En av de mer opplagte kvalitetene med å besøke store festivaler som Berlin og Cannes, er muligheten til å se filmer som aldri kommer til Norge. Kanskje spesielt i sideprogrammer som Cannes sine Un Certain Regard og La Quainzaine. Men vel så ofte ender dette i heller intetsigende filmopplevelser, denne gangen dessverre representert med Jean-Stéphane Sauvaires Johnny Mad Dog.

Filmen handler om en liberisk barnesoldat, som sammen med en gjeng plyndrer, voldtar, dreper og ødelegger i det de tror er en rettferdig kamp for frihet. Samtidig er 16-årige Laokolé på rømmen fra sin egen hjemby, etter at de samme soldatene inntar gatene. Basert på grusomme historier regissøren har innhentet på reiser i Liberia, burde dette vært en hjerteskjærende, engasjerende og ikke minst viktig film. Isteden ble det ingen av delene.
For allerede etter første kvarter forstår vi at Sauvaires faktisk ikke har noen egentlig historie å fortelle. Det vil si – han har ikke noe manus, bare en serie opptak uten dramaturgi, uten regi, uten noe som bidrar til en form for forståelse, engasjement eller innlevelse. Isteden serverer han det ene brutale drapet etter det andre, med et publikum som uten tvil fant det hele mer og mer usmakelig. Ikke fordi det er for eksplisitt; vi er jo alle klar over landets forferdelige forhistorie, men usmakelig fordi han aldri greier å si noe om det.

Jeg har problemer med å forstå hva Sauvaires film gjør i det prestisjetunge Un Certain Regard – filmen er så opplagt et verk gjort av en regissør som ikke vet hva en film består av. En av mine kamerater her nede har gjort en dokumentar på samme tema, og det i perioden regissøren befant seg i landet. Han kunne fortelle meg at filmen ble valgt ut på basis av en pilot festivalen ble fremvist i februar. Det må ha vært en pilot med magiske evner – dette er rett og slett noe av det mest intetsigende jeg har sett på lenge, og det om et tema som på overtid fortjener en gjennomgang på lerretet.