En gruppe norske filmskapere kommer hjem fra forskjellige utenlandske filmskoler på slutten av 80-tallet. De ønsker å utfordre den norske realismen og halvtomme kinosaler landet over med sine filmer. Det første de gjør er ulike kortfilmer, og den norske kortfilmfestivalen i Grimstad er stedet der evner og mot måles mot hverandre.  Noe er i gjære.

Fremdeles er vi avhengig av at rause svensker, dansker, polakker og engelskmenn deler på sine få, men kostbare statlige studieplasser ved sine egne filmskoler. De viser en forunderlig vilje til å finansiere og utdanne norske filmskapere og ikke bare sine egne. For noen filmskole har Norge fremdeles ikke, på tross av et massivt press fra den norske filmbransjen gjennom de siste 30 årene. Deler av bransjen trygler på knærne om forståelse. Ingen vestlige land vi vil sammenligne oss med, står i en tilsvarende situasjon. Tvert i mot er de yngste europeiske filmskolene allerede blitt 20-30 år gamle. De eldste har eksistert i mer enn en mannsalder.

Så er det ikke lenger noe i gjære, men noe skjer.

Stortinget vedtar i et særlig Stortingsvedtak i 1991 at vi endelig skal opprette en kunstfaglig filmutdannelse på det høyeste nivå i Norge. Det vil si en filmutdanning som skulle bli sammenlignbar med andre kunsthøgskoler i Norge, som kunstakademiene, teaterhøgskolen og musikkhøgskolen.

Skolen blir plassert på Lillehammer i 1997 med et fornuftig basisbudsjett for en grunnleggende filmutdannelse. Senere blir Den norske filmskolen en del av Høgskolen i Lillehammer, men bevarer sitt basisbudsjett. Og på dette grunnlaget er skolen blitt til hva den er i dag.  En av Europas yngste filmskoler og en suksess i manges øyne. I vår kunne vi observere at skolens studenter med en komedie i lommen og filmskolen i ryggen mottar den største av alle priser en filmskole kan få. Årets Student Oscar ble delt ut av det amerikanske filmakademiet til den stolte regissøren Hallvar Witzø og Den norske filmskolen.

Så man kan tro at alt er vel.

Skolen har i løpet av sine få leveår levert en rekke talenter til norsk filmbransje. En gjentagende kritikk fra noen har likevel vært at det kunstneriske  eller nyskapende nivået er svakt.

En tilsvarende kritikk treffer samtidig også oss etablerte, med like stor berettigelse.

Teknologiutviklingen beveger seg særdeles raskt innen denne delen av medievirkeligheten. Digitaliseringen har skapt helt nye produksjonsteknikker, nye fortellergrep, nye medier og nye distribusjonsformer. Bransjen er ikke godt nok forberedt på denne utviklingen, og ny teknologi krever nye utdannelsesbehov på filmskolen og etterutdannelse av de etablerte i bransjen.

Vi har et akutt behov for en etter- og videreutdanning av en hel bransje som står helt uten et slikt tilbud. Et løfte som også ble gitt når Stortinget fattet sitt vedtak i 1991, men som ikke har blitt fulgt opp.

De øvrige kunsthøgskolene i Norge har fått støtte og etablert masterstudier for å tilby spesialisering på det høyeste nivå. Hvorfor har paradoksalt nok ikke film, som den mest sammensatte kunstart blitt møtt med denne forståelsen i Norge?

Mengden kunnskap og erfaring hver student skal erobre i løpet av tre år er allerede en utfordring allerede. De skal stå fram som sterke, modige, faglige og ikke minst kunstnerisk enestående filmskapere. Ikke bare for skolen på Lillehammer, men for de aller fleste europeiske filmskoler er dette en utfordring innenfor et bachelorstudie. Faget er komplekst, kunstarten er sammensatt og tre år er liten tid for å gjennomføre det forventede nivået som kreves av en slik utdannelse. En omfattende faglig del skal kombineres med en like omfattende kunstnerisk utdannelse. Dette har blitt løst hos de øvrige filmskolene, ved at man har masterstudium etter avsluttet filmskole og relevant arbeidserfaring. Dette er også et tilbud som påbygningstudium for erfarne filmfolk som ønsker fordypning. Her skal personligheten og det kunstneriske få et friere rom å forske i. Her går de beste fra å være en håndtverker til å bli en kunstner og filmskaper.

Det er nettopp fordypning som forutsettes for at man ikke skal ende opp som lovende men ventende i en kø foran en spillefilm-konsulents dør. En kø som kan strekke seg over et tiår for enkelte. Dette er i utganspunktet ikke en systemfeil for et institutt som har utarbeidet flere gode modeller for støtte, men naturens lov. Erfaring, kunnskap og dristighet må telle for at få midler skal fordeles blant mange.

Både Høgskolen på Lillehammer, som filmskolen er en del av, og Bransjerådet for film- og TV-bransjen har i to år forsøkt å fremme en moderniseringsplan for Kunnskapsdepartementet. Departementet anerkjenner planens kvaliteter, men henviser til at Høgskolen på Lillehammer selv må løse oppgaven innenfor deres «normale rammer». 

Det er en forståelig reaksjon fra departementet når det handler om ønsker som går ut over de normale rammer for finansiering av høyere utdannelse.  Men på samme måte som etableringen av skolen var umulig uten en særlig beslutning fattet av Stortinget, kan filmskolen heller ikke utvikles uten en tilsvarende beslutning. Den har rett og slett ingen forutsetning for å kunne finansiere eller opprette et slikt studium.

Stortinget må på nytt gå utover sin egen ramme for finansiering av høyere utdannelse.

Når dette er åpenbart for andre politikere i andre land, hvorfor er det ikke like åpenbart for vårt eget kunnskapsdepartement? Hvor mange møter og hvor mange runder må vi fortsatt gå med forvaltningen og våre politikere for å få dette løftet innfridd?

Private skoler har i det siste tilnærmet seg ulike varianter av et masternivå med ulike resultater, men altså ikke Den norske filmskolen – der dette først og fremst må skje. 

Skal publikum i likhet med den norske film og tv-bransjen forvente et stadig høyere nivå på våre filmer, må vi investere i et høyere nivå på vår utdanning. At vi til enhver tid må være den siste i klassen er underlig. At vi måtte være den siste i Europa til å etablere en statlig filmutdannelse var underlig, den gangen det skjedde. At vi må være blant de siste i Europa til å etablere et masternivå på en statlig filmskole er fortsatt forunderlig.

Vi er mange som ikke forstår hvorfor nettopp filmutdannelsen i Norge har fått denne stemoderlige behandlingen. For ett år siden skrev mer enn 600 norske filmfolk et åpent brev til både kunnskaps- og kulturministeren men uten noen konstruktiv tilbakemelding.

Hva er det med våre politikere som får de til å tro (i likhet med enkelte kritikere) at noe som tidvis er så lett å konsumere som en film, er like lett å lage? Er det en forglemmelse av Stortinget at vi ikke har fått vår egen utdannelse på det høyeste nivå?  Er det en forglemmelse av Stortinget av vi ikke har fått vår rettmessige etter- og videreutdanning?

Det har i lang tid vært behov for å utvikle Den norske filmskolen på Lillehammer videre. Nå er behovet akutt.

Må vi igjen ned på knærne for å trygle om det opplagte – så gjør vi det nå. HØR vårt rop: Gi oss det dere lovet oss; en modernisert høyere filmutdannelse og et tilbud om etter- og videreutdanning! 

 Erik Poppe er filmregissør

Dette er en lengre versjon av et innlegg som også står på trykk i Aftenposten.