Hvordan går det med sjelslivet til den norske filmregissøren? Igor Devold og Ingrid Liavaag i Norske filmregissører forteller om en profesjon som lider under produksjonstørke og ytringsvegring, men som likevel har gitt oss hva noen mener er en gullalder.
Regissøren er filmens fremste premissleverandør. Men inntar den norske filmregissøren en vesentlig nok plass i norsk offentlighet? Er hen synlig nok?
Det er noen av spørsmålene programleder Kjetil Lismoen stiller under denne samtalen med Igor Devold og Ingrid Liavaag. De utgjør lederskapet i Norsk filmregissører (NFR) som gjennomlever en av sine mest krevende perioder. Dramaboomen har krympet radikalt og mange medlemmer står uten oppdrag. Fra å ha valfartet til dramabransjen i snart et tiår, vender de fleste tilbake til langfilmformatet.
Og der hersker det visstnok en gullalder, om vi skal tro norske kulturmyndigheter. Men noen langsiktig gullalder kan verken Devold eller Liavaag se komme ut av den nåværende tørken og stillstanden. Det må sterkere lut til, mener de, og kommer her med konkrete forslag.
De to regissørene representerer ulike formater, kanskje også ulike miljøer. Devold har jobbet innen dokumentar og langfilm, mens Liavaag har operert innenfor den kunstfaglige filmen. En gang var det en dyp kulturløft mellom disse formatene og miljøene. Men den er ikke like markant i dag, mener de begge. Det er heller ikke den tradisjonelle kløften mellom kinobransjen og tv-bransjen.
Lenge var norske filmregissører representert av Norsk filmforbund. Men så brøt man ut og dannet NFR. For regissøren står i en særstilling blant filmarbeidere. Så hva er NFRs relasjon til NFF i dag?
Siste året har norske regiprofiler markert seg sterkt internasjonalt – anført av Dag Johan Haugerud, Joachim Trier og Lilja Ingolfsdottir. Alle har brukt årevis på å komme dit de er. Hvordan ser det ut i underskogen rundt dem – er det muligheter for andre til å oppnå det samme? Er vi gode nok på å la enerne slippe til og utnytte deres eksempel for de som følger etter?
Om man spør et flertall av norske filmregissører, så vil de si at den norske tilskuddsordningen tross alt er å foretrekke framfor andre alternativer. Den har mangler, men er unik i internasjonal sammenheng. Hva er viktig å beholde ved ordningen, og hva bør endres? (Få med deg tidligere episoder av Filmsamtalen).
Hvordan går det med sjelslivet til den norske filmregissøren? Igor Devold og Ingrid Liavaag i Norske filmregissører forteller om en profesjon som lider under produksjonstørke og ytringsvegring, men som likevel har gitt oss hva noen mener er en gullalder.
Regissøren er filmens fremste premissleverandør. Men inntar den norske filmregissøren en vesentlig nok plass i norsk offentlighet? Er hen synlig nok?
Det er noen av spørsmålene programleder Kjetil Lismoen stiller under denne samtalen med Igor Devold og Ingrid Liavaag. De utgjør lederskapet i Norsk filmregissører (NFR) som gjennomlever en av sine mest krevende perioder. Dramaboomen har krympet radikalt og mange medlemmer står uten oppdrag. Fra å ha valfartet til dramabransjen i snart et tiår, vender de fleste tilbake til langfilmformatet.
Og der hersker det visstnok en gullalder, om vi skal tro norske kulturmyndigheter. Men noen langsiktig gullalder kan verken Devold eller Liavaag se komme ut av den nåværende tørken og stillstanden. Det må sterkere lut til, mener de, og kommer her med konkrete forslag.
De to regissørene representerer ulike formater, kanskje også ulike miljøer. Devold har jobbet innen dokumentar og langfilm, mens Liavaag har operert innenfor den kunstfaglige filmen. En gang var det en dyp kulturløft mellom disse formatene og miljøene. Men den er ikke like markant i dag, mener de begge. Det er heller ikke den tradisjonelle kløften mellom kinobransjen og tv-bransjen.
Lenge var norske filmregissører representert av Norsk filmforbund. Men så brøt man ut og dannet NFR. For regissøren står i en særstilling blant filmarbeidere. Så hva er NFRs relasjon til NFF i dag?
Siste året har norske regiprofiler markert seg sterkt internasjonalt – anført av Dag Johan Haugerud, Joachim Trier og Lilja Ingolfsdottir. Alle har brukt årevis på å komme dit de er. Hvordan ser det ut i underskogen rundt dem – er det muligheter for andre til å oppnå det samme? Er vi gode nok på å la enerne slippe til og utnytte deres eksempel for de som følger etter?
Om man spør et flertall av norske filmregissører, så vil de si at den norske tilskuddsordningen tross alt er å foretrekke framfor andre alternativer. Den har mangler, men er unik i internasjonal sammenheng. Hva er viktig å beholde ved ordningen, og hva bør endres? (Få med deg tidligere episoder av Filmsamtalen).
