I et stort oppslag i avisen presenterer filosofen Bernard-Henri Lévy, på Aftenpostens oppfordring, sine synspunkter på Vibeke Løkkeberg og Terje Kristiansens dokumentarfilm Gazas tårer. Det sies ikke hvilke motiver avisen hadde for å vise filmen for Lévy, ei heller om dette skjedde på en kino i Oslo, på en festival eller ved tilsending av en DVD. Hvis det siste er riktig kunne det vært greit å få vite om produsenten var kjent med det.

Lévy er åpenbart ingen filmkjenner. Hans doktorgrad i filosofi har heller ikke bøtet på manglende kunnskap om logikk eller sikret et visst nivå for anstendighet. Lévy gjør et poeng av at Løkkeberg er tidligere mannekeng og skuespiller. Når ble tidligere yrker, for så vidt også nåværende, et hinder for å utøve at annet? At hun var mannekeng er åpenbart i denne sammenheng brukt for å misskreditere henne, for hva vet en slik en om krig og dokumentære skildringer?

Lévys utgansgpunkt er for så vidt greit, Hamas er i krig med Israel. Begge parter opererer med begrepet stridene. Selv barna kalles det. Men hans resonnement videre er feil, både filmfaglig og logisk. Løkkeberg og Kristiansen har satt sammen en film basert på kjøpte innslag, lokale reportasjer og annet tilgjengelig materiale og kreert filmen i sin klippesuite. Mang en dokumentarfilm, også en rekke krigsfilmer, er skapt på denne måte. Det er intet kriterium på god eller ekte dokumentarfilm at regissør og produsent har vært på stedet, så lenge det leverte materialet er ekte. De fleste gode og undersøkende dokumentarfilmer kalles kreative dokumentarfilmer. Begrepet er en presisering av genren, avledet av den kjente dokumentarfilmskaper og -teoretiker John Griersons definisjon ”Creative treatment of actuality” som er det motsatte av, men oftest basert på reportasjen, ”current affaires”. Monteringen av filmstoffet kan imidlertid være problematisk. Den franske filmhistorikeren og -teoretikeren André Bazin skrev om ”den forbudte montasjen”, dvs der man setter sammen bilder som intet har med hverandre å gjøre, eksempelvis i naturfilmer, hvor man ser den sultne tigeren jakte på sitt uskyldige bytte, som kan være på et helt annet sted, i ulike klipp. Løkkeberg/Kristiansen har noen slike montasjer, f. eks av palestinske barn som ser mot og/eller hører israelske kampfly og bomber. Men den forbudte montasje er av andre teoretikere og gjennom lang praksis sett på som et akademisk problem, så lenge montasjen er tilforlatelig, illustrerer et daglig eller aktuelt tema og fremmer budskapet på en forståelig og etisk forsvarlig måte. Her har ikke Gazas tårer noen problemer.

Lévy hevder videre at filmen ikke er en dokumentarfilm men et propagandaverk. Det finnes ingen holdepunkter i filmteorien eller i praksis for et slikt skille. Film deles vanligvis inn i tre hovedtyper, animert, agert (spillefilm) eller dokumentær film, og disse kan igjen deles inn i forskjellige kategorier eller genrer. Om en film er propagandistisk eller ikke, er uavhengig av dette skillet og avhenger som oftest av tilskuerne, selv om den kan være skapt propagandistisk. Den forsterker som oftest bare på forhånd inntatte holdninger, noe de svenske historikerne og teoretikerne Leif Furhammar og Folke Isaksson påviste i noen standardverk på -60 og -70 tallet. Å hevde at Gazas tårer er propagandistisk forsterker bare de svenske teoriene, ser man Israel som en uskyldig krigspart klarer man lett også å utvikle demoniseringsteorien.

Rørende er Lévys omsorg for Norge og Skandinavia. Han kjenner åpenbart ikke til det markedsmessige og faglige innen filmprofilering. En verdenspremiere på en ledende festival, i dette tilfellet Toronto, er det optimale, deretter følger den nasjonale premieren i det landet filmen er produsert og hvor den har sitt kunstneriske og økonomiske opphav. Og at filmen ble møtte med ”ovasjoner” kan da ikke lastes filmskaperne? Den går fremdeles på kino i Oslo og en del andre byer. Så se den og døm selv.

Avslutningsvis noen presiseringer. Det overstående er mine private meninger, basert på mitt virke som filmformidler og -historiker, og er ikke et uttrykk for min arbeidsgiver Norsk filminstitutts synspunkter. Jeg har i en beskjeden grad fungert som en rådgiver på filmen og er kreditert for dette på slutt-tekstene. Jeg har ingen økonomiske interesser i filmen.

Oslo 6. desember 2010.

Jan Erik Holst