– Dette er ikke et comeback

Submarino oppfattes av mange som Thomas Vinterbergs store comeback, men han ser det ikke slik selv. – Det er ikke et comeback, for jeg var aldri borte. Kanskje mange av kritikerne har vært borte?
 

Thomas Vinterberg var lenge den danske filmens nye håp. Ja, filmlegenden Theo Angelopoulos utpekte ham sågar til den europeiske filmens redningsmann da Festen gjorde braksuksess i Cannes i 1998. Siden fulgte en rekke langt svakere filmer og et inntrykk av at Festen kanskje var et lykketreff. Kritikken mot Vinterberg i Danmark skulle bli krass og personlig, og han framsto som sårbar og nærtagende.

 

Da han på nyåret ankom Berlinalen for verdenspremieren sin nyeste film, Submarino, som nå går på kino, var hans svekkede status som filmkunstner for mange blitt et bilde på den danske filmen. Selv ga han uttrykk for at dagens danske film er i en sårbar og selvransakende posisjon, og kanskje åpner det for nye muligheter.
    

Vinterberg skulle vise seg å ha rett: Med Submarino har han omdefinert sin egen karriere og funnet tilbake til den dramatiske nerven fra Festen. Kritikerrosen var vært ganske unison etter premieren i Berlin og filmen framstår kanskje som den sterkeste kandidaten til å vinne Nordisk råds filmpris. Filmen er et sterkt drama om to brødre som gjennom hele livet må kjempe for å holde hodet over vannet. Jakob Cedergren leverer en rå og naken tolkning av en eksistens på utsiden av det sosialdemokratiske velferdssamfunnet. Submarino inngår i en ny og mer hardtslående realisme i dansk film, anført av fengselsdramaet R og dokumentarer som Armadillo. Men Vinterberg selv vil ikke høre snakk om at dette er hans store comeback i dansk film.

– Det er ikke et comeback, for jeg var aldri borte. Kanskje mange av kritikere har vært borte? Jeg har i hvert fall hele tiden vært her. Denne ”historien” er det mange som knytter til meg som regissør, men det er ikke min historie, slik jeg opplever den.

 

Selv om miljøet vi møter på i Submarino befinner seg langt unna det Vinterberg er oppvokst med selv, virker det som han er tettere på råstoffet denne gangen. Igjen, som i Festen, er det familien som står i fokus.

– Jeg er en filmskaper med borgerlig oppvekst, og jeg er heller ikke narkoman. Men forfatteren av boken, Jonas Bengtsson, hadde selvsagt gjort grundig research da han skrev den. Det var som å lese et utsnitt fra et virkelig, levd liv. I likhet med Thomas Lindholm, som jeg skrev manus sammen med, var jeg veldig nysgjerrig på denne typen miljøer. Det er ikke den danske arbeiderklassen som her skildres, men de som har falt ut av den, og har havnet enda lavere på rangstigen. Vi oppsøkte slike miljøer, også sammen med skuespillerne, og snakket med mennesker som levde der. Vi forsøkte så godt vi kunne å bryte ned barrieren mellom oss og dem. Og så ringe jeg en gammel klassekamerat, som også heter Thomas. Vi gikk på barneskolen sammen, og mens jeg gikk videre til en filmkarriere, ble han etter hvert heroin-avhengig. Jeg og de andre bak filmen snakket en god del med ham om tilværelsen som narkoman.

Romanen er mørk, kanskje enda mørkere enn filmen. For Vinterberg var den ikke i utgangspunktet noe han tenkte på som åpenbart råstoff til en film.

– Jeg fikk boka først fra min produsent Birgitte Hald, som lurte på om det kunne være  noe å lage film av. Etter å ha lest de 100 første sidene kastet jeg boka i veggen og ringte henne og spurte: Hva skal dette bety? Jeg kunne ikke se at det var potensiale til noen film i boka. Men så leste jeg de neste par hundre sidene, og ble forelsket i bokens oppriktighet og sannferdighet – i bokens empati med ”de små i samfunnet”, for å si det på en sentimental måte.

-Da vi startet manusskrivingen ønsket vi å legge oss tett opp til boken. Vi opplevde nesten at vi skrev fra noe som hadde skjedd i virkeligheten, at vi hentet råstoffet fra et sted med gode vekstvilkår. Vi la oss tett opp til boken, ikke av lojalitet, men av respekt for den. Vi har foretatt noen endringer, kanskje har vi skapt litt mer håp, jeg vet ikke, kanskje opplever publikum det slik.  Hele filmen handler om mennesker som på mange måter forsøker å holde hodet over vannet. Slik jeg opplever det, når de en slags erkjennelse og finner tilbake noe av fotfestet mot slutten. De gjennomgår en tøff reise, men det er lys i enden av tunnelen, slik jeg ser det.

Danske filmer har som nevnt ofte handlet om familier som splittes og gjenforenes. Kan filmens sterke fortelling også tilskrives det faktum at Vinterberg har funnet et materiale han selv føler sterkere for, i motsetning til de filmene han lagde etter Festen?

-Det er en kulturell tradisjon for det i nordisk film, det å se på familien og plukke den fra hverandre. Bergman var jo også opptatt av det. Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Kanskje er vi dansker opptatt av det fordi vi er et lite land, som noen slags hobitter i et avgrenset univer der man ikke slipper unna familien. Det er nok enklere å se på disse tingene utenfra, vi befinner oss midt i det.

 

Vinterberg opplevde at fortellingen i filmen var veldig sterk helt fra starten, og ville at hele filmen skulle bære preg av den rene enkelheten som han mener råstoffet krevde.

– Det gjaldt også for andre deler av produksjonen, som at vi skulle ha med en rekke debutanter innen ulike fagfunksjoner. Budsjettet var begrenset, vi var i det hele tatt omgitt av så mange begrensninger at resultatet nesten var nødt til å bli så renskårent som mulig. Vi ville fortelle filmen på en enkel og direkte måte, uten å legge noe filter av våre egne holdninger imellom, uten å være for smarte.

I Norge bedrev bransjen for ti år siden en form for "Holstologi" – det vil si diskusjoner om hvorfor det tok så lang tid før Marius Holst kom skikkelig igang etter sin pangdebut med Ti kniver i hjertet. I Danmark utviklet det seg en særegen "Vinterbergologi", der hovedtesen var at Vinterberg var blitt offer for egen suksess – et talent som har utviklet en distanse til seg selv og omgivelsene som hemmer ham som filmskaper. De neste filmene hans bar preg av det, ble det hevdet: de var utforsking av stil mer enn fortellinger som grep publikum. Vinterberg kan til en viss grad være enig i denne siste påstanden, og kanskje innebærer Submarino at han framover vil legge større vekt på enkle fortellinger. Men dogmefilmen er han ferdig med.

– Denne filmen er per definisjon ikke noen dogmefilm. Jeg likte godt å lage dogmefilm, men den gangen hadde vi mange regler – denne gangen var det ingen slike regler. De siste ti årene har jeg utforsket form i mange av filmene mine, mens jeg i Submarino er tilbake i en mer enkel og direkte måte å fortelle film på. Så jeg føler meg ikke hensatt til dogme-epoken, det oppleves mer som jeg er tilbake på Filmskolen, til da jeg lagde min eksamensfilm. Jeg trives der jeg er akkurat nå, så kanskje blir jeg værende her en stund framover.

 

 

NORDISK RÅDS FILMPRIS 2010

 

Les våre intervjuer med filmskaperne bak de nominerte filmene:

Upperdog (N) Regi: Sara Johnsen

Metropia (S) Regi: Tarik Saleh

Submarino (DK) Regi: Thomas Vinterberg

The Good Heart (IS) Regi: Dagur Kári

Steam of Life (FI) Regi: Joonas Berghäll & Mika Hotakainen

 

Se filmene og møt filmskaperne på Nordisk Filmhelg.

Gimle kino 25.-26. september

 

 


 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

– Dette er ikke et comeback

Submarino oppfattes av mange som Thomas Vinterbergs store comeback, men han ser det ikke slik selv. – Det er ikke et comeback, for jeg var aldri borte. Kanskje mange av kritikerne har vært borte?
 

Thomas Vinterberg var lenge den danske filmens nye håp. Ja, filmlegenden Theo Angelopoulos utpekte ham sågar til den europeiske filmens redningsmann da Festen gjorde braksuksess i Cannes i 1998. Siden fulgte en rekke langt svakere filmer og et inntrykk av at Festen kanskje var et lykketreff. Kritikken mot Vinterberg i Danmark skulle bli krass og personlig, og han framsto som sårbar og nærtagende.

 

Da han på nyåret ankom Berlinalen for verdenspremieren sin nyeste film, Submarino, som nå går på kino, var hans svekkede status som filmkunstner for mange blitt et bilde på den danske filmen. Selv ga han uttrykk for at dagens danske film er i en sårbar og selvransakende posisjon, og kanskje åpner det for nye muligheter.
    

Vinterberg skulle vise seg å ha rett: Med Submarino har han omdefinert sin egen karriere og funnet tilbake til den dramatiske nerven fra Festen. Kritikerrosen var vært ganske unison etter premieren i Berlin og filmen framstår kanskje som den sterkeste kandidaten til å vinne Nordisk råds filmpris. Filmen er et sterkt drama om to brødre som gjennom hele livet må kjempe for å holde hodet over vannet. Jakob Cedergren leverer en rå og naken tolkning av en eksistens på utsiden av det sosialdemokratiske velferdssamfunnet. Submarino inngår i en ny og mer hardtslående realisme i dansk film, anført av fengselsdramaet R og dokumentarer som Armadillo. Men Vinterberg selv vil ikke høre snakk om at dette er hans store comeback i dansk film.

– Det er ikke et comeback, for jeg var aldri borte. Kanskje mange av kritikere har vært borte? Jeg har i hvert fall hele tiden vært her. Denne ”historien” er det mange som knytter til meg som regissør, men det er ikke min historie, slik jeg opplever den.

 

Selv om miljøet vi møter på i Submarino befinner seg langt unna det Vinterberg er oppvokst med selv, virker det som han er tettere på råstoffet denne gangen. Igjen, som i Festen, er det familien som står i fokus.

– Jeg er en filmskaper med borgerlig oppvekst, og jeg er heller ikke narkoman. Men forfatteren av boken, Jonas Bengtsson, hadde selvsagt gjort grundig research da han skrev den. Det var som å lese et utsnitt fra et virkelig, levd liv. I likhet med Thomas Lindholm, som jeg skrev manus sammen med, var jeg veldig nysgjerrig på denne typen miljøer. Det er ikke den danske arbeiderklassen som her skildres, men de som har falt ut av den, og har havnet enda lavere på rangstigen. Vi oppsøkte slike miljøer, også sammen med skuespillerne, og snakket med mennesker som levde der. Vi forsøkte så godt vi kunne å bryte ned barrieren mellom oss og dem. Og så ringe jeg en gammel klassekamerat, som også heter Thomas. Vi gikk på barneskolen sammen, og mens jeg gikk videre til en filmkarriere, ble han etter hvert heroin-avhengig. Jeg og de andre bak filmen snakket en god del med ham om tilværelsen som narkoman.

Romanen er mørk, kanskje enda mørkere enn filmen. For Vinterberg var den ikke i utgangspunktet noe han tenkte på som åpenbart råstoff til en film.

– Jeg fikk boka først fra min produsent Birgitte Hald, som lurte på om det kunne være  noe å lage film av. Etter å ha lest de 100 første sidene kastet jeg boka i veggen og ringte henne og spurte: Hva skal dette bety? Jeg kunne ikke se at det var potensiale til noen film i boka. Men så leste jeg de neste par hundre sidene, og ble forelsket i bokens oppriktighet og sannferdighet – i bokens empati med ”de små i samfunnet”, for å si det på en sentimental måte.

-Da vi startet manusskrivingen ønsket vi å legge oss tett opp til boken. Vi opplevde nesten at vi skrev fra noe som hadde skjedd i virkeligheten, at vi hentet råstoffet fra et sted med gode vekstvilkår. Vi la oss tett opp til boken, ikke av lojalitet, men av respekt for den. Vi har foretatt noen endringer, kanskje har vi skapt litt mer håp, jeg vet ikke, kanskje opplever publikum det slik.  Hele filmen handler om mennesker som på mange måter forsøker å holde hodet over vannet. Slik jeg opplever det, når de en slags erkjennelse og finner tilbake noe av fotfestet mot slutten. De gjennomgår en tøff reise, men det er lys i enden av tunnelen, slik jeg ser det.

Danske filmer har som nevnt ofte handlet om familier som splittes og gjenforenes. Kan filmens sterke fortelling også tilskrives det faktum at Vinterberg har funnet et materiale han selv føler sterkere for, i motsetning til de filmene han lagde etter Festen?

-Det er en kulturell tradisjon for det i nordisk film, det å se på familien og plukke den fra hverandre. Bergman var jo også opptatt av det. Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Kanskje er vi dansker opptatt av det fordi vi er et lite land, som noen slags hobitter i et avgrenset univer der man ikke slipper unna familien. Det er nok enklere å se på disse tingene utenfra, vi befinner oss midt i det.

 

Vinterberg opplevde at fortellingen i filmen var veldig sterk helt fra starten, og ville at hele filmen skulle bære preg av den rene enkelheten som han mener råstoffet krevde.

– Det gjaldt også for andre deler av produksjonen, som at vi skulle ha med en rekke debutanter innen ulike fagfunksjoner. Budsjettet var begrenset, vi var i det hele tatt omgitt av så mange begrensninger at resultatet nesten var nødt til å bli så renskårent som mulig. Vi ville fortelle filmen på en enkel og direkte måte, uten å legge noe filter av våre egne holdninger imellom, uten å være for smarte.

I Norge bedrev bransjen for ti år siden en form for "Holstologi" – det vil si diskusjoner om hvorfor det tok så lang tid før Marius Holst kom skikkelig igang etter sin pangdebut med Ti kniver i hjertet. I Danmark utviklet det seg en særegen "Vinterbergologi", der hovedtesen var at Vinterberg var blitt offer for egen suksess – et talent som har utviklet en distanse til seg selv og omgivelsene som hemmer ham som filmskaper. De neste filmene hans bar preg av det, ble det hevdet: de var utforsking av stil mer enn fortellinger som grep publikum. Vinterberg kan til en viss grad være enig i denne siste påstanden, og kanskje innebærer Submarino at han framover vil legge større vekt på enkle fortellinger. Men dogmefilmen er han ferdig med.

– Denne filmen er per definisjon ikke noen dogmefilm. Jeg likte godt å lage dogmefilm, men den gangen hadde vi mange regler – denne gangen var det ingen slike regler. De siste ti årene har jeg utforsket form i mange av filmene mine, mens jeg i Submarino er tilbake i en mer enkel og direkte måte å fortelle film på. Så jeg føler meg ikke hensatt til dogme-epoken, det oppleves mer som jeg er tilbake på Filmskolen, til da jeg lagde min eksamensfilm. Jeg trives der jeg er akkurat nå, så kanskje blir jeg værende her en stund framover.

 

 

NORDISK RÅDS FILMPRIS 2010

 

Les våre intervjuer med filmskaperne bak de nominerte filmene:

Upperdog (N) Regi: Sara Johnsen

Metropia (S) Regi: Tarik Saleh

Submarino (DK) Regi: Thomas Vinterberg

The Good Heart (IS) Regi: Dagur Kári

Steam of Life (FI) Regi: Joonas Berghäll & Mika Hotakainen

 

Se filmene og møt filmskaperne på Nordisk Filmhelg.

Gimle kino 25.-26. september

 

 


 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY