Vi trenger et større fokus på kinoen som symbol for filmen som kulturuttrykk slik Operaen og Dansens Hus er blitt, mener Eirik Smidesang Slåen. THX-paradiset Colosseum 1 og vinbaren på Gimle er ikke bra nok i en tid da byen ellers revitaliseres som aldri før.
Vi trenger et større fokus på kinoen som symbol for filmen som kulturuttrykk slik Operaen og Dansens Hus er blitt det, mener Eirik Smidesang Slåen. THX-paradiset Colosseum 1 og vinbaren på Gimle er ikke bra nok i en tid da byen ellers revitaliseres som aldri før.
De bygger kino på den andre siden av gaten min. Når jeg våkner av de første hammerslagene sånn i 7.30-tiden, ser jeg rett inn på byggeplassen. Riktignok ser jeg ikke snurten av det som til slutt skal bli en seks salers heldigital kino. Isteden ser jeg 44 halvferdige balkonger. Selve kinoen aner jeg egentlig ikke hvor er, jeg bare vet den skal ligge der et sted. Et sted under alle balkongene. Jeg har lett etter inngangen, men har ikke funnet noen stor nok flate til bokstavene som burde prege enhver kino med respekt for seg selv – der helgas premierer annonseres i størrelse XXL så ingen skal være i tvil om hva fasaden skjuler.
Ringnes Kino på Grünerløkka i Oslo åpner til vinteren, og er hovedstadens første nye kinobygg på altfor mange år. Jeg følger byggingen med argusøyne, desperat på et hint om at dette skal bli kinoen jeg har ventet på. Dessverre ser det snarere ut til å bli det motsatte. Ringnes Kino blir liggende omkranset av Elixia og Meny, i et boligkompleks som er akkurat like lite sjarmerende som alle andre boligprosjekter hovedstaden har fått de siste årene. Jeg grøsser når jeg tenker på det – skal Oslo få sin første kjøpesenterkino? Skjuler alle balkongene det endelige beviset på filmens bedrøvelige posisjon her i landet?
Vi snakker mye om film i Norge – om produksjon, distribusjon, markedsføring og digitalisering, men få snakker om stedene hvor vi faktisk ser all denne filmen. Det er egentlig ganske rart for Norge må inneha en av Europas kjipeste kinoparker, det trass i at vi har et av de bedre utvalgene. Men kanskje speiler kinoene vårt syn på hva film er. Film er underholdning mer enn kultur, atspredelse snarere enn opplevelse, nærmere popkorn enn kunst.
Noen vil påstå at det pågår en slags kulturell vekkelse i Norge om dagen, frontet av en opera som mer enn noe annet viser at vi faktisk kan få det til om vi bare vil. Hovedstaden har videre fått et eget hus for litteraturen og et annet for dansen. Begge yrer av liv, og har på kort tid lykkes å bli det vi så sårt har manglet her til lands – skikkelige kulturinstitusjoner der satsingen er tydelig, og publikum engasjeres av dagsaktuell programmering gjort av folk som ikke bare vet hva de driver med, men som er engasjerte i formidlingen av det. Slikt påvirker, og jeg tviler ikke på at det fører til økt bevissthet og interesse. Ordet institusjon er helt essensielt i denne sammenheng, og i årene som kommer vil Oslo få en mengde nye slike. Ja, om alt går som det er planlagt, er hovedstaden et kulturmekka i europeisk toppklasse i 2014.
Men oppi all herligheten later filmen til å være fullstendig glemt, neglisjert og forbigått.
Vil du lese hele saken? Tegn abonnement og få bladet tilsendt: ABONNEMENT
Vi trenger et større fokus på kinoen som symbol for filmen som kulturuttrykk slik Operaen og Dansens Hus er blitt, mener Eirik Smidesang Slåen. THX-paradiset Colosseum 1 og vinbaren på Gimle er ikke bra nok i en tid da byen ellers revitaliseres som aldri før.
Vi trenger et større fokus på kinoen som symbol for filmen som kulturuttrykk slik Operaen og Dansens Hus er blitt det, mener Eirik Smidesang Slåen. THX-paradiset Colosseum 1 og vinbaren på Gimle er ikke bra nok i en tid da byen ellers revitaliseres som aldri før.
De bygger kino på den andre siden av gaten min. Når jeg våkner av de første hammerslagene sånn i 7.30-tiden, ser jeg rett inn på byggeplassen. Riktignok ser jeg ikke snurten av det som til slutt skal bli en seks salers heldigital kino. Isteden ser jeg 44 halvferdige balkonger. Selve kinoen aner jeg egentlig ikke hvor er, jeg bare vet den skal ligge der et sted. Et sted under alle balkongene. Jeg har lett etter inngangen, men har ikke funnet noen stor nok flate til bokstavene som burde prege enhver kino med respekt for seg selv – der helgas premierer annonseres i størrelse XXL så ingen skal være i tvil om hva fasaden skjuler.
Ringnes Kino på Grünerløkka i Oslo åpner til vinteren, og er hovedstadens første nye kinobygg på altfor mange år. Jeg følger byggingen med argusøyne, desperat på et hint om at dette skal bli kinoen jeg har ventet på. Dessverre ser det snarere ut til å bli det motsatte. Ringnes Kino blir liggende omkranset av Elixia og Meny, i et boligkompleks som er akkurat like lite sjarmerende som alle andre boligprosjekter hovedstaden har fått de siste årene. Jeg grøsser når jeg tenker på det – skal Oslo få sin første kjøpesenterkino? Skjuler alle balkongene det endelige beviset på filmens bedrøvelige posisjon her i landet?
Vi snakker mye om film i Norge – om produksjon, distribusjon, markedsføring og digitalisering, men få snakker om stedene hvor vi faktisk ser all denne filmen. Det er egentlig ganske rart for Norge må inneha en av Europas kjipeste kinoparker, det trass i at vi har et av de bedre utvalgene. Men kanskje speiler kinoene vårt syn på hva film er. Film er underholdning mer enn kultur, atspredelse snarere enn opplevelse, nærmere popkorn enn kunst.
Noen vil påstå at det pågår en slags kulturell vekkelse i Norge om dagen, frontet av en opera som mer enn noe annet viser at vi faktisk kan få det til om vi bare vil. Hovedstaden har videre fått et eget hus for litteraturen og et annet for dansen. Begge yrer av liv, og har på kort tid lykkes å bli det vi så sårt har manglet her til lands – skikkelige kulturinstitusjoner der satsingen er tydelig, og publikum engasjeres av dagsaktuell programmering gjort av folk som ikke bare vet hva de driver med, men som er engasjerte i formidlingen av det. Slikt påvirker, og jeg tviler ikke på at det fører til økt bevissthet og interesse. Ordet institusjon er helt essensielt i denne sammenheng, og i årene som kommer vil Oslo få en mengde nye slike. Ja, om alt går som det er planlagt, er hovedstaden et kulturmekka i europeisk toppklasse i 2014.
Men oppi all herligheten later filmen til å være fullstendig glemt, neglisjert og forbigått.
Vil du lese hele saken? Tegn abonnement og få bladet tilsendt: ABONNEMENT
