Knud Bjørne-Larsen er en fornuftig fyr, og det er naturlig at han engasjerer seg i debatten om den næringsmessige siden av filmbransjen. Han er direktør for det som er den gjenværende del av det tidligere statlige Norsk Film, og som etter årtusenskiftet har vært et leverandørselskap til den norske bransjen, de siste årene som Storyline, etter fusjon med postproduksjonsselskapet Chimney Pot. Det som er deres utfordring er at de ikke har kontinuerlig nok drift, og at konkurransen med utlandet er knallhard.  Dette dreier som om tjenesteleverandører. Heldigvis ble koblingen mellom statlig repertoar og produksjon fjernet for mer enn ti år siden. Kulturdepartementet og Norsk Filminstitutt skal sikre et godt tilbud til norsk publikum. Deres hovedoppgave er ikke å sikre omsetning hos Storyline, selv om de fortsatt har majoriteten av aksjene.

Når Kulturdepartementet ville bidra til et sterkere produksjonsmiljø i Norge gjennom filmløftet, så har det i stor grad hatt den effekt som har vært ønsket. Norske manusforfattere, regissører, skuespillere, fotografer og klippere har fått mer å gjøre, og har et langt høyere profesjonelt nivå enn tidligere.

Bjørne-Larsen kommer med fire punkter som han anser som problematiske, men som ikke er det.

Det er ikke et problem at noen filmer er mer kostbare enn andre, det har vært en ønsket politikk å differensiere, og sikre at noen store filmer lages, som samler stort pbulikum, og som kan konkurrere internasjonalt. Det er forsvarlig politikk at Norsk Filminstitutt avsetter midler til etterhåndsstøtte til de filmene som har premiere og som vil ha krav til støtte. Det er ikke et problem at det plutselig kommer tre animasjonsfilmer, det har både publikum og bransje etterlyst.

Det som kan være et problem at noen filmer som har fått tilsagn om støtte blir utsatt. Det rammer alle de involverte, men vi kan ikke kreve at filmer settes i gang før hele den finansielle og kreative forarbeidsprosess er iverksatt.

Det norske animasjonsmiljøet har vært lite, men kompetent og kreativt, men det har ikke hatt den industrielle forutsetning for å kunne levere store volum. Det er derfor ikke unaturlig at det er flere prosjekter av denne art som legges ut av landet. Men det skal ikke hindre norske produsenter, manusforfattere og regissører, eller animatører å tenke ut nye gode prosjekter fordi vi kan risikere at de ikke skaper nok arbeidsplasser i leverandørindustrien her i landet.

Det er viktig for den norske bransjen at vi har kompetanse her i landet, og det er relevant å drøfte hvilke tiltak som kan gjøres for å sikre norsk og nordisk filmbransje konkurransedyktige vilkår. Det er tøffe tider i internasjonal underholdningsindustri, og på samme måte som andre næringer møter norsk bransje svært hard konkurranse, både på kostnader og kompetanse. Vi kan ikke møte dette med å avgrense hvilke typer prosjekter Norsk Filminstitutt skal støtte, eller stille krav om at norske filmer, med allerede knappe ressurser ikke skal tenke på de beste løsningene for å realisere sine ambisjoner.

Norsk film lever, og det er ikke slutt på film i Norge. Film lages i hele landet og i stadig nye miljøer. Men Bjørne-Larsens sluttpoeng om å få Anniken Huitfedt til å fri til Trond Giske for å se på de næringsmessige vilkårene igjen må gjerne følges opp. Men det er ikke Anniken som skal fri til Giske, men filmbransjen som må gjøre det. Anniken skal sikre at norsk film frir til publikum.

Leif Holst Jensen, generalsekretær Norske Film, TV- og spillprodusenters forening.

Les Knud Bjørne-Larsens innlegg

Dette innlegget ble første gang publisert i Dagens Næringsliv i en kortere versjon.