Mens filmbransjen ante fred og ingen fare i skjærgårdsidyllen i Grimstad, varslet Norges mest kjente filmskaper om at filmbransjen er på vei inn i en krise, melder Kjetil Lismoen.

Er Lasse Gjertsen her? Spørsmålet fra den som introduserte det norske kortfilmprogrammet i Grimstad, ble gjengjeldt med et stort spørsmålstegn. Gjertsens animasjonsfilm var tatt ut til Grimstad, men YouTube-fenomenet selv glimret med sitt fravær. Det viste seg at han oppholdt seg et helt annet sted.

Selv dro jeg dagen etter videre fra Grimstad til Tromsø, der jeg fant en opplagt Gjertsen som deltaker på Nordisk Ungdoms Film Festival (NUFF). Han var representert med en sideseksjon med sine filmer, i tillegg til å være deltaker på workshop for unge, ikke-profesjonelle filmskapere fra ulike deler av verden.

Det måtte altså filmskapere på hans egen alder til for å kunne slå fast hvor betydningsfull Gjertsen er blitt for denne nye "bevegelsen" av vordende filmskapere på internett. De siste par årene har han gjennom sine kortfilmer på nettet blitt Norges mest kjente og kanskje viktigste filmskaper. Med i overkant av 20 millioner seere av disse filmene, og en trofast tilhengerskare (han har over 40 000 medlemmer i sin egen "abonnementstjeneste") har Gjertsen fått en unik posisjon i den digitale filmrevolusjonen.

Om filmbransjen i Grimstad vet lite om Gjertsens betydning, var det tydelig at han selv har moderat interesse for Kortfilmfestivalen. Men det er ingen tvil om hvem som taper mest på det. Filmbransjens holdning til nye distribusjonsformer og tilhørende nyvinninger har så langt vært preget av en passiviserende frykt.

Men først litt om filmene til Gjertsen: De fleste har nok sett et par av Gjertsens kortfilmer på YouTube, sannsynligvis Amateur (11 millioner seere) og Hyperactive (8 millioner seere). Men ved siden av disse enkle, webtilpassede filmene lager han også kortfilmer innen en rekke sjangre, samt en og annen musikkvideo når han føler prosjektet er riktig (Gjertsen har fått tilbud om å lage reklamefilm for store globale merkevarer og det lokkes med tilbud fra Hollywood). Filmene avdekker en allsidighet og vilje til å utforske kortfilmens grenser. Det er ikke grensesprengende filmkunst, og det er nok fortsatt slik at det er måten Gjertsen lager og distribuerer filmene sine på som påkaller mest beundring. Men filmene er uansett et spennende fundament å bygge videre på når han nå skal utvikle større prosjekter for blant annet Alligator i Bergen.

Så tilbake til Gjertsen i Tromsø. Der satt han i et minipanel (som undertegnede ledet) sammen med elektronika-veteranen Per Martinsen. Tema var nettets betydning for filmen – med et skråblikk til musikkbransjens ublide skjebne i møte med den teknologiske utviklingen. Og budskapet fra begge var klart: Om ikke filmbransjen lærer av musikkbransjens feil, vil de lide en tilsvarende skjebne. Forretningsmodellen som musikkindustrien har vært tuftet på er død, kunne Martinsen konstatere, for all innspilt musikk er per definisjon gratis i dag. Filmbransjen må utvikle brukervennlige betalingsløsninger for nedlasting, ellers er den dødsdømt som den store, globale industrien den er i dag.

Nå var ikke Gjertsen spesielt opptatt av de industrielle sidene ved filmproduksjon, og har som de fleste filmkunstnere med anarkistisk sinnelag en god porsjon forrakt for de som kun vil profitere på filmen. Om YouTube var en betalingskanal, ville Gjertsen vært millionær i dag, men det så ikke ut til å oppta ham nevneverdig. Likevel: Både Gjertsen og Martinsen kom med forslag til løsninger som både brukerne og rettighetshaverne burde kunne leve med. Sistnevnte hadde med vekslende hell auksjonert bort en av låtene sine på Ebay, mens Gjertsen så for seg ulike former for frivillige betalingsmodeller. De så begge konturene av en nær framtid der kunstneriske verker, det være seg filmer eller låter, vil få en annen betydning for brukerne enn de har i dag.

Kontrasten mellom denne samtalen i Tromsø og filmbransjens årlige fesjå i Grimstad var påtakelig. Filmbransjen synes å gå inn i denne for lengst varslede krisen med bind foran øynene og håp om at det skal gå over av seg selv. Eller som man har sagt i kinobransjen: Vi får vente til filmstudioene har bestemt seg for de kjørereglene vi skal følge. I mellomtiden går utviklingen sin gang og filmbransjen mister gradvis handlingsrom. Når digitaliseringen av kinoene og utviklingen av VOD-løsninger drives av frykt, er det vanskelig å se mulighetene. Enda vanskeligere blir det å måtte forholde seg til den kjensgjerningen som vokser sterkere for hver dag – om at den nåværende kampen mot piratkopiering er dømt til å mislykkes. Filmens framtid tilhører aktører som i likhet med Gjertsen omfavner den nye teknologien og finner smidige måter å teste den ut på – både kunstnerisk og økonomisk.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint