Med Kunsten å tenke negativt i 2006 startet Maipo opp sitt Minimal-konsept. Målet var å produsere filmer med forholdsvis lave budsjetter, for å gi filmskaperne større mulighet til å ta sjanser og skape mer dristige filmer. Denne uken kommer film nummer to i satsningen, Anne Sewitskys Sykt Lykkelig.

– Hva gjør man mellom kortfilm og langfilm? Hvordan kommer man fra det ene til det andre? Det var utgangspunktet for ordningen. Både for filmskaperne og produksjonsselskapene er det frustrerende å lage film som ikke har en ordentlig visningsarena. I stedet for å lage øvelser som nesten ikke blir sett, ville vi lage en ordning hvor man kunne lage spillefilm for kino med lavere budsjetter, sier produsent Synnøve Hørsdal i Maipo.

Minimal-konseptet setter kun en begrensning for filmskaperne – og det er at budsjettet ikke må være over 10 millioner kroner.

– Det er egentlig det eneste kravet vi stiller. Det er klart at det igjen gir en del føringer for at man skal kunne få det til. Du kan velge å skyte på få locations, eller du kan velge å filme med andre produksjonsmåter hvor du for eksempel reduserer crewet til fire personer. Det er sikkert over hundre måter å løse det på.

Hun vektlegger at selv om det er lave budsjetter er det profesjonelle produksjoner hvor alle involverte får full lønn. Begge filmene så langt i satsningen er skutt på 20 dager, med få locations og et litt mindre crew enn vanlig.

– Det positive er at det setter handlingen og karakterene i sentrum. Du har ingenting du kan gjemme deg bak. Produksjonsmåten på disse to filmene har også gitt regissørene mye mer tid til å jobbe med skuespillet. Det er spennende å prøve ut forskjellige produksjonsmåter for det gir så forskjellige sluttuttrykk.

Hun forteller at begge filmene i ordningen er igangsatt etter Maipos initiativ.

– Da Anne gikk ut fra Den Norske Filmskolen tok jeg kontakt med henne for å høre om hun kunne tenke seg å gjøre en Minimal-film. Det har tatt fire år. Det har vært et av poengene med ordningen å gjøre tiden fra ide til produksjon så kort som mulig, men det tar tid å skrive manus. Det er noe vi ikke får gjort så mye med. Det er ikke lettere å skrive en Minimal-film enn en vanlig film, heller tvert om.

Med det økende produksjonsvolumet har filmer med lavere budsjett vært svært etterspurt i bransjen, så hvorfor har det ikke kommet flere Minimal-produksjoner?

– Det er vanskelig å lage denne typen film, prosjektet skal passe for det fra starten. Man skal ikke gjøre det som en hemsko. Det passer ikke for alle typer film og man skal ikke downsize en større produksjon til å passe konseptet. Det har også variert hvor mye fokus vi har hatt på prosjektet i Maipo. Det er en avveiing hvor mange prosjekter man skal gjøre med nye talenter, fordi det krever en del ekstra oppfølging. Men nå har vi to nye minimal-prosjekter som er klare til realisering.

Det har også vært diskutert i bransjen om man burde ha bedre ordninger fra NFI for å støtte denne typen film, ordninger som den svenske Rookie-ordningen som retter seg mot første og andregangsregissører. Men Hørsdal synes det er bedre når initiativet kommer fra produksjonsmiljøet, ikke fra det offentlige.

– Jeg er mot at man skal ha for mange spesialiserte støtteordninger, det er for lite penger. Vi har allerede 50/50-ordningen, pakkeløsningen og konsulentordningen. Hvis man skal ha en egen barnefilmkonsulent og en egen ordning for lavbudsjettfilm kan hver ordning støtte 2,5 filmer i året. Hvis man som konsulent skal gi tilskudd til så få produksjoner blir det enda viktigere at filmene gjør det bra, da kommer man i hvert fall til å sikre seg og ta færre sjanser.

– Det er klart at klarer ikke miljøet selv å skape et variert tilbud, så må man jo gå inn og styre. Men jeg tror ikke man oppnår de beste resultatene på den måten, det blir for detaljstyrt.

Les vårt intervju med  regissør Anne Sewitsky i siste nummer av Rushprint.