26 kommentarer til Filmdebattens tomme tønner

1. «Hvis du er sulten, tenker du ikke på å skape kunst. Du tenker på mat». Likte den formuleringa (presis som den er).

   Svar

2. Film er vel ikke per def følelser? Resonnementet her holder virkelig ikke. For at dere i såkalt Norsk Film skal komme noe vei videre, må dere jaggu henge av dere dette følelsesdritten. For å kunne skru sammen en film ala de virkelig store sci fi filmene, med forvridninger av virkelighetsperspektivet, som tar opp i seg ny teknologi, som i det minste har en kunstnerisk ambisjon, må man som kunstner ha en intellektuell dimensjon. Det holder faen ikke med følelser og «kjenn-meg-og deg-følelser» Hvis ikke så får holde på i den samme tralten da, filmatisere en eller annen feel-good-roman. Se på Lars von Trier, han har da virkelig en intellektuell grunnholdning. En slik holdning mer enn noe annet gjør filmene lekne, morsomme og utfordrende, det er den såkalt smarte tenkningen som må ligge i bånn her, og til deg, artikkelforfatter, men filmmann, vri hue ditt til å virkelig å finne på noe smart, catchy, besettende, som må gjelde. Følelser, skulle det liksom være mantraet for at dere skal kunne utvikle dere. Du har lest for mye Espedal og Knausgård. Sett for mye Liv Ullmann.

   Svar

3. Jeg bare elsker denne formuleringen. «Det er ikke kunstens mål at tilskuerne skal kjenne seg igjen. Da kan tilskuerne heller kjøpe et speil.» Jeg blir rasende hver gang jeg leser en tagline om at denne filmen bør du se, for disse karakterene opplever nemlig ting hvem som helst kan kjenne seg igjen i. Hva er vitsen med å se filmen, hvis jeg like godt kan tenkt meg alt? Og ikke bare jeg, men «hvem som helst»? Hva heter det nå, dette du aller lettest kjenner igjen… en klisjé? Det var det, ja.

   Svar

4. Jeg må kommentere Eirik Ildahls merknader til mitt innlegg i siste nummer av Vagant. Ildahl forholder seg rett og slett ikke til hovedpoengene i teksten min, som gir en vurdering av norsk filmkritikk, ikke av norsk film. Et sted kommer jeg riktignok med en observasjon om at det siste tiåret har sett en bølge av ?lmer om handlingslammede outsidere og enfoldige eksentrikere som mest av alt minner om forlengede Lotto-reklamer. Men det er kun som ledd i et større resonnement, der jeg undrer meg på om ikke dette kan ses som symptomatisk for en mer generell mangel på intellektuelle ambisjoner og evner i norsk filmoffentlighet. Det er fristende å se Ildahls respons som et symptom på det samme. Det formelig lyser av forakt for akademikere, som sitter der i elfenbeinstårnet sitt og forholder seg til film som intellektuelle objekter, uten å ense at film i virkeligheten handler om følelser. Jeg er fullt klar over at film er følelser (og mener for øvrig ikke at det intellektuelle og det emosjonelle nødvendigvis går på bekostning av hverandre). Hvordan Ildhal presterer å lese ut av innlegget mitt at jeg – i alminnelighet – tilskriver følelser på film liten eller ingen betydning, er for meg et mysterium. Om det faktisk forholdt seg slik, skulle jeg ikke trengt noen oppfordring fra Ildahl om å avsette meg selv. Men påstandene hans er altså feilaktige, og i forskningen min har jeg flere ganger skrevet om – og understreket – følelsenes betydning i filmopplevelsen. Jeg vet ikke om Ildahl i innlegget bevisst har gjort seg dummere enn han er, men jeg ville satt pris på om han ikke gjør MEG dummere enn JEG er.

   Svar

5. My elbow hurts.
   – David Letterman

   —

   Det ville være enkelt å si at Eirik Ildahl illustrerer film-Norges anstrengte forhold til offentlig debatt til fulle, der han med sitt krakilske utfall mot Vagant og dets skribenter frenetisk forsøker å sable ned alle argumenter for standpunkt som synes å sammenfalle med hans eget, lik en mann som har blitt presset til bristepunktet før han i en raptus av intenst raseri lemfeldig langer ut mot alt og alle (som han påpeker: «[M]ener jeg da at norsk film er kunstnerisk på høyden? Nei, det er den ikke. Ikke på langt nær, selv om det går fremover.»). Men siden hissigheten og tilskrivingen av høyst besynderlige standpunkter åpenbart er et slags metagrep, skal jeg pent nøye meg med å konstantere at for å få norske filmarbeidere i tale holder det ikke med ett injurierende utfall i tidsskriftfloraen. Man må skrive to.

   Jeg beklager virkelig dypt dersom Ildahl eller andre tolker meg dithen at jeg ønsker en filmpolitikk fundert på myten om den sultende kunstneren. Men det må samtidig være rom for å stille spørsmål ved hvorvidt det å bytte ut myten om den geniale kunstneren som drikker rødvin og venter på inspirasjon med myten om den dynamiske kulturarbeideren som drikker flaskevann og venter på statsstøtte ikke har visse negative konsekvenser også den. Som en mann har frilansskriving som en liten, men viktig del av sin månedsinntekt, er jeg fullt klar over at det er viktig å tjene litt penger på sitt intellektuelle arbeid. Samtidig kjenner jeg også godt til verdien av iblant å velge vekk betalte jobber til fordel for ulønnede oppdrag man selv brenner for. Vi snakker ikke enten/eller, vi snakker både og.

   Ildahl utfordrer også undertegnede til å konkretisere hva jeg savner i norsk film (minimum fire linjer), og det er vel bare rimelig å etterkomme dette ønsket. Her er fire punkter:

   * Jeg ønsker å se norske filmer som ikke får meg til å føle meg dum.

   * Jeg ønsker å se norske filmer som viser meg ting jeg ikke har sett før.

   * Jeg ønsker å se norske filmer som kan delta i- og prege det offentlige ordskiftet på samme måte som litteratur, teater og TV – for ikke å si filmer fra andre land – gjør det.

   * Jeg ønsker å se norske filmer som gjennomsyres av den samme fliden og detaljrikdommen som kommer til uttrykk i omslagene for fiktive gamle Lanterne-pocketbøker i Joachim Triers Reprise. Jeg vil – som Ildahl – se et film-Norge hvor de genuine talentene får utfolde seg uten innblanding fra statlige overformyndere og profitthungrige produsenter. Og dersom det er noen tvil: Jeg ønsker at mennesker skal tjene til livets opphold. Det eneste punktet hvor jeg kan forestille meg at Ildahl og jeg egentlig er særlig uenige, – og det er til gjengjeld et ganske viktig punkt – er når det kommer til hva filmmediet kan og bør brukes til. Ildahl spør seg nemlig:

   «Hvordan kan man bli post-dok uten å registrere at filmens første og eneste fortrinn er at den appellerer til følelsene gjennom alle sanser? Intellektuelle resonnementer er for aviskronikker (og jeg leser dem gjerne!) – men film er da vitterlig følelser?»

   Mener Ildahl virkelig at det emosjonelle og det intellektuelle er uforenlige størrelser? Forfekter han virkelig et så snevert syn på filmen og dens muligheter? Det synes merkelig at dette skulle komme fra manusforfatteren bak en såpass ambisiøs film som Andreaskorset. Og hva er egentlig intellektuelle filmer? Er det punchlines om greske tragedier lagt i munnen på universitetsutdannede new yorkere i Woody Allen-filmer? Er det mer og mindre smidige metagrep hos Godard, von Trier og Tarantino? Er det konstruksjonen av en ny estetikk for en ny teknologi hos Ruben Östlund? Er det akademikere som greier ut om sine innvendinger mot Jürgen Habermas til et stillestående kamera i halvannen time? Eller er det ganske enkelt en påtakelig følelse av at filmskaperen skildrer en verden som er like kompleks og nyanserik som vår egen, snarere enn en å undervurdere sitt publikum med forenklede grep og banale problemstillinger?

   —

   Helt til slutt kan jeg faktisk ikke dy meg for å spekulere i hvorvidt det faktum at html-adressen til dette innlegget døper Vagant om til ‘vacant’ ikke også det speiler norske filmarbeideres sviktende tiltro til sitt publikum: Den åpenbare overskriften ‘Pretty Vagant’ ble byttet ut med ‘Filmdebattens tomme tønner’ fordi spaltisten ikke stolte på at hans lesere har orden på Sex Pistols-referansene, ikke sant?

   Svar

6. Eirik, vet du hva, jeg synes verden er full av fantastisk film som ikke nødvendigvis kommer på en kino nær deg. Og av og til kommer den også til kinoen nær deg, fordi mange nok oppdaget hvor bra den var. Jeg tror ikke noen lager film for at ingen skal se den, men man kan lage film vel vitende om at den er risikofull. Hvis det er reaksjonært, vel, da er det snart bare Knerten og Fritt Vilt 3 som er progressivt.

   Uansett; du får kose deg med verdensbildet ditt, og håper at det mot alle odds gir deg en inntrengende følelse av meningsfullhet! Er ikke sikkert at du lykkes helt med å holde alt som kan lukte av intellektualisme og internasjonale tendenser ut av den norske filmdebatten – men kanskje litt? Da har du da iallfall utrettet noe..

   Svar

7. Jeg liker Stene best når han skriver om brannen mellom Adas ben (Skambæreren, 2006). Samt hans presise omtale av seg selv på Wikipedia.

   Svar

8. Hehe, jeg tar gjerne på meg ansvar for Wikipedia hvis jeg samtidig kan fraskrive meg ansvar for det metaforet.

   Svar

9. Ad mitt innlegg i Vagant ;det er synd hvis jeg ikke har avstedkommet noe som fører oss videre i en konstruktiv debatt om norsk film. Jeg forsøkte å være høflig, fordi jeg er trøtt av selvpisking og gapestokker og surmuling. Jeg forøkte derimot ikke være spesielt hyggelig, men det er nok leserens øyen og egne referanser som avgjør her

   Svar

10. Jeg deltok nylig på et regi seminar hvor en av de unge menn som ergrer seg over norsk film, en Montage skribent og regissør, skulle holde et foredrag. Han brukte førti minutter på at si at norsk film var dårlig og at han ikke visste hvorfor, men at det kanskje var fordi regissører var feige. Man kan skape seg en karriere ved å rakke ned på andre, men man kan også sette seg ned å prøve å skrive et manus. Det er nemlig en helt annen prosess å skrive, å skape, enn det å kritisere. Jeg kan ikke lage en film som tilfredstiller de sinte unge menn, de som elsker Reprise-(som bla handler om en ung mann som blir forfatter ved å bare sette seg ned å skrive) Det er så vanskelig å lage det hele og de aller fleste legger hjerteblodet i det, uansett hvor patetisk og dårlig dere synes det er. Den filmen dere lengter etter må dere selv lage. Dessuten har jeg lest inn en annen meningen i filmene Stene skrev om i Klassekampen, synes ikke at Engelen handlet om at vi ikke skal stå å se på narkomane? Den handler jo om en mor som gir fra seg sitt barn, eller? Synes ikke det er så opplagt tema.

    Svar

11. Unnskyld, ikke Stene, det var Kielland i Klassekampen.
    Og vi trenger kritikk og ønsker og krav, men generellt er det for mange kritikere som egentlig vil være kunstnere. De burde helle skrive og skape noe selv, lete etter noe som kan overraske dem.

    Svar

12. Jeg synes ofte at kritikere er for kunnskapsløse, eller i det minste velger å ikke bruke de kunnskapene de har. Vi får ingen konstruktiv debatt om norsk film (som jeg synes vi skal ha fortløpende) hvis det ikke finnes et kunst/kulturhistorisk bakteppe. ingen skaper film (kunstverk) i et tomrom? Jeg er trøtt at at referanser går høyden fem år tilbake, og at også filmkritikken er like kjønnsdelt som arbeidslivet er det… Apropos Anne Gjelsviks artikkel om Spis Elsk Lev her i RP

    Svar

13. Debatten(e) om film i Norge – enten det handler om praktiske bransjeproblemer, medie- og kinopolitikk, refleksjoner rundt kunstarten eller variasjonen i kvalitet på norske produksjoner – er både slitsom og meningsløs hvis den havner på individnivå eller at den et sted på veien mister evnen til å være konstruktiv.

    Sara refererer svært generelt til et innlegg som har sin opprinnelse i en artikkel på Montages i høst, som tok for seg «Maskeblomstfamilien» som eksempel på et spesifikt problem i norsk filmbransje: At man i svært liten grad tar en offentlig samtale om de filmene som ikke lykkes. (Alle suksessene er det selvfølgelig koselig å minne hverandre om.) I artikkelen oppsummerer min kollega Eirik Smidesang Slåen slik:

    «Bransjen hadde vært tjent med en mer åpen samtale om hvorfor prosjekter havarerer slik Maskeblomstfamilien har. Få konsulenten som hadde prosjektet på banen, gjerne i samtale med en filmviter som har lest litt for mye om adaptasjonsteori og tilhørende fallgruver. Få Næss, Vikene og Saabye Christensen i dialog om hva de selv mener, og gjør gjerne egne case studies på overgangene fra roman til manus til lerret. La oss andre få innblikk i prosessene, komme med kritiske spørsmål og oppnå med det at vi alle lærer litt mer om det vi aldri uansett kan bli fullt utlært i – historiefortelling. Ta videre en debatt om norsk kinopolitikk og forholdet kinosjefer/distributører. Sammenlign målsetningen med resultatet, våg å sette besøkstall opp mot antall visningskinoer, inviter produsenten til å fortelle om Maipos motivasjon for å ta Maskeblomstfamilien til lerretet. Ta prosjektet under lupen, og still spørsmålene som trengs for å videreutvikle oss som filmnasjon.»

    Hele saken, og det innholdsrike kommentarfeltet kan leses her: http://montages.no/26893 Tilnærmet all respons vi har mottatt på artikkelen reflekterer et ønske både i bransjen og blant publikum til å ta fatt i denne typen problemstillinger.

    Forrige uke tok undertegnede tak i et annet problem, nemlig den krisen jeg mener norsk filmkritikk befinner seg i. Med så analytiske grep som mulig kikket jeg systematisk på alle norske anmeldelser av Bent Hamers «Hjem til jul» og fant empiri på at norske filmkritikere (med hederlige unntak) ikke tar norske filmskapere på alvor. Kritikerstanden har et problem, og i artikkelens kommentarfelt kommer både Erlend Loe, Inger Merete Hobbelstad, Truls Lie, Ulrik Eriksen og flere andre med innspill til debatten: http://montages.no/28923 Denne uken publiserte vi en podkast med utgangspunkt i samme debatt, der produsent Eric Vogel, nevnte Hobbelstad og tre fra Montages (undertegnede inkludert) diskuterte problemene, eventuelle løsninger – uten nødvendigvis å være enige om alt. Lytt til debatten her: http://montages.no/29416

    En fellesnevner som i alle fall vi vil arbeide hardt for å opprettholde i alle debatter som tar Montages i bruk som arena for samtaler, er en saklig og konstruktiv diskusjon som ønsker å lete etter løsninger og isolere problemer som kan gjøre oss, og filmene vår nasjon setter sitt navn på, bedre.

    Etter mitt syn bommer Eirik Ildahl i dette innlegget på dette idealet for en god debatt, både med sin språklige retorikk og letthendte omgang med den reelle substansen i Vagants debattinitiativ. Jeg er glad Aksel Kielland valgte å være konstruktiv i sin kommentar, på tross av Ildahls attityd, men vi må snart bli enige om at seriøse, gjennomtenkte debattinitiativ krever like seriøs og gjennomtenkt respons. Hva er ellers vitsen?

    For tiden jobber jeg daglig i et klipperom med to unge norske debutregissører som neste år bringer en ny fortelling til bordet. Hver dag diskuterer vi en rekke av temaene som er oppe til debatt enten på Montages, Rushprint, Vagant eller andre steder, og alltid forer det våre kunstneriske prosesser og vårt blikk på eget arbeid. Jeg tar det som en selvfølge at de som følger med på og deltar i debattene i norsk film, lar disse meningsutvekslingene tilføre det kunstneriske arbeidet energi og nye tanker.

    Jeg mener vi må møte diskusjonene og debattene med aktiv deltagelse, og i det å tørre å være uenige tror jeg vi kan styrkes til radikal endring der den behøves.
    God helg. Og gå på kino og sjekk ståa i norsk animasjonsfilm; «Elias og havets gull» er klar!

    Med vennlig hilsen,
    Karsten Meinich
    Filmklipper og co-redaktør på Montages.no

    Svar

14. Herregud, her er det «Montages» på inn- og utpust i et innlegg som handler mest om å selge inn nettstedet. Flott med engasjement, men ton ned opportunismen littegrann, er du snill.

    Svar

15. Hei,

    Alltid kjedelig med kommentarer fra folk som ikke stiller med fullt navn. Pseudonymer på internett hører fortiden til, særlig i fagdebatter som dette. Kan da ikke være så farlig å stå for kommentaren din, eller?

    Sara tok opp et debattinnlegg som hadde sin opprinnelse hos Montages, og det ønsket jeg å utdype på vegne av vår redaksjon. Videre tenkte jeg at det kunne være interessant å trekke noen linjer mellom forskjellige type filmdebatter som går for tiden, ettersom jeg mener at måten det diskuteres på har veldig mye å si for den etterfølgende effekten av en debatt. Og vi ønsker å nå frem til noe med alle disse samtalene, gjør vi ikke?

    Om det er linker/pekere til annet innhold som frustrerer deg, så må jeg bare beklage – men dette er nettets natur. Etter min mening en berikende del av debattkulturen. Du står selvfølgelig fritt til ikke å klikke deg videre.

    Hilsen Karsten

    Svar

16. Karsten. Jeg opplever at dere i Montages og andre likesinnende er utrolig spydige og nedlatende når dere skriver. Ikke akkurat noe som åpner opp for debatt. Upperdog er tross alt en film som vant Kritikerprisen, Kinosjefenspris, Kosmorama priser og Amanda. Allikvel er det ikke nødvendigvis en bra fim, men at det faller dere så lett å skrive at den er ; oppskrytt, at jeg er en lettbeint forteller (Vinterkyss?) omtale den som en kvalitetsfilm i hermetegn og Daiel K mente også at jeg var en skogmus.

    Svar

17. Hei Sara,

    Nå flyter vi fort vekk fra emnet for denne Rushprint-artikkelen, så en lengre samtale om hvordan dine filmer har blitt diskutert i artikler på Montages er det egentlig best å flytte over i et annet forum. Men jeg kan si kort at jeg etter flere grundige søk i artiklene våre om «Upperdog» etter sitatene du kommer med, ikke finner bruk av noen av ordene du nevner. Men en av våre skribenter har bl.a. beskrevet «Vinterkyss» på denne måten:

    «Sara Johnsen gjorde et betydelig gjennombrudd med Vinterkyss, som ble overøst av lovord fra kritikerne i sin samtid, men som ved gjentatte gjennomsyn har mistet litt kraft; den er hakket for konstruert til å være troverdig, og kanskje vel enkel i skildringen av en sorgprosess. Like fullt er det en engasjerende og svært velspilt film, og et lovende debutverk.»

    Jeg synes det er hverken spydig eller nedlatende. Samme artikkel (som i utgangspunktet handler om «Upperdog») åpnet nettopp opp til en lang og interessant diskusjon om filmens kvaliteter der nettopp uenigheten blant kommentarene (fra bl.a. flere bransjeaktører) utvidet og nyanserte perspektivene i den opprinnelige artikkelen.

    Å lage en film som vises offentlig er vel også å ta intiativ til en større samtale med publikum om innholdet og de kunstneriske grepene? En kunstner står da i posisjon til både å motta ros og priser og møtes av motstridende tanker og perspektiver på eget verk – som kunstneren kanskje ikke hadde forutsett.

    Hilsen Karsten

    Svar

18. Hei. Sara Johnsen. Det virker som om du ikke klarer innfinne deg med at du muligens har laget en – i utgangspunktet – middelmådig film. Filmen din har – gjennom omfanget på denne debatten- oppnådd mer enn de fleste filmer. Det virker som du har problem med å annerkjenne virkninger av filmen din. Det virker som du er skuffet over at enkelte og andre likesinnede, ikke kjøper din intensjon og ditt ståsted. Når du skriver at «Jeg opplever at dere i Montages og andre likesinnende er utrolig spydige og nedlatende når dere skriver. Ikke akkurat noe som åpner opp for debatt» – ser du ikke da at man sjelden har sett en så omfattende debatt omkring en (din) film, knytter den til debatten om en nasjons filmproduksjon og potensielt kan gå inn i sfæren om å handle om Film, nei Utrykk med alt som hører med? Hvorfor er du ikke takknemlig? Akkurat som du hadde ett uttryksbehov som endte i Upperdog, har enkelte et behov for å uttrykke hva de fikk ut av møtet med det du bestemte deg for å servere.

    Svar

19. Jeg forstår hvorfor filmen din fikk gode kritikker, men også hvorfor den fikk dårlige. Den er «bra fordi den er norsk», og dette peker på en hunger etter og frustrasjon etter at enkelte i det norske folk skal generere et bidrag til det nasjonale selvbildet Noe vi kan slå oss på brystet med.

    Det er sårt at ingen klarer å ta tak i dypere kollektive erfaringer når det skal lages film enn at det leses noen aktuelle dagblad-kronikker, ronkes på et par teoretikere mens man sitter og driter, det forekommer noen flotte samtaler med focacciasmuler i munnvikene. Vi vil ta et oppgjør mot urettferdighet og alt det der: «Åh..tenk på det gitt..så vanskelig det må være…TENK..eller SE for deg å komme fra….mens du har ……så blir….ja, fy faen.» Så bestiller man et nytt fadderbarn via sms. TENK Sara Johnsen, så vanskelig det er å være DEG. Vi lever i et av verdens mest forvirrende land.

    Svar

20. For å si det kort; Jeg ser hva du siktet mot, og anerkjenner det som et ubevisst, nesten satirisk og ja..ganske flott Tegn på noe så sårt at ingen har lyst å se (denne anerkjennelsen har ingen ting å gjøre med dine intesjoner) Det jeg ikke anerkjenner er den enebarnsaktige sutringa du kommer med. Filmen din HAR virket utover intesjonen DIN og ja..den VIRKER (scroll bare litt opp og ned, så ser du debatten du mente REAKSJONENE ikke åpnet for) La det virke videre, Sara, så tror jeg neste film slipper å hemmes av den angsten og bitterheten du serverer.

    Svar

21. Johnsen: Poenget om at alle kritikere egentlig vil være kunstnere kan vel i historisk-statistisk lys sies å ha noe for seg, og «hvis dere vil ha andre filmer så lag dem selv»-argumentet (jeg spissformulerer) er kanskje det beste argumentet av dem alle, men disse posisjonene er like fullt problematiske i det at de veldig lett lar seg lese som påstander om at kritikk er noe vi kun har fordi det finnes folk der ute som ikke lykkes i å skape noe. Det er nettopp dette som hele tiden har vært mitt hovedpoeng: Vi trenger en kontinuerlig kritisk dialog mellom filmskapere og kritikere (hva hadde f.eks. Tarantino vært uten Pauline Kael?).
    Og ja, denne debatten har så langt inneholdt veldig mye klaging over filmskapere og veldig lite selvkritikk på vegne av norske filmkritikere, noe som Karsten var inne på i sin gjennomgang av kritikken. Dette kan og bør vi gjøre noe med, og om det i dag er lett å lage film med ny digital teknologi er det mye lettere å forfatte litt nettbasert filmkritikk.
    Karsten påpekte at norsk filmkritikk ofte er lettvint og ikke underbygger sine poenger med konkrete eksempler. Dette er et godt poeng, men jeg vil likevel hevde at kritikkens største problem er den totale sammenblanding mellom verk og person. Altfor ofte blander man kortene og hyller/angriper regissøren som person fordi filmen er god/dårlig. Det må gå an å respektere filmskapere som mennesker og kunstnere selv om de lager dårlige filmer. Det er jo her den virkelig konstruktive debatten kommer inn: «Hvorfor valgte NN å gjøre dette?» Da begynner det å ligne noe.

    Når det gjelder Engelen, nevnte jeg aldri den filmen i min artikkel, selv om jeg godt kan forstå at man kan tolke det dithen at det var den – og, antar jeg, De Usynlige – jeg snakket om. Det var kanskje litt klønete; jeg mente kun å bruke tre temaer som ofte diskuteres patosfylt i norsk offentlighet, ikke konkrete filmer.

    Og så et punkt om Reprise: Reprise har på godt og vondt blitt en symbolfilm i norsk filmdebatt. Dette er problematisk i det at det har blitt legitimt å, som du selv et stykke på vei gjør, avfeie kritikk ettersom den kommer fra «unge sinte menn […] som elsker Reprise». Man blander filmens forkjempere med filmens karakterer. Jeg er en ung mann og jeg liker Reprise (jeg elsker den ikke), men den fremste årsaken til at jeg gang på gang trekker den frem som et eksempel når man diskuterer norsk film er at den i stor grad er blottet for de svakheter som jeg mener er felles for brorparten av de andre norske filmene som er laget i samme periode. Reprise sine har svakheter, men de er høyst individuelle, og jeg vil fortsatt hevde at det er en av de absolutt beste norske filmene som er laget på 2000-tallet.

    Svar

22. Handler ikke hele denne diskusjonen bare om en gruppe unge menn som er sultne etter å bli hørt. De har vel alle et par år med filmvitenskap eller lignende universitetsutdannelser bak seg; -og naturlig nok besitter de en ukraftig trang til å vise verden alt de har lært seg. Alle de filmer de har lest om og kanskje sett. Alt de har forstått. Alt de kan fortelle andre, som vi andre ikke vet. Og så synes de det er deilig å kjenne kraften i å kunne reise seg opp og si høyt: synes faktisk alle dere er dårlige!

    Den gleden har vel de fleste hatt den gang vi var i tyveårene, før livet kom å pirket oss på skulderen.

    De forholder seg til norsk film som en del av filmene fra pensum, og blir naturlig nok rivende illsinte når de oppdager at offentlige midler brukes til å filmatisere middelmådige underholdningsromaner.

    Å skape en debatt rundt filmkritikk er jo alltid bra. Men å ville at kritikken skal etterstrebe kritikken de tenker seg frankrike hadde en gang på 60-tallet. Eller at offentlige midler kun skal brukes til å produsere film som ligner på de siste filmene de så på kurset de hadde på filmvitenskap, noe de ofte skriver på bloggen montages.no, viser at avstanden mellom virkeligheten og den virkeligheten disse unge mennene lever i er enorm.

    Virkeligheten til en filmskribent i en stor avis, som skal levere antall tegn, med fin tittel, for i det hele tatt å få saken på trykk. Eller avstanden mellom (den livredde) regissøren som står foran konsulenten på NFI og stryker en scene i manus, en scene som var utgangspunktet for at filmen ble til, alt for å komme i produksjon.

    Så enrom er avstanden til den unge sultne skribentene på sitt gutterommet at vi bare bør la de rope.

    Svar

23. Nå er jeg riktignok ikke tilknyttet nettstedet, men jeg tror likevel jeg skal tillate meg å takke Knut Karlsen på vegne av både Montages og meg selv for tillatelsen til å ytre oss. Deretter vil jeg få legge til at nå som debatten offisielt har sunket ned på det gudsjammerlige dagbladet.no-nivået den så lenge greide å holde seg flytende over, anser jeg ikke lenger dette som et fruktbart sted å debattere. Her snakker jeg dog ikke for andre enn meg selv.

    Svar

24. For meg er Ulrik Evensens «En viss tendes i norsk film» den mest interessante analysen jeg overhodet har lest av norsk film. Den nåværende prioriteringen av «offerfilmer» med «tafaette karakterer med viktige problemer», er ikke bare uorignal, den er alt annet enn «opprørsk» eller nyskapende. For hva er det som dyrkes i norsk offentlighet; jo nettopp det evindelige passive «offeret» som trenger hjelpt til ditt og datt. Det Norge trenger er filmer som tør å eksprimentere med filmatisk form, og som gjerne er reaksjonære og elitistiske.

    http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20101210/OKULTUR/712109951/-1/BOKER

    Svar

25. Jeg syntes norsk films første oppgave er å tilby det norske folket «drømmer». Filmene skal dramatisere norsk virkelighet og ta utgangspunkt i vår historie. Samtidig skal historiene være underholdende. Man må ikke være redd for å tegne bilder av norsk virkelighet slik den kunne vært i fortiden eller slik vi tror den kan bli 500 år i fremtiden. Det som er så bra med amerikansk film er jo at den gir amerikanerne inntrykket av at alt er mulig i deres verden. Amerikanerne kan sloss med monstre, sette føttene på fremmede planeter eller henge etter en snor fra en høy bygning. Men ikke nordmenn. Ingen romskip sprenger slottet og tramper ned Carl Johan. Innvevd i amerikansk film er mytologiske elementer som går tilbake til menneskenes begynnelse. Hva er den gode historien? Hva er heltedåder? Hva er rett og hva er galt?
    Samtidig bringer filmene til livet tider i deres historie som nå er borte. De har filmer om Gettysburg, men vi har ingen om Slaget i Hafsfjord eller på Stiklestad.
    Norsk film skal være så fordømt vanskelig og sofistikert at man har totalt neglisjert den rollen som mytologien og historiefortellingen en gang hadde, nemlig å skape et mentalt univers for Nordmenn. Man har prøvd å lage realistiske filmer og publikum hatet dette. Nå må filmskaperne lage alternative univers hvor nordmenn kan være helter, hvor nordmenn kan kjempe mot naturlig eller overnaturlig overmakt og vinne, hvor nordmenn kan løse gåter eller gjøre store oppdagelser eller foreta magiske reiser. Jeg syntes vi ser slike ting i de mest interessante norske filmene. Alfred Maurstad var jo en klassisk helt i Gjest Bårdsen. Max Manus og Jan Baalsrud (hovedpersonen i Ni liv)levde i en svart-hvit verden hvor motstanderen var ond, ikke grå. Olsenbanden var jo på sett og vis genier, og filmene er fulle rare påfunn og dristige planer. Flåklypa Grand Prix er jo et alternativt univers full av oppfinnsomhet. Reodor Felgen er jo en stor vitenskapsmann og idrettshelt. Disse filmene har gitt nordmenn drømmer, ikke 3 timer lange studier av incestofre. Det er greit med seriøse filmer, men det er ikke de vi husker med et smil år etterpå.

    Svar

26. Det jeg opplever som en av hovedutfordringene i denne og mange andre film-debatter er når mot-innlegg forsøker å bevisst/ubevisst mistolke kritikkens egentlige budskap. Istedet for å tolke Kiellands beskrivelse av «gjenkjennelighet» som «mangel på relaterbarhet / identifisering og følelsesmessig/intellektuell kobling», velger Kielland å misforstå dette ved å si at: «norsk film ER gjenkjennelig», altså jeg tolker det som «lett å forstå» eller «skjønne». (Mulig jeg også tolker feil her)

    Annet eksempel er at Eirik beskriver «intellektuell» som «smarte ressonementer for akademikere», når det Kielland EGENTLIG mener er at norske filmer ikke tar sitt publikum på alvor men istedet er språkelig forenklet, konvensjonelle grep, banale problemstillinger/løsninger, fordummende moral/budskap osv… Dette svarer Kielland på godt selv, men det understreker mitt poeng om misforståelser i debatter. Og dette blir brukt hyppig av politikkere hele tiden. Men for politikkere så er det viktig å holde på velgerne sine og derfor lidende om de åpner for selvransakelse og feil. Hvilken agenda Eirik Ildahl har for å avlede debatten og bevisst/ubevisst misforstå Kielland, kan man bare spekulere i.

    Så for at en debatt skal kunne vare, og ikke minst ha en konstruktiv gyldighet, så bør det være enten en ordstyrer som passer på å korrigere inn misforståelser, eller en sterkere sannhetssøken og oppriktighet fra debattantene. Når man tyr til bevisste misforståelser så vitner det gjerne om helt andre interesser enn å belyse kjernen i problemstillingen.

    I seriøsitetens navn hviler det et ansvar på sender og mottaker om å søke å forstå hverandres synspunkter med beste mening og beste hensikt. Tillegge sin motpart i beste fall en godvilje, og anta at de har et gyldig poeng bak.

    Søken etter å misforstå skaper ordkriger fremfor en sunn debatt om budskapene, eller essensen av replikkene / innleggene som, kommer. Jeg forstår derfor veldig godt at Kielland trekker seg ut av denne kommentar-listen, som paradoksalt nok bekrefter hans påstander om «debatter som dør ut».

    Sara Johnsen:
    Når filmkritikken og mengden av den blir for synlig og ikke minst syrlig, er
    det lett å anta at det kommer fra et forbitret og kneblet kunstnerhjerte (som du nevner). Den reaksjonen har jeg hørt mange ganger når sterke motmeninger blir FOR sterke.
    Men dette blir en irrelevant påstand hvis hensikt er å punktere en svært viktig og nødvendig debatt.
    Jeg sammenligner ditt utspill med «JAJA, DET ER IKKE SÅ LETT. GJØR DET SELV DA!» uttalelse som ikke bringer noen ny innsikt i problemstillingen, men heller vitner om en hårsårhet og ansvarsfraskrivelse. Uansett om man er kritikker eller en lidenskapelig publikummer, hindrer ikke det faktum at man blir svært skuffet og sint over å ha «kastet» bort nok en hundring, eller nok en kveld på en norsk film som plasker.
    Det blir for lettvint å si: Jaja, men hvorfor gidder du se norsk film da!?

    I ditt forsvar av Upperdog så opplever jeg også utspillet som veldig affektert og jeg leser det som «Det er dårlig gjort å kalle meg en lettbeint skogmus». Poenget mitt er ikke at du ikke har rett til å svare på dette, men jeg vil heller se at du hevet deg over «spydigheten».
    Du ville hatt mye å tjene på å vise saklig styrke, og da heller kommentere essensen i deres kritikk,

    At reprise er en film «som tilfredstiller sinte unge menn» er også en uttalelse som
    bærer preg av affekt mer enn saklighet. Det er imidlertid uheldig at Reprise til stadighet blir trukket frem som et «mesterverk». Jeg vil nok heller si at hvis det er filmen som beviser hva god film er, så sier det mye om hvor alle de andre filmene står. Og kanskje nettopp derfor blir den tatt frem som god – eller i min tolkning, mye bedre enn de fleste andre.

    Svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.