Som Rushprint meldte om forrige uke, endrer NFI sine retningslinjer for tildeling av støttemidler til tv-drama. Blant annet skal originalmanus prioriteres sterkere. På nrk.no har statskanalen tatt en ringerunde til en filmjournalist, en akademiker og en filmregissør som trekker en lite oppsiktsvekkende konklusjon: at det er fordeler og ulemper ved både adaptasjon og originalskrevne manus.
Denne typen problematisering har preget norsk filmdebatt de siste årene, ikke minst her på rushprint. Da adapaptasjonsmanien i norsk film herjet for et par år siden, stilte jeg spørsmålet (noe spisset, det må innrømmes) om det var et uttrykk for filmbransjens mindreverdighetskomplekser – som i verste fall gjør den til et «underbruk» for bokbransjen.
Man hevder gjerne at halvparten av alle filmer og tv-serier er basert på litterære forelegg. Det stemmer nok, selv om variasjonen er stor mellom ulike filmland. I Sverige oppsto en debatt i 2008 etter at Det svenske filminstituttet bestemte seg for å satse på færre filmer. Det ville føre til færre adaptasjoner, mente filmbransjen, som fra før var bekymret over at repertoaret bare besto av 10-15 prosent adaptasjoner som følge av SFIs prioritering av originalmanus. Det sto i sterk kontrast til situasjonen her hjemme hvor svært mange av filmene og tv-seriene var (og fortsatt er) basert på bøker.
Den gangen mente jeg å se en tendens der bruken av litterære forelegg gjorde de norske filmene mindre kunstnerisk utforskende og mer konvensjonelle. Men det behøver selvsagt ikke være slik. Det har Joachim Trier og Eskil Vogt bevist med Oslo 31. August der de tilfører den franske romanen Le Feu Follet egenartede filmatiske vinger.
Intensjonen bak NFIs satsing på orginalskrevne manus er gode, og harmonerer med et økende fokus på manusrollen i bransjen. I den nyeste utgaven av Rushprint, som slippes over helgen, ser vi nærmere på hvordan denne rollen fungerer i produksjonskjeden.
For mer info om forskning innen adaptasjon vil jeg anbefale Anne Gjelsviks rapport om utviklingen internasjonalt.
