Hvordan går det med sjelslivet til den norske filmregissøren? Igor Devold og Ingrid Liavaag i Norske filmregissører forteller om en profesjon som lider under produksjonstørke og ytringsvegring, men som likevel har gitt oss hva noen mener er en gullalder.
Det handler ofte om å få maksimalt ut av lite og være «usynlig», forteller Cecilie de Lange og Sunniva Rostad om produksjonsdesignens funksjon. Men i arbeidet med dramaseriene «I kjærlighetens navn» og «Våre beste år» sto de overfor en ny utfordring: hvordan gjenskape en prangende tidsepoke som nekter å være usynlig.
Dag Johan Haugeruds trilogi var noe helt unikt, forteller Svend B. Jensen i Arthaus som bare unntaksvis distribuerer norsk film. Denne høsten er det klassikeren «Prinsesse Mononoke» som relanseres på kino. Og selvsagt har han gjort noen nye funn i Venezia.
Bård Breiens premiereklare serie «I kjærlighetens navn» omhandler hans oppvekst i en familie som slo seg fram på salg av pornografi og nakenhet i et puritansk etterkrigs-Norge. Det satte dype spor – både i Norge som samfunn og Bård som filmskaper.
Premiereklare «Ingen kommentar» er et etterlengtet norsk comeback for satirisk anlagt komedie på kino, istemmer forfatter Ståle Stein Berg og regissør Petter Næss. Hvordan kom filmskaperne fram til denne spesielle cocktailen av skandaler, maktbegjær og mediemanipulasjon? Og vil det kunne bane veien for nytt norsk kvalitetsdrama for voksne på kino?
Det hevdes at norsk film både befinner seg i en gullalder og en dyp krise. Vi innkalte Yngve Sæther og Synnøve Hørsdal til en samtale om denne uvanlige filmhøsten; om balansen i det norske repertoaret, om utvikling av nye talenter og produsentens rolle i norsk film.
– Når vi viser filmen på internasjonale festivaler, blir vi oppfattet som norske filmskapere. Når vi kommer tilbake til Norge, blir vi oppfattet som minoritetsfilmskapere, forteller Tani Dibasey og Ibrahim Mursal som nylig deltok på Tribeca film festival med «African Family Dinner». I filmen skaper de pinlighetshumor ut av kulturelle forventninger.
Sille Storihle har laget noe så eksotisk som en samfunnssatirisk spillefilm om offentlig kunst. Sånt blir det fort en engasjerende filmsamtale av, tenkte programleder Kjetil Lismoen. Ja, kanskje også litt bråk.
En gang brant Hallvar Witzø mest for spillefilmen. I sommer og høst er det dramaseriene Pørni og Nepobaby som gjelder. Som regissør ser han ikke den store forskjellen på de to formatene, men ingenting slår den kollektive opplevelsen – som da Nepobaby nylig møtte publikum under Canneseries og hentet hjem to priser.
Hvilke filmer gjorde inntrykk og hvilke kan vi se fram til på kino og strømming? Programsjef i Nordisk Film Kino, Christin Berg, kritiker og journalist Aleks Huser og programleder Kjetil Lismoen oppsummerer årets filmfestival i Cannes som ble en historisk årgang sett med norske øyne.
For forfatter John Kåre Raake og regissør Cecilie Mosli ble virkeligheten uvanlig påtrengende da de skulle dramatisere en framtidsdystopi om et dødelig virus i et isolasjonistisk land med autoritære politikere. Hvordan føltes det å bli innhentet av framtiden?
Som fotograf og klipper har Cecilie Semec og Jens Christian Fodstad vært sentrale for trilogien «Sex», «Drømmer» og «Kjærlighet». Hvordan har de opplevd den uvanlige prosessen og suksessen som kulminerte med Gullbjørnen på Berlinalen? Og hva er egentlig den kreative forbindelsen mellom en fotograf og klipper?
Å fortolke en film med orkester live under en kinovisning tilfører nye stemninger og endrer vår opplevelse av bildene. Men hvor går grensen for hva en fortolker kan tillate seg? Kjetil Schjander Luhr forteller om sine nye komposisjoner og framførelsen av dem under visningen av to klassikere på Oslo stumfilmfestival denne uken.
Det interessante med å portrettere et orkester er at de kan gi uttrykk for det de føler gjennom musikken, forteller Trond Kvig Andreassen. Det kom godt med da han fulgte et ukrainsk strykeorkester på turné like etter den brutale russiske invasjonen. Denne uken har «Solistene» norsk kinopremiere.
Å fortolke «Askepotts stygge stesøster» har vært en form for eksorsisme, forteller Lea Myren. Med en uttrykksfullhet foran kamera av de helt sjeldne, har hun endevendt vårt forhold til eventyret om Askepott. Men det var et fysisk råkjør, sier hun.
Kronprins Harald førte Norge ut i den verste konstitusjonelle krisen siden krigen da han insisterte på å få gifte seg med Sonja Haraldsen. Vi glemmer ofte hvor dramatisk det var, sier Vibeke Idsøe som har gjenskapt dramatikken i den premiereklare serien «Harald & Sonja».
