Noen har funnet ut at de skal gi meg et brukernavn og passord til denne bloggen. Da er det kanskje rett av meg å takke for tilliten, selv om jeg må innrømme at jeg har tatt noen øl før jeg kom på at jeg skulle innvie siden.
Jeg må også innrømme at jeg tenkte helt feil da jeg ba om billett til Haugesund på lørdag – det er jo i kveld det er Amanda-show. Men det spiller ingen rolle. Det er først på mandag jeg har gleden av å presentere den nordiske co-produksjonen «Burma VJ«.
Men tur til Haugesund blir det, og jeg syns det er stas å være invitert. Som dokumentarprodusent. Selv om filmen aldri vil bli vurdert som en mulig Amanda-kandidat. For det finnes vel ingen kategori for å være minoritets-co-produsent? Det gjør heller ingen ting. For det å lage dokumentarfilm er så mye mer enn å drømme om glitter og stas, eller å være opptatt av pengemas. Selv om jeg selvfølgelig også har tenkt tanken: hvorfor blir det ikke penger av «suksess i England» og i USA, og nå skal filmen til og med på kino her hjemme?
Det skyldes hovedsaklig Giske: Hvis dette er en brannfakkel håper jeg den går upåaktet hen, godt gjemt i dette innlegget (hvor mange leser egentlig Rushprint?). Saken er den, at økt offentlig støtte har hatt den utilsiktede konsekvensen at TV-kanalene ikke lenger betaler det de burde for dokumentarfilm. Surprise! Det er jo så lett å si «skaff pengene hos filmfondet» (eller NFI, som det jo heter nå). Når begynte det?
Å jo. Slik var det. Det var i 2001. Med opprettelsen av Norsk filmfond. Fra den dagen gikk det nedover med den «uavhengige» dokumentarprodusenten. Bare fordi TV2 fant å kunne utnytte situasjonen. Og det er det som er problemet: Ensidig fokus på statlige tilskuddsordninger, uten aktiv oppfølging av to store markedsaktører; NRK og TV2. Så hva skjer hvis/når TV2 ikke har konsesjon? De vil prioritere «kommersiell» dokumentarfilm, som NFI ikke vil finansiere. Dermed tvinges kanskje TV2 til å ta et valg; finansiere 100% eller la være. Vil dette være positivt eller negativt? Synspunkter følger nok partilinjene 14. sept. Stem for Kulturkampen, sier Lisa, et annet sted i bloggen.
En vanlig oppfatning i dokumentardebatten er at det er for mange, små selskaper. Er virksomheten jeg er med å drive i Mediamente en del av løsningen eller problemet? Tallenes tale er forsåvidt klare: fra 2005 til 2007 eksisterte Zulu Film og EGNE FILMER side om side. Så slo vi sammen selskapene. Økonomien og antall finansierte prosjekter har definitiv fulgt regnestykket 1+1=3. Men hva betyr det? Tallene finnes i Regnskapsregisteret. Eller er det neste års Amanda-utdeling som vil være det fellende beviset? (nesten ingen bryr seg om at dokumentarfilmen tok storeslem i Grimstad, som forøvrig er i trøbbel).
Til slutt får jeg vel komme til poenget: hvis jeg skal gidde å blogge, så må jeg kunne snakke fra levra. Vi får se hva som skjer.
