Margreth Olins stemme

Mange har mislikt Margreth Olins fortellerstemme i Engelen, særlig i filmbransjen. Er det måten Olin bruker den på som er problematisk eller våre fordommer mot bruk av stemme på film?

I mange år har norsk filmbransje sett med skepsis på bruken av fortellerstemme. Langt på vei har norske filmskapere ansett dette som en narrativ nødløsning. Noe som verken er virkelig filmatisk eller godt håndverk, men snarere en teatral rest som filmmediet må kvitte seg med. Spesielt i spillefilmen har man ansett at bruken av voice-over har vært problematisk, men også dokumentarfilmen har langt på vei blitt stemmeløs.

 

Bak skepsisen til bruk av voice-over ligger både et normativt syn på hva film er, der fortellerstemme ikke egentlig hører hjemme, og en spesiell historisk dimensjon. Dokumentaristene er redde for å bli oppfattet som gammelmodige, og tror at stemme alltid skaper en paternalistisk og skolefjernsynsaktig tiltale. Bildene skal si alt. Kamera og mikrofon er til for å fange det pregnante øyeblikket. Stemmen kan ødelegge denne intensiteten med sin pekefingeraktige retorikk. Spillefilmregissørene anser at voice-over hører fortiden til. Den tiden da norske filmer var så hjelpeløst fortalt at man måtte ty til slike nødløsninger for å få fram budskapet samt etablere karakterer og stemninger.

 

Det er synd at slike holdninger er blitt så utbredt. Det er intet som er så irriterende som en dårlig voice-over, men at grepet i seg selv skal tas ut av filmskapingens verktøykasse er i seg selv et svakhetstegn. Film er et mer urent medium enn som så, og alle grep er lovlige. Få vil beskylde en regissør som Alain Resnais for å være ufilmatisk, selv om mange av hans beste filmer ikke bare har voice-over, men nærmest renner over av ord.

Det eneste stedet der fortellerstemme synes å finne en legitim plass er i den aller mest personlige dokumentaren. Gunnar Hall Jensens Gunnar Goes Comfortable (2003) ville være utenkelig uten hans egen stemme. Margreth Olins Onkel Reidar (1997) og Kroppen min (2002) får også mye av sin kraft av sin bruk av voice-over. Her er det både ordene i seg selv, den dimensjon de legger til bildene, og det faktum at det er Olin selv som snakker som er det viktige. Stemmens kvaliteter skaper også betydning. I Kroppen min er Olins beherskede, men intense stemme avgjørende for filmens tiltale og kraft. Den er dyp og melodiøs. Oppriktig, men av og til også ironisk, spesielt når stemmen oppleves samtidig som bildene løser opp alvoret med humor og ironi. I de aller mest personlige historiene, der filmskaperne henvender seg direkte til tilskuerne, og forteller sine egne historier, om kropper og hemmeligheter, da er voice-over ”lovlig” i norsk film. Ellers er dette noe som anses som ”dårlig film”.

Jeg hører til de som mener at voice-over er et utmerket fortellergrep. Med hell kunne det ha løftet flere norske filmer fra senere år. Likevel er det et vanskelig grep, noe ikke minst Engelen illustrerer. For uansett hvor begeistret jeg er for Olin og hennes filmer, og uansett hvilken velvilje jeg møter Engelen med, synes jeg at fortellerstemmen forstyrrer. Her er jeg enig med hennes kritikere. Dette har plaget meg, og jeg har forsøkt å finne ut hvorfor det er slik.

 

Jeg har ikke truffet noen som ikke har mislikt fortellerstemmen i Margreth Olins film Engelen. Er det noe galt i å bruke voice-over? Eller er det måten Olin bruker den på som er problematisk? Terje Eidsvåg i Adresseavisen var en av kritikerne som eksplisitt tok opp stemmen som et problem i sin anmeldelse av filmen: ”Fortellerstemmen til Olin fungerer derimot i varierende grad. I oppspillet understreker den det nære og vesentlige ved historien. Utover i filmen blir fortellerens essayistiske stil og formulering av erfaringer og sannheter en slags teskje-moralisering som bildene hadde klart seg godt uten”. Her formulerer kritikeren alle de estetiske holdningene til filmen som danner grunnlaget for kritikken av stemmen som fortellerredskap, men viser også til at stemmen forandrer funksjon og effekt underveis i filmen. Kanskje dette er en grunn til at så mange har mislikt dette grepet? Hvordan bruker Olin fortellerstemmen i Engelen?

 

FILMENS STEMMER
I Engelen har stemmen en rekke funksjoner. Dette er knyttet sammen med plasseringen av ordene i filmen. Selv om det er vanskelig å skille de ulike delene i en film fra hverandre, og dermed lage en segmentering av stemmens plassering, har jeg kommet fram til at Olin benytter stemmen ved 22 anledninger i løpet av filmen. Det er imidlertid to forskjellige stemmer som taler.

 

Noe av det som forstyrret meg når jeg så filmen på kino første gang, og som fremdeles forstyrrer meg når jeg ser den på video, er at stemmen skifter karakter. I filmens åpning og avslutning er det Margreth Olin selv som snakker. Filmen innledes og avsluttes med en fortellerstemme som er i førsteperson. Den er heterodiegetisk som det heter i fortellerteorien, dvs. det er en stemme som ikke kommer fra selve fiksjonsuniverset, men som kommenterer det vi skal få se utenfra. Det er kort sagt regissøren selv. Dersom vi kjenner Olins stemme fra før, eller dersom vi ikke gjør det, men ser ekstramaterialet på DVD-utgivelsen, opplever vi tydelig at dette er Olins meta-kommentar om sin film og den historien vi får se.

 

Omtrent ti minutter inn i filmen skifter imidlertid stemmen karakter. Det er fremdeles Margreth Olin som snakker, det er den samme fysiske stemmen vi hører, men nå er ikke lenger tiltalen bare i førsteperson. Plutselig er stemmen egentlig i tredjeperson, men samtidig også førsteperson. Nå er det slik at Olins stemme formulerer hovedpersonen Leas tanker, minner og opplevelser. Stemmen er nå homodiegetisk, for igjen å henvise til fortellerteori, den kommer innenfra selve fiksjonsuniverset. Den Lea vi hører i filmens dialog har imidlertid en helt annen stemme. Vi hører at det ikke er Lea som ung eller voksen som er fortellerstemmen, men en helt annen stemme som samtidig gir seg ut for å være Lea. Midtveis i filmen blir dette ekstra problematisk, når Olin som Lea snakker om rusen: ”Jeg kan fly, jeg lærer å fly…”

 

Filmforskeren i meg synes dette er meget spennende og interessant, for dette er sjelden kost på kino, men tilskueren i meg forvirres. Hvem er det egentlig som snakker her? Hvilke narrative nivåer beveger filmen seg på, og hvordan forholder stemmen seg til det? Og hvordan skal vi tilskuere forholde oss til dette?

 

Det er samme stemme, samme person som snakker, men stemmen er likevel både regissørens og hovedpersonens. Denne vekslingen skaper en type narrativ usikkerhet som er forstyrrende i Engelen. Den skaper også en usikkerhet omkring regissørens rolle, ettersom hun åpenbart på et tidspunkt bokstavelig talt identifiserer seg med hovedpersonen i filmen.

 

Forvirringen som de to stemmene i én skaper, forsterker eller vanskeliggjør den genreposisjon som filmen selv representerer. Engelen er en spillefilm, men nesten alle vet at det er et substitutt for en dokumentar. Filmen gir seg tydelig ut for å være en fiksjon som kunne vært en dokumentar. Man skal ikke ha fulgte mye med i avisene før premieren for å ha fått med seg bakgrunnen for filmen, og på DVD-utgavens ekstramateriale er dette tydelig aksentuert, men hva som er dokumentar og hva som er fiksjon er usikkert. Det skapte til og med en liten strid med familien til ”Lea” i november i fjor.

 

Noen ganger kan usikkerhet være godt. Andre ganger skaper det bare forvirring. Som blandingsform, en fiksjon som er basert på virkeligheten, kan usikkerheten om fiksjonens status være produktiv. Denne usikkerheten kan skape fruktbare spørsmål i oss tilskuere, og bidra til at filmen får den funksjon og effekt som den burde ha. Vekslingene i stemmen, der første- og tredjeperson varieres eller smelter sammen, og stemmens opphav skifter mellom å være utenfor og innenfor fiksjonsuniverset, er spennende for narratologer, men mest forvirrende for tilskuerne. Dette tror jeg er én grunn til at så mange har mislikt stemmen i Engelen. De har kanskje ikke satt ord på hva som foregår, men usikkerheten har skapt forvirring. Hadde det blitt bedre om Maria Bonnevie, skuespilleren som gir Lea kropp i filmen, også hadde hatt fortellerstemmen i filmens midtparti?

 

STEMMENS FUNKSJONER
Fortellerstemmen i Engelen illustrerer alle de gode, og noen av de mindre gode, sidene ved bruken av voice-over. Olins stemme forankrer filmen og fortellingen om Lea i et større univers; i Olins humanistiske prosjekt og i hennes filmatiske univers. Stemmen personifiserer og inderliggjør fortellingen om Lea. Den forsøker å poetisere og løfte en fortelling som lett kunne bli en ren helvetesvandring.

 

Stemmen har dermed både klare fortellermessige funksjoner, samtidig som den ønsker å løfte fortellingen. Man kan si at stemmen har tre ulike overgripende funksjoner. For det første skaper den en sanselig tone som omgir hele fortellingen. For det andre inderliggjør, individualiserer og personifiserer stemmen Leas historie, og for det tredje skaper stemmen et meta-perspektiv der tilskueren blir usikker omkring subjektivitet i filmen.

 

Olins voice-over har samtidig de vanlige funksjonene til dette grepet på film. Fortellerstemmen strukturerer vår opplevelse og lesning av filmens fortelling. Den gir stemning og retning til bildene, dialogen og handlingen forøvrig. Leas fortelling gis også form gjennom ordene, som limer eller kleber seg til fortellingen, og insisterer på å gi den retning og form. Fortellerstemmen er et filter vi ser fortellingen gjennom. Mange har nok reagert mest på ordene i seg selv, som også kan være forvirrende og sentimentaliserende, og lest mer sentimentalitet inn i selve stemmen på grunn av det som sies. Resultatet har vært en følelse av klamhet, som sammen med forvirringen omkring hvem som taler har skapt irritasjon hos tilskuere og kritikere.

 

Selve stemmen til Olin er behersket og tilbakeholden. Den er velartikulert, og en smule slepende. Den er dyp og melodiøs, med en aksent som gir den karakter og styrke. Den har variasjon i melodi og tone. Ordene som sies er derimot annerledes. De er ofte entydig sentimentaliserende og banaliserende. Det er ikke god poesi. Det er lite variasjon. Det positive er at stemmen bidrar til en ikke-psykologiserende undertone, og dermed styrker filmens ønske om ikke å dele ut skyld eller psykologisere for sterkt. Den bidrar til å vise kompleksiteten og det paradoksale i menneskelige relasjoner og følelser, spesielt innenfor familien eller i kjærligheten. Samtidig er det åpenbart at mange likevel har følt at den mot sin vilje banaliserer Leas historie. I mine øyne og ører er det ingen ”teskje-moralisering” i fortellerstemmen, som Eidsvåg åpenbart opplevde i sitt møte med filmen, og jeg tror det er sentimentaliseringen som gir dette inntrykket. Da er det heller ikke langt til at man opplever det som både klamt og jålete.

 

Fortellerstemmen har ofte en paradoksal funksjon i film. Den inderliggjør og subjektiviserer på den ene siden, men samtidig skaper den på den andre siden distanse. I Engelen er dette også tydelig. De nære ordene skaper også avstand. De forsterker spenningene mellom den realistiske overflaten i fortellingen og dens symbolske dimensjon. Først og fremst er Engelen et idé- og symboldrama. Personene er relativt flate, mer illustrerende enn komplekse. Relasjonene mellom dem er tvetydige, men til syvende og sist sitter vi ikke igjen med følelsen av at vi kjenner dem. Selv om Olins fortellerstemme først og fremst er virksom i de to avsluttende delene av filmen, og det er relativt få stemme-innslag i filmens midtparti, bidrar nok stemmens insisterende og tolkende nærvær til at vi likevel ikke kommer inn på personene. De forblir illustrasjoner, tross poetiserende forsøk som skal være innganger til deres indre følelsesverden. Usikkerheten om hvem som virkelig snakker bidrar nok også til dette.

 

STEMMER OG STILLHET
Jeg har ofte tenkt på om Engelen ville blitt en bedre film uten sin fortellerstemme. Eller om det hadde vært bedre dersom stemmen var holdt i et nivå – enten bare tredjeperson eller bare førsteperson – eller om en annen enn Olin burde ha snakket. En DVD-utgave med ulike versjoner hadde vært interessant både for filmskapere og filmstudenter. I denne lille teksten har jeg imidlertid forsøkt å nærme meg filmen som den er, og sett på hva den gjør med stemmen og hvilke funksjoner stemmen har.

 

Fortellerstemme er et utmerket redskap i filmfortelling. Flere norske spillefilmer bør utforske de muligheter til sanseliggjøring, inderliggjøring og subjektivisering som voice-over har. Norsk film er i ferd med å bli stemmeløs, og det er heller ikke bare positivt. En forsiktig bruk av fortellerstemme kan ha store gevinster narrativt sett, og bidra til å gi filmer særpreg og styrke.

 

Egentlig liker jeg det som er urent og kompliserende. Det som gjør en film virkelig kunstnerisk interessant er ikke bare styrken og intensiteten i selve fortellingen, og hvorvidt den kan ramme og ryste, men også hvordan de ulike fortellerelementene benyttes for å utforske mediet og verden omkring oss.

 

For meg er Margreth Olins film et godt eksempel på en film som setter i gang tanker og funderinger, samtidig som den rammer meg i mellomgulvet med sine bilder og sin tematikk. Den irriterer og griper på samme tid. Kanskje er filmen til og med et eksempel på det kunsthistorikeren og kulturkritikeren Mieke Bal har kalt et ”teoretisk objekt”. Med det mener hun et kunstverk som også har en teoretisk funksjon gjennom sin kunstneriske form og innhold. Det formulerer noen spørsmål til oss som ser gjennom sin måte å være på. Det finnes ikke mange filmer som Engelen, som eksperimenterer med stemme på den måten hun gjør, og dermed er den interessant. Uren og rar er den også.

 

Likevel er jeg til syvende og sist blant dem som misliker stemmen i filmen. Jeg tror filmen ville blitt bedre med en annen fysisk stemme, og kun som enten første- eller tredjepersonsfortelling. Jeg tror også det er for mange stemme-innslag totalt sett, og at noen av innslagene er for banale. Men filmen fascinerer og griper meg. Heldigvis slipper den ikke taket i meg, men fortsetter å utfordre og forstyrre.

 

Gunnar Iversen er professor i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim. Han skriver fast for Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere artikler her:

Kritikersluggerens norske filmfavoritt

Myke menn og sjarmerende skurker

En norsk filmkanon?

Mitt liv med Erik Løchen

10 fortellinger om norsk film
Den norske filmens bølger
Den glemte fornyer
Den norske filmens mirakler

 

6 kommentarer til Margreth Olins stemme

  1. Takk for den beste artikkelen om fordeler og ulemper ved bruk av voice-over jeg har lest på lenge! Den er analytisk, faglig fundert, tar utgangspunkt i en aktuell film som er skreddersydd dette ”dissekeringsformål” – samtidig som artikkelen er skrevet relevant både for filmfolk og folk flest. Bra levert!

    Men nå, Margreth Olin.

    Hva gjelder Olins stemme, er jo denne vokst til å bli en form for signatur. Meg bekjent har hun aldri laget en film uten at hennes egen stemme er ”iscenesatt” til å spille en rolle. Slik vi har lært å kjenne Olin, kan man tenke at bruken av egen, alltid like nærværende stemme, henger sammen med at hun lager film fra hjertet – om temaer og mennesker som betyr mye for henne, som hun har et sterkt følelsesmessig og personlig forhold til. Ett resultat av Olins serie med vellagede, stort sett suksessrike filmer, er at hun i dag selv er blitt en kjent aktør i samfunnsdebatten. Ja, kanskje er Margreth Olin og hennes bankende hjerte for enkeltsaker-/skjebner bedre kjent blant folk flest enn filmene hennes er det? Kanskje er hun bevisst denne sin egen rolle i samtidsdebatten? Kanskje er det derfor viktigere for henne at budskapet i filmene kommer frem, enn at – slik det er det for regissører flest – filmfortellingen fungerer på egne premisser?

    Det vi med sikkerhet kan si, er at Engelen ville vært en helt annen film uten Olins subjektive bruk av egen stemme. Selv tror jeg, som Iversen, at dette også ville resultert i en langt bedre film. En film der publikum slapp å forholde seg til – og kjempe seg gjennom filteret – som regissøren nå er. En film der seeren kom tettere på historien og karakterene, og dermed filmfortellingens hjerte, i stedet for regissørens.

    Jeg gleder meg til Olins neste filmer, nesten uansett hva hun måtte finne på å fortelle om. Mitt eneste håp er at hun da vil stole mer både på fortellingens kraft og min egen innlevelsesevne.

  2. I kjærleikens hus, Dei mjuke hendene, Fråtseri og Lullaby er alle uten voice. Kroppen min, Onkel Reidar og Engelen er med. Ingen av de tre siste hadde vært bedre uten voice. Trust me.

  3. Så bra for Robsahm at han er så sikker i en sak. Det betyr derimot ikke at han har rett!
    Margreth Olin er utvilsomt en av landets beste filmskapere, og Kroppen min en av de råeste filmene jeg har sett. Er imidlertid enig i at Engelen har svakheter, og kanhende disse henger sammen med «rotete» bruk av voice? Til forskjell fra Kroppen min og Onkel Reidar – er jo Engelen fiksjon. I tillegg til å rette seg mot et annet, bredere publikum, betyr dette sjangervalget normalt at det krevs andre storytellingsgrep. At man må være seg bevisst sitt publikum på en litt annen måte.

    I Engelen mener jeg man har rørt sammen doku og fiksjon til en rar saus. Grepet gjør Engelen unik, på både godt og vondt. I Engelens tilfelle tror jeg det vonde kunne vært erstattet av bare godt, bl.a. med en annen bruk av voice.

  4. Hadde jeg vært Engelens produsent, ville jeg, sånn i ettertid, angret på at vi ikke lagde to filmer.

    A: En spillefilm, som ene og alene var det.
    B: En dokumentar om temaet og produksjonen av spillefilmen.

    Slik kunne man både fortalt den sterke, rørende filmen om Leas liv, samt fått sagt ALT det man hadde på hjertet om narkopolitikk, etc etc – og ikke minst – økt omsetningen!

  5. Slutt og klag! Engelen er den sterkeste norske filmen jeg har sett og kunne ikke tent meg at noentingen var annerledes!

  6. Det er selvfølgelig lov å mislike voicen, ønske seg den annerledes eller man kan tro filmen ville fungert bedre uten, men det er et faktum at svært mange liker grepet. Selv elsker jeg det, og jeg er Olin´s skarpeste kritiker gjennom 15 år. Men jeg er ikke alene om å like det. Med 100 000 besøkende og tre publikumspriser er det tydelig at publikum ikke har store problemer med det, mens enkelte kritikere og noen filmfolk ikke synes det går «fordi det er fiksjon». Det er i midlertid svært mange bransjefolk som liker det også. I utlandet har det kun blitt omtalt som positivt og særegent fra kritikere, festivalsjefer og kolleger. Voice av regissøren er helt vanlig i dokumentar og ditto av hovedkarakteren er like vanlig i fiksjon. Fordi filmen er basert på en sann historie brukes voicen både som regissørens introduksjon til filmen og for å formidle hovedkarakterens tanker. Den brukes ikke til noe annet, slik noen velger å tolke den. Hadde vi brukt Maria Bonnevies stemme på tradisjonelt fiksjonsvis (vi prøvde selvfølgelig ut dette) ville det neppe blitt noen debatt. Men jeg mener det fungerer bedre med Olins stemme fordi det bevarer autensiteten og følelsen av å bli fortalt en historie mer enn å «se en film». Siden det aldri har vært gjort før var det naturligvis et litt dristig valg, men jeg har hele tiden vært overbevist om at publikum ville like det. Ikke alle, men mange nok. For det som er helt sikkert er at akkurat denne filmen – det materialet vi satt med i klippebordet – var avhengig av en voice for å økonomisere fortellingen og få frem deler av historien som ellers ikke ville blitt formidlet. Uten voice ville filmen blitt smalere, mye tyngre og mindre poetisk. Dette vet jeg fordi vi prøvde å klippe den uten voice svært lenge. Dere skal få slippe å se den versjonen vi aldri fullførte. Den er ikke bra nok. Trust me.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Margreth Olins stemme

Mange har mislikt Margreth Olins fortellerstemme i Engelen, særlig i filmbransjen. Er det måten Olin bruker den på som er problematisk eller våre fordommer mot bruk av stemme på film?

I mange år har norsk filmbransje sett med skepsis på bruken av fortellerstemme. Langt på vei har norske filmskapere ansett dette som en narrativ nødløsning. Noe som verken er virkelig filmatisk eller godt håndverk, men snarere en teatral rest som filmmediet må kvitte seg med. Spesielt i spillefilmen har man ansett at bruken av voice-over har vært problematisk, men også dokumentarfilmen har langt på vei blitt stemmeløs.

 

Bak skepsisen til bruk av voice-over ligger både et normativt syn på hva film er, der fortellerstemme ikke egentlig hører hjemme, og en spesiell historisk dimensjon. Dokumentaristene er redde for å bli oppfattet som gammelmodige, og tror at stemme alltid skaper en paternalistisk og skolefjernsynsaktig tiltale. Bildene skal si alt. Kamera og mikrofon er til for å fange det pregnante øyeblikket. Stemmen kan ødelegge denne intensiteten med sin pekefingeraktige retorikk. Spillefilmregissørene anser at voice-over hører fortiden til. Den tiden da norske filmer var så hjelpeløst fortalt at man måtte ty til slike nødløsninger for å få fram budskapet samt etablere karakterer og stemninger.

 

Det er synd at slike holdninger er blitt så utbredt. Det er intet som er så irriterende som en dårlig voice-over, men at grepet i seg selv skal tas ut av filmskapingens verktøykasse er i seg selv et svakhetstegn. Film er et mer urent medium enn som så, og alle grep er lovlige. Få vil beskylde en regissør som Alain Resnais for å være ufilmatisk, selv om mange av hans beste filmer ikke bare har voice-over, men nærmest renner over av ord.

Det eneste stedet der fortellerstemme synes å finne en legitim plass er i den aller mest personlige dokumentaren. Gunnar Hall Jensens Gunnar Goes Comfortable (2003) ville være utenkelig uten hans egen stemme. Margreth Olins Onkel Reidar (1997) og Kroppen min (2002) får også mye av sin kraft av sin bruk av voice-over. Her er det både ordene i seg selv, den dimensjon de legger til bildene, og det faktum at det er Olin selv som snakker som er det viktige. Stemmens kvaliteter skaper også betydning. I Kroppen min er Olins beherskede, men intense stemme avgjørende for filmens tiltale og kraft. Den er dyp og melodiøs. Oppriktig, men av og til også ironisk, spesielt når stemmen oppleves samtidig som bildene løser opp alvoret med humor og ironi. I de aller mest personlige historiene, der filmskaperne henvender seg direkte til tilskuerne, og forteller sine egne historier, om kropper og hemmeligheter, da er voice-over ”lovlig” i norsk film. Ellers er dette noe som anses som ”dårlig film”.

Jeg hører til de som mener at voice-over er et utmerket fortellergrep. Med hell kunne det ha løftet flere norske filmer fra senere år. Likevel er det et vanskelig grep, noe ikke minst Engelen illustrerer. For uansett hvor begeistret jeg er for Olin og hennes filmer, og uansett hvilken velvilje jeg møter Engelen med, synes jeg at fortellerstemmen forstyrrer. Her er jeg enig med hennes kritikere. Dette har plaget meg, og jeg har forsøkt å finne ut hvorfor det er slik.

 

Jeg har ikke truffet noen som ikke har mislikt fortellerstemmen i Margreth Olins film Engelen. Er det noe galt i å bruke voice-over? Eller er det måten Olin bruker den på som er problematisk? Terje Eidsvåg i Adresseavisen var en av kritikerne som eksplisitt tok opp stemmen som et problem i sin anmeldelse av filmen: ”Fortellerstemmen til Olin fungerer derimot i varierende grad. I oppspillet understreker den det nære og vesentlige ved historien. Utover i filmen blir fortellerens essayistiske stil og formulering av erfaringer og sannheter en slags teskje-moralisering som bildene hadde klart seg godt uten”. Her formulerer kritikeren alle de estetiske holdningene til filmen som danner grunnlaget for kritikken av stemmen som fortellerredskap, men viser også til at stemmen forandrer funksjon og effekt underveis i filmen. Kanskje dette er en grunn til at så mange har mislikt dette grepet? Hvordan bruker Olin fortellerstemmen i Engelen?

 

FILMENS STEMMER
I Engelen har stemmen en rekke funksjoner. Dette er knyttet sammen med plasseringen av ordene i filmen. Selv om det er vanskelig å skille de ulike delene i en film fra hverandre, og dermed lage en segmentering av stemmens plassering, har jeg kommet fram til at Olin benytter stemmen ved 22 anledninger i løpet av filmen. Det er imidlertid to forskjellige stemmer som taler.

 

Noe av det som forstyrret meg når jeg så filmen på kino første gang, og som fremdeles forstyrrer meg når jeg ser den på video, er at stemmen skifter karakter. I filmens åpning og avslutning er det Margreth Olin selv som snakker. Filmen innledes og avsluttes med en fortellerstemme som er i førsteperson. Den er heterodiegetisk som det heter i fortellerteorien, dvs. det er en stemme som ikke kommer fra selve fiksjonsuniverset, men som kommenterer det vi skal få se utenfra. Det er kort sagt regissøren selv. Dersom vi kjenner Olins stemme fra før, eller dersom vi ikke gjør det, men ser ekstramaterialet på DVD-utgivelsen, opplever vi tydelig at dette er Olins meta-kommentar om sin film og den historien vi får se.

 

Omtrent ti minutter inn i filmen skifter imidlertid stemmen karakter. Det er fremdeles Margreth Olin som snakker, det er den samme fysiske stemmen vi hører, men nå er ikke lenger tiltalen bare i førsteperson. Plutselig er stemmen egentlig i tredjeperson, men samtidig også førsteperson. Nå er det slik at Olins stemme formulerer hovedpersonen Leas tanker, minner og opplevelser. Stemmen er nå homodiegetisk, for igjen å henvise til fortellerteori, den kommer innenfra selve fiksjonsuniverset. Den Lea vi hører i filmens dialog har imidlertid en helt annen stemme. Vi hører at det ikke er Lea som ung eller voksen som er fortellerstemmen, men en helt annen stemme som samtidig gir seg ut for å være Lea. Midtveis i filmen blir dette ekstra problematisk, når Olin som Lea snakker om rusen: ”Jeg kan fly, jeg lærer å fly…”

 

Filmforskeren i meg synes dette er meget spennende og interessant, for dette er sjelden kost på kino, men tilskueren i meg forvirres. Hvem er det egentlig som snakker her? Hvilke narrative nivåer beveger filmen seg på, og hvordan forholder stemmen seg til det? Og hvordan skal vi tilskuere forholde oss til dette?

 

Det er samme stemme, samme person som snakker, men stemmen er likevel både regissørens og hovedpersonens. Denne vekslingen skaper en type narrativ usikkerhet som er forstyrrende i Engelen. Den skaper også en usikkerhet omkring regissørens rolle, ettersom hun åpenbart på et tidspunkt bokstavelig talt identifiserer seg med hovedpersonen i filmen.

 

Forvirringen som de to stemmene i én skaper, forsterker eller vanskeliggjør den genreposisjon som filmen selv representerer. Engelen er en spillefilm, men nesten alle vet at det er et substitutt for en dokumentar. Filmen gir seg tydelig ut for å være en fiksjon som kunne vært en dokumentar. Man skal ikke ha fulgte mye med i avisene før premieren for å ha fått med seg bakgrunnen for filmen, og på DVD-utgavens ekstramateriale er dette tydelig aksentuert, men hva som er dokumentar og hva som er fiksjon er usikkert. Det skapte til og med en liten strid med familien til ”Lea” i november i fjor.

 

Noen ganger kan usikkerhet være godt. Andre ganger skaper det bare forvirring. Som blandingsform, en fiksjon som er basert på virkeligheten, kan usikkerheten om fiksjonens status være produktiv. Denne usikkerheten kan skape fruktbare spørsmål i oss tilskuere, og bidra til at filmen får den funksjon og effekt som den burde ha. Vekslingene i stemmen, der første- og tredjeperson varieres eller smelter sammen, og stemmens opphav skifter mellom å være utenfor og innenfor fiksjonsuniverset, er spennende for narratologer, men mest forvirrende for tilskuerne. Dette tror jeg er én grunn til at så mange har mislikt stemmen i Engelen. De har kanskje ikke satt ord på hva som foregår, men usikkerheten har skapt forvirring. Hadde det blitt bedre om Maria Bonnevie, skuespilleren som gir Lea kropp i filmen, også hadde hatt fortellerstemmen i filmens midtparti?

 

STEMMENS FUNKSJONER
Fortellerstemmen i Engelen illustrerer alle de gode, og noen av de mindre gode, sidene ved bruken av voice-over. Olins stemme forankrer filmen og fortellingen om Lea i et større univers; i Olins humanistiske prosjekt og i hennes filmatiske univers. Stemmen personifiserer og inderliggjør fortellingen om Lea. Den forsøker å poetisere og løfte en fortelling som lett kunne bli en ren helvetesvandring.

 

Stemmen har dermed både klare fortellermessige funksjoner, samtidig som den ønsker å løfte fortellingen. Man kan si at stemmen har tre ulike overgripende funksjoner. For det første skaper den en sanselig tone som omgir hele fortellingen. For det andre inderliggjør, individualiserer og personifiserer stemmen Leas historie, og for det tredje skaper stemmen et meta-perspektiv der tilskueren blir usikker omkring subjektivitet i filmen.

 

Olins voice-over har samtidig de vanlige funksjonene til dette grepet på film. Fortellerstemmen strukturerer vår opplevelse og lesning av filmens fortelling. Den gir stemning og retning til bildene, dialogen og handlingen forøvrig. Leas fortelling gis også form gjennom ordene, som limer eller kleber seg til fortellingen, og insisterer på å gi den retning og form. Fortellerstemmen er et filter vi ser fortellingen gjennom. Mange har nok reagert mest på ordene i seg selv, som også kan være forvirrende og sentimentaliserende, og lest mer sentimentalitet inn i selve stemmen på grunn av det som sies. Resultatet har vært en følelse av klamhet, som sammen med forvirringen omkring hvem som taler har skapt irritasjon hos tilskuere og kritikere.

 

Selve stemmen til Olin er behersket og tilbakeholden. Den er velartikulert, og en smule slepende. Den er dyp og melodiøs, med en aksent som gir den karakter og styrke. Den har variasjon i melodi og tone. Ordene som sies er derimot annerledes. De er ofte entydig sentimentaliserende og banaliserende. Det er ikke god poesi. Det er lite variasjon. Det positive er at stemmen bidrar til en ikke-psykologiserende undertone, og dermed styrker filmens ønske om ikke å dele ut skyld eller psykologisere for sterkt. Den bidrar til å vise kompleksiteten og det paradoksale i menneskelige relasjoner og følelser, spesielt innenfor familien eller i kjærligheten. Samtidig er det åpenbart at mange likevel har følt at den mot sin vilje banaliserer Leas historie. I mine øyne og ører er det ingen ”teskje-moralisering” i fortellerstemmen, som Eidsvåg åpenbart opplevde i sitt møte med filmen, og jeg tror det er sentimentaliseringen som gir dette inntrykket. Da er det heller ikke langt til at man opplever det som både klamt og jålete.

 

Fortellerstemmen har ofte en paradoksal funksjon i film. Den inderliggjør og subjektiviserer på den ene siden, men samtidig skaper den på den andre siden distanse. I Engelen er dette også tydelig. De nære ordene skaper også avstand. De forsterker spenningene mellom den realistiske overflaten i fortellingen og dens symbolske dimensjon. Først og fremst er Engelen et idé- og symboldrama. Personene er relativt flate, mer illustrerende enn komplekse. Relasjonene mellom dem er tvetydige, men til syvende og sist sitter vi ikke igjen med følelsen av at vi kjenner dem. Selv om Olins fortellerstemme først og fremst er virksom i de to avsluttende delene av filmen, og det er relativt få stemme-innslag i filmens midtparti, bidrar nok stemmens insisterende og tolkende nærvær til at vi likevel ikke kommer inn på personene. De forblir illustrasjoner, tross poetiserende forsøk som skal være innganger til deres indre følelsesverden. Usikkerheten om hvem som virkelig snakker bidrar nok også til dette.

 

STEMMER OG STILLHET
Jeg har ofte tenkt på om Engelen ville blitt en bedre film uten sin fortellerstemme. Eller om det hadde vært bedre dersom stemmen var holdt i et nivå – enten bare tredjeperson eller bare førsteperson – eller om en annen enn Olin burde ha snakket. En DVD-utgave med ulike versjoner hadde vært interessant både for filmskapere og filmstudenter. I denne lille teksten har jeg imidlertid forsøkt å nærme meg filmen som den er, og sett på hva den gjør med stemmen og hvilke funksjoner stemmen har.

 

Fortellerstemme er et utmerket redskap i filmfortelling. Flere norske spillefilmer bør utforske de muligheter til sanseliggjøring, inderliggjøring og subjektivisering som voice-over har. Norsk film er i ferd med å bli stemmeløs, og det er heller ikke bare positivt. En forsiktig bruk av fortellerstemme kan ha store gevinster narrativt sett, og bidra til å gi filmer særpreg og styrke.

 

Egentlig liker jeg det som er urent og kompliserende. Det som gjør en film virkelig kunstnerisk interessant er ikke bare styrken og intensiteten i selve fortellingen, og hvorvidt den kan ramme og ryste, men også hvordan de ulike fortellerelementene benyttes for å utforske mediet og verden omkring oss.

 

For meg er Margreth Olins film et godt eksempel på en film som setter i gang tanker og funderinger, samtidig som den rammer meg i mellomgulvet med sine bilder og sin tematikk. Den irriterer og griper på samme tid. Kanskje er filmen til og med et eksempel på det kunsthistorikeren og kulturkritikeren Mieke Bal har kalt et ”teoretisk objekt”. Med det mener hun et kunstverk som også har en teoretisk funksjon gjennom sin kunstneriske form og innhold. Det formulerer noen spørsmål til oss som ser gjennom sin måte å være på. Det finnes ikke mange filmer som Engelen, som eksperimenterer med stemme på den måten hun gjør, og dermed er den interessant. Uren og rar er den også.

 

Likevel er jeg til syvende og sist blant dem som misliker stemmen i filmen. Jeg tror filmen ville blitt bedre med en annen fysisk stemme, og kun som enten første- eller tredjepersonsfortelling. Jeg tror også det er for mange stemme-innslag totalt sett, og at noen av innslagene er for banale. Men filmen fascinerer og griper meg. Heldigvis slipper den ikke taket i meg, men fortsetter å utfordre og forstyrre.

 

Gunnar Iversen er professor i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim. Han skriver fast for Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere artikler her:

Kritikersluggerens norske filmfavoritt

Myke menn og sjarmerende skurker

En norsk filmkanon?

Mitt liv med Erik Løchen

10 fortellinger om norsk film
Den norske filmens bølger
Den glemte fornyer
Den norske filmens mirakler

 

6 Responses to Margreth Olins stemme

  1. Takk for den beste artikkelen om fordeler og ulemper ved bruk av voice-over jeg har lest på lenge! Den er analytisk, faglig fundert, tar utgangspunkt i en aktuell film som er skreddersydd dette ”dissekeringsformål” – samtidig som artikkelen er skrevet relevant både for filmfolk og folk flest. Bra levert!

    Men nå, Margreth Olin.

    Hva gjelder Olins stemme, er jo denne vokst til å bli en form for signatur. Meg bekjent har hun aldri laget en film uten at hennes egen stemme er ”iscenesatt” til å spille en rolle. Slik vi har lært å kjenne Olin, kan man tenke at bruken av egen, alltid like nærværende stemme, henger sammen med at hun lager film fra hjertet – om temaer og mennesker som betyr mye for henne, som hun har et sterkt følelsesmessig og personlig forhold til. Ett resultat av Olins serie med vellagede, stort sett suksessrike filmer, er at hun i dag selv er blitt en kjent aktør i samfunnsdebatten. Ja, kanskje er Margreth Olin og hennes bankende hjerte for enkeltsaker-/skjebner bedre kjent blant folk flest enn filmene hennes er det? Kanskje er hun bevisst denne sin egen rolle i samtidsdebatten? Kanskje er det derfor viktigere for henne at budskapet i filmene kommer frem, enn at – slik det er det for regissører flest – filmfortellingen fungerer på egne premisser?

    Det vi med sikkerhet kan si, er at Engelen ville vært en helt annen film uten Olins subjektive bruk av egen stemme. Selv tror jeg, som Iversen, at dette også ville resultert i en langt bedre film. En film der publikum slapp å forholde seg til – og kjempe seg gjennom filteret – som regissøren nå er. En film der seeren kom tettere på historien og karakterene, og dermed filmfortellingens hjerte, i stedet for regissørens.

    Jeg gleder meg til Olins neste filmer, nesten uansett hva hun måtte finne på å fortelle om. Mitt eneste håp er at hun da vil stole mer både på fortellingens kraft og min egen innlevelsesevne.

  2. I kjærleikens hus, Dei mjuke hendene, Fråtseri og Lullaby er alle uten voice. Kroppen min, Onkel Reidar og Engelen er med. Ingen av de tre siste hadde vært bedre uten voice. Trust me.

  3. Så bra for Robsahm at han er så sikker i en sak. Det betyr derimot ikke at han har rett!
    Margreth Olin er utvilsomt en av landets beste filmskapere, og Kroppen min en av de råeste filmene jeg har sett. Er imidlertid enig i at Engelen har svakheter, og kanhende disse henger sammen med «rotete» bruk av voice? Til forskjell fra Kroppen min og Onkel Reidar – er jo Engelen fiksjon. I tillegg til å rette seg mot et annet, bredere publikum, betyr dette sjangervalget normalt at det krevs andre storytellingsgrep. At man må være seg bevisst sitt publikum på en litt annen måte.

    I Engelen mener jeg man har rørt sammen doku og fiksjon til en rar saus. Grepet gjør Engelen unik, på både godt og vondt. I Engelens tilfelle tror jeg det vonde kunne vært erstattet av bare godt, bl.a. med en annen bruk av voice.

  4. Hadde jeg vært Engelens produsent, ville jeg, sånn i ettertid, angret på at vi ikke lagde to filmer.

    A: En spillefilm, som ene og alene var det.
    B: En dokumentar om temaet og produksjonen av spillefilmen.

    Slik kunne man både fortalt den sterke, rørende filmen om Leas liv, samt fått sagt ALT det man hadde på hjertet om narkopolitikk, etc etc – og ikke minst – økt omsetningen!

  5. Slutt og klag! Engelen er den sterkeste norske filmen jeg har sett og kunne ikke tent meg at noentingen var annerledes!

  6. Det er selvfølgelig lov å mislike voicen, ønske seg den annerledes eller man kan tro filmen ville fungert bedre uten, men det er et faktum at svært mange liker grepet. Selv elsker jeg det, og jeg er Olin´s skarpeste kritiker gjennom 15 år. Men jeg er ikke alene om å like det. Med 100 000 besøkende og tre publikumspriser er det tydelig at publikum ikke har store problemer med det, mens enkelte kritikere og noen filmfolk ikke synes det går «fordi det er fiksjon». Det er i midlertid svært mange bransjefolk som liker det også. I utlandet har det kun blitt omtalt som positivt og særegent fra kritikere, festivalsjefer og kolleger. Voice av regissøren er helt vanlig i dokumentar og ditto av hovedkarakteren er like vanlig i fiksjon. Fordi filmen er basert på en sann historie brukes voicen både som regissørens introduksjon til filmen og for å formidle hovedkarakterens tanker. Den brukes ikke til noe annet, slik noen velger å tolke den. Hadde vi brukt Maria Bonnevies stemme på tradisjonelt fiksjonsvis (vi prøvde selvfølgelig ut dette) ville det neppe blitt noen debatt. Men jeg mener det fungerer bedre med Olins stemme fordi det bevarer autensiteten og følelsen av å bli fortalt en historie mer enn å «se en film». Siden det aldri har vært gjort før var det naturligvis et litt dristig valg, men jeg har hele tiden vært overbevist om at publikum ville like det. Ikke alle, men mange nok. For det som er helt sikkert er at akkurat denne filmen – det materialet vi satt med i klippebordet – var avhengig av en voice for å økonomisere fortellingen og få frem deler av historien som ellers ikke ville blitt formidlet. Uten voice ville filmen blitt smalere, mye tyngre og mindre poetisk. Dette vet jeg fordi vi prøvde å klippe den uten voice svært lenge. Dere skal få slippe å se den versjonen vi aldri fullførte. Den er ikke bra nok. Trust me.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY