Nordisk filmpris 2011: Den gode sønnen

The Good Son ble spilt inn kronologisk og filmet med digitale speilreflekskamera. Regissør Zaida Bergroth forteller om friheten prosessen ga. Filmen er nominert til Nordisk Råds Filmpris.

Etter en dårlig premiere reiser skuespillerinnen Leila ut på landet for å komme vekk noen dager sammen med sine to sønner. Hennes eldste sønn Ilmari er tett knyttet til moren, og ser seg selv som en slags livvakt for henne. Det tette båndet mellom dem får etter hvert alvorlige konsekvenser.

– Vi lekte med ideen om en person som har en overdreven ansvarsfølelse. Dette kommer fra noe personlig, jeg mener selv jeg er flink til å ta ansvar. Så vi begynte å jobbe med en karakter som tror han er ansvarlig for andre menneskers lykke og trygghet. Det ble utgangspunktet for sønnen, så begynte vi å utvikle moren. Vi så på hvordan noen kunne skape et monster, gjennom bare å elske noen og lukke øynene for de vanskelige tingene, forteller regissør Zaida Bergroth.

Selv om filmen har en del dystre, voldelige elementer, er den fortalt i en veldig stillferdig, naturalistisk tone.

– Jeg valgte ikke en spesiell tone for filmen, det er min måte å fortelle historier på. Tematikken er veldig tung og vanskelig, men jeg ønsket å være sannferdig mot karakterene. Jeg ønsket ikke å lage en underholdende thriller ut av noe jeg synes er tragisk. Jeg ville være rettferdig med mine karakterer.

Samuli Niittymäki leverer en sterk rolleprestasjon som filmens hovedperson Ilmari.


– Når jeg først begynte å tenke på historien hadde jeg en mer aggressiv type i tankene. Men jeg likte veldig godt den følsomheten han bringer til karakteren. Selv om han er på grensen til å eksplodere, så er det alltid en følsomhet der. Det var viktig for at rollen ikke skulle bli for endimensjonal. Samuli er nå 24 år gammel. Han gikk ut av teaterskolen for rundt to år siden, og spiller allerede på nasjonalteatret i Finland.

Filmen er satt i en verden av kunstnere, Leila er skuespiller og vennene som kommer på besøk har også kulturyrker.

– Jeg valgte å sette det i den verdenen fordi jeg kjenner den så godt. Min mor er kunstner, og fra veldig ung alder var jeg omgitt av ukonvensjonelle karakterer og kunstnere. Jeg ville bruke denne kunnskapen i filmen. Det er også viktig i forhold til at sønnen ser seg selv som morens livvakt. Vi ville gjøre utfordringen større for gutten gjennom å gjøre moren vanskeligere å beskytte.

Filmen er skutt kronologisk, med digitale speilreflekskameraer. Bergroth synes det var en prosess som passet godt til akkurat denne filmen.

– Denne filmen er ganske enkel, men jeg ville ha rom til å leke meg med karakterene og gi dem dybde. Det at vi filmet kronologisk gjorde at skuespillerne kunne følge hendelsesforløpet, og de hadde det alltid ferskt i minnet. Vi kunne også forandre detaljer underveis, fordi vi lærte mer om karakterene. Jeg slapp å sitte med et stort puslespill hvis jeg ønsket å endre på noe. Jeg kunne stole mer på intuisjonen. Det handlet ikke bare om å gjennomføre noe som allerede var planlagt, det gikk an å planlegge mens man utførte det. Det gjorde det lettere å holde øyne og ører åpne, og være i øyeblikket.

Prosessen ga også en mulighet for improvisasjon for skuespillerne.

– I begynnelsen av hver tagning kunne de improvisere litt og sakte gli inn i den skrevne scenen. Tilsvarende i slutten av hver scene kunne de improvisere videre. Vi spilte inn filmen med to Canon 5D-kamerer, kameraer som er ment for stills-fotografi. Vi hadde veldig mye materiale siden vi ikke trengte å bekymre oss for å bruke for mye film. Det ga oss stor frihet. Vi endte opp med å holde oss ganske tett til manus, men det er øyeblikk i filmen som ble til gjennom improvisasjon.

Bergroth forteller at hele prosjektet startet som et slags eksperiment.

– Dette er min andre langfilm. Den første var veldig strikt planlagt og vi visste nøyaktig hva vi ville ha. Men i dette tilfellet ville vi ikke vite på forhånd nøyaktig hva vi ville ha. Vi ville være i øyeblikket.


– Jeg ønsket å prøve nye metoder, og jeg ville holde prosjektet smått for å unngå ytre press fra finansiører o.s.v. Det at vi ikke hadde mye penger var en viktig grunn til å velge digitale speilreflekskameraer. Jeg ønsket også å filme med det ene kameraet selv og det hadde ikke vært mulig hvis vi hadde valgt å spille den inn på film. Siden kameraet er så lite kunne jeg gå veldig nært på skuespillerne, og det ga en intimitet til filmen. Filmen har også en god del bilder fra lufta, siden kameraene er så lette kunne vi rigge dem fast på små fjernstyrte helikopter.

The Good Son ble akkurat vist under filmfestivalen i Toronto.

– Folk hadde fortalt meg at det var en fantastisk festival og at publikum var veldig deltagende, og det var virkelig sant. Jeg var på to visninger av filmen min og Q&A-sessionene var veldig spennende. Publikum var entusiastisk og interessert. Dette startet som en så liten produksjon, så det var fantastisk å få komme til Toronto med den.

 

The Good Son er nominert til Nordisk Råds Filmpris og blir vist under Nordisk Filmhelg på Gimle Kino. Filmen vises lørdag 24. september kl. 17.30.

 

Program for Nordisk Filmhelg:

 

Lørdag 24. september:

 

14.30: Oslo, 31. august (Norge)

Regi: Joachim Trier

Regissør tilstede.

 

17.30: The Good Son (Finland)

Regi: Zaida Bergroth

Regissør tilstede.

 

Søndag 25. september:

 

13.00: Sannheten om menn (Danmark)

Regi: Nicolaj Arcel

 

15.30: Skyggesiden (Sverige)

Regi: Pernilla August

Tilstede: Manusforfatter Lolita Ray.

 

18.00: Brim – Undercurrent (Island)

Regi: Árni Ólafur Ásgeirsson

Regissør tilstede.

 

Les mer om arrangementet og Nordisk Råds Filmpris her.

 

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Nordisk filmpris 2011: Den gode sønnen

The Good Son ble spilt inn kronologisk og filmet med digitale speilreflekskamera. Regissør Zaida Bergroth forteller om friheten prosessen ga. Filmen er nominert til Nordisk Råds Filmpris.

Etter en dårlig premiere reiser skuespillerinnen Leila ut på landet for å komme vekk noen dager sammen med sine to sønner. Hennes eldste sønn Ilmari er tett knyttet til moren, og ser seg selv som en slags livvakt for henne. Det tette båndet mellom dem får etter hvert alvorlige konsekvenser.

– Vi lekte med ideen om en person som har en overdreven ansvarsfølelse. Dette kommer fra noe personlig, jeg mener selv jeg er flink til å ta ansvar. Så vi begynte å jobbe med en karakter som tror han er ansvarlig for andre menneskers lykke og trygghet. Det ble utgangspunktet for sønnen, så begynte vi å utvikle moren. Vi så på hvordan noen kunne skape et monster, gjennom bare å elske noen og lukke øynene for de vanskelige tingene, forteller regissør Zaida Bergroth.

Selv om filmen har en del dystre, voldelige elementer, er den fortalt i en veldig stillferdig, naturalistisk tone.

– Jeg valgte ikke en spesiell tone for filmen, det er min måte å fortelle historier på. Tematikken er veldig tung og vanskelig, men jeg ønsket å være sannferdig mot karakterene. Jeg ønsket ikke å lage en underholdende thriller ut av noe jeg synes er tragisk. Jeg ville være rettferdig med mine karakterer.

Samuli Niittymäki leverer en sterk rolleprestasjon som filmens hovedperson Ilmari.


– Når jeg først begynte å tenke på historien hadde jeg en mer aggressiv type i tankene. Men jeg likte veldig godt den følsomheten han bringer til karakteren. Selv om han er på grensen til å eksplodere, så er det alltid en følsomhet der. Det var viktig for at rollen ikke skulle bli for endimensjonal. Samuli er nå 24 år gammel. Han gikk ut av teaterskolen for rundt to år siden, og spiller allerede på nasjonalteatret i Finland.

Filmen er satt i en verden av kunstnere, Leila er skuespiller og vennene som kommer på besøk har også kulturyrker.

– Jeg valgte å sette det i den verdenen fordi jeg kjenner den så godt. Min mor er kunstner, og fra veldig ung alder var jeg omgitt av ukonvensjonelle karakterer og kunstnere. Jeg ville bruke denne kunnskapen i filmen. Det er også viktig i forhold til at sønnen ser seg selv som morens livvakt. Vi ville gjøre utfordringen større for gutten gjennom å gjøre moren vanskeligere å beskytte.

Filmen er skutt kronologisk, med digitale speilreflekskameraer. Bergroth synes det var en prosess som passet godt til akkurat denne filmen.

– Denne filmen er ganske enkel, men jeg ville ha rom til å leke meg med karakterene og gi dem dybde. Det at vi filmet kronologisk gjorde at skuespillerne kunne følge hendelsesforløpet, og de hadde det alltid ferskt i minnet. Vi kunne også forandre detaljer underveis, fordi vi lærte mer om karakterene. Jeg slapp å sitte med et stort puslespill hvis jeg ønsket å endre på noe. Jeg kunne stole mer på intuisjonen. Det handlet ikke bare om å gjennomføre noe som allerede var planlagt, det gikk an å planlegge mens man utførte det. Det gjorde det lettere å holde øyne og ører åpne, og være i øyeblikket.

Prosessen ga også en mulighet for improvisasjon for skuespillerne.

– I begynnelsen av hver tagning kunne de improvisere litt og sakte gli inn i den skrevne scenen. Tilsvarende i slutten av hver scene kunne de improvisere videre. Vi spilte inn filmen med to Canon 5D-kamerer, kameraer som er ment for stills-fotografi. Vi hadde veldig mye materiale siden vi ikke trengte å bekymre oss for å bruke for mye film. Det ga oss stor frihet. Vi endte opp med å holde oss ganske tett til manus, men det er øyeblikk i filmen som ble til gjennom improvisasjon.

Bergroth forteller at hele prosjektet startet som et slags eksperiment.

– Dette er min andre langfilm. Den første var veldig strikt planlagt og vi visste nøyaktig hva vi ville ha. Men i dette tilfellet ville vi ikke vite på forhånd nøyaktig hva vi ville ha. Vi ville være i øyeblikket.


– Jeg ønsket å prøve nye metoder, og jeg ville holde prosjektet smått for å unngå ytre press fra finansiører o.s.v. Det at vi ikke hadde mye penger var en viktig grunn til å velge digitale speilreflekskameraer. Jeg ønsket også å filme med det ene kameraet selv og det hadde ikke vært mulig hvis vi hadde valgt å spille den inn på film. Siden kameraet er så lite kunne jeg gå veldig nært på skuespillerne, og det ga en intimitet til filmen. Filmen har også en god del bilder fra lufta, siden kameraene er så lette kunne vi rigge dem fast på små fjernstyrte helikopter.

The Good Son ble akkurat vist under filmfestivalen i Toronto.

– Folk hadde fortalt meg at det var en fantastisk festival og at publikum var veldig deltagende, og det var virkelig sant. Jeg var på to visninger av filmen min og Q&A-sessionene var veldig spennende. Publikum var entusiastisk og interessert. Dette startet som en så liten produksjon, så det var fantastisk å få komme til Toronto med den.

 

The Good Son er nominert til Nordisk Råds Filmpris og blir vist under Nordisk Filmhelg på Gimle Kino. Filmen vises lørdag 24. september kl. 17.30.

 

Program for Nordisk Filmhelg:

 

Lørdag 24. september:

 

14.30: Oslo, 31. august (Norge)

Regi: Joachim Trier

Regissør tilstede.

 

17.30: The Good Son (Finland)

Regi: Zaida Bergroth

Regissør tilstede.

 

Søndag 25. september:

 

13.00: Sannheten om menn (Danmark)

Regi: Nicolaj Arcel

 

15.30: Skyggesiden (Sverige)

Regi: Pernilla August

Tilstede: Manusforfatter Lolita Ray.

 

18.00: Brim – Undercurrent (Island)

Regi: Árni Ólafur Ásgeirsson

Regissør tilstede.

 

Les mer om arrangementet og Nordisk Råds Filmpris her.

 

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY