Filmskolen på Lillehammer er hverken "tragisk" eller unnlater å oppfylle sitt mandat, skriver Erik Poppe i dette innlegget. Han etterlyser en mer presis debatt om filmskolens rolle og framtid.
Filmskolen på Lillehammer er hverken "tragisk" eller unnlater å oppfylle sitt mandat, skriver Erik Poppe i dette innlegget. Han etterlyser en mer presis debatt om filmskolens rolle og framtid.
Det virker som om debatter som tar utgangspunkt i regissørens eksistens i Norge uten unntak starter med en fullstendig slakt av hva som gjøres eller hva som lages. Vi er enten udugelige, for lite dristige, for lite dominante, for lite synlige, eller nærmere et null enn en ener. På den annen side møtes vi også like ofte av et ukritisk media, som med en kritikkløs ovasjon eller dyrkelse skaper et bilde av hva vi gjør som kanskje heller ikke er lett å kjenne seg igjen i.
Derfor honnør til Unni Straume for ønsket om en noe mer reflektert debatt.
Derfor er det mer enn synd, at debatten Unni Straume har satt i gang med sitt innlegg i Rushprint, så altfor fort blir både forenklet og fordreid når den møter utålmodige Dagladet eller dens kolleger.
Som også før, tenker jeg at vi burde opprette et lukket intranett for den debatten vi så sårt trenger for å unngå å ende i løssalgspressen og bli gjort uinteressant, gang på gang. Før debatten i det hele tatt har kommet i gang.
For etter å ha fått en telefon fra Dagbladet i går, og tatt en sitatsjekk noe senere på kvelden vedrørende Unni Straumes utspill, ser jeg til min fortvilelse at det jeg sa, og også sier på trykk, får en omvendt fremstilling med journalistens egne formuleringer, og bruk av bildet og tittel.
Derfor vil jeg både for avgangsstudenten på Lillehammer, som har sin store dag med visning av filmene på Filmens Hus i kveld, og for de av bransjen som måtte være interessert i hva som skjer på Lillehammer, presisere at det kullet som kommer ut i disse dager har all den kompetansen og dristigheten vi kunne håpe på. Et kull som er rikt på kompetanse i alle funksjoner og som også i år har sterke regissører i emning.
Det har vært en turbulent periode for alle på skolen de siste tre årene med utskiftninger av både dekan og lærere. Det har nok gitt en mindre kontinuitet enn studentene selv kanskje kunne ønsket seg. Likevel oppdaget jeg som en av sensorene for dette kullet, at de fleste har evnet å bruke dette mer positivt enn jeg selv tror jeg ville klart i en så uklar situasjon.
Det er seks ulike regissører, med seks ulike filmer. Av de seks tror jeg at flesteparten vil være på banen med overraskelser i årene fremover, og nok en gang leverer altså Lillehammer fra seg spennende kommende fagsjefer, produsenter og ikke minst regissører.
Jeg synes altså ikke at Lillehammer hverken er "tragisk" eller unnlater å oppfylle det mandat og den oppgave vår nasjonale filmskole er satt til. Og den står derfor heller "ikke i veien for en utvikling av nye talenter" som Dagbladet får pipen til å lyde. Snarere tvert i mot.
At så filmskolen selv, med den nye ledelsen og lærekrefter har tatt tak i noen av de utfordringene skolen så åpenlyst sto overfor, og som de seneste kullene med regissører så avgjort har fått oppleve, så opplever jeg at det heller var synd at ikke Unnis kritikk kom til overflaten når hun var midt i stormen, eller idet hun forlot stillingen sin. Nå virker det som det er forsvunnet litt for mye vann ut i havet, og dermed treffer kritikken den nye dekanen, og den nye læremodellen. Og dermed blir kritikken dessverre i beste fall upresis og ikke relevant.
For hva er konstruktiv kritikk, og hva er vi egentlig best på. Mer enn å ta tak i hva skolen var, bør vi ruste oss for en kamp for hva Den Norske Filmskolen på Lillehammer må være for at skolen ikke skal ende opp med å bli "tragisk".
For vår fremste nasjonale filmutdanning er altså kun en filmskole og ingen høyskole. Det peker på at filmen i Norge som det eneste sentrale kunstuttrykk ikke er anerkjent som kunst.
Skal vi håpe på en filmskole som Unni etterlyser, må vi få etablert et masterstudie, der noen av studentene kan få fortsette å forberede seg på spillefilm og utvikle sin stemme, gjennom to nye år. Tre år er for lite for en fullstendig utdannelse med både ledelseserfaring, teknisk kompetanse, utvikling og tilnærming av sin egen stemme og ikke minst økt bevissthet. Tre pluss to, er regelen mer enn unntaket i de øvrige europeiske landene når det gjelder utdanningsnivå, og denne kampen håper jeg bransjen og alle vi kolleger er villige til å utkjempe i tiden fremover. Både for å vokse på den utfordingen vi får fra de nyuteksaminerte og ikke minst for vår .. mentale velferd.
Men er det smart å publiserer dette i Rushprint, mon tro?
Erik Poppe
Filmskolen på Lillehammer er hverken "tragisk" eller unnlater å oppfylle sitt mandat, skriver Erik Poppe i dette innlegget. Han etterlyser en mer presis debatt om filmskolens rolle og framtid.
Det virker som om debatter som tar utgangspunkt i regissørens eksistens i Norge uten unntak starter med en fullstendig slakt av hva som gjøres eller hva som lages. Vi er enten udugelige, for lite dristige, for lite dominante, for lite synlige, eller nærmere et null enn en ener. På den annen side møtes vi også like ofte av et ukritisk media, som med en kritikkløs ovasjon eller dyrkelse skaper et bilde av hva vi gjør som kanskje heller ikke er lett å kjenne seg igjen i.
Derfor honnør til Unni Straume for ønsket om en noe mer reflektert debatt.
Derfor er det mer enn synd, at debatten Unni Straume har satt i gang med sitt innlegg i Rushprint, så altfor fort blir både forenklet og fordreid når den møter utålmodige Dagladet eller dens kolleger.
Som også før, tenker jeg at vi burde opprette et lukket intranett for den debatten vi så sårt trenger for å unngå å ende i løssalgspressen og bli gjort uinteressant, gang på gang. Før debatten i det hele tatt har kommet i gang.
For etter å ha fått en telefon fra Dagbladet i går, og tatt en sitatsjekk noe senere på kvelden vedrørende Unni Straumes utspill, ser jeg til min fortvilelse at det jeg sa, og også sier på trykk, får en omvendt fremstilling med journalistens egne formuleringer, og bruk av bildet og tittel.
Derfor vil jeg både for avgangsstudenten på Lillehammer, som har sin store dag med visning av filmene på Filmens Hus i kveld, og for de av bransjen som måtte være interessert i hva som skjer på Lillehammer, presisere at det kullet som kommer ut i disse dager har all den kompetansen og dristigheten vi kunne håpe på. Et kull som er rikt på kompetanse i alle funksjoner og som også i år har sterke regissører i emning.
Det har vært en turbulent periode for alle på skolen de siste tre årene med utskiftninger av både dekan og lærere. Det har nok gitt en mindre kontinuitet enn studentene selv kanskje kunne ønsket seg. Likevel oppdaget jeg som en av sensorene for dette kullet, at de fleste har evnet å bruke dette mer positivt enn jeg selv tror jeg ville klart i en så uklar situasjon.
Det er seks ulike regissører, med seks ulike filmer. Av de seks tror jeg at flesteparten vil være på banen med overraskelser i årene fremover, og nok en gang leverer altså Lillehammer fra seg spennende kommende fagsjefer, produsenter og ikke minst regissører.
Jeg synes altså ikke at Lillehammer hverken er "tragisk" eller unnlater å oppfylle det mandat og den oppgave vår nasjonale filmskole er satt til. Og den står derfor heller "ikke i veien for en utvikling av nye talenter" som Dagbladet får pipen til å lyde. Snarere tvert i mot.
At så filmskolen selv, med den nye ledelsen og lærekrefter har tatt tak i noen av de utfordringene skolen så åpenlyst sto overfor, og som de seneste kullene med regissører så avgjort har fått oppleve, så opplever jeg at det heller var synd at ikke Unnis kritikk kom til overflaten når hun var midt i stormen, eller idet hun forlot stillingen sin. Nå virker det som det er forsvunnet litt for mye vann ut i havet, og dermed treffer kritikken den nye dekanen, og den nye læremodellen. Og dermed blir kritikken dessverre i beste fall upresis og ikke relevant.
For hva er konstruktiv kritikk, og hva er vi egentlig best på. Mer enn å ta tak i hva skolen var, bør vi ruste oss for en kamp for hva Den Norske Filmskolen på Lillehammer må være for at skolen ikke skal ende opp med å bli "tragisk".
For vår fremste nasjonale filmutdanning er altså kun en filmskole og ingen høyskole. Det peker på at filmen i Norge som det eneste sentrale kunstuttrykk ikke er anerkjent som kunst.
Skal vi håpe på en filmskole som Unni etterlyser, må vi få etablert et masterstudie, der noen av studentene kan få fortsette å forberede seg på spillefilm og utvikle sin stemme, gjennom to nye år. Tre år er for lite for en fullstendig utdannelse med både ledelseserfaring, teknisk kompetanse, utvikling og tilnærming av sin egen stemme og ikke minst økt bevissthet. Tre pluss to, er regelen mer enn unntaket i de øvrige europeiske landene når det gjelder utdanningsnivå, og denne kampen håper jeg bransjen og alle vi kolleger er villige til å utkjempe i tiden fremover. Både for å vokse på den utfordingen vi får fra de nyuteksaminerte og ikke minst for vår .. mentale velferd.
Men er det smart å publiserer dette i Rushprint, mon tro?
Erik Poppe
Personlig tror jeg mye av problemene med norsk film i dag er at det debatteres langt mer enn det handles.
På kortfilmfestivalen i år var det to lengre debatter. En om dokumentarfilmens fremtid og en om det å lage film mer eller mindre uten penger. Svaret på den første er enkel. Skal man heve nivået på norsk dokumentarfilm må instituttet putte en større prosentandel av totalbudsjettet inn i denne typen produksjon.
En annen ting som kan være verd å merke seg med dokumentar er kvinneandelen. Det er nemlig en helt naturlig 50/50 andel på denne typen film. Allikevel er det igangsatt en rekke tiltak som skal gjøre det enklere for kvinner å lage spillefilm. Er det slik at kvinner i dokumentar er noen pyser som ikke tørr å ta steget videre til fiksjonen? Er det derfor instituttet ikke setter pengene der kvinnene faktisk er? Eller kunne det tenkes at de kummerlige kårene er ment som et dask i rumpen slik at de skal bevege seg videre?
Den andre debatten handlet i større grad om en regissør med et stort behov for å markere sitt eget geni enn faktisk snakke om de negative og positive konsekvenser det har å lage billig film. Eksempelvis hvordan man skal kompensere en stab som må gå inn med store kreditter for at filmen i det hele tatt skal realiseres. Hvis det ikke finnes en ekstra gevinst for dem enn at de får kun den tarifflønnen de har krav på hvis filmen tjener inn sine penger så er det kanskje like greit at de holder seg til reklame og middelmådighet. Det er nemlig ikke staben som skal sitte å leske seg i pressens og publikums nesegruse beundring.
De gjør jobben og tar så turen videre til neste film. Er de heldige så tikker det inn litt ekstra kroner på sikt.
Problemet er nok at de virkelig dristige prosjektene blir sortert ut allerede på idestadiet siden de ofte kan være vanskelig å forstå enten de koster mye eller lite. Mangler den opplagte forståelsen forsvinner også prosjektet. Hvis man virkelig skal finne det unike, det magiske og ikke minst det særegne må man også tåle at det blir produsert noen skikkelig dårlige filmer. Med andre ord må konsulentene ta sjansen på at de kan miste ansikt fra tid til annen.
De siste årene har det blitt laget mange middelmådige filmer i dette landet, men en skikkelig norsk møkkafilm er det faktisk en stund siden jeg har sett. Når de dukker opp vil nok også det fantastiske komme i samme slengen.
Med det geniale kommer som regel også den store illeluktende dritten.
Godt poenger Inge. Det blir mye «grått» og ensformig. Ergo skal det mye til før man ser en peak. Men det er nok både NFI og produksjonsselskapenes skyld. Og ikke minst en rekke norske regissører som er ganske så sære i smak og stil. Det virker som det er en underliggende frykt for å sammenlignes med andre «film-nasjoner» eller noe sånt. Det skal på død og pine ikke være «Hollywood».
Jeg savner filmer med markante trekk og stilarter. Sjangerfilmer. Men i bunn og grunn bare gode historier som er godt og underholdene fortalt. I norsk film er det mange kjipe historier om tragiske skjebner eller kjedelige og uinteressante karakterer. Karakterer uten karakter er vel det vel kanskje mer riktig å si.
Hurra for eksamensfilmene fra Filmskolen på Lillehammer!
Gode filmer og spennende stilistiske forskjeller i år. Satte stor pris på visningen i Lillehammer i forrige uke. Godt håndverk og det beste var kunst 🙂 Lykke til i åra framover.
Personlig tror jeg mye av problemene med norsk film i dag er at det debatteres langt mer enn det handles.
På kortfilmfestivalen i år var det to lengre debatter. En om dokumentarfilmens fremtid og en om det å lage film mer eller mindre uten penger. Svaret på den første er enkel. Skal man heve nivået på norsk dokumentarfilm må instituttet putte en større prosentandel av totalbudsjettet inn i denne typen produksjon.
En annen ting som kan være verd å merke seg med dokumentar er kvinneandelen. Det er nemlig en helt naturlig 50/50 andel på denne typen film. Allikevel er det igangsatt en rekke tiltak som skal gjøre det enklere for kvinner å lage spillefilm. Er det slik at kvinner i dokumentar er noen pyser som ikke tørr å ta steget videre til fiksjonen? Er det derfor instituttet ikke setter pengene der kvinnene faktisk er? Eller kunne det tenkes at de kummerlige kårene er ment som et dask i rumpen slik at de skal bevege seg videre?
Den andre debatten handlet i større grad om en regissør med et stort behov for å markere sitt eget geni enn faktisk snakke om de negative og positive konsekvenser det har å lage billig film. Eksempelvis hvordan man skal kompensere en stab som må gå inn med store kreditter for at filmen i det hele tatt skal realiseres. Hvis det ikke finnes en ekstra gevinst for dem enn at de får kun den tarifflønnen de har krav på hvis filmen tjener inn sine penger så er det kanskje like greit at de holder seg til reklame og middelmådighet. Det er nemlig ikke staben som skal sitte å leske seg i pressens og publikums nesegruse beundring.
De gjør jobben og tar så turen videre til neste film. Er de heldige så tikker det inn litt ekstra kroner på sikt.
Problemet er nok at de virkelig dristige prosjektene blir sortert ut allerede på idestadiet siden de ofte kan være vanskelig å forstå enten de koster mye eller lite. Mangler den opplagte forståelsen forsvinner også prosjektet. Hvis man virkelig skal finne det unike, det magiske og ikke minst det særegne må man også tåle at det blir produsert noen skikkelig dårlige filmer. Med andre ord må konsulentene ta sjansen på at de kan miste ansikt fra tid til annen.
De siste årene har det blitt laget mange middelmådige filmer i dette landet, men en skikkelig norsk møkkafilm er det faktisk en stund siden jeg har sett. Når de dukker opp vil nok også det fantastiske komme i samme slengen.
Med det geniale kommer som regel også den store illeluktende dritten.
Godt poenger Inge. Det blir mye «grått» og ensformig. Ergo skal det mye til før man ser en peak. Men det er nok både NFI og produksjonsselskapenes skyld. Og ikke minst en rekke norske regissører som er ganske så sære i smak og stil. Det virker som det er en underliggende frykt for å sammenlignes med andre «film-nasjoner» eller noe sånt. Det skal på død og pine ikke være «Hollywood».
Jeg savner filmer med markante trekk og stilarter. Sjangerfilmer. Men i bunn og grunn bare gode historier som er godt og underholdene fortalt. I norsk film er det mange kjipe historier om tragiske skjebner eller kjedelige og uinteressante karakterer. Karakterer uten karakter er vel det vel kanskje mer riktig å si.
Hurra for eksamensfilmene fra Filmskolen på Lillehammer!
Gode filmer og spennende stilistiske forskjeller i år. Satte stor pris på visningen i Lillehammer i forrige uke. Godt håndverk og det beste var kunst 🙂 Lykke til i åra framover.