Lena Endre er aktuell med en birolle i Maria Sødahls debutfilm Limbo. Filmen foregår i oljebransjen i Trinidad på begynnelsen av 70-tallet. Sonia (Line Verndal) reiser dit med to små barn for å gjenforenes med sin mann ingeniøren Jo (Henrik Rafaelsen). I Trinidad kommer hun inn i en glamorøs, men innholdsløs verden, hvor mennene snakker forretninger, mens kvinnene drikker cocktails ved bassenget. Lena Endre spiller Charlotte, som er gift med en av Jos kolleger, Daniel (Bryan Brown). Hun blir etter hvert en viktig støttespiller for Sonia.

– De som var inne i denne bransjen og jobbet internasjonalt ble jo så rotløse. Min og Bryans karakterer har jo allerede reist rundt et halvt liv, og slitt opp røtter hele tiden. Det er en hard livsstil mentalt sett. Charlotte klamrer seg til denne siste utposten. Det må finnes noe i verden hun kan kalle sitt hjem. Sonia kommer helt uskyldig inn i denne verden og jeg tror Charlotte kjenner seg igjen i henne, sier Endre.

Charlotte er låst i en livsstil som er styrt av mannens karriere. På mange vis har forholdet blitt hennes fengsel.

– I dag kan vi se tilbake og stille spørsmål ved det, men det er jo faktisk bare en generasjon siden det var sånn. Den gang var det jo ikke noe man stilte spørsmål ved. Sånn så livet ut, å bryte ut av det hadde en høy pris. Den prisen er ikke Charlotte beredt på å betale.

Endre forteller at det var spennende å jobbe med en historie lagt til begynnelsen av 70-tallet, en brytningstid mellom 50-tallets dobbeltmoral og kjønnsroller og den nye 68-er-bølgen.

– Men samtidig er det ingen forskjell rent mellommenneskelig. Det er de ytre faktorene som er litt annerledes. Relasjonsmessig er det evige problem filmen tar opp. Når kjærligheten kommer er man jo beredt til å gjøre de merkeligste ting.

Charlotte er en karakter som i stor grad har lagt et lokk på sine egne følelser og sin egen smerte. Endre forteller at det var en utfordring å spille.

– Det var veldig vanskelig, for som skuespiller vil man jo vise frem følelsene. Vi har noen få små øyeblikk hvor vi ser forbi fasaden hennes, men ellers så forsøker hun å holde fasaden oppe hele tiden. Det syntes jeg var fint med måten Maria jobber. Man trenger ikke forklare alt. Det var veldig interessant, vi jobbet hele tiden med å redusere hva vi fortalte.

Lena Endre er uenig i kritikken om at det finnes for få interessante roller for kvinnelige skuespillere over 40.

– Det ligger jo i sakens natur at det blir mindre roller etter hvert som man blir eldre. Det er mellom 20 og 40 de store dramatiske hendelsene i ens liv skjer, man skal gjøre store valg, starte en familie, finne en partner. Mye dramatikk handler om det. Det ville vært merkelig om det var mest hovedroller for 60- og 70-åringer.

Hun forteller at hun i sin karriere ikke har følt at det har vært noe skille mellom henne og hennes mannlige kolleger.

– Det store problemet både for menn og kvinner er  jo i det hele tatt å få gjøre noen interessante roller. Det finnes som kjent flere skuespillere enn roller. Jeg vokste opp med Bergman på teater og der var det nok faktisk tøffere å være mann. Det var alltid vi kvinnene som gjorde de store hovedrollene, mennene ble alltid nødt til å spille andrefiolin. I dag er det litt annerledes, for vi har ingen sånn "kvinnegalning" som Bergman lenger på teatret. Nå kommer det kvinnelige regissører og de vil jo se pene menn, sier hun og ler.

Hun roser Maria Sødahls innsats på Limbo, og synes hun har gjort et veldig modig valg av debutfilm.

– Fortellingen er veldig subtil. Egentlig er det en veldig dramatisk historie, men den er fortalt med veldig små virkemidler. Man kunne laget dette til en veldig bombastisk og grusom film. Men hun har holdt en så utrolig bra tone gjennom filmen.

Lena Endre synes det er positivt at Limbo er et ekte drama, som hun kaller det, og mener det er denne typen roller man søker etter som skuespiller.

– Det er ikke så ofte det lages slik film i Sverige i alle fall, det blir laget veldig mye action. Vi er kjente for drama gjennom Bergman og Widerberg. Det er gjennom drama vi en gang ble verdensberømte, og nå forsøker vi å lage amerikansk action. Det blir jo ikke bra.