Wanted: MOM

Akademiet liker ikke bare karakterer som er narkomane, stammer eller har et handikap, de liker også den usympatiske, egoistiske moren. Sjansen er stor for at den onde moren kan få Oscar i år også.

Jeg har jaktet på mødre i amerikansk film en stund nå. Mødre har blitt, om ikke helt fraværende i amerikansk mainstreamfilm, så færre og færre. Enda sjeldnere er mor av den gode sorten.

 

Et av de klareste funnene i mitt arbeid med farsroller i den amerikanske samtidsfilmen er nemlig at når mannen kommer på banen som omsorgsperson, så må kvinnen ut. Bokstavlig talt ved at hun forlater hjemmet (fra Kramer mot Kramer til Pursuit of Happyness), fordi hun skiller seg eller svikter (for eksempel i Weather Man), eller dør (for eksempel i Knowing eller Grace is Gone).

 

I en filmkultur hvor kjønnsforskjellene fremdeles er svært store (selv om vi akkurat nå kan se to usedvanlig sterke unge amerikanske heltinner på kino med Mattie i True Grit og Ree i Winter’s Bone; og ja både Hailee Steinfeld og Jennifer Lawrence er Oscar-nominerte) har morsskikkelsen vært Hollywoods kvinnerolle nummer en. Den prototypiske kvinnelige melodramatiske heltinnen er moren som ofrer seg for sine barns lykke i klassikere som i Stella Dallas (1937), Imitation of Life (1935 og 1959) eller All That Heaven Allows (1955). Den moderne heltinnen har av og til vært actionheltinnen som redder barn (Aliens), eller jakter på sitt barn (Kill Bill). Og så var det Erin Brokovich selvsagt, men det er allerede over ti år siden. Og hun var heller ikke heltinne fordi hun var mor, kanskje heller på tross av at hun var mor.

 

Men hvor er mor nå? Og hvordan er hun? Selv om jeg ser etter, er det sjelden jeg ser mødre i amerikansk film i dag. Den amerikanske filmen er selvsagt full av mødre, som bipersoner, perifere figurer i bakgrunnen, hun som går eller blir, men en mor som den bokstavlig talt bærende karakteren i filmen er mer uvanlig. Særlig er det vanskelig å finne mødre som er heltinner, mens (som jeg har skrevet om før) helter i den amerikanske filmen er ofte fedre.

 

Nå når det er Oscar-tid legger man ekstra godt merke til filmene som kjemper om utmerkelsene, og hvilke roller som bekles av de beste skuespillerne. Og her finner vi mødre. I tre av filmene nominert for beste film fremstiller fire av dagens beste skuespillerinner mødre, to av dem nominert for skuespiller Oscars. Julianne Moore (av en merkelig grunn ikke nominert) og Annette Bening framstiller interessant nok to av de mest normale og hele mødre jeg har sett i amerikansk film på lenge, som det lesbiske paret i The Kids Are All Right.

 

Men det er de andre mødrene jeg vil dvele ved her. I tillegg til flere andre interessante fellestrekk har nemlig The Fighter og Black Swan mødrene til felles. Eksdanser Erica (Barbara Hershey, BAFTA-nominert) dytter sin datter Nina (Natalie Portman) foran seg mot perfeksjonisme og galskap i jakten på ære, og underklassekvinnen Alice Ward (Melissa Leo) dytter begge sine sønner (Mark Wahlberg og Christian Bale) foran seg og mot hverandre i jakten på penger og status. Det er fryktelige morsbilder. I ren egoistisk blindhet utsetter de barna sine for fysiske og psykiske påkjenninger man vanligvis ikke ønsker sine fiender. Dette er morsfigurer svært langt unna forestillingen om den gode moren. Og det er filmkarakterer det er skremmende lett å mislike intenst.

 

Interessant nok har disse kvinnene ærgjerrigheten og staheten til felles med den karakteren som framstår som et av de beste morsbildene i amerikansk mainstreamfilm de siste par årene, Leigh Anne Tuohy i Blind Side, som Sandra Bullock fikk en fortjent Oscar-statuett for i fjor. Bullock spiller den pågående og sterke reservemoren for fotballtalentet Michael Oher (based on a true story). Et av de interessante trekkene ved Tuhoy-karakteren er at hun innehar så mange egenskaper som vi tenker på som maskuline; som pågangsmot og styrke, og at hun bygger samhold med sønnen gjennom idrett, som manager og mental trener. Hun er ikke en omsorgsperson, hun er en leder.

Mens Bullocks morsskikkelse anvender stahet og styrke til barnets beste, så skjer det motsatte i Fighter og Black Swan. Mødrene her overser barnas ønsker og viljer, sykdom og narkotikabruk; de ser ikke sine egne barn for det bildet de har skapt seg i sitt eget hode.

 

I boken Motherhood Misconceived hevder redaktørene at Hollywoods mødre tradisjonelt har vært demonisert. Men mens arbeidende mødre tidligere var de som ble framstilt som svikefulle (jfr Imitation of Life eller Mildred Pierce (nå også som ny HBO-serie i regi av Todd Haynes), er det interessant nok det motsatte som skjer her; disse kvinnene er demoniske fordi de fyller livene sine med sine barn. De skaper barna om til sine livsprosjekt, og snylter på livene deres som giftig eføy. De er med andre ord ikke for lite mødre, der er for mye mødre.

 

Melissa Leo forsvarer den virkelige Alice Ward og sin karakter i Hollywood Reporter med at det i virkeligheten nettopp var morens styrke som holdt den dysfunksjonelle familien på med ni barn sammen, og som skapte sønnenes bokserkarriere. Skuespilleren må gjerne føle varme for sin karakter, men som tilskuere er det vanskelig å fullt ut dele den følelsen. Men mens Alice er en karakter det går an å forstå og forsvare, er Erica i Black Swan mer en karikatur, som gir assosiasjoner til en av de mest egoistiske filmmødre av alle, Joan Crawford slik hun er portrettert i boken og filmen Mommie Dearest. Som flere av de mest skrekkelige mødrene er denne onde moren modellert på biografisk materiale fra virkelighet, skrevet av Crawfords adoptivdatter. Basert på materiale fra virkeligheten (etter romanen Push av Sapphire) var også den i min øyne kanskje skrekkeligste moren av alle, spilt av Mo’Nique i Precious. En rolle som gav henne Oscar for beste kvinnelige birolle sist år.

 

Som om ikke denne listen over Oscarmateriale er lang nok: I australske Animal Kingdom, som jeg ikke har sett, spiller Jackie Weaver også en brutal kvinne, som slår hånden av datteren etter en pokerkrangel, men som står bak sine kriminelle sønner, også hun Oscarnominert. Medlemmene av Akademiet liker ikke bare skuespillere som spiller boksere og ballettdansere, eller karakterer som er narkomane, stammer eller har et annet handikap, de liker også den usympatiske egoistiske moren.

 

Sjansen er altså relativt stor for at den onde moren kan få en Oscar i år også. Uansett, årets Oscarfilmer løfter kvinnene, kvinnerollene, mødrene, tydeligere fram enn på lenge.


Men jeg leter fremdeles etter den gode moren.

 

Les Gjelsviks tidligere innlegg:

 

Nye bilder å se verden med

Kvinne film? Æsj-uhaa!

Hvorfor adapterer vi?

Den nye Hollywood-helten

Will Smith – den komplette stjernen

Vampyren eller nerden?

 Jeg, en kjøleskapsmagnetsamler

 

Anne Gjelsvik er fast spaltist på Rushprint.no. Hun er professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst og medivitenskap, NTNU. Hun har særlig forsker på amerikansk samtidsfilm og forholdet film og samfunn. Hun har blant annet skrevet bøkene Mørkets øyne – filmkritikk, vurdering og analyse og Vondt og Vakkert – vold i audiovisuelle medier, og redigert boken Clint Eastwood’s Iwo Jima som kommer på Wallflower. Hun arbeider for tiden på et bokprosjekt om farsrollen i amerikansk samtidsfilm.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Wanted: MOM

Akademiet liker ikke bare karakterer som er narkomane, stammer eller har et handikap, de liker også den usympatiske, egoistiske moren. Sjansen er stor for at den onde moren kan få Oscar i år også.

Jeg har jaktet på mødre i amerikansk film en stund nå. Mødre har blitt, om ikke helt fraværende i amerikansk mainstreamfilm, så færre og færre. Enda sjeldnere er mor av den gode sorten.

 

Et av de klareste funnene i mitt arbeid med farsroller i den amerikanske samtidsfilmen er nemlig at når mannen kommer på banen som omsorgsperson, så må kvinnen ut. Bokstavlig talt ved at hun forlater hjemmet (fra Kramer mot Kramer til Pursuit of Happyness), fordi hun skiller seg eller svikter (for eksempel i Weather Man), eller dør (for eksempel i Knowing eller Grace is Gone).

 

I en filmkultur hvor kjønnsforskjellene fremdeles er svært store (selv om vi akkurat nå kan se to usedvanlig sterke unge amerikanske heltinner på kino med Mattie i True Grit og Ree i Winter’s Bone; og ja både Hailee Steinfeld og Jennifer Lawrence er Oscar-nominerte) har morsskikkelsen vært Hollywoods kvinnerolle nummer en. Den prototypiske kvinnelige melodramatiske heltinnen er moren som ofrer seg for sine barns lykke i klassikere som i Stella Dallas (1937), Imitation of Life (1935 og 1959) eller All That Heaven Allows (1955). Den moderne heltinnen har av og til vært actionheltinnen som redder barn (Aliens), eller jakter på sitt barn (Kill Bill). Og så var det Erin Brokovich selvsagt, men det er allerede over ti år siden. Og hun var heller ikke heltinne fordi hun var mor, kanskje heller på tross av at hun var mor.

 

Men hvor er mor nå? Og hvordan er hun? Selv om jeg ser etter, er det sjelden jeg ser mødre i amerikansk film i dag. Den amerikanske filmen er selvsagt full av mødre, som bipersoner, perifere figurer i bakgrunnen, hun som går eller blir, men en mor som den bokstavlig talt bærende karakteren i filmen er mer uvanlig. Særlig er det vanskelig å finne mødre som er heltinner, mens (som jeg har skrevet om før) helter i den amerikanske filmen er ofte fedre.

 

Nå når det er Oscar-tid legger man ekstra godt merke til filmene som kjemper om utmerkelsene, og hvilke roller som bekles av de beste skuespillerne. Og her finner vi mødre. I tre av filmene nominert for beste film fremstiller fire av dagens beste skuespillerinner mødre, to av dem nominert for skuespiller Oscars. Julianne Moore (av en merkelig grunn ikke nominert) og Annette Bening framstiller interessant nok to av de mest normale og hele mødre jeg har sett i amerikansk film på lenge, som det lesbiske paret i The Kids Are All Right.

 

Men det er de andre mødrene jeg vil dvele ved her. I tillegg til flere andre interessante fellestrekk har nemlig The Fighter og Black Swan mødrene til felles. Eksdanser Erica (Barbara Hershey, BAFTA-nominert) dytter sin datter Nina (Natalie Portman) foran seg mot perfeksjonisme og galskap i jakten på ære, og underklassekvinnen Alice Ward (Melissa Leo) dytter begge sine sønner (Mark Wahlberg og Christian Bale) foran seg og mot hverandre i jakten på penger og status. Det er fryktelige morsbilder. I ren egoistisk blindhet utsetter de barna sine for fysiske og psykiske påkjenninger man vanligvis ikke ønsker sine fiender. Dette er morsfigurer svært langt unna forestillingen om den gode moren. Og det er filmkarakterer det er skremmende lett å mislike intenst.

 

Interessant nok har disse kvinnene ærgjerrigheten og staheten til felles med den karakteren som framstår som et av de beste morsbildene i amerikansk mainstreamfilm de siste par årene, Leigh Anne Tuohy i Blind Side, som Sandra Bullock fikk en fortjent Oscar-statuett for i fjor. Bullock spiller den pågående og sterke reservemoren for fotballtalentet Michael Oher (based on a true story). Et av de interessante trekkene ved Tuhoy-karakteren er at hun innehar så mange egenskaper som vi tenker på som maskuline; som pågangsmot og styrke, og at hun bygger samhold med sønnen gjennom idrett, som manager og mental trener. Hun er ikke en omsorgsperson, hun er en leder.

Mens Bullocks morsskikkelse anvender stahet og styrke til barnets beste, så skjer det motsatte i Fighter og Black Swan. Mødrene her overser barnas ønsker og viljer, sykdom og narkotikabruk; de ser ikke sine egne barn for det bildet de har skapt seg i sitt eget hode.

 

I boken Motherhood Misconceived hevder redaktørene at Hollywoods mødre tradisjonelt har vært demonisert. Men mens arbeidende mødre tidligere var de som ble framstilt som svikefulle (jfr Imitation of Life eller Mildred Pierce (nå også som ny HBO-serie i regi av Todd Haynes), er det interessant nok det motsatte som skjer her; disse kvinnene er demoniske fordi de fyller livene sine med sine barn. De skaper barna om til sine livsprosjekt, og snylter på livene deres som giftig eføy. De er med andre ord ikke for lite mødre, der er for mye mødre.

 

Melissa Leo forsvarer den virkelige Alice Ward og sin karakter i Hollywood Reporter med at det i virkeligheten nettopp var morens styrke som holdt den dysfunksjonelle familien på med ni barn sammen, og som skapte sønnenes bokserkarriere. Skuespilleren må gjerne føle varme for sin karakter, men som tilskuere er det vanskelig å fullt ut dele den følelsen. Men mens Alice er en karakter det går an å forstå og forsvare, er Erica i Black Swan mer en karikatur, som gir assosiasjoner til en av de mest egoistiske filmmødre av alle, Joan Crawford slik hun er portrettert i boken og filmen Mommie Dearest. Som flere av de mest skrekkelige mødrene er denne onde moren modellert på biografisk materiale fra virkelighet, skrevet av Crawfords adoptivdatter. Basert på materiale fra virkeligheten (etter romanen Push av Sapphire) var også den i min øyne kanskje skrekkeligste moren av alle, spilt av Mo’Nique i Precious. En rolle som gav henne Oscar for beste kvinnelige birolle sist år.

 

Som om ikke denne listen over Oscarmateriale er lang nok: I australske Animal Kingdom, som jeg ikke har sett, spiller Jackie Weaver også en brutal kvinne, som slår hånden av datteren etter en pokerkrangel, men som står bak sine kriminelle sønner, også hun Oscarnominert. Medlemmene av Akademiet liker ikke bare skuespillere som spiller boksere og ballettdansere, eller karakterer som er narkomane, stammer eller har et annet handikap, de liker også den usympatiske egoistiske moren.

 

Sjansen er altså relativt stor for at den onde moren kan få en Oscar i år også. Uansett, årets Oscarfilmer løfter kvinnene, kvinnerollene, mødrene, tydeligere fram enn på lenge.


Men jeg leter fremdeles etter den gode moren.

 

Les Gjelsviks tidligere innlegg:

 

Nye bilder å se verden med

Kvinne film? Æsj-uhaa!

Hvorfor adapterer vi?

Den nye Hollywood-helten

Will Smith – den komplette stjernen

Vampyren eller nerden?

 Jeg, en kjøleskapsmagnetsamler

 

Anne Gjelsvik er fast spaltist på Rushprint.no. Hun er professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst og medivitenskap, NTNU. Hun har særlig forsker på amerikansk samtidsfilm og forholdet film og samfunn. Hun har blant annet skrevet bøkene Mørkets øyne – filmkritikk, vurdering og analyse og Vondt og Vakkert – vold i audiovisuelle medier, og redigert boken Clint Eastwood’s Iwo Jima som kommer på Wallflower. Hun arbeider for tiden på et bokprosjekt om farsrollen i amerikansk samtidsfilm.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY