Portrettfoto av Erika Hebbert

Kortfilmen Saras intime betroelser var Emilie Blichfeldts eksamensfilm fra Den norske filmskolen i 2018, og ble i sommer vist på Kortfilmfestivalen. Filmen handler om den seksuelt frustrere studenten Sara, og hennes forhold til sin snakkende og veldig sosiale vulva. Hvor kommer en sånn idé fra?

– Det har vært lagarbeid fra dag én, og filmen har på alle måter blitt workshoppet fram.

– På Filmskolen blir man satt sammen i grupper, og får tidlig en manusforfatter og en produsent å jobbe med. Vi var nok alle innstilt på å se an hvem man blir plassert sammen med før man bestemmer seg for hva man skal lage. Jeg hadde ingen konkret idé, men vi i teamet luftet veldig mange forskjellige ting med hverandre. Jeg og manusforfatteren, Marianne Røise Kielland, fikk raskt en veldig god kjemi – og var ganske enige om hvor langt vi hadde lyst til å dra det.

– Rollefiguren Sara kom fra en workshop på Filmskolen hvor vi skulle skrive forskjellige scener basert på folk vi kjente og karakterer som vi fant opp der og da. Én av de karakterene som dukket opp, var en dame som følte seg for stor for verden. Vi skrev noen scener med henne inne på et fly, hvor hun ikke fikk plass og ble satt i kontrast med en bitteliten flyvertinne, hun dunket hodet i taket og alt var litt kjipt. For noen år siden gjorde jeg en del research på unge kvinner som følte seg for store for kvinnerollen – noen følte det rent fysisk, og andre mer sånn at de tok for mye plass i rommet, for eksempel. Vi tenkte at den rent fysiske tilnærmingen til det kan være veldig filmatisk, samtidig som det er en rollefigur som man nesten aldri ser på film. Når man først ser henne, så er det gjerne i form av en venninne av hovedrollen, som er litt comic relief. Sånne roller som Rebel Wilson eller Melissa McCarthy ofte får tildelt.

Å speile virkeligheten

 – Jeg er veldig opptatt av at virkeligheten speiler film, og at min film speiler virkeligheten. Det er en evig dialog der, mellom kunsten og virkeligheten. Sara er en type person som ikke ser seg selv speilet noe sted, spesielt ikke i de romantiske historiene som hun er ganske besatt av. Jeg har lekt med de ganske barnslige forestillingene om hvordan det hele burde være når man ikke har så mye førstehåndserfaring. Forestillinger man får fordi man har sett det på film, og som blir så svart/hvite og rare forestillinger om hvordan man får seg kjæreste eller hvordan romansen skal utspille seg.

En av de tidlige fantasiscenene i filmen viser hvordan den kjekke professoren til Sara løfter hennes mye mindre venninne opp i lufta som om hun ikke veide noen ting. Den klare fantasi-settingen og bruken av musikk i scenen, fikk denne skribentens tanker til å fly til Blichfeldts tidligere film, How Do You Like My Hair?, som blant annet inkluderer en liten Amélie-remake innimellom mer dokumentar-aktige klipp.

– Det er det jeg liker å kalle «filmen i filmen». Filmene mine handler mye om det å føle et slags utenforskap, og det kan oppstå når man ikke ser andre mennesker som seg selv noe sted, at de ikke blir fortalt om. Også tenker jeg på hva som er referanserammene til karakteren, og veldig ofte er det filmer. Hvis man ikke har vært i noen ordentlig nær relasjon selv, hvor er det man da har sett sånt skildret? Det er på film. Det samspillet der syns jeg er spennende, og prøver å være veldig bevisst på det.

Enkelte psykologer har påpekt det vanskelige med tilsynelatende realistiske filmer som gir et veldig skjevt bilde av hvordan kommunikasjon mellom mennesker, gjerne i romantiske settinger, blir framstilt. For mennesker som har vansker med å skille fiksjon fra virkelighet kan det fort bli problematisk.

– Fiksjon skaper virkelighet. Det er det Ruben Östlund også snakker om med disse gangsterne i Italia som begynte å skyte med pistolen på snei, fordi det hadde de sett på film.

– Jeg holdt en appell på årets regidag, under tittelen «Alltid budskap». Uansett om vi filmskapere mener at vi bare gjengir virkeligheten, så fins det alltid et budskap der. Vi er med på å legitimere den virkeligheten vi gjengir, hvis vi ikke viser at vi er kritiske til den. Man snakker mye om budskap når man lager film, men jeg tror ikke det er nok samtaler rundt dette at film skaper virkelighet og overfører verdier til virkeligheten.

Blichfeldts filmer har hittil handlet mye om kjønn, identitet og seksualitet. Dette har som kjent vært eksepsjonelt store temaer i offentligheten de siste par årene. Hvordan kan unge filmskapere som Blichfeldt selv bruke disse temaene som verktøy for å skape en ny virkelighet?

– De fleste i min generasjon filmskapere driver fortsatt hovedsakelig med kortfilm, og da har man jo ikke verdens største publikum. Så om vi påvirker virkeligheten til alle nordmenn er vel litt tvilsomt. Jeg tror vel problemet eller utfordringen ligger mer hos de store produksjonene, de som faktisk har både penger og publikum. Det er problematisk når de produksjonene ikke har en bevissthet rundt hvilket budskap de sender, eller hvordan man påvirker folk.

– Ellers har det jo blitt mer «in» å jobbe med særlig unge, kvinnelige filmskapere. Nå kan det være litt mer kred å jobbe med fete unge damer, man blir sett på som litt progressiv og så videre. I generasjonen over meg er det mange som har stått på terskelen inn til spillefilm-verdenen i lange tider, men som ikke blir sett på som erfarne nok eller ikke får nok tillit med store pengebeløp som sine mannlige kollegaer.

Tverrfaglig samarbeid

Saras intime betroelser er første gang det har funnet sted noe offisielt samarbeid mellom Den norske filmskolen og Høgskulen i Volda på en film. Regissøren så behovet for et slikt samarbeid etter å ha innsett at filmen trengte animasjon til den snakkende vulvaen.

– Etter en lang prosess med mye research skjønte vi at vi måtte ha animasjon, og tok kontakt med Høgskulen i Volda. De var veldig positive, og det viste seg at andreklassen på animasjonslinja skal bruke et semester til å jobbe med prosjekter utenfra. Det passet veldig bra! Vi fikk pitche til dem, og da var det spesielt én person, M. A. Ristvedt, som var kjempegira. Hin endte opp som hovedanimatør på filmen. Jeg ante ingenting om hvordan man jobber med animasjon, så M. A. måtte guide meg og VFX-avdelinga vår inn i en helt ny verden.

En av undertegnedes favorittscener i filmen utspiller seg som en slags bisarr gymtime, når utestedet Sara befinner seg på skal stenge og de som er der må deles inn i par før kvelden er omme. I rollen som gymlærer finner vi den uforlignelige Gisken Armand, en skuespiller som har drastisk mer erfaring fra bransjen enn både regissøren og resten av teamet.

– Det var veldig spennende å jobbe med Gisken, men hun var bare på settet én av åtte opptaksdager. For mange kan det nok være veldig krevende å komme inn én eneste dag, til en gruppe som allerede har jobbet sammen, også har du den ene dagen til å prestere. Gisken kom inn en av de første to dagene. Da sto vi der med 20 statister, Gisken Armand og fire andre skuespillere, og en håndball, på et utested. Det var litt absurd.

– Gisken er veldig morsom og sær og helt fantastisk. Hun kom på sett og fikk noen få føringer, men mer eller mindre frie tøyler. Hun fikk improvisere veldig mye, og når man først gir henne fritt spillerom så går det unna. Hun kan også det å kommandere et rom, hun er ikke redd for å lede an for 20 statister liksom.

Du har tidligere uttalt at denne scenen ble skapt av manusforfatteren. Hvordan er det for deg å skulle være kaptein på skuta når det er så mange involverte og så mange baller i lufta som på denne produksjonen?

 – Da er jeg i mitt ess! Dette får man øvd masse på når man går på Filmskolen. Man skal være en leder med visjon, og ta inn andre og delegere samtidig som man tar overordnete valg og er tydelig på det. Hvis man klarer det, gjør det at man også får enormt mye mer kapasitet. Da kan jeg plutselig holde på med animasjon og VFX og en snakkende vulva, og får mer ut av dem jeg jobber med. Heldigvis er hele Filmskolen lagt opp til at man jobber i team kontinuerlig, sånn at alle studentene skal få utviklet sine fagfunksjoner mest mulig.

– Jeg syns det er veldig gøy å gjøre statistscener, som med gymscenen, og har fått veldig gode tilbakemeldinger på det også. Jeg tror det er litt der noe av regitalentet mitt ligger, akkurat det med å jobbe i team, at jeg er god på å være en slags «gjeter».

Veien mot tv-serie

Som nevnt var Saras intime betroelser blant eksamensfilmene fra Filmskolen i 2018, ved siden av blant annet She-Pack. Blichfeldt og filmen har dermed hatt et helt år på seg til å turnere nasjonalt og internasjonalt, og har modnet godt innen de i sommer kom til Grimstad – utstillingsvinduet for det nyeste og fresheste av norsk kortfilm.

– Tidligere har eksamensfilmene hatt premiere i Grimstad, men det ble lagt om fordi fristen til student-oscaren ble flyttet. Da måtte plutselig hele produksjonsløpet til Filmskolen legges om, og da passet det ikke lenger å ha premierer i Grimstad. Men det som er nytt nå er at filmene våre tas inn i konkurranseprogrammet, i stedet for å vises fram i en egen showcase på siden av selve festivalprogrammet. Det er ikke alle eksamensfilmene som kommer med nå, selv om flere av dem har gjort det sterkt andre steder. Da er det absolutt en fordel at man har hatt et år til å distansere seg litt, og forsone seg med at hver film har tatt sin egen vei videre. Da føles det ikke nødvendigvis som like mye liv eller død om man kommer med i Grimstad eller ikke.

– Dessuten var det jo fortsatt mange som ikke hadde fått sett filmen, så det føltes ikke noe unaturlig sånn sett å være i Grimstad nå. Det er også fint at momentumet til filmen kan fortsette litt utover i tid, at ikke alt trenger å skje akkurat til samme tid.

Sara lever jo også videre i beste velgående, nå som du har fått utviklingsstøtte fra NFI til en tv-serie. Fortell!

 – Jeg har fått støtte til idéutvikling gjennom Nye Veier. Forhåpentligvis vil det resultere en mini-tv-serie, men det er det vi holder på å finne ut av nå. Vi utreder muligheten for om dette kan bli en serie! Vi er da meg, manusforfatter Marianne, og Anne Bergseng fra Tordenfilm. En grepa dame fra Nord-Norge! Vi har fått penger til å bruke på for eksempel lønn, research-turer og diverse annet, og så er målet at vi skal levere en skisse til NFI hvor vi finner ut av hva slags format en sånn serie kan være, blant annet.

– Nå har jeg selv blitt ganske skeptisk til tv-serier i det siste, blant annet med bakgrunn i tingene Aksel Kielland nylig tok opp i Morgenbladet. Jeg vil ikke bidra til en tv-serie-kultur som bygger på at folk skal være avhengige, at man skal konsumere mest mulig, og at ting dermed aldri får en ordentlig slutt på fortellingene.

– Jeg syns SKAM er et godt eksempel på hvordan man har gitt ordentlige avslutninger til rollefigurenes arker, hvor det blir en slags oppsummering og et endelig resultat som man må forholde seg til. Det er så stort av Julie Andem å bare legge ned serien etter fire sesonger. Veldig tøft, nettopp å ikke henge seg på den at nå har vi disse seerne i vår hule hånd og kan melke dem for alt det er verdt. Så det er målet vårt for om Saras blir til en serie, at tv-kanalen eller strømmetjenesten bare står og skriker etter en ny sesong og vi kan være superkule og si nei.