En regidebatt blusset opp på Rushprint.no da manusforfatter Eirik Ildahl på sedvanlig spissformulert vis hevdet at VIP-prosjektet for regissører slett ikke var myntet på regissører, men derimot forfattere som ville regissere. Den hansken skal jeg la ligge. Personlig synes jeg uansett at de fleste regidebatter sporer av fordi man diskuterer negativt, altså man tar utgangspunkt i hva regi ikke er eller for all del ikke skal være. Regi er for eksempel ikke det å skrive, det er ikke det å produsere – men man er uomtvistelig regissør idet man står på settet og regisserer. Uansett om man bærer flere hatter eller ei. Det er forøvrig ikke vanskelig å argumentere at for et stort antall av de beste filmene – og tv-seriene – står samme navn på minst to av de tre langsidene i det berømmelige trekantsamarbeidet. Styringsvilje er enda viktigere enn samarbeidsvilje når ambisjonene er høye. Og det er ofte lettere å samarbeide når det er færre som må gjøre det.

DVASKE BEGREPER
Ordet regi kommer av det latinske rego, som betyr noe slikt som styre, lede. På engelsk heter det som kjent director, som også er betegnelsen på dirigent og direktør, og igjen kommer fra det latinske directorius, som er den som gir eller sender i en retning. På fransk heter det réalisateur, avledet av réaliser, som blant annet betyr å realisere eller å oppfylle, f.eks. en drøm. Det å regissere er utvilsomt en drøm for mange, men her vil jeg slå et slag for at det først og fremst er å stå ansvarlig. Og da aller mest for det kunstneriske resultatet. I Ildahls artikkel tar han som utgangspunkt at ”Nå er jo en regissør en arbeidsleder som skal samordne de kunstneriske bidragene fra et stort team til en felles visjon.”For meg høres det mer ut som den tenkte visjonen til en innspillingsleder, muligens en produsent. Uansett blir det slappe filmer med slappe begreper, og “samordning” er dvaskt som en pudding. Som regissør vil en gjerne at de involverte skal forstå og dele visjonen, men det primære ansvaret er å realisere den. Den beste måten å gjøre det på pleier å være gjennom samarbeid. Men samarbeid er altså et middel, ikke selve målet. Bortsett fra i utdanning, men det er ikke det jeg snakker om her.

HOLISTISK DIMENSJON
Jeg har personlig brukt utallige timer, og hatt mange diskusjoner, for å prøve finne en god definisjon på begrepet regivisjon. Handler det om hvordan man ser for seg filmen i sitt indre? I så fall er visjon redusert til form, og regijobben i praksis gjort før første opptaksdag. Resten er bare avvikling. Eller er regivisjon en valgt metode, en slags praktisk strategi på settet? Kan det være at regivisjon handler om en følelse – en stemning eller noe man ønsker å formidle? I så fall er det jo opplevelsen og/eller forståelsen hos hver enkelt i publikum som betyr noe. Kan det virkelig være at regivisjonen handler om opplevelsen hos andre? Eller handler regivisjon nettopp om hvem man selv er, om hvordan man ser og fortolker verden rundt seg, og hvordan det igjen bestemmer ikke bare hva man velger å regissere, men også hvordan? Jeg holder en knapp på den siste og mest holistiske versjonen, som kom frem i samtale med den svenske regissøren og regiprofessoren Suzanne Osten. Eller i hennes egne ord: ”Min idé om regi är att det är en filsofoisk hållning till människans villkor, det syns i hur vi berättar om människan”.

Vil du lese hele artikkelen? Tegn abonnement og få denne siste utgaven tilsendt gratis: ABONNEMENT