- Jeg ville lage en annen type film, en slags «anti-superheltfilm» om en superhelt, forteller André Øvredal om kinoaktuelle Torden. Her forteller han om en uvanlig lang skriveprosess og sin neste adaptasjon av et Stephen King-univers.
– Jeg traff en gravid 18-åring på gata og dro henne med meg hjem, forteller samisk- og blackfoot-ættede Elle-Máijá Tailfeathers om utgangspunktet for hennes norsk-kanadiske spillefilmdebut som co-regissør og hovedrolleinnehaver. Her forteller hun om urfolkskvinners utsatthet, og hvordan de løste utfordringen med å filme halvannen time i én tagning på 16mm.
Det var ikke alltid gitt at filmen skulle bli ferdigstilt, forteller Margreth Olin og Katja Høgset om dokumentarportrettet av den avdøde kunstneren Lene Marie Fossen som nå har kinopremiere. Filmen er et portrett av et dypt fortvilet menneske bak en diagnose som viser «hvor rått og jævlig dette er».
– Denne bransjen består av dedikerte mennesker som virkelig brenner for det de gjør. Men man må våge å ta plass og kjempe for sine ideer – ellers har man ingenting her å gjøre, sier Mahmona Khan. Som skaper av NRK-serien «Skitten Snø» nyanserer hun vårt bilde av Norges mest utskjelte bydel.
- I Frankrike ble det under metoo-debatten fokusert på potensielt backlash før noe fikk tid til å skje, sier Céline Sciamma, som i arbeidet med ”Portrett av en kvinne i flammer” måtte kvitte seg med mennene. Resultatet er en av årets mest hyllede filmer som hentet hjem to priser fra filmfestivalen i Cannes. I desember har den premiere på norske kinoer.
Man «skal» liksom ikke, som moderne kvinne, være for opptatt av å jakte etter kjærligheten. Du skal være trygg i deg selv. Det er en ganske interessant dualitet der, synes Julie Skaufel og Miriam Larsen som er to av forfatterne på Netflix-serien "Hjem til jul", som har premiere på torsdag.
Ingen kvinnelige regissører har laget en film innen denne sjangeren før i Norge. Så noen måtte bare gjøre det, sier Nini Bull Robsahm om sin versjon av "De dødes tjern". Men det måtte skje analogt: - Det var viktig for meg å få den riktige teksturen som jeg kjenner fra de gammeldagse filmene jeg er inspirert av.
I kinoaktuelle ”Spionen” måtte Ingrid Bolsø Berdal stå på mange scener, med mange ulike masker. - Jeg måtte tenke mye på hvor langt det er mulig å gå før det blir overspill. Og hvor kjølig det er mulig å spille med «masken på».
De nye lederskikkelsene i karismatiske kristne miljøer kan fremstå som standup-komikere og livscoacher: De er fulle av karisma, men de popkulturelle referansene inngår i en blendende innpakning, forteller Jorunn Myklebust Syversen om spillefilmen "Disco", der hun nok en gang utforsker maktubalanse og maktutøvelse.
Jannicke Systad Jacobsens dopingkomedie "Hjelperytteren" har innslag av absurd humor og magisk realisme – blant annet ved en snakkende elefant. Men den riktige stemningen kom først med musikken, forteller hun.
– Man snakker mye om budskap når man lager film, men jeg tror ikke det er nok samtaler rundt dette at film skaper virkelighet og overfører verdier til virkeligheten, mener Emilie Blichfeldt som blant annet er aktuell med ”Saras intime betroelser”.
Vi har møtt en rekke filmregissører som deltar på Kortfilmfestivalen med nye filmer: Thea Hvistendahl, Bobbie Peers, Rebecca Figenschau, Aasne Vaa Greibrokk, Simon Tillaas, Kaveh Tehrani, Even Hafnor og Lisa Brooke Hansen. Hva har vært den største utfordringen med å lage akkurat de filmene de har i programmet i år?
– Hadde en mann hatt fire såpass ekstraordinære karrierer som Sonja Henie hadde – idrettskarriere, filmkarriere, isshowene, og så være den som introduserer moderne kunst i Norge – så tror jeg nok vi allerede hadde sett flere filmer om ham, mener Ine Marie Wilmann som spiller hovedrollen i ”Sonja”. Her forteller hun om hvordan hun fant fram til sin tolkning av den ikoniske norske Hollywood-legenden.
– Jill kan ikke innrømme for seg selv at hun faktisk også hater moren sin. Så da tar disse følelsene i stedet form av et sumpdyr som er mørkt og ekkelt, forteller Camilla Strøm Henriksen som i premiereklare ”Føniks” skildrer barnas frykt gjennom magisk realisme.
– Det å skape og formidle følelser er det flotteste vi kan gjøre med filmmediet, mener Katarina Launing som med «Battle» har laget Norges første dansefilm. Men like avgjørende var at miljøene og danskekulturen som skildres oppleves som autentisk, forteller hun.
– Med hvert av mine filmprosjekter har jeg jobbet lenge med å finne mennesker med flere typer kropper, dialekter og hudfarger. Da er de riktige folkene ofte ikke skuespillere i det hele tatt, forteller Gabriella Pichler som i kinoaktuelle «Amatører» har castet helt vanlige mennesker som viser seg å ikke være så vanlige likevel.
