”Danser folk på gatene i Danmark i kveld?”, spurte jeg Zentropas Peter Aalbæk Jensen etter at danskene hadde fått inn tidenes fulltreffere under European Film Awards i Berlin lørdag kveld: 14 nominasjoner, 5 priser.  Han ristet saktmodig på hodet. Siden showet ikke blir overført på dansk TV hadde de færreste fått det med seg.  Trist nok, for når et lite land som Danmark vinner ”EM i film” hadde det fortjent noen øyeblikks nasjonal eufori. 

Både det tyske TV-showet og prisene reflekter kanskje noen av problemene den europeiske filmen står ovenfor: De fleste som nådde opp til finalen var engelskspråklige, deriblant danske Melancholia som fikk prisen som beste film, og  Susanne Biers Hævnen (der danskene gjorde det kloke trekket å endre tittelen til In a better world).  Og TV-showet viste at det er vanskelig å forstå tysk humor, selv med en søt standup-komiker i Melancholia-brudekjole som programleder, særlig når flørting med håndholdt kamera og stor mobilisering av lokale stjerner trekker showet ut til tre timer uten pause. 

Dette var også en del av diskusjonen på European Film Academys generalforsamling tidligere på dagen: Hvordan kan TV-showet mobilisere større interesse for den europeiske filmen?

Riktignok blir det overført til 100 land på fem kontinenter, men i de fleste landene er det snakk om lokale betal-TV stasjoner med et begrenset publikum.  En annen sørgelig tendens er at europeiske spillefilmer er nærmest forsvunnet fra de vanlige TV-kanalene, som nå nesten uten unntak bare viser nasjonale produksjoner. 

Som EFA-president Wim Wenders bemerket, er dette merkverdig sett i perspektiv av EU-krisen. For ingenting er vel bedre egnet enn filmen til  å fremme forståelse og solidaritet i et Europa hvor nasjonalismen igjen er på fremmarsj og Jugoslavia-krigen bare er kort tid bak oss? 

Det var likevel ikke vanskelig å merke en aggresjon mot en tysk dominans som kom til uttrykk gjennom et TV-show som i liten grad promoterte nettopp dette mangfoldet, enn si muligheten forskjellige land kunne hatt til å presentere sine stjerner. 

At danskene til de grader har trengt gjennom den europeiske filmmuren er desto mer bemerkelsesverdig, og noe norsk filmmiljø burde studere med stop-motion kamera. Mads Mikkelsen ble belønnet med en European Achievement in World Cinema. Prisen ble delt ut av spillekamerat Stellan Skarsgård som holdt en sterk tale til den eneste han kjente som gjennom sin lidenskap kunne gjøre selv beskrivelsen av en fotballkamp til en spennende fortelling.  Susanne Bier berømmet manusforfatter Anders Thomas Jensen og skuespiller Mikael Persbrandt. De var begge nominert og derfor medeiere av Biers historiske dobbeltpris for en film hun allerede har fått en Oscar for.

Spesielt rørende var det å se en svært overrasket Jette Lehmann få prisen for beste production design for Melancholia. Hun takket von Trier for å gi henne uvanlige utfordringer, som å lage set-design til jordens undergang, og familien for å holde ut med hennes yrkesvalg.  Melancholia fikk også prisen for beste foto, og ble altså stemt fram som årets europeiske film. Von Trier hadde sendt kona for å representere ham, men hadde etter fadesen i Cannes lovet aldri mer å komme med public statements. Hun kunne derfor heller ikke si noe, men han hadde sagt at hun kunne sende et lite vink. 

Kanskje er det europeisk film på sitt beste: Små vink fra forskjellige kulturer som prøver å finne nye språk og tegn for å nå utover den rent lokale forståelsen.  En film som utnyttet dette og fikk prisen ”European discovery” var belgisk/hollandske Adem. Den skildrer ”umulig kjærlighet” gjennom to ungdommer med pusteproblemer som forelsker seg i hverandre på en høyisolert sykehusavdeling, hvor de bare kan kommunisere gjennom glassvegger og telefon.  En film uten effekter, men som likevel kan sees og forstås av hvilken som helst ungdom over hele verden. 

Stephen Frears var i år EFAs spesielt invitert gjest, med egen konferanse og visning av The Queen – som bare blir bedre for hver gang man ser den.  Han fikk også sin ”life time achievement”, men unnskyldte seg for å ha vært en atypisk europeisk regissør. Ikke skriver han egne manus, han bare går på jobben for å ha det gøy og ser det som sin eneste oppgave å få andre til å gjøre det de er gode til.  Han håper å gjøre det bedre i neste liv, og berømmet filmforfatternes innsats.

Ellers er det kanskje slik, som programlederen sa det, at man blir skuespiller for å bli elsket, regissør for å bli respektert og manusforfatter for å bli oversett. Hun briljerte for øvrig med en taleøvelse spesielt vanskelig for tyske tunger: ”The 5th nomination goes to George the 6th played by Colin Firth in ”The King’s speech”. 

Kongens tale var da også  kveldens andre store vinner.  Regissert av australsk-britiske Tom Hooper som  fikk ”The People’s choice award”, i tillegg til pris for beste klipp og beste mannlige skuespiller. 

Det er ikke til å underslå at ideen om stor flyt og utveksling av europeiske filmer innad i Europa, er truet, og at vi antageligvis kan se langt etter de neste års greske og italienske storfilmer. Og det er et paradoks at EFA, som rommer så mye kunnskap og talent, skal produsere et så lite overskridende TV-show. Kanskje kunne de lære noe av Melodi Grand Prix, hvor landene selv får presentere sine kandidater og stjerner? Der vi får lov til å le av vulgære øst-europeere, sør-europeisk pathos og finsk heavy metal, mens det likevel kommuniseres noe om de forskjellige landenes særpreg de få minuttene hvert land har til rådighet. 

At prisen mangler et kjælenavn a la Oscar ble også nevnt som et problem. Et russisk akademimedlem foreslo å kalle den ”Tatjana”. Volker Schlöndorff mente at ”Sisyfos” måtte være dens rette navn nettopp fordi så mange steiner trilles oppover EU-fjellet for å falle tungt tilbake.  La oss bare håpe at Europa fortsetter å produsere filmer som får oss til å fly over grensene, rett inn i De andres liv og rumenske abortproblemer,  og at det blir en internasjonal forpliktelse også å vise disse filmene på TV.

Elsa Kvamme er regissør, manusforfatter og EFA-medlem. For tiden TV-aktuell med dokumentaren «Legenes krig», som fikk Gullstolen for beste dokumentar på Kortfilmfestivalen i Grimstad.