Norge har ennå ikke fått på plass en refusjonsordning for utenlandske filmproduksjoner som legger produksjonen til Norge. Større produksjoner som The Golden Compass og Valhalla Rising (foto) har vurdert å legge deler av innspillingen til Norge, men har i stedet endt opp med å legge innspillingene til land med refusjonsordning.

      – Vi ser at markedet synker for norske filmarbeidere og leverandører. Norske produsenter får støtte i utlandet for sine produksjoner og tvinges til å legge deler av produksjonen der. Vi må finne en erstatning for det vi taper på dette, den løsningen er å hente oppdrag fra utlandet, mener Knud Bjørne-Larsen, administrerende direktør i Storyline Studios.

      Han mener det er en ustoppelig utvikling at norske produksjoner i større og større grad henter finansiering fra utlandet og dermed legger deler av produksjonen ut av landet.

      – NFI oppfordrer norske produsenter til å hente finansiering fra utlandet, og jeg skjønner godt at de gjør det. Det er gode penger å hente i utenlandske støtteordninger.  En enkelt film kan hente 6-7 millioner i støtte fra Tyskland, mens den totale potten utenlandske produksjoner kan få fra her hos NFI som co-produksjonsmidler er på 10 millioner for ett år. Den potten må økes til i hvert fall 25 millioner. I tillegg må det komme på plass en refusjonsordning for at vi skal kunne tiltrekke oss utenlandske produksjoner, denne bør være på 25 %. Slik det er i dag går oppdragene til andre land. De har ingen motivasjon for å komme til Norge. Det er kun naturen, og natur har de i andre land også.

      De fleste andre land har slike ordninger, forteller Bjørne-Larsen.

      – Legger du etterarbeidet eller innspillingen til Italia, Irland eller Bulgaria får du 25-30 % av kostnadene refundert. I f.eks. Tyskland kan produsenten i tillegg hente inn noen millioner i co-produksjonsstøtte. Får man støtte i utlandet er man forpliktet til å legge igjen mer penger i landet enn det man har fått i støtte. Det gjør at norsk statstøtte eksporteres til filmindustri i utlandet.

      – Det står i Filmveiviseren at man bør få på plass en slik ordning. Det er en vilje til å få det til, men jeg føler at de forskjellige aktørene sitter litt på hver sin tue og er opptatt av sin sak. Produsentforeningen vil ha penger til produksjonsstøtte på norsk film, Filmregionene vil ha penger til regionene og Filmforbundet synes ikke i denne saken. Få har tatt tak i dette som er en felles sak for hele Norge.

      Bjørne-Larsen mener mye av feilen ligger i at man tenker på film kun som kultur, ikke som næring.

      – Man ser seg blinde på at norsk film går bra på kino. Filminstituttet fokuserer bare på at det skal lages 25 filmer i året, og antall filmer og besøkstallet brukes som målestokk på om det går bra for Norsk Film, men de tallene er intet mål på om bransjen overlever økonomisk. Distributørene tjener mest på de tallene, mens filmarbeidere og leverandører lever av oppdrag. Det lanseres mange norske filmer, men vi ser likevel at filmarbeiderne slutter i ung alder fordi de ikke får det til å gå rundt økonomisk. Nordisk Films laboratorium i Norge og den norske avdelingen av kamerautleien Blixt har begge blitt lagt ned fordi det ikke var lønnsomt for dem å drive her i landet.

      Han mener de fleste andre land er flinkere til å tenke på film som både kultur og næring.

      – Vi er en næring selv om vi jobber med kultur. Det er både og, ikke enten eller. Her ligger Norge langt bak andre land. Vi kan ikke tro at bransjen vil overleve på kultur alene, men vi kan tro at kulturen blir mer kraftfull hvis den skapes av en bransje som har en næringsverdi i bunn.

      Bjørne-Larsen ønsker mer dialog mellom Kulturdepartementet og Næringsdepartementet om den norske filmbransjen.

      – Kulturdepartementets oppgave er å øke eksporten av filmene, men Næringsdepartementet må ha som oppgave å øke eksporten av filmbransjen. Det gjøres gjennom incentivordninger. Norsk Filmkommisjon ligger i dag under NFI, de burde mye heller ligge under Næringsdepartementet. De jobber med å skape økt eksport ved å tilrettelegge for utenlandske produksjoner i Norge. Kulturdepartementet tenker nok at filmkommisjonen er kultur, men målet med filmkommisjonen må være å styrke næringen for at kulturen skal vinne på det, det går ikke an å gjøre det motsatt vei. Kulturdepartementet må gå i dialog med Næringsdepartementet, her må Huitfeldt og Giske gå hånd i hånd.

      Kulturdepartementet har hatt forslag om refusjonsordning ute til høring to ganger, i 2008 og 2009 forteller statssekretær Lotte Grepp Knutsen i Kulturdepartementet.

      – Begge gangene fikk vi sterke innvendinger mot forslaget fra sentrale aktører i bransjen, blant annet Produsentforeningen og Filminstituttet. Derfor har vi nå besluttet å ikke gå videre med en slik ordning. Innvendingene har gått på at de, som oss, først og fremst vil prioritere norske filmproduksjoner. En refusjonsordning vil først og fremst gagne utenlandske produksjoner, selv om vi ser at det kan ha positive ringvirkninger for den norske bransjen. Vi vil at midlene skal gå til norske produksjoner, ikke utenlandske.

      Hun mener det er viktig å skille mellom spørsmål om refusjonsordning og co-produksjonsmidler, selv om dette ofte blandes sammen i debatten.

      – Vi er veldig positive til co-produksjoner og har økt midlene til dette betydelig de siste årene. Det beste vi kan gjøre for å kompensere for at norske produksjoner forsvinner til utlandet er å ha en god offensiv filmpolitikk. Vi vil fortsette å satse på å lage mer og bedre film, slik at Norge fortsatt blir et attraktivt sted for norsk filmproduksjon gjennom gode støtteordninger.

      Hun fremhever at Kulturdepartementet har en god dialog med Næringsdepartementet om slike spørsmål, men at de først og fremst er nødt til å se på saken fra et kulturpolitisk ståsted.

      – ESA har også hatt innvendinger mot den skisserte ordningen fordi en slik ordning først og fremst er motivert ut fra næringspolitiske grunner. Mange i bransjen ser dette fra et næringspolitisk ståsted, men vi ville vært nødt til å legge kulturpolitiske argumenter til grunn for å kunne få gjennom en slik ordning. Vi snakker stadig med Næringsdepartementet og jobber for å tilrettelegge for at kulturbaserte næringer skal ha gode vekstforhold. Vi ser at det er gode vekstforhold for kulturnæringene. Vi i Kulturdepartementet har nå besluttet å skrinlegge refusjonsordningen, om Næringsdepartementet er interessert i å ta tak i ordningen og har mulighet til å se på en næringsbasert ordning blir opp til dem å vurdere.