Ingen kommentar er noe så sjeldent som en norsk politisk satire på kino. Verken regissør Petter Næss, manusforfatter Ståle Stein Berg eller programleder Kjetil Lismoen kan huske sist gang det skjedde.
Den nye komedien, som har premiere denne uken, henter råstoff fra en av de største politiske skandalene i nyere tid, men forsyner seg også fra andre hendelser fra det politiske liv. Hvordan kom filmskaperne fram til denne spesielle cocktailen av skandaler, hybris og mediemanipulasjon?
Norsk film har lenge vært dominert av samtidsrealisme, men i Ingen kommentar er det den forhøyede komedien med satiriske hælspark som dominerer. At det har vært et savn, kan Næss, Berg og Lismoen enes om. Men vil det kunne bane veien for nytt norsk kvalitetsdrama for voksne på kino?
Lenge ble det hevdet at norsk politikk er altfor traust til å være råstoff for satire. Men Makta viste en gang for alle hva slags gråstein i den filmpolitiske steinrøysa som kan forvandles til gull. Ingen kommentar tar seg åpenbart også store friheter i sin skildring av det moderne politiske liv. Pia Tjeltas brutale mediestrateg er en liten orkan i norsk filmkomedie. Hvordan opplevde skuespillerne å kunne dra det så langt?
Heller ikke Næss og Berg kommer unna britisk politisk satire. Den utøver en sterk innflytelse. Og mange av de mest sylskarpe britiske satirikerne har utvandret til det amerikanske serieformatet og fornyet satiren der. Hvor befinner Ingen kommentar seg i dette landskapet – et sted mellom en britisk og amerikansk tradisjon?
Og sist, men ikke minst: hvilke utfordringer stiller dagens politiske virkelighet satirisk anlagte filmskapere overfor – når virkeligheten til de grader overgår fantasien? (du kan få med deg tidligere episoder av Filmsamtalen her).