På kvinners vis

På kvinners vis

Det gir ofte ikke mening å identifisere en ”kvinnelig filmestetikk”. Men noen ganger gir det faktisk mening, skriver Anne Gjelsvik.

Jeg har ofte blitt spurt om kvinner lager film på en annen måte enn menn. Mitt svar har vært at det vet jeg ikke. Filmer er så forskjellige; kvinner er ikke en gruppe, men individer, de som menn. Hva skulle være en kvinnelige estetikk? Etter noen dager ved Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF 2012) vil jeg likevel si at jeg ser noe som framtrer som en gjentagende estetikk hos noen av de beste kvinnelige regissørene i dag: tette bilder på de nære detaljene som fanger fortellingen i sanselige opplevelser. 

I Andrea Arnolds Wuthering Heights er det hestens pust, man og øre som er i fokus når de snart tragisk elskende skal ut for å ri første gang, en hånd mot varm hest og hvordan den ville jentas hår blafrer i vinden når hun rir. I Julia Murats Stories That Only Exists When Remembered er det den gamle kvinnen som lar den unge kvinnen kjenne teksturen i brøddeigen for at følelsen i fingrene skal bringe arv videre. I Céline Sciammas Tomboy er det barnas lek, søsken som bader sammen, nært, vart, men uten å være utleverende. 

TIFF er alltid en festival med sterke og viktige fortellinger, sterke menneskeskjebner som setter spor i sinnet. Denne gangen reiser jeg også hjem med minner om filmspråk; levende og sterke filmbilder som viser filmmediets fantastiske muligheter:  Spranget er langt fra The Artists  stumfilmpastisj med sin nostalgiske påstand om ”they don’t make ’em like that anymore” (det vil si som i Hollywoods glansdager) til Innoncent Saturdays (Aleksandr Mindadze) intense og klaustrofobiske beskrivelse av Tsjernobyl-katastrofens første timer. Filmer lages ikke på samme måte som før, men Oleg Mutus tette og ekstreme fotoarbeid viser at det ennå er mange nye og sterke måter å formidle på. For egen del likte jeg best de filmene som gikk tettest på.

Céline Sciammas "Tomboy".

 

At kamera går tett på er imidlertid ikke alltid nok til at tilskueren bringes tett på, noe britiske Andrea Arnolds nye film er et eksempel på (i motsetning til i sin beste film Fish Tank). På sitt beste, som i scenen hvor Heathcliff holder Catherine nede i den kalde og våte gjørmen i barnas gryende erotisk lek, skaper estetikken følelser i tilskueren. Og som Peter Bradshaw i Guardian skrev i sin anmeldelse: filmen ser ut som den er laget før boka. Som et velkomment oppgjør med de klassiske rene og vakre adapsjonene vi har sett mengder av siste år, lager Arnold en film som ikke ser ut som filmet litteratur. Heller enn å følge bokens plot fremhever hun alt som er Film: særlig det visuelle og mise-en-scene; fra det store vakre kalde landskapet til detaljene: bloddråpene som renner fra fuglene drept i jakt, det sanselige i varmen fra peisen, den våte gjørma, hvordan det føles å ligge på saueskinn. Lyden av vinden. Noen ganger storslått, men oftest tett på. Men dette går på bekostning av dybden i lidenskapen mellom Cathrine og Heathcliff, i forståelsen av menneskene og tragedien, som rammer dem og alle rundt dem. 

Et renere og mer vellykket forsøk på å framheve detaljene i historien er argentinske Julia Murats spillefilmdebut Stories that only exists when remembered. Når den unge fotografen Rita ankommer den avsidesliggende lille landsbyen kun bebodd av eldre mennesker som ”har glemt å dø” stopper den stille filmen opp og fanger detaljene slik stillbildefotografen gjør. En ekstremt finstemt og følsom beskrivelse av tid, tilhørighet og lidenskap. Filmer som kombinerer film og fotografi synes nettopp å fange tid og detaljer på en særegen fin måte, og her er overgangen og forholdet mellom de levende og de stille bildene særlig subtilt, og relevant for filmens tematikk.

Julia Murats "Stories That Only Exists When Remembered ".

 

Tettest på, både i bilde og følelser, kommer franske Céline Sciamma (som vant Aurora i Tromsø i 2008 med Vannliljer). Tomboy fornyer den litt utslitte oppvekstskildringen med fortellingen om den nyinnflyttede jenta som utgir seg for å være gutt. En hemmelighet som kan skjules ved hjelp av sommerferie, en u-utviklet jentekropp som kan spille fotball, en badedrakt som kan klippes om til en badebukse. En hemmelighet som kan briste fram når som helst. Sciamma fanger sine fabelaktige barneskuespillere med nennsomt blikk for detaljer. Og nennsomt må det være når det er småjenters kjønnsidentitet du skal vise fram, enten det er små ballerinaer, nakne barn i badekar eller jenters blikk på egen kropp i speil. I disse sidene minner den også om Lisa Aschans Apflickorna som også balanserer fint med en kvinnelig regissør, men mest minnet Tomboy meg om Terrence Malicks vare blikk for hvordan det føles å være barn i Tree of Life. Men sjelden har jeg kjent på, og blitt påminnet om, hvordan det er å være barn, i lek eller i å gjemme hemmeligheter, selv om mine ikke var så store som Laures/Mikaels.  

Og så har jeg indirekte sagt at også mannlige regissører kommer tett på, skaper sanselige bilder og fanger detaljer. Men det er noe av denne tette sanselige estetikken som etter min mening gjorde Meek’s Cutoff (Kelley Reichardt) til en av sist års beste filmer (dessverre ikke på TIFF, dessverre ikke på kino!); tett på de detaljene vi ennå ikke har sett, eller hørt, eller følt: hvordan det er krysset en fossende elv på vei mot ukjent landskap. Den evige knirkingen i eikene til nybyggernes vogner. Oregon-luften og vinden som tørker kroppen til den er tørr av ulidelig tørste. Et nytt, kvinnelig, blikk på western, slik de kvinnelige regissørene på TIFF i år gav nye blikk på ting jeg trodde jeg hadde sett meg ferdig på før; den klassiske adapsjonen eller oppvekstskildringen. 

Kelley Reichardt, Andrea Arnold, Céline Sciamma og Julia Murat er i alle fall kvinnelige regissører som kommer tett på, og jeg gleder meg til å følge dem tett i årene framover.

Les Anne Gjelsviks tidligere innlegg:

Anne Gjelsvik er fast spaltist på Rushprint.no. Hun er professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst og medivitenskap, NTNU. Hun har særlig forsker på amerikansk samtidsfilm og forholdet film og samfunn. Hun har blant annet skrevet bøkene Mørkets øyne – filmkritikk, vurdering og analyse og Vondt og Vakkert – vold i audiovisuelle medier, og redigert boken Clint Eastwood’s Iwo Jima som kommer på Wallflower. Hun arbeider for tiden på et bokprosjekt om farsrollen i amerikansk samtidsfilm.

 

2 kommentarer til På kvinners vis

  1. Jeg er veldig i tvil om det nære kameraet kan knyttes til et kvinnelig blikk. Særlig asiatiske mannlige regissører benytter det ofte, synes jeg, tenk bare på In the Mood for Love. Den (mannlige) fransk-vietnamesiske regissøren Tran Anh Hung snakket reflektert om dette i et intervju med Rushprint senest i vår, i forbindelse med Norgespremieren på Norwegian Wood. I den filmen (med foto av Mark Ping Bin Lee, som jo også var involvert på In the Mood for Love) går kamera ofte så tett at du ser hvert sting i et stoff og hver maske i et strikkeplagg. Tran Anh Hung sa blant annet:

    – For å skape en følelse av intimitet kan det være nødvendig å gå helt, helt nær. Det øker tilskuerens oppmerksomhet enormt. Jeg kan forberede deg på at noe skal skje, gjøre deg ekstremt våken. Det forplikter deg til å se etter på en bestemt måte. Du går inn i karakterens opplevelse, trenger inn i den mentale synsvinkelen.

  2. Jeg er, som jo mine innledende kommentarer er ment å antyde, skeptisk til at det skulle finnes EN kvinnelig estetikk, eller noe som helst som kun er kvinnelig, eller noe bare menn gjør. Jeg har likevel forsøkt å beskrive noen trekk ved fire filmer som jeg har sett på kort tid, som jeg synes har noen trekk til felles. Jeg beskriver disse fellestrekkene hos fire fine regissører med karakteristikker som vekt på detaljer, på noe nært, på noe sanselig, og dette handler om langt flere ting enn kamera og nærbilder.
    Min påstand er derfor ikke at dette er kvinnelig per se, men noen jeg mener er gjeldende for disse filmene, og derfor interssant å se i en sammenheng.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

På kvinners vis

På kvinners vis

Det gir ofte ikke mening å identifisere en ”kvinnelig filmestetikk”. Men noen ganger gir det faktisk mening, skriver Anne Gjelsvik.

Jeg har ofte blitt spurt om kvinner lager film på en annen måte enn menn. Mitt svar har vært at det vet jeg ikke. Filmer er så forskjellige; kvinner er ikke en gruppe, men individer, de som menn. Hva skulle være en kvinnelige estetikk? Etter noen dager ved Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF 2012) vil jeg likevel si at jeg ser noe som framtrer som en gjentagende estetikk hos noen av de beste kvinnelige regissørene i dag: tette bilder på de nære detaljene som fanger fortellingen i sanselige opplevelser. 

I Andrea Arnolds Wuthering Heights er det hestens pust, man og øre som er i fokus når de snart tragisk elskende skal ut for å ri første gang, en hånd mot varm hest og hvordan den ville jentas hår blafrer i vinden når hun rir. I Julia Murats Stories That Only Exists When Remembered er det den gamle kvinnen som lar den unge kvinnen kjenne teksturen i brøddeigen for at følelsen i fingrene skal bringe arv videre. I Céline Sciammas Tomboy er det barnas lek, søsken som bader sammen, nært, vart, men uten å være utleverende. 

TIFF er alltid en festival med sterke og viktige fortellinger, sterke menneskeskjebner som setter spor i sinnet. Denne gangen reiser jeg også hjem med minner om filmspråk; levende og sterke filmbilder som viser filmmediets fantastiske muligheter:  Spranget er langt fra The Artists  stumfilmpastisj med sin nostalgiske påstand om ”they don’t make ’em like that anymore” (det vil si som i Hollywoods glansdager) til Innoncent Saturdays (Aleksandr Mindadze) intense og klaustrofobiske beskrivelse av Tsjernobyl-katastrofens første timer. Filmer lages ikke på samme måte som før, men Oleg Mutus tette og ekstreme fotoarbeid viser at det ennå er mange nye og sterke måter å formidle på. For egen del likte jeg best de filmene som gikk tettest på.

Céline Sciammas "Tomboy".

 

At kamera går tett på er imidlertid ikke alltid nok til at tilskueren bringes tett på, noe britiske Andrea Arnolds nye film er et eksempel på (i motsetning til i sin beste film Fish Tank). På sitt beste, som i scenen hvor Heathcliff holder Catherine nede i den kalde og våte gjørmen i barnas gryende erotisk lek, skaper estetikken følelser i tilskueren. Og som Peter Bradshaw i Guardian skrev i sin anmeldelse: filmen ser ut som den er laget før boka. Som et velkomment oppgjør med de klassiske rene og vakre adapsjonene vi har sett mengder av siste år, lager Arnold en film som ikke ser ut som filmet litteratur. Heller enn å følge bokens plot fremhever hun alt som er Film: særlig det visuelle og mise-en-scene; fra det store vakre kalde landskapet til detaljene: bloddråpene som renner fra fuglene drept i jakt, det sanselige i varmen fra peisen, den våte gjørma, hvordan det føles å ligge på saueskinn. Lyden av vinden. Noen ganger storslått, men oftest tett på. Men dette går på bekostning av dybden i lidenskapen mellom Cathrine og Heathcliff, i forståelsen av menneskene og tragedien, som rammer dem og alle rundt dem. 

Et renere og mer vellykket forsøk på å framheve detaljene i historien er argentinske Julia Murats spillefilmdebut Stories that only exists when remembered. Når den unge fotografen Rita ankommer den avsidesliggende lille landsbyen kun bebodd av eldre mennesker som ”har glemt å dø” stopper den stille filmen opp og fanger detaljene slik stillbildefotografen gjør. En ekstremt finstemt og følsom beskrivelse av tid, tilhørighet og lidenskap. Filmer som kombinerer film og fotografi synes nettopp å fange tid og detaljer på en særegen fin måte, og her er overgangen og forholdet mellom de levende og de stille bildene særlig subtilt, og relevant for filmens tematikk.

Julia Murats "Stories That Only Exists When Remembered ".

 

Tettest på, både i bilde og følelser, kommer franske Céline Sciamma (som vant Aurora i Tromsø i 2008 med Vannliljer). Tomboy fornyer den litt utslitte oppvekstskildringen med fortellingen om den nyinnflyttede jenta som utgir seg for å være gutt. En hemmelighet som kan skjules ved hjelp av sommerferie, en u-utviklet jentekropp som kan spille fotball, en badedrakt som kan klippes om til en badebukse. En hemmelighet som kan briste fram når som helst. Sciamma fanger sine fabelaktige barneskuespillere med nennsomt blikk for detaljer. Og nennsomt må det være når det er småjenters kjønnsidentitet du skal vise fram, enten det er små ballerinaer, nakne barn i badekar eller jenters blikk på egen kropp i speil. I disse sidene minner den også om Lisa Aschans Apflickorna som også balanserer fint med en kvinnelig regissør, men mest minnet Tomboy meg om Terrence Malicks vare blikk for hvordan det føles å være barn i Tree of Life. Men sjelden har jeg kjent på, og blitt påminnet om, hvordan det er å være barn, i lek eller i å gjemme hemmeligheter, selv om mine ikke var så store som Laures/Mikaels.  

Og så har jeg indirekte sagt at også mannlige regissører kommer tett på, skaper sanselige bilder og fanger detaljer. Men det er noe av denne tette sanselige estetikken som etter min mening gjorde Meek’s Cutoff (Kelley Reichardt) til en av sist års beste filmer (dessverre ikke på TIFF, dessverre ikke på kino!); tett på de detaljene vi ennå ikke har sett, eller hørt, eller følt: hvordan det er krysset en fossende elv på vei mot ukjent landskap. Den evige knirkingen i eikene til nybyggernes vogner. Oregon-luften og vinden som tørker kroppen til den er tørr av ulidelig tørste. Et nytt, kvinnelig, blikk på western, slik de kvinnelige regissørene på TIFF i år gav nye blikk på ting jeg trodde jeg hadde sett meg ferdig på før; den klassiske adapsjonen eller oppvekstskildringen. 

Kelley Reichardt, Andrea Arnold, Céline Sciamma og Julia Murat er i alle fall kvinnelige regissører som kommer tett på, og jeg gleder meg til å følge dem tett i årene framover.

Les Anne Gjelsviks tidligere innlegg:

Anne Gjelsvik er fast spaltist på Rushprint.no. Hun er professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst og medivitenskap, NTNU. Hun har særlig forsker på amerikansk samtidsfilm og forholdet film og samfunn. Hun har blant annet skrevet bøkene Mørkets øyne – filmkritikk, vurdering og analyse og Vondt og Vakkert – vold i audiovisuelle medier, og redigert boken Clint Eastwood’s Iwo Jima som kommer på Wallflower. Hun arbeider for tiden på et bokprosjekt om farsrollen i amerikansk samtidsfilm.

 

2 Responses to På kvinners vis

  1. Jeg er veldig i tvil om det nære kameraet kan knyttes til et kvinnelig blikk. Særlig asiatiske mannlige regissører benytter det ofte, synes jeg, tenk bare på In the Mood for Love. Den (mannlige) fransk-vietnamesiske regissøren Tran Anh Hung snakket reflektert om dette i et intervju med Rushprint senest i vår, i forbindelse med Norgespremieren på Norwegian Wood. I den filmen (med foto av Mark Ping Bin Lee, som jo også var involvert på In the Mood for Love) går kamera ofte så tett at du ser hvert sting i et stoff og hver maske i et strikkeplagg. Tran Anh Hung sa blant annet:

    – For å skape en følelse av intimitet kan det være nødvendig å gå helt, helt nær. Det øker tilskuerens oppmerksomhet enormt. Jeg kan forberede deg på at noe skal skje, gjøre deg ekstremt våken. Det forplikter deg til å se etter på en bestemt måte. Du går inn i karakterens opplevelse, trenger inn i den mentale synsvinkelen.

  2. Jeg er, som jo mine innledende kommentarer er ment å antyde, skeptisk til at det skulle finnes EN kvinnelig estetikk, eller noe som helst som kun er kvinnelig, eller noe bare menn gjør. Jeg har likevel forsøkt å beskrive noen trekk ved fire filmer som jeg har sett på kort tid, som jeg synes har noen trekk til felles. Jeg beskriver disse fellestrekkene hos fire fine regissører med karakteristikker som vekt på detaljer, på noe nært, på noe sanselig, og dette handler om langt flere ting enn kamera og nærbilder.
    Min påstand er derfor ikke at dette er kvinnelig per se, men noen jeg mener er gjeldende for disse filmene, og derfor interssant å se i en sammenheng.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY