Vi ser oss blinde på årets mange norske premierer, mener Knud Bjørne-Larsen. – Dagens støttesystem gjør at svært få nye filmer går i produksjon i 2011.
Spillefilmen faller
Vi ser oss blinde på at det kan bli 40 premierer i år og at publikumsandelen som ser norske filmer er rekordhøy. Det gjør at vi når Giskes mål om 25 filmer og 25% markedsandel. Dessverre er dette allerede historie. Dagens støttesystem gjør nå at svært få nye filmer går i produksjon. Dette gjør at produksjonsvolumet faller, som igjen gjør det vanskelig for leverandører og filmarbeidere å opprettholde en sunn økonomi, og det er ødeleggende for en bransje alle er avhengige av. Både dyre og billige filmer er avhengig av en stor og sterk norsk bransje.
Denne våren går fem spillefilmer, som har fått produksjonsstøtte fra Norsk Filminstitutt, i opptak: Julenatt i Blåfjell 2, Kompani Orheim, Hjelp, Sorans reise og Kon-tiki. Problemet med sistnevnte er at under 10% av opptaksdagene skjer i Norge, og for Sorans reise gjelder at både opptak og det meste av etterarbeidet skjer utenlands. Til høsten skytes fire filmer til Det viktigste er forbi, Ragnarok, Pioner og Reisen til julestjernen. Hvor mange flere som rekker å gå i opptak når de ennå ikke har fått tildeling fra NFI er vanskelig å vite. Totalt kan det da bli ca. 10 filmer i år. Noen vil kanskje legge til de to siste Varg Veum-filmene, men de har ikke fått produksjonsstøtte for spillefilm fra NFI. De var opprinnelig ment for TV/DVD men lanseres også på kino.
10 filmer i produksjon er langt lavere enn målsettingen og et tilbakesteg i forhold til tidligere år.
Målsettingen er 20 spillefilmer i året. NFI har uttalt at de ser for seg å støtte 15-16 filmer årlig og at 4-5 filmer vil være uavhengige filmer produsert utenfor forhåndsstøttesystemet. I år ser vi en lang premiererekke av filmer som blir finansiert utenfor systemet. Mange peker på at denne bølgen vil avta når stab og leverandører som leverer på kreditt til disse filmene ser at de ikke tjener inn investeringene, med det resultat at staben går på halv lønn. Det går bare så lenge det er nye stabsfolk som har større behov for å sette en spillefilm på CV´en enn å motta lønn. Den type filmer kan ikke hjelpe oss til å nå 20 filmer i året. Det at det blir 40 premierer i år er ikke som følge av at det har kommet mer penger til bransjen, det skyldes kun økt bruk av arbeidskreditter.
Hvorfor blir det så få filmer som startes i år? Dette skyldes to forhold: Større støttebeløp pr film og mindre støtte som deles ut totalt.
Det er en tendens nå at støttebeløpet pr film øker. Dette er en gledelig utvikling sett i betraktning av at budsjettene de siste årene har vært for lave (og for like). Med økte støtte pr film åpnes det for større prosjekter, eller en lenge etterlengtet mulighet til å produsere innenfor relle rammer. Dessverre fører ikke økt støtte til at fagarbeideren eller bransjeleverandøren får bedre betalt, høyere lønn eller flere arbeidsdager. Den økte støtten pr. film fører til at det blir færre filmer som får produksjonsstøtte, og dermed færre dagsverk for fagarbeideren og mindre omsetting for leverandørene.
En annen utvikling i markedet gjør at Norsk Filminstitutt må holde tilbake større del av produksjonsstøttepotten for å møte krav om etterhåndsstøtte fra de få publikumssuksessene, og fra de mange filmene med som utløser stor etterhåndsstøtte straks de passerer 10.000 besøkende. Den økte tilbakeholdelsen av midler for å dekke etterhåndsstøtten fører også til at det blir færre filmer som får produksjonsstøttestøtte, og dermed færre dagsverk for fagarbeideren og mindre omsetting for leverandørene.
Kulturdepartementet kan bedre denne situasjonen ved å gjøre etterhåndsstøtten til en overførbar bevilgning i statsbudsjettet. I dette ligger at man på statsbudsjettet skiller etterhåndsstøtten fra den øvrige filmstøtten slik at de havner i hver sin post. Produksjonsstøtten kan så deles ut hvert år i samme volum uten å bli berørt av etterhåndsstøttens svingninger. Etterhåndsstøtten gjøres overførbar slik at et år med liten etterhåndsstøtte bygger opp midler for å møte år med mye etterhåndsstøtte.
Etterhåndsstøtten er gjenstand for evaluering. Det viktigste blir å holde den adskilt fra produksjonsstøtten.
Undertegnede pekte i fjor på behovet for at Kulturdepartementet må få Næringsdepartementet på banen for å kunne øke oppdrag på utenlandske produksjoner for norsk filmbransje (her ser det ikke ut til å skje noe). Nå peker jeg på behovet for at Kulturdepartementet gjør noe med budsjettprinsippene for å skape kontinuitet for norsk filmbransje. Ballen er kastet.
En annen problemstilling er det store antall norske spillefilmer som aldri når break-even for investorene, hvilket skaper en fare for mulighetene til å reise privat kapital til norske filmer. Hvem tar tak i den problemstillingen?
Knud Bjørne-Larsen
Adm. Dir. i Storyline Studios AS
6 kommentarer til Spillefilmen faller
Legg igjen en kommentar
Spillefilmen faller
Vi ser oss blinde på årets mange norske premierer, mener Knud Bjørne-Larsen. – Dagens støttesystem gjør at svært få nye filmer går i produksjon i 2011.
Vi ser oss blinde på at det kan bli 40 premierer i år og at publikumsandelen som ser norske filmer er rekordhøy. Det gjør at vi når Giskes mål om 25 filmer og 25% markedsandel. Dessverre er dette allerede historie. Dagens støttesystem gjør nå at svært få nye filmer går i produksjon. Dette gjør at produksjonsvolumet faller, som igjen gjør det vanskelig for leverandører og filmarbeidere å opprettholde en sunn økonomi, og det er ødeleggende for en bransje alle er avhengige av. Både dyre og billige filmer er avhengig av en stor og sterk norsk bransje.
Denne våren går fem spillefilmer, som har fått produksjonsstøtte fra Norsk Filminstitutt, i opptak: Julenatt i Blåfjell 2, Kompani Orheim, Hjelp, Sorans reise og Kon-tiki. Problemet med sistnevnte er at under 10% av opptaksdagene skjer i Norge, og for Sorans reise gjelder at både opptak og det meste av etterarbeidet skjer utenlands. Til høsten skytes fire filmer til Det viktigste er forbi, Ragnarok, Pioner og Reisen til julestjernen. Hvor mange flere som rekker å gå i opptak når de ennå ikke har fått tildeling fra NFI er vanskelig å vite. Totalt kan det da bli ca. 10 filmer i år. Noen vil kanskje legge til de to siste Varg Veum-filmene, men de har ikke fått produksjonsstøtte for spillefilm fra NFI. De var opprinnelig ment for TV/DVD men lanseres også på kino.
10 filmer i produksjon er langt lavere enn målsettingen og et tilbakesteg i forhold til tidligere år.
Målsettingen er 20 spillefilmer i året. NFI har uttalt at de ser for seg å støtte 15-16 filmer årlig og at 4-5 filmer vil være uavhengige filmer produsert utenfor forhåndsstøttesystemet. I år ser vi en lang premiererekke av filmer som blir finansiert utenfor systemet. Mange peker på at denne bølgen vil avta når stab og leverandører som leverer på kreditt til disse filmene ser at de ikke tjener inn investeringene, med det resultat at staben går på halv lønn. Det går bare så lenge det er nye stabsfolk som har større behov for å sette en spillefilm på CV´en enn å motta lønn. Den type filmer kan ikke hjelpe oss til å nå 20 filmer i året. Det at det blir 40 premierer i år er ikke som følge av at det har kommet mer penger til bransjen, det skyldes kun økt bruk av arbeidskreditter.
Hvorfor blir det så få filmer som startes i år? Dette skyldes to forhold: Større støttebeløp pr film og mindre støtte som deles ut totalt.
Det er en tendens nå at støttebeløpet pr film øker. Dette er en gledelig utvikling sett i betraktning av at budsjettene de siste årene har vært for lave (og for like). Med økte støtte pr film åpnes det for større prosjekter, eller en lenge etterlengtet mulighet til å produsere innenfor relle rammer. Dessverre fører ikke økt støtte til at fagarbeideren eller bransjeleverandøren får bedre betalt, høyere lønn eller flere arbeidsdager. Den økte støtten pr. film fører til at det blir færre filmer som får produksjonsstøtte, og dermed færre dagsverk for fagarbeideren og mindre omsetting for leverandørene.
En annen utvikling i markedet gjør at Norsk Filminstitutt må holde tilbake større del av produksjonsstøttepotten for å møte krav om etterhåndsstøtte fra de få publikumssuksessene, og fra de mange filmene med som utløser stor etterhåndsstøtte straks de passerer 10.000 besøkende. Den økte tilbakeholdelsen av midler for å dekke etterhåndsstøtten fører også til at det blir færre filmer som får produksjonsstøttestøtte, og dermed færre dagsverk for fagarbeideren og mindre omsetting for leverandørene.
Kulturdepartementet kan bedre denne situasjonen ved å gjøre etterhåndsstøtten til en overførbar bevilgning i statsbudsjettet. I dette ligger at man på statsbudsjettet skiller etterhåndsstøtten fra den øvrige filmstøtten slik at de havner i hver sin post. Produksjonsstøtten kan så deles ut hvert år i samme volum uten å bli berørt av etterhåndsstøttens svingninger. Etterhåndsstøtten gjøres overførbar slik at et år med liten etterhåndsstøtte bygger opp midler for å møte år med mye etterhåndsstøtte.
Etterhåndsstøtten er gjenstand for evaluering. Det viktigste blir å holde den adskilt fra produksjonsstøtten.
Undertegnede pekte i fjor på behovet for at Kulturdepartementet må få Næringsdepartementet på banen for å kunne øke oppdrag på utenlandske produksjoner for norsk filmbransje (her ser det ikke ut til å skje noe). Nå peker jeg på behovet for at Kulturdepartementet gjør noe med budsjettprinsippene for å skape kontinuitet for norsk filmbransje. Ballen er kastet.
En annen problemstilling er det store antall norske spillefilmer som aldri når break-even for investorene, hvilket skaper en fare for mulighetene til å reise privat kapital til norske filmer. Hvem tar tak i den problemstillingen?
Knud Bjørne-Larsen
Adm. Dir. i Storyline Studios AS
Les også
- Bildenes vidunderlige nye verden. (+)
- «Titina» får Oscar-drahjelp.
- Nordisk Panorama: Priser til Søderlind og Lyngstad.
- – Det er på tide å avkolonisere dokumentarfilmen.
- Rollebesetningen på «Lakseøya» er klar.
- Fjerner Liv Ullmann fra «Persona».
- «Det stygge skal skinne» (+)
- Forfatterstreiken kan få sin løsning denne uken.
- WIFTI-pris til Anne-Lajla Utsi.
- «Fedrelandet» er norsk Oscar-kandidat.
6 Responses to Spillefilmen faller
-
Vanskelig på Jar?
Har Knud Bjørne Larsen fått en spåkule på kontoret sitt. Det blir ikke mer en 10 spillefilmer i år. Er det en brist i krystallet som gjør at han ikke ser underskogen i norsk spillefilmproduksjon.
Jar er et tungrodd system bygget etter glansperioden av Norsk Film. Det er bassert på opptaksformater, lys ”pakker” studio systemer som ligger 10 år tilbake og vel sådet.
I bunn og grunn er behovet for Jar for over 35 av de 40 spillefilmene som kommer på kino i år nær null, og underskogen som kommer frem i år og produseres har selv NFI ikke ”call” på.
Skal vi legge om støttesystemet som lager et mangfold av filmproduksjoner slik at vi kan beholde Filmparken. Skal vi beholde de fagarbeiderne som i mange år har tjent meget godt pr produksjon eller skal Filmparken feie for egen dør uten å skyve de overbetalte filmarbeiderne foran seg som Larsen gjør i dette innlegget.
Filmparken er verken et kompetanse senter eller et spesielt hyggelig sted å være. Du får faktisk hyggeligere ”treatment” og priser hva utstyr angår hos langt mindre leverandører, det er hyggeligere å være i kontorfelleskap en hva Jar angår. Skal ikke da Filmparken se seg rundt, koble på GPS en og legge om ny kurs.
Så klart filmarbeidere som er utenfor den etablerte bransjen eller på vei oppover med cvene sine ønsker å få ”spillefilmen” på cv en for å øke denne. Og ja da er dagshonorarene og den økonomiske risikoen høyere.
Burde ikke Jar realitetsorientere seg fremfor å klage på at de ikke får tunge produksjoner som ”Jul i Knerten Olsenbanden helvete”,( gjerne adoptert av Hamsun). Ja så får man ikke økonomien fra dagene før Berlin muren falt da, men hvor er kreativitet på Jar til å finne nye veier. Når fanget Jar et regi eller manus talent fra filmskolen og tilbød de et kot de kunne bygge kontor fra. Fredet en produksjon med minimale fasiliter slik a de kunne være med å bygge talent. Hva er historikken bak ”ROVDYR”, hvor ble det av alle talentene her, hvor Jar kanskje kynisk utnyttet sin posisjon som steinalder leverandør med billettstøtten godt ”backet” i ryggen.
Nei skomaker forsøk å bli ved din lest og bygg et bærekraftig miljø, med et hyggeligere miljø. Server gjerne gløgg i døra. -
Etterhåndstøtten er i en retning av flere positive grep som er gjort i Norsk film de seneste årene. Dette kommer av direkt press fra opposisjonell filmpolitikk som handler om å inkludere filmbransjen i samfunnet forøvrig, og det er i den retningen det går. Problemet er at jeg tror man aldri vil kunne «få begge deler takk» under en enøyd regjering. Du nevnte incentivordningen som det naturligvis ikke er gjort noe med enda. Det aller beste alternativet for et sunnt filmmiljø ville vært etterhåndstøtten + incentivordningen som en direkte brosten ut i det internasjonale kommersielle markedet, men for at disse 2 skal fungere optimalt, er man avhengig av å fjerne konsulentsubsidiene som deles ut basert på politiske retningslinjer ihh til innholdet. Noe av problemstillingen private innovative filmskapere møter er å måtte kjempe imot politiske retningslinjer (oppmerksomhet fra penger) innen produksjonsmiljøene når man som kjent ikke burde blande film og politikk i utgangspunktet. Nedskjært administrasjon og et par enkle potter som reguleres etter reelle fakta sysselsetter utover forhåndsbudsjetterte rammer, fordi den inneholder «en bevegelse» som ikke kan budsjetteres på forhånd innenfor stillestående sosialistiske rammer.
-
Kommentar til det du nevner avslutningsvis: Kulturdepartementet må få Næringsdepartementet på banen for å kunne øke oppdrag på utenlandske produksjoner for norsk filmbransje.
Du sier at her skjer det ikke noe – det er ikke helt riktig. I forbindelse med Statsbudsjettet har kulturkomiteen bedt regjeringen «om å se hvordan [styrking av] samproduksjonsordninger kan bidra til å få flere utenlandske produksjoner til Norge OG vurdere også ytterligere tiltak for å tiltrekke seg utenlandske produksjoner».
Oversatt til dagligtale er dette en tydelig invitasjon fra Stortinget til Næringsdepartementet.
Ballen er på banen, nå gjelder det bare å få en samlet bransje til stadion slik at vi kan heie ND frem til seier, og sikre at ytterligere tiltak [les incentivordning] blir etablert.
-
Ja i grunn: Det vi trenger å bruke krefter på nå er å forsøke å tillokke utlandske produksjoner til lavkostnadslandet så man kan leie ut en ari lampe for mer en dobbelt pris og ha late filmarbeidere som skal fakturere med gaffel. Og i mellomtiden flytter norske produksjoner til gamle østblokkland å gamle tariffer og glansdager langs bryggene i Bergen er glemt.
-
karijo: skjønte ikke helt innlegget ditt…
Ikke bare østblokk-land som trekker til seg utenlandske produksjoner. I UK tilfører utenlandske prosjekter 10 mrd i produksjon – takket være incentiver.
Så jeg tror late filmarbeidere heller vil fakturere med fish and chips.
-
Til Jostein Hansen,
Jeg har tydeligvis ikke beskrevet budskapet mitt tydelig nok. Jeg ber ikke om at etterhåndssystemet («som lager at mangfold av filmproduksjoner») skal legges om. Jeg ber Kulturdepartementet skille posten som brukes til etterhåndsstøtte fra produksjonsstøtten. Da vil vi kunne få en jevnere produksjonsstøtte hvert år og unngå at vi får store svigninger i antall produksjonsstøttede filmer fra år til år. Det er kun de filmene jeg peker når jeg nevner at det kun blir 10 (produksjonsstøttede) filmer som går i opptak i år. Hvor mange 100% privatfinansierte filmer med private pantelån og arbeidskreditter fra staben det blir vet jeg ikke, men antallet blir nok mindre år for år når mange ser at man ikke får betalt for lånet eller arbeidskreditten man har lagt inn. Husk de 40 som har premiere i år gikk stort sett i opptak i fjor.PS 1: «Hvor ble det av talentene fra Rovdyr?» Har du ikke fått med deg hva Regissørene og fotografen har gjordt etterpå. Rovdyr ble et springbrett! I tillegg fikk hele staben tilbake 100% av den arbeidskreditten de la inn i filmen. Hvor mange lavbudsjettproduksjoner kan skryte av det!
PS2: de andre kommentarene dine diskuterer jeg gjerne over en kopp gløgg 🙂
Vanskelig på Jar?
Har Knud Bjørne Larsen fått en spåkule på kontoret sitt. Det blir ikke mer en 10 spillefilmer i år. Er det en brist i krystallet som gjør at han ikke ser underskogen i norsk spillefilmproduksjon.
Jar er et tungrodd system bygget etter glansperioden av Norsk Film. Det er bassert på opptaksformater, lys ”pakker” studio systemer som ligger 10 år tilbake og vel sådet.
I bunn og grunn er behovet for Jar for over 35 av de 40 spillefilmene som kommer på kino i år nær null, og underskogen som kommer frem i år og produseres har selv NFI ikke ”call” på.
Skal vi legge om støttesystemet som lager et mangfold av filmproduksjoner slik at vi kan beholde Filmparken. Skal vi beholde de fagarbeiderne som i mange år har tjent meget godt pr produksjon eller skal Filmparken feie for egen dør uten å skyve de overbetalte filmarbeiderne foran seg som Larsen gjør i dette innlegget.
Filmparken er verken et kompetanse senter eller et spesielt hyggelig sted å være. Du får faktisk hyggeligere ”treatment” og priser hva utstyr angår hos langt mindre leverandører, det er hyggeligere å være i kontorfelleskap en hva Jar angår. Skal ikke da Filmparken se seg rundt, koble på GPS en og legge om ny kurs.
Så klart filmarbeidere som er utenfor den etablerte bransjen eller på vei oppover med cvene sine ønsker å få ”spillefilmen” på cv en for å øke denne. Og ja da er dagshonorarene og den økonomiske risikoen høyere.
Burde ikke Jar realitetsorientere seg fremfor å klage på at de ikke får tunge produksjoner som ”Jul i Knerten Olsenbanden helvete”,( gjerne adoptert av Hamsun). Ja så får man ikke økonomien fra dagene før Berlin muren falt da, men hvor er kreativitet på Jar til å finne nye veier. Når fanget Jar et regi eller manus talent fra filmskolen og tilbød de et kot de kunne bygge kontor fra. Fredet en produksjon med minimale fasiliter slik a de kunne være med å bygge talent. Hva er historikken bak ”ROVDYR”, hvor ble det av alle talentene her, hvor Jar kanskje kynisk utnyttet sin posisjon som steinalder leverandør med billettstøtten godt ”backet” i ryggen.
Nei skomaker forsøk å bli ved din lest og bygg et bærekraftig miljø, med et hyggeligere miljø. Server gjerne gløgg i døra.
Etterhåndstøtten er i en retning av flere positive grep som er gjort i Norsk film de seneste årene. Dette kommer av direkt press fra opposisjonell filmpolitikk som handler om å inkludere filmbransjen i samfunnet forøvrig, og det er i den retningen det går. Problemet er at jeg tror man aldri vil kunne «få begge deler takk» under en enøyd regjering. Du nevnte incentivordningen som det naturligvis ikke er gjort noe med enda. Det aller beste alternativet for et sunnt filmmiljø ville vært etterhåndstøtten + incentivordningen som en direkte brosten ut i det internasjonale kommersielle markedet, men for at disse 2 skal fungere optimalt, er man avhengig av å fjerne konsulentsubsidiene som deles ut basert på politiske retningslinjer ihh til innholdet. Noe av problemstillingen private innovative filmskapere møter er å måtte kjempe imot politiske retningslinjer (oppmerksomhet fra penger) innen produksjonsmiljøene når man som kjent ikke burde blande film og politikk i utgangspunktet. Nedskjært administrasjon og et par enkle potter som reguleres etter reelle fakta sysselsetter utover forhåndsbudsjetterte rammer, fordi den inneholder «en bevegelse» som ikke kan budsjetteres på forhånd innenfor stillestående sosialistiske rammer.
Kommentar til det du nevner avslutningsvis: Kulturdepartementet må få Næringsdepartementet på banen for å kunne øke oppdrag på utenlandske produksjoner for norsk filmbransje.
Du sier at her skjer det ikke noe – det er ikke helt riktig. I forbindelse med Statsbudsjettet har kulturkomiteen bedt regjeringen «om å se hvordan [styrking av] samproduksjonsordninger kan bidra til å få flere utenlandske produksjoner til Norge OG vurdere også ytterligere tiltak for å tiltrekke seg utenlandske produksjoner».
Oversatt til dagligtale er dette en tydelig invitasjon fra Stortinget til Næringsdepartementet.
Ballen er på banen, nå gjelder det bare å få en samlet bransje til stadion slik at vi kan heie ND frem til seier, og sikre at ytterligere tiltak [les incentivordning] blir etablert.
Ja i grunn: Det vi trenger å bruke krefter på nå er å forsøke å tillokke utlandske produksjoner til lavkostnadslandet så man kan leie ut en ari lampe for mer en dobbelt pris og ha late filmarbeidere som skal fakturere med gaffel. Og i mellomtiden flytter norske produksjoner til gamle østblokkland å gamle tariffer og glansdager langs bryggene i Bergen er glemt.
karijo: skjønte ikke helt innlegget ditt…
Ikke bare østblokk-land som trekker til seg utenlandske produksjoner. I UK tilfører utenlandske prosjekter 10 mrd i produksjon – takket være incentiver.
Så jeg tror late filmarbeidere heller vil fakturere med fish and chips.
Til Jostein Hansen,
Jeg har tydeligvis ikke beskrevet budskapet mitt tydelig nok. Jeg ber ikke om at etterhåndssystemet («som lager at mangfold av filmproduksjoner») skal legges om. Jeg ber Kulturdepartementet skille posten som brukes til etterhåndsstøtte fra produksjonsstøtten. Da vil vi kunne få en jevnere produksjonsstøtte hvert år og unngå at vi får store svigninger i antall produksjonsstøttede filmer fra år til år. Det er kun de filmene jeg peker når jeg nevner at det kun blir 10 (produksjonsstøttede) filmer som går i opptak i år. Hvor mange 100% privatfinansierte filmer med private pantelån og arbeidskreditter fra staben det blir vet jeg ikke, men antallet blir nok mindre år for år når mange ser at man ikke får betalt for lånet eller arbeidskreditten man har lagt inn. Husk de 40 som har premiere i år gikk stort sett i opptak i fjor.
PS 1: «Hvor ble det av talentene fra Rovdyr?» Har du ikke fått med deg hva Regissørene og fotografen har gjordt etterpå. Rovdyr ble et springbrett! I tillegg fikk hele staben tilbake 100% av den arbeidskreditten de la inn i filmen. Hvor mange lavbudsjettproduksjoner kan skryte av det!
PS2: de andre kommentarene dine diskuterer jeg gjerne over en kopp gløgg 🙂