vi ta tak nå. Det er både kulturpolitikk og kulturnæring. Den armeen av filmarbeidere som har sikret oss Max Manus, Kon Tiki, Oslo 31. august og alle de andre er nok ukjente navn for både Anniken Huitfeldt, Nina Refseth og de fleste filmanmelderne. Sara Johnsen, Hans Petter Moland, Joachim Trier, Pål Sletaune, Marius Holst, Petter Næss, Axel Helgeland, John M. Jacobsen, Aage Aaberget og mange andre kjenner dem. De er viktige brikker i det store filmløftet vi smykker oss med, og kulturaktører på høyt nivå. I en annen filmkultur ville de blitt godt tatt vare på, selv i krisetider. Men dette er Norge…
De er blant Filmforbundets over 1000 medlemmer som står stand by for å gjøre alt for Filmen fra det øyeblikket NFI overfører penger til produsentens konto.
Produsentens arbeidsgiveransvar starter på timen når filmarbeideren begynner å produsere etter oppsatt plan, og opphører på andre siden av siste bilde. Produsentene må i liten grad forholde seg til de forpliktelsene overfor sine ansatte som er andre arbeidsgiveres hverdag; bedriftshelsetjenester, velferdsordninger, kompetanseheving. Dette ligger i tradisjonen, og budsjettene tillater det heller ikke. Det betyr også i klartekst at filmarbeiderne ikke på noe tidspunkt får disse tilbudene.
Alle må begynne et sted. De som i fremtiden skal skrive manus, regissere, skape og fange bilder dukker ikke bare plutselig opp – de vokser ut av et miljø. De er assistenter og lærer av de beste. Hvor skal talentene og de små produksjonene utvikle seg om det ikke finnes store produksjoner? Hvor skal filmskolen få søkerne sine fra om vi ikke har et profesjonelt produksjonsmiljø? Hvem skal hjelpe dem med eksamensfilmene? Skal alt gjøres i lavkostland? Om NFIs mandat begrenser seg til kvantitativt mest mulig drama til det norske folk så er det ikke en gang sikkert at norske produsenter er de som får mest ut av pengene, for det er ikke bare stab og studio som er rammet av Eurokrise og nasjonalistisk kultursensur. Både MTV og Disney sender dessuten drama døgnet rundt. Det er billig, og alle snakker norsk.
Det kan sågar frigi kapasitet og midler innad i NFI…
Men gullpalmen, den gror i en annen hage.
Terje Lind Bjørsvik – Prosjektleder i Norsk Filmforbund
Rettelse: NFI-direktør Refseth støttet John Christian Rosenlunds tanke om et nytt sentralt studioanlegg i Klassekampen den 7.08 på s. 25, under overskriften «Direktør ønsker sentral utbygging».
Kronikkforfatteren nevner filmarbeiderne til «Oslo 31. august». Spesielt i denne sammenhengen siden det er et velkjent faktum at mange av dem som arbeidet på den filmen jobbet helt gratis, uten lønn. Man må anta (og håpe) at det var av kjærlighet til film, og kjærlighet til nettopp den filmen.
Enkelttilfeller har kanskje ikke så mye med de store linjers politikk å gjøre, men kanskje ville disse enkeltpersonene aldri kunne ha bidratt, kanskje ville denne filmen aldri ha blitt laget som den ble, hvis det ikke var for den kjærligheten.
Ikke et argument i en debatt, bare en påminnelse om at imens lønn, satsninger og tariffer blir diskutert, blir «ordentlige» filmer produsert av gratis arbeidskraft – på grunn av kjærlighet til filmen. Slik store musikkfestivaler nok ikke ville gå rundt uten frivillige, er det kanskje ikke så ille at noen yter av kjærlighet før de yter for penger. Kanskje en norm som det ville sile ut mange nok av de uerfarne, til at det er jobber igjen til dem med erfaring og kompetanse..? Kanskje ikke.
Hei Mads. Nå vet ikke jeg hvem som betaler husleia di, men de profesjonelle filmarbeiderne fikk ordentlig betalt på «Oslo 31.» Det var nok ikke helt det som var poenget… Det er ikke snakk om frivillige her. Om alle som liker jobben sin skulle forventes å jobbe gratis så hade vi nok slitt i flere bransjer…
Mads, det finnes utrolige mange filmer ingen har hørt om som har blitt laget av kjærlighet til filmen. Å yte for kjærlighet før man yter for penger er ikke veien å gå. Kun få og små tilfeller er muligens akseptabelt men da burde gutta i skyttergraven belønnes, og når spillefilmer finansiert av nfi deler ut minimale pakkeløsninger som ville fått enhver forsvarer av arbeidstagerens rettigheter til å miste pusten, da har man et problem.
Veldig godt innlegg av Mr.Lindvik.
Eller Bjørsvik..:)
Hei, jeg lurer på hvilke utflagginger det er snakk om som truer fremtiden til norsk film? Når man sier det blir færre filmer, så er det vel naturlig når det var over tredve i fjor. Er håpet at man øker til femti?
I andre europeiske land viser de statlige filmorganer og regjeringer en helt annen omtanke for hele filmens produksjonsmiljø. Se hva feks den britiske regjeringen / BFI skriver:
«Given the mobile nature of the film industry, one of the main aims of film support measures has to be the generation of a critical mass of activity within the Member
State granting the aid in order to stimulate the development and consolidation of the necessary skills and infrastructure.»
Her er altså et hovedmål med filmstøtten å skape en infrastruktur, å følge den teknologiske utviklingen, og å utvikle kompetansen til filmarbeiderne. Norge virker ganske alene i sin unnlatenhet overfor produksjonsmiljøet!
NFI, som statens policyorgan på dette feltet, bør kjenne sin rolle.
Det er mange viktige momenter som Terje Lind Bjørsvik – Prosjektleder i Norsk Filmforbund – tar opp med denne artiklen. Norske Filmregissører kan bekrefte hans beskrivelse av situasjoenen og ser også med bekymring på et free-lance marked av både filmarbeidere og filmregissører, etter «bruk og kast» metoden. Som regissører føler vi oss i økende grad «utskiftbare». Men å velge et kunstner-yrke er forbundet med mye usikkerthet. Likevel mener vi at veien til økt kvalitet går gjennom solid profesjonalitet. Vi opplever at dette trues av kortsiktig tenking og underfinansiering. Regissørene møter dette på to fronter, gjennom vår egen arbeidssituasjon, men vel så mye ved at våre medarbeidere, fagsjefer og assistenter, er særdeles presst på tid, økonomi og rammer for arbeidet. Men vi elsker filmen vi lager, og går gjennom ild og vann for den. Men på sikt undergraver dette at vi kan stå lenge i yrket og skape enda bedre norske filmer.
Ok, så kanskje beskrivelsen av situasjonen er riktig. Hva bør i så fall gjøres? Er det høyere lønn man vil ha eller vil man ha fast jobb av noe slag? Jeg ser ikke hvordan noen i et slikt yrke kan ha den forutsigeligheten som en kontoransatt har. Høyere lønn er en mulighet, men det betyr færre produksjoner totalt sett.
I dagens utgave av Aftenposten Morgen .. 29/8-12
»
MENS VI VENTER PÅ OSCAR
Da en samlet filmbransje var til stede ved den førtiende norske filmfestivalen i Haugesund og Amandapris-utdelingen, ble det igjen – som seg hør og bør – debatt om norsk filmpolitikk. Satsing på film har vært viktig for Regjeringen. Gjennom kulturløftet har vi sørget for nær 185 millioner kroner mer til film. Det har gitt resultater. Flere filmer blir laget og flere velger norske filmer når de skal på kino. Nå skal vi strekke oss videre. Vi har nådd målet om 20 -25 norske filmer i året. Men kan vi lage enda bedre norsk film?
PRISER
På spørsmål om hva som nå er viktig for norsk film har jeg noen ganger svart flere priser. Det skaper debatt. Noen peker på at priser ikke betyr hverken publikumssuksess eller bransjeløft. Andre mener at man ikke kan planlegge seg til en pris, det er den unike historien og det eksepsjonelle talentet som avgjør.
Innen idretten er det enighet om å ha to mål samtidig: breddeidrett og toppidrett. Bredde gir glede ved å delta, folkehelse, fellesskap og mestring, men er også viktig for å rekruttere til toppidretten. Ved å få mange med, øker vi sjansen for å få tak i de beste som kan konkurrere i OL eller VM. Etter den begrensede norske medaljefangsten i London-OL er det blitt diskutert hva vi kan gjøre for å dyrke frem talentene.
Denne tenkningen kan vi også bruke på filmfeltet. Vi må få frem talentene og legge til rette for at de kan konkurrere i verdenseliten. Norsk filme er på toppnivå i teknisk kvalitet, vi kan lyd, bilde og spesialeffekter. Vi har skuespillere på elitenivå. Vi har produsenter og regissører som er med på internasjonale prosjekter. Fordi de regnes blant de beste. Jakten på priser handler om det lille ekstra. Der idrettsutøvere trenger ekstra kraft i steget, ekstra utholdenhet eller perfeksjonert teknikk, trenger norsk film også det lille ekstra. Prestasjonene og historiene som gjør at våre filmer skiller seg ut.
Hvorfor er priser viktig? For det første er det en anerkjennelse av norsk film. Internasjonale priser viser at vi leverer i verdensklasse. Det er ikke den eneste kvalitetsindikatoren, men det er en kvalitetsindikator. For det andre innebærer det et løft for bransjen. Vi gleder oss over at mange norske filmer står på programmet på filmfestivalene i Toronto og Montreal denne høsten. For det tredje blir flere opptatt av norsk film – og får lyst til å jobbe med film. Og da er vi tilbake til startpunktet: Rekruttering for å finne de eksepsjonelle talentene.
BREDDE ER AVGJØRENDE
Det er bredden som bringer oss til topps. Utfordringene er hvordan vi skal få frem bredde i talent og bredden i historier. Viktigheten av dette gjør at jeg har satt ned en arbeidsgruppe som skal se på hvordan vi kan oppnå mangfold i film og TV. Jeg tror på en aktiv filmpolitikk der vi fortsetter å satse stort på film og der vi hele tiden ser på hvordan vi kan lage ordninger som stimulerer til kvalitet. Alternativet er å være passiv og vente på at en norsk von Trier eller Bergman skal komme ut av det blå. Jeg vil heller satse og vente på en ny Oscar.
Anniken Huitfeldt
Kulturminister ( Ap )
»
IMHO
kjære Anniken, det er ikke ditt ( og forrige kulturministers ) intense ønske om internasjonale priser som skaper debatter, men kanskje at det virker som om det er det eneste fokuset du har når det gjelder norsk films fremtid … mens du venter på en norsk von Trier eller Bergman og Oscar kan du jo følge opp
St. meldinga og løftet om ”å sikre et sterkt produksjonsmiljø» .. Du skal ikke se bort ifra at det kan høste resultater det og …
Rettelse: NFI-direktør Refseth støttet John Christian Rosenlunds tanke om et nytt sentralt studioanlegg i Klassekampen den 7.08 på s. 25, under overskriften «Direktør ønsker sentral utbygging».
Kronikkforfatteren nevner filmarbeiderne til «Oslo 31. august». Spesielt i denne sammenhengen siden det er et velkjent faktum at mange av dem som arbeidet på den filmen jobbet helt gratis, uten lønn. Man må anta (og håpe) at det var av kjærlighet til film, og kjærlighet til nettopp den filmen.
Enkelttilfeller har kanskje ikke så mye med de store linjers politikk å gjøre, men kanskje ville disse enkeltpersonene aldri kunne ha bidratt, kanskje ville denne filmen aldri ha blitt laget som den ble, hvis det ikke var for den kjærligheten.
Ikke et argument i en debatt, bare en påminnelse om at imens lønn, satsninger og tariffer blir diskutert, blir «ordentlige» filmer produsert av gratis arbeidskraft – på grunn av kjærlighet til filmen. Slik store musikkfestivaler nok ikke ville gå rundt uten frivillige, er det kanskje ikke så ille at noen yter av kjærlighet før de yter for penger. Kanskje en norm som det ville sile ut mange nok av de uerfarne, til at det er jobber igjen til dem med erfaring og kompetanse..? Kanskje ikke.
Hei Mads. Nå vet ikke jeg hvem som betaler husleia di, men de profesjonelle filmarbeiderne fikk ordentlig betalt på «Oslo 31.» Det var nok ikke helt det som var poenget… Det er ikke snakk om frivillige her. Om alle som liker jobben sin skulle forventes å jobbe gratis så hade vi nok slitt i flere bransjer…
Mads, det finnes utrolige mange filmer ingen har hørt om som har blitt laget av kjærlighet til filmen. Å yte for kjærlighet før man yter for penger er ikke veien å gå. Kun få og små tilfeller er muligens akseptabelt men da burde gutta i skyttergraven belønnes, og når spillefilmer finansiert av nfi deler ut minimale pakkeløsninger som ville fått enhver forsvarer av arbeidstagerens rettigheter til å miste pusten, da har man et problem.
Veldig godt innlegg av Mr.Lindvik.
Eller Bjørsvik..:)
Hei, jeg lurer på hvilke utflagginger det er snakk om som truer fremtiden til norsk film? Når man sier det blir færre filmer, så er det vel naturlig når det var over tredve i fjor. Er håpet at man øker til femti?
I andre europeiske land viser de statlige filmorganer og regjeringer en helt annen omtanke for hele filmens produksjonsmiljø. Se hva feks den britiske regjeringen / BFI skriver:
«Given the mobile nature of the film industry, one of the main aims of film support measures has to be the generation of a critical mass of activity within the Member
State granting the aid in order to stimulate the development and consolidation of the necessary skills and infrastructure.»
Her er altså et hovedmål med filmstøtten å skape en infrastruktur, å følge den teknologiske utviklingen, og å utvikle kompetansen til filmarbeiderne. Norge virker ganske alene i sin unnlatenhet overfor produksjonsmiljøet!
NFI, som statens policyorgan på dette feltet, bør kjenne sin rolle.
Det er mange viktige momenter som Terje Lind Bjørsvik – Prosjektleder i Norsk Filmforbund – tar opp med denne artiklen. Norske Filmregissører kan bekrefte hans beskrivelse av situasjoenen og ser også med bekymring på et free-lance marked av både filmarbeidere og filmregissører, etter «bruk og kast» metoden. Som regissører føler vi oss i økende grad «utskiftbare». Men å velge et kunstner-yrke er forbundet med mye usikkerthet. Likevel mener vi at veien til økt kvalitet går gjennom solid profesjonalitet. Vi opplever at dette trues av kortsiktig tenking og underfinansiering. Regissørene møter dette på to fronter, gjennom vår egen arbeidssituasjon, men vel så mye ved at våre medarbeidere, fagsjefer og assistenter, er særdeles presst på tid, økonomi og rammer for arbeidet. Men vi elsker filmen vi lager, og går gjennom ild og vann for den. Men på sikt undergraver dette at vi kan stå lenge i yrket og skape enda bedre norske filmer.
Ok, så kanskje beskrivelsen av situasjonen er riktig. Hva bør i så fall gjøres? Er det høyere lønn man vil ha eller vil man ha fast jobb av noe slag? Jeg ser ikke hvordan noen i et slikt yrke kan ha den forutsigeligheten som en kontoransatt har. Høyere lønn er en mulighet, men det betyr færre produksjoner totalt sett.
I dagens utgave av Aftenposten Morgen .. 29/8-12
»
MENS VI VENTER PÅ OSCAR
Da en samlet filmbransje var til stede ved den førtiende norske filmfestivalen i Haugesund og Amandapris-utdelingen, ble det igjen – som seg hør og bør – debatt om norsk filmpolitikk. Satsing på film har vært viktig for Regjeringen. Gjennom kulturløftet har vi sørget for nær 185 millioner kroner mer til film. Det har gitt resultater. Flere filmer blir laget og flere velger norske filmer når de skal på kino. Nå skal vi strekke oss videre. Vi har nådd målet om 20 -25 norske filmer i året. Men kan vi lage enda bedre norsk film?
PRISER
På spørsmål om hva som nå er viktig for norsk film har jeg noen ganger svart flere priser. Det skaper debatt. Noen peker på at priser ikke betyr hverken publikumssuksess eller bransjeløft. Andre mener at man ikke kan planlegge seg til en pris, det er den unike historien og det eksepsjonelle talentet som avgjør.
Innen idretten er det enighet om å ha to mål samtidig: breddeidrett og toppidrett. Bredde gir glede ved å delta, folkehelse, fellesskap og mestring, men er også viktig for å rekruttere til toppidretten. Ved å få mange med, øker vi sjansen for å få tak i de beste som kan konkurrere i OL eller VM. Etter den begrensede norske medaljefangsten i London-OL er det blitt diskutert hva vi kan gjøre for å dyrke frem talentene.
Denne tenkningen kan vi også bruke på filmfeltet. Vi må få frem talentene og legge til rette for at de kan konkurrere i verdenseliten. Norsk filme er på toppnivå i teknisk kvalitet, vi kan lyd, bilde og spesialeffekter. Vi har skuespillere på elitenivå. Vi har produsenter og regissører som er med på internasjonale prosjekter. Fordi de regnes blant de beste. Jakten på priser handler om det lille ekstra. Der idrettsutøvere trenger ekstra kraft i steget, ekstra utholdenhet eller perfeksjonert teknikk, trenger norsk film også det lille ekstra. Prestasjonene og historiene som gjør at våre filmer skiller seg ut.
Hvorfor er priser viktig? For det første er det en anerkjennelse av norsk film. Internasjonale priser viser at vi leverer i verdensklasse. Det er ikke den eneste kvalitetsindikatoren, men det er en kvalitetsindikator. For det andre innebærer det et løft for bransjen. Vi gleder oss over at mange norske filmer står på programmet på filmfestivalene i Toronto og Montreal denne høsten. For det tredje blir flere opptatt av norsk film – og får lyst til å jobbe med film. Og da er vi tilbake til startpunktet: Rekruttering for å finne de eksepsjonelle talentene.
BREDDE ER AVGJØRENDE
Det er bredden som bringer oss til topps. Utfordringene er hvordan vi skal få frem bredde i talent og bredden i historier. Viktigheten av dette gjør at jeg har satt ned en arbeidsgruppe som skal se på hvordan vi kan oppnå mangfold i film og TV. Jeg tror på en aktiv filmpolitikk der vi fortsetter å satse stort på film og der vi hele tiden ser på hvordan vi kan lage ordninger som stimulerer til kvalitet. Alternativet er å være passiv og vente på at en norsk von Trier eller Bergman skal komme ut av det blå. Jeg vil heller satse og vente på en ny Oscar.
Anniken Huitfeldt
Kulturminister ( Ap )
»
IMHO
kjære Anniken, det er ikke ditt ( og forrige kulturministers ) intense ønske om internasjonale priser som skaper debatter, men kanskje at det virker som om det er det eneste fokuset du har når det gjelder norsk films fremtid … mens du venter på en norsk von Trier eller Bergman og Oscar kan du jo følge opp
St. meldinga og løftet om ”å sikre et sterkt produksjonsmiljø» .. Du skal ikke se bort ifra at det kan høste resultater det og …