– I vår kultur er det akkurat som alle har et kamera rettet mot seg hele tiden. Vi betrakter oss selv utenfra, sier Øystein Stene om hvordan karakterene i Bambieffekten speiler seg i kameraet.
– I vår kultur er det akkurat som alle har et kamera rettet mot seg hele tiden. Vi betrakter oss selv utenfra, sier Øystein Stene om hvordan karakterene i Bambieffekten speiler seg i kameraet.
Denne uken har den norske lavbudsjettfilmen Bambieffekten kinopremiere.
– Jeg hadde lyst til å lage en film om noe som opptar meg, selvmord. Spesielt selvmord blant unge jenter, som er et økende fenomen i Norge, i motsetning til hvordan det er i resten av verden, sier regissør Øystein Stene.
Bambieffekten handler om to unge jenter, spilt av Viktoria Winge og Julia Schacht, som inngår en selvmordspakt. De drar på en hyttetur og filmer alt de opplever den siste tiden, som et slags selvmordsbrev til familien. Filmen består kun av opptakene til de to jentene.
– Vi lever i et land hvor unge mennesker har veldig store forventninger til livet, og hvor det ikke skal så mye til før man har en følelse av meningsløshet. Jeg hører ofte at folk sier vi ikke har konflikter i Norge. Hva skal vi lage film om? Jeg mener denne forestillingen om Norge er en viktig konflikt.
Øystein Stene har skrevet manus til filmen sammen med Linda Gabrielsen.
– I 90 % av tilfellene når man skriver et filmmanus så vet du ikke om det blir noe av, men her hadde vi bestemt oss for det fra starten. Vi skrev manuset slik at det skulle være mulig å filme det med bare en regissør og to skuespillere i verste fall.
For at filmen skulle kunne gjennomføres for begrensede midler satte de ned klare begrensninger allerede i manusprosessen.
– Historien måtte ha få locations og få karakterer. Ingen forflytninger. Vi måtte finne en kamera-estetikk som man nesten kunne gjøre med en mobiltelefon. Filmen måtte gjøres med ekstremt kort innspillingstid og liten stab.
Filmen er spilt inn over to uker og hele staben bodde på location under innspillingsperioden.
– Vi har en filmestetikk det er umulig å tegne dreiebok for. Vi har en film hvor skuespillerne holder kamera 80 % av filmen. Det var umulig å vite hvordan dette ble seende ut. Den første uken hadde vi nesten ikke fått noen av tagningene vi skulle ha. Det tok oss lang tid å finne ut hvordan vi skulle spille med kamera og hvordan vi skulle integrere det i estetikken. I praksis er det meste av filmen spilt inn på en uke, fordi vi brukte den første uka til å finne ut av hvordan det skal gjøres. En sånn type film er det vanskelig å få gehør for innen dagens system.
NARSISSISME OG KAMERAESTETIKK
Det at det er karakterene som selv styrer kamera ga noen utfordringer til historiefortellingen. Hvordan i all verden finner man en begrunnelse for at karakterene skal skru på et kamera i en konflikt?
– Vi måtte finne historiemessige begrunnelser for at kameraet skulle være med. Det at karakterene selv må ha en begrunnelse for å filme er en ekstrem begrensning. Det er så mye du ikke kan fortelle, vi har gitt fra oss nesten hele verktøykassa av filmiske virkemidler. De viktige øyeblikkene av intimitet hvor karakteren er helt alene har vi ikke anledning til å fortelle her. Med mindre karakterene glemmer at kamera er på, har de stort sett en bevissthet om at kamera er der.
Han poengterer at dette samtidig er en viktig del av premisset til filmen.
– Linda og jeg snakket veldig mye om narsissisme og selvspeiling. Karakterene har et behov for å bli sett, bli speilet, få oppmerksomhet, få livet sitt artikulert. Vi hadde ikke lyst til å artikulere det i klartekst i filmen, men det er et viktig premiss at dette handler om unge mennesker som trenger å bli sett og plasserer kameraet der for å bli sett av noen. Vi har en sterk narsissistisk ungdomskultur. Det å være på Facebook, å være på Twitter, å være i offentligheten betyr mye. Identiteten vår konstitueres gjennom det å bli sett av flest mulig.
Stene forteller at begge hovedrolleinnehaverne gikk rundt med kamera blant familie og venner under forarbeidet til filmen.
– De gjorde dette i forberedelsene, for å se hvordan de selv og andre reagerte på at de hadde med kamera og filmet alt som foregikk. Hva oppstår når dette tredje blikket finnes i rommet?
– Teoretikeren Judith Butler snakker om performativ identitet. I vår kultur er det akkurat som alle har et kamera rettet mot seg hele tiden. Vi betrakter oss selv utenfra. Kameraet i filmen er en slags manifestasjon av dette ytre øyet.
Han forteller at denne estetikken også la føringer på valg av spillestil.
– Personlig liker jeg film som drar spillet langt ut. Jeg synes det er altfor mye underspill i norsk film. Men her slipper man ikke unna med å gjøre det stort, det må være nedpå. Man må være troverdig på en dagligdags måte.
LAVBUDSJETTSBØLGEN
Bambieffekten er det siste tilskuddet i en liten bølge med norske lavbudsjettsfilmer laget utenfor NFI-systemet dette året. Hva er det som gjør at det kommer så mange slike filmer akkurat nå?
– Jeg tror det er et sterkt symptom på at norsk film de siste årene har fokusert på å nå store publikumsmasser. Vi får filmer som skal fange mange, og som ikke løper store risikoer. Det safes i alle ledd fra produsenter til konsulenter til distributører. Jeg tror deler av filmmiljøet begynner å bli lei av risikofrie filmer. Dette er en helt naturlig motreaksjon på mange år med safing i norsk film.
Stene påpeker at dette er en tendens som har foregått i hele Europa og USA i mange år.
– Dette er ikke noe nytt. Dette er en utvikling som ikke kommer til å forsvinne. Jeg tror vi vil se mer og mer av dette. Men det er ikke sikkert alle disse filmene skal opp på kino.
Stene forteller at han gjerne vil lage flere lavbudsjettfilmer.
– Det gir en enorm frihet til å utforske filmmediet, en frihet man sjelden har ellers. Dilemmaet er selvfølgelig at man ikke har penger til å betale folk. Man er avhengig av goodwill, at folk er villige til å jobbe mer eller mindre gratis eller på arbeidskreditt. Det er problematisk. Folk vil jo leve av dette. Vi kan ikke ha en bransje hvor folk jobber gratis, men vi kan ha noen slike prosjekter fra tid til annen. Det ser jeg ikke noe problem med. Men det må ikke bli regelen, det må være unntaket. Det som blir problematisk er når man gjør slike produksjoner, men med rent kommersielle mål.
– Jeg tror det er viktig at fondet følger opp utviklingen med lavbudsjettfilm, at de ser at dette er en nisje som er i ferd med å bli en del av filmmiljøet i Norge, og at de skaper ordninger som fanger opp disse prosjektene også.
– I vår kultur er det akkurat som alle har et kamera rettet mot seg hele tiden. Vi betrakter oss selv utenfra, sier Øystein Stene om hvordan karakterene i Bambieffekten speiler seg i kameraet.
Denne uken har den norske lavbudsjettfilmen Bambieffekten kinopremiere.
– Jeg hadde lyst til å lage en film om noe som opptar meg, selvmord. Spesielt selvmord blant unge jenter, som er et økende fenomen i Norge, i motsetning til hvordan det er i resten av verden, sier regissør Øystein Stene.
Bambieffekten handler om to unge jenter, spilt av Viktoria Winge og Julia Schacht, som inngår en selvmordspakt. De drar på en hyttetur og filmer alt de opplever den siste tiden, som et slags selvmordsbrev til familien. Filmen består kun av opptakene til de to jentene.
– Vi lever i et land hvor unge mennesker har veldig store forventninger til livet, og hvor det ikke skal så mye til før man har en følelse av meningsløshet. Jeg hører ofte at folk sier vi ikke har konflikter i Norge. Hva skal vi lage film om? Jeg mener denne forestillingen om Norge er en viktig konflikt.
Øystein Stene har skrevet manus til filmen sammen med Linda Gabrielsen.
– I 90 % av tilfellene når man skriver et filmmanus så vet du ikke om det blir noe av, men her hadde vi bestemt oss for det fra starten. Vi skrev manuset slik at det skulle være mulig å filme det med bare en regissør og to skuespillere i verste fall.
For at filmen skulle kunne gjennomføres for begrensede midler satte de ned klare begrensninger allerede i manusprosessen.
– Historien måtte ha få locations og få karakterer. Ingen forflytninger. Vi måtte finne en kamera-estetikk som man nesten kunne gjøre med en mobiltelefon. Filmen måtte gjøres med ekstremt kort innspillingstid og liten stab.
Filmen er spilt inn over to uker og hele staben bodde på location under innspillingsperioden.
– Vi har en filmestetikk det er umulig å tegne dreiebok for. Vi har en film hvor skuespillerne holder kamera 80 % av filmen. Det var umulig å vite hvordan dette ble seende ut. Den første uken hadde vi nesten ikke fått noen av tagningene vi skulle ha. Det tok oss lang tid å finne ut hvordan vi skulle spille med kamera og hvordan vi skulle integrere det i estetikken. I praksis er det meste av filmen spilt inn på en uke, fordi vi brukte den første uka til å finne ut av hvordan det skal gjøres. En sånn type film er det vanskelig å få gehør for innen dagens system.
NARSISSISME OG KAMERAESTETIKK
Det at det er karakterene som selv styrer kamera ga noen utfordringer til historiefortellingen. Hvordan i all verden finner man en begrunnelse for at karakterene skal skru på et kamera i en konflikt?
– Vi måtte finne historiemessige begrunnelser for at kameraet skulle være med. Det at karakterene selv må ha en begrunnelse for å filme er en ekstrem begrensning. Det er så mye du ikke kan fortelle, vi har gitt fra oss nesten hele verktøykassa av filmiske virkemidler. De viktige øyeblikkene av intimitet hvor karakteren er helt alene har vi ikke anledning til å fortelle her. Med mindre karakterene glemmer at kamera er på, har de stort sett en bevissthet om at kamera er der.
Han poengterer at dette samtidig er en viktig del av premisset til filmen.
– Linda og jeg snakket veldig mye om narsissisme og selvspeiling. Karakterene har et behov for å bli sett, bli speilet, få oppmerksomhet, få livet sitt artikulert. Vi hadde ikke lyst til å artikulere det i klartekst i filmen, men det er et viktig premiss at dette handler om unge mennesker som trenger å bli sett og plasserer kameraet der for å bli sett av noen. Vi har en sterk narsissistisk ungdomskultur. Det å være på Facebook, å være på Twitter, å være i offentligheten betyr mye. Identiteten vår konstitueres gjennom det å bli sett av flest mulig.
Stene forteller at begge hovedrolleinnehaverne gikk rundt med kamera blant familie og venner under forarbeidet til filmen.
– De gjorde dette i forberedelsene, for å se hvordan de selv og andre reagerte på at de hadde med kamera og filmet alt som foregikk. Hva oppstår når dette tredje blikket finnes i rommet?
– Teoretikeren Judith Butler snakker om performativ identitet. I vår kultur er det akkurat som alle har et kamera rettet mot seg hele tiden. Vi betrakter oss selv utenfra. Kameraet i filmen er en slags manifestasjon av dette ytre øyet.
Han forteller at denne estetikken også la føringer på valg av spillestil.
– Personlig liker jeg film som drar spillet langt ut. Jeg synes det er altfor mye underspill i norsk film. Men her slipper man ikke unna med å gjøre det stort, det må være nedpå. Man må være troverdig på en dagligdags måte.
LAVBUDSJETTSBØLGEN
Bambieffekten er det siste tilskuddet i en liten bølge med norske lavbudsjettsfilmer laget utenfor NFI-systemet dette året. Hva er det som gjør at det kommer så mange slike filmer akkurat nå?
– Jeg tror det er et sterkt symptom på at norsk film de siste årene har fokusert på å nå store publikumsmasser. Vi får filmer som skal fange mange, og som ikke løper store risikoer. Det safes i alle ledd fra produsenter til konsulenter til distributører. Jeg tror deler av filmmiljøet begynner å bli lei av risikofrie filmer. Dette er en helt naturlig motreaksjon på mange år med safing i norsk film.
Stene påpeker at dette er en tendens som har foregått i hele Europa og USA i mange år.
– Dette er ikke noe nytt. Dette er en utvikling som ikke kommer til å forsvinne. Jeg tror vi vil se mer og mer av dette. Men det er ikke sikkert alle disse filmene skal opp på kino.
Stene forteller at han gjerne vil lage flere lavbudsjettfilmer.
– Det gir en enorm frihet til å utforske filmmediet, en frihet man sjelden har ellers. Dilemmaet er selvfølgelig at man ikke har penger til å betale folk. Man er avhengig av goodwill, at folk er villige til å jobbe mer eller mindre gratis eller på arbeidskreditt. Det er problematisk. Folk vil jo leve av dette. Vi kan ikke ha en bransje hvor folk jobber gratis, men vi kan ha noen slike prosjekter fra tid til annen. Det ser jeg ikke noe problem med. Men det må ikke bli regelen, det må være unntaket. Det som blir problematisk er når man gjør slike produksjoner, men med rent kommersielle mål.
– Jeg tror det er viktig at fondet følger opp utviklingen med lavbudsjettfilm, at de ser at dette er en nisje som er i ferd med å bli en del av filmmiljøet i Norge, og at de skaper ordninger som fanger opp disse prosjektene også.
Legg igjen en kommentar