– Er det staten eller bransjen som skal ha ansvaret for talentutviklingen, spurte Ivar Køhn da han rundet av debatten under kortfilmfestivalen i Grimstad.
Talentutvikling: En bransjedebatt.
– Er det staten eller bransjen som skal ha ansvaret for talentutviklingen, spurte Ivar Køhn da han rundet av debatten under kortfilmfestivalen i Grimstad.
I panelet satt generalsekretær i Produsentforeningen Leif Holst Jensen, regissør og manusforfatter Eskil Vogt, manusforfatter Ståle Stein Berg, regissør Pål Stetaune, produsent og regissør Hanne Myren og regissør Kikki Engelbrektson. Filmforbundets nestleder, Elisabeth O. Sjaastad ledet debatten, som avslutningsvis ble oppsummert av avdelingsdirektør i utviklings- og produksjonsavdelingen, Ivar Køhn i Norsk Filminstitutt.
Sjaastad oppfordret filmbransjens fremmøtte representanter til en åpenhjertig debatt om talentutvikling. Hun refererte til definisjonen av ordet talent som gjerne er brukt i næringslivet, der talentet beskrives som individet som kan gjøre en forskjell for organisasjonen – de beste 10 prosentene som skiller seg ut fra gjennomsnittet.
De første tre kvarterene av den to timer lange debatten ble gitt panelet, som i tur og orden fikk lufte sine tanker rundt talentutvikling og norsk filmbransje.
Eskil Vogt oppfordret produsentene til å uttrykke sin entusiasme og begjær overfor regissører de mener skiller seg ut. Ståle Stein Berg mente det var på tide å avlive auteur-myten og slutte å snakke om triangelsamarbeid. Pål Sletaune etterlyste modige konsulenter som tør å velge prosjekter ut fra egen nese – og at man burde snakke om talentvidereutvikling like mye som talentutvikling. Regissørene må få anledning til å komme inn i klipperommet, mente Hanne Myren, som også påpekte viktigheten av at konsulentene i Norsk Filminstitutt ved hva dokumentarfilm faktisk er. Kikki Engelbrektson mente på sin side at regissørene er usynlige i bransjen, og Leif Holst Jensen sa at forutsetningen for vekst er gjensidig tillitt, og stilte spørsmålet: Er det forskjell på folk og talent i denne bransjen?
Da det endelig ble rom for innspill fra salen, kom det en rekke innspill av forskjellig art. I korte rekk innebar disse at talentutvikling er noe man er for – men at det er mange veier å gå for å ta vare på talentene i norsk film.
Daglig leder på film- og tv-utdanningen på NISS, Frederik Hestvold, påpekte at behovet for mangfold er stort, fordi talentet er mangfoldig. Utfordringen for Norsk Filminstitutt er å lage ordninger som ivaretar mangfoldet, sa Hestvold, som syntes det er rart at tre konsulenter skal behandle alle prosjektene.
Tidligere dokumentarfilmkonsulent i Norsk Filmfond, Bodil Cold-Ravnkilde påpekte, som sant er, at det ikke bare er tre konsulenter i Norsk Filminstitutt, og Ivar Køhn kunne opplyse om at bransjens utvikling stiller nye krav til NFI – som skal ha tre langfilmkonsulenter, én kortfilmkonsulent og to dokumentarfilmkonsulenter i tiden som kommer.
Filmskaper Unni Straume mente at det til syvende og sist var "det kreative rommet" man må verne om og utvikle. Produsent Cornelia Boysen fra Nordisk Film sa det er viktig at man kan utvikle prosjekter uten at produsentene er redde for å risikere selskapet sitt under prosjektutviklingsfasen, og at både produsentstøtten og manusutviklingsstøtten er enormt viktig for norsk film- og tv-bransje.
Ståle Stein Berg sa seg uenige i de mange innspillene som gjaldt mangfoldet i norsk film og utviklingen av denne. Selv mente han at norsk film stort sett var ganske kjedelig og lite nyskapende – og at det er langt mellom de store øyeblikkene. – Det går 50 tyske filmskapere på hver Fatih Akin, illustrerte Berg, som sa at utfordringen er å ta vare på "kjempene".
Eskil Vogt tok til orde for at flere personligheter må få mulighet til å lage film, og at filmskaperne i dag er en veldig homogen gruppe.
Da tiden rant ut og debatten var ferdig, kunne Ivar Køhn oppsummere at talentutvikling er noe som alle er for.
-Virkemiddelapparatet er inne i en ny støpeform. Men, spørsmålet er hvorvidt det er staten eller bransjen som skal ha ansvaret for talentutviklingen, sa Køhn, da han rundet av debatten.
Hvorvidt debatten gjorde de fremmøtte klokere, mer samstemt eller mer uenige, er vanskelig å si. Men at talentutviklingsproblematikken er noe som engasjerer, hersker det ingen tvil om.
Foto: Kristina Meyn Krogvold
Ukens tips: Facing War, Kompani Lauritzen, The Last of Us, Your Friends And Neighbors, The Studio, Kjøkkenet – Appetitt på livet m.m.
Filmsamtalen med John Kåre Raake og Cecilie Mosli.
– Et virkemiddelapparat i utvikling.
2 kommentarer til Talentutvikling: En bransjedebatt.
Talentutvikling: En bransjedebatt.
– Er det staten eller bransjen som skal ha ansvaret for talentutviklingen, spurte Ivar Køhn da han rundet av debatten under kortfilmfestivalen i Grimstad.
– Er det staten eller bransjen som skal ha ansvaret for talentutviklingen, spurte Ivar Køhn da han rundet av debatten under kortfilmfestivalen i Grimstad.
I panelet satt generalsekretær i Produsentforeningen Leif Holst Jensen, regissør og manusforfatter Eskil Vogt, manusforfatter Ståle Stein Berg, regissør Pål Stetaune, produsent og regissør Hanne Myren og regissør Kikki Engelbrektson. Filmforbundets nestleder, Elisabeth O. Sjaastad ledet debatten, som avslutningsvis ble oppsummert av avdelingsdirektør i utviklings- og produksjonsavdelingen, Ivar Køhn i Norsk Filminstitutt.
Sjaastad oppfordret filmbransjens fremmøtte representanter til en åpenhjertig debatt om talentutvikling. Hun refererte til definisjonen av ordet talent som gjerne er brukt i næringslivet, der talentet beskrives som individet som kan gjøre en forskjell for organisasjonen – de beste 10 prosentene som skiller seg ut fra gjennomsnittet.
De første tre kvarterene av den to timer lange debatten ble gitt panelet, som i tur og orden fikk lufte sine tanker rundt talentutvikling og norsk filmbransje.
Eskil Vogt oppfordret produsentene til å uttrykke sin entusiasme og begjær overfor regissører de mener skiller seg ut. Ståle Stein Berg mente det var på tide å avlive auteur-myten og slutte å snakke om triangelsamarbeid. Pål Sletaune etterlyste modige konsulenter som tør å velge prosjekter ut fra egen nese – og at man burde snakke om talentvidereutvikling like mye som talentutvikling. Regissørene må få anledning til å komme inn i klipperommet, mente Hanne Myren, som også påpekte viktigheten av at konsulentene i Norsk Filminstitutt ved hva dokumentarfilm faktisk er. Kikki Engelbrektson mente på sin side at regissørene er usynlige i bransjen, og Leif Holst Jensen sa at forutsetningen for vekst er gjensidig tillitt, og stilte spørsmålet: Er det forskjell på folk og talent i denne bransjen?
Da det endelig ble rom for innspill fra salen, kom det en rekke innspill av forskjellig art. I korte rekk innebar disse at talentutvikling er noe man er for – men at det er mange veier å gå for å ta vare på talentene i norsk film.
Daglig leder på film- og tv-utdanningen på NISS, Frederik Hestvold, påpekte at behovet for mangfold er stort, fordi talentet er mangfoldig. Utfordringen for Norsk Filminstitutt er å lage ordninger som ivaretar mangfoldet, sa Hestvold, som syntes det er rart at tre konsulenter skal behandle alle prosjektene.
Tidligere dokumentarfilmkonsulent i Norsk Filmfond, Bodil Cold-Ravnkilde påpekte, som sant er, at det ikke bare er tre konsulenter i Norsk Filminstitutt, og Ivar Køhn kunne opplyse om at bransjens utvikling stiller nye krav til NFI – som skal ha tre langfilmkonsulenter, én kortfilmkonsulent og to dokumentarfilmkonsulenter i tiden som kommer.
Filmskaper Unni Straume mente at det til syvende og sist var "det kreative rommet" man må verne om og utvikle. Produsent Cornelia Boysen fra Nordisk Film sa det er viktig at man kan utvikle prosjekter uten at produsentene er redde for å risikere selskapet sitt under prosjektutviklingsfasen, og at både produsentstøtten og manusutviklingsstøtten er enormt viktig for norsk film- og tv-bransje.
Ståle Stein Berg sa seg uenige i de mange innspillene som gjaldt mangfoldet i norsk film og utviklingen av denne. Selv mente han at norsk film stort sett var ganske kjedelig og lite nyskapende – og at det er langt mellom de store øyeblikkene. – Det går 50 tyske filmskapere på hver Fatih Akin, illustrerte Berg, som sa at utfordringen er å ta vare på "kjempene".
Eskil Vogt tok til orde for at flere personligheter må få mulighet til å lage film, og at filmskaperne i dag er en veldig homogen gruppe.
Da tiden rant ut og debatten var ferdig, kunne Ivar Køhn oppsummere at talentutvikling er noe som alle er for.
-Virkemiddelapparatet er inne i en ny støpeform. Men, spørsmålet er hvorvidt det er staten eller bransjen som skal ha ansvaret for talentutviklingen, sa Køhn, da han rundet av debatten.
Hvorvidt debatten gjorde de fremmøtte klokere, mer samstemt eller mer uenige, er vanskelig å si. Men at talentutviklingsproblematikken er noe som engasjerer, hersker det ingen tvil om.
Foto: Kristina Meyn Krogvold
Les også
- Ukens tips: Facing War, Kompani Lauritzen, The Last of Us, Your Friends And Neighbors, The Studio, Kjøkkenet – Appetitt på livet m.m.
- Filmsamtalen med John Kåre Raake og Cecilie Mosli.
- – Et virkemiddelapparat i utvikling.
- Den dysfunksjonelle dokumentaren.
- Filmer til ettertanke.
- Fire norske kortfilmer til Tribeca.
- Oscar-akademiet med nye regler for KI.
- – «Norge Rundt» er en gullgruve for oss produksjonsdesignere.(+)
- NRKs etiske risikosport.
- «Armand» og «Sex» på omfattende reise i Europa.
2 Responses to Talentutvikling: En bransjedebatt.
-
Det var vel Eskil Vogt (og ikke Ståle Sten Berg) som angrep skremmebildet om den norske auteuren som lager lang, pretensiøs og kjedelig film som ingen vil se – dette bildet er forlengst utdatert i den norske filmbransjen, sa han, og ingen bør trekke det fram lenger. Poenget var vel at bransjen burde tørre å satse på regissører som skriver selv (og ikke slavisk følge triangelen).
Og Hanne Myren sa vel ikke at regissørene bør få anledning til å komme inn i klipperommet – ingen påstår vel at de ikke har anledning til det. Poenget hennes var vel at hun hadde fått anledning til å klippe filmen sin Jenter i en mye lenger periode enn det som er vanlig – og det er nettopp ved å kunne utøve sitt yrke på denne måten at man utvikler sitt talent. Filmene må derfor finansieres riktig utfra sine behov for at man skal kunne snakke om en talentutviklnig. -
Ståle Stein Berg sa at det var på tide å avlive auteur-myten – hvorvidt det var i forbindelse med innlegger til Eskil Vogt, husker jeg ikke lenger. Og jeg tror du tolker Hanne Myren helt riktig. Da hun sa at regissørene må ha anledning til å komme inn i klipperommet, snakket hun nettopp om seg selv, og hvordan hun syntes det var en fordel å klippe Jenter selv ogver en lengre periode.
Det var vel Eskil Vogt (og ikke Ståle Sten Berg) som angrep skremmebildet om den norske auteuren som lager lang, pretensiøs og kjedelig film som ingen vil se – dette bildet er forlengst utdatert i den norske filmbransjen, sa han, og ingen bør trekke det fram lenger. Poenget var vel at bransjen burde tørre å satse på regissører som skriver selv (og ikke slavisk følge triangelen).
Og Hanne Myren sa vel ikke at regissørene bør få anledning til å komme inn i klipperommet – ingen påstår vel at de ikke har anledning til det. Poenget hennes var vel at hun hadde fått anledning til å klippe filmen sin Jenter i en mye lenger periode enn det som er vanlig – og det er nettopp ved å kunne utøve sitt yrke på denne måten at man utvikler sitt talent. Filmene må derfor finansieres riktig utfra sine behov for at man skal kunne snakke om en talentutviklnig.
Ståle Stein Berg sa at det var på tide å avlive auteur-myten – hvorvidt det var i forbindelse med innlegger til Eskil Vogt, husker jeg ikke lenger. Og jeg tror du tolker Hanne Myren helt riktig. Da hun sa at regissørene må ha anledning til å komme inn i klipperommet, snakket hun nettopp om seg selv, og hvordan hun syntes det var en fordel å klippe Jenter selv ogver en lengre periode.