– Det å skape og formidle følelser er det flotteste vi kan gjøre med filmmediet, mener Katarina Launing som med «Battle» har laget Norges første dansefilm. Men like avgjørende var at miljøene og danskekulturen som skildres oppleves som autentisk, forteller hun.
I disse dager lanseres Katarina LauningsBattle, som blir kalt Nordens første fullblods dansefilm. Launing, som er kjent fra produksjoner som Julenatt i Blåfjell(2009) og Kule kidz gråter ikke(2014), har utviklet manuset i samarbeid med forfatter Maja Lunde. Battle er en adaptasjon av sistnevntes roman med samme navn, som kom ut i 2014.
I hovedrollen møter vi Lisa Teige (kjent som Eva i SKAM). Teige spiller Amalie, en vestkantpike med ressurssterk vennegjeng som drar på seilturer og har pool parties. Amalie går danselinjen på videregående. Én dag skjer det noe som snur hele Amalies liv på hodet, og dansen blir viktigere for henne enn noensinne.
Regissør Launing er naturlig nok veldig spent på mottagelsen.
– Jeg var på filmhøsten-arrangementet på Filmens Hus, og det var et vanvittig sterkt startfelt av norske filmer! Det er jo virkelig fantastisk for publikum, men det gjør nok at jeg kjenner litt ekstra på premierenervene også. Jeg håper vi klarer å plassere oss i det feltet, og at vi klarer å kommunisere ut filmen til publikum, slik at de finner fram til den.
Som en av få rendyrkede ungdomsfilmer er det vil grunn til å tro at denne filmen klarer å skille seg ut?
– Ja, det er ikke så mange av dem; men jeg kjenner på at den markedsføres andre steder enn jeg er vant til. Jeg sitter her og føler at jeg ikke ser filmen noen steder, og lurer på hvor den har blitt av – fordi synligheten til filmen er satt inn mot der hvor målgruppa faktisk befinner seg. Den skal jo ikke være der hvor bare sånne som meg får øye på den.
– Jeg merker at målgruppene for filmene mine gjennom årene har fulgt datteren min. Hun blir snart 16, og jeg vil gjerne bidra til at hennes generasjon får fortellinger jeg tror kan ha relevans for dem. Når man har barn, ser man veldig mye av det tilbudet som fins for akkurat den målgruppen de befinner seg i. Dette prosjektet følte jeg skilte seg ut, og kunne tilføre noe jeg ikke har sett på lenge.
Det må berøre
Launing forteller at hun alltid har vært opptatt av dans som kunstform, selv om hun ikke har danset selv. Hun beskriver seg samtidig som en sucker for emosjoner, både som filmskaper og menneske.
– Det å skape og formidle følelser er det flotteste vi kan gjøre med filmmediet. Dans er et utrolig fysisk uttrykk for emosjoner. Som kunstform kan det bli veldig nakent og sårbart, og man utleverer seg selv og legger hjertet sitt på bordet gjennom dansen. Man har ikke ord eller intellektualisme å gjemme seg bak, og det syns jeg er en styrke med denne uttrykksformen.
I filmen blir noen av disse synspunktene fremmet av den strenge danselæreren på Amalies skole, som fort blir kritisk når hun opplever at elevene hennes ikke forteller noe med dansen sin. Denne lærerskikkelsen blir til tider oppfattet som ganske usympatisk av de unge danserne, men hun ser utvilsomt rett gjennom teknikken i dansen og inn i selve kjernen av personlighetene deres.
– Det er i grunnen sånn jeg tenker på film og annen kunst også, at uansett hva slags sjanger eller hva det er, så funker det ikke for meg hvis det ikke klarer å berøre.
– Jeg bestemte meg som 16-åring for at jeg skulle lage film. En stund kunne jeg bli ganske frustrert fordi at håndverket og teknikken ikke er nok. Man vil være flink og gjøre alt helt riktig, alt etter boka, også funket det liksom ikke allikevel. Så oppdaget jeg etter hvert at med litt mer levd liv og erfaringer av både den gode og den vonde sorten, så turte jeg mer å gi slipp og å utsette meg for risikoen ved å la disse tingene komme til uttrykk gjennom det jeg lagde. Så jeg tror og håper at det har gjort meg bedre til det jeg gjør, og ikke minst mer ok som menneske. Med Battle fikk vi muligheten til å fortelle noe om dette gjennom mediet dans. Det er temaer her som jeg tror er veldig allmenne og menneskelige.
Hva er det du ønsker å gi til publikum med denne filmen?
– Jeg mener at dette er en film fylt av håp, og det er noe som går som en rød tråd gjennom arbeidet mitt. Det var også et viktig tema i Kule kidz, selv om den også handlet om noe som på mange måter var veldig tungt.
– Jeg tror at mange unge ofte forventer at ting skal gå litt lett. Materielt sett har denne generasjonen ungdommer det meste på sin side. Samtidig har de noen merkelige og urimelige krav til seg selv, som at de må være vellykkede og perfekte med én gang, uten noen læringskurve. Jeg håper de kan få en følelse av at det er ok at ting vil ta tid, og at vekst kan komme i en form man først ikke hadde tenkt seg. Også de tingene som oppleves som jævlig kjipe der og da, kan man få noe godt ut av. Du skal se det er en mening med det. Du skal se at du kan transformere det kjipe om til noe vakkert, og at det kan komme noe fint ut av den motgangen. Det håper jeg at folk kan sitte igjen med når de har sett filmen.
Katarina Launing
Ung klassereise
Fortellingen i Battle sentreres i stor grad rundt en form for klassereise som Amalie blir nødt til å foreta. Klassetematikk er et komplekst tema som fort kan bli svært betent, og dermed ikke nødvendigvis det letteste utgangspunktet for en feelgood ungdomsfilm.
– Denne klassereisen ligger innbakt i materialet, både i romanen og filmmanuset. Og den har relevans også i dag. Jeg og datteren min bodde tidligere i en villa på Jar i Bærum vest for Oslo, men etter et samlivsbrudd flyttet vi til Kampen på Oslo øst. Da var det noen av vennene til datteren min som ikke fikk lov til å ta t-banen øst for Jernbanetorget, så de fikk ikke lov å dra på besøk med mindre de ble kjørt. Og i møte med andre skoler, for eksempel i idrettsturneringer, så ble automatisk datteren min sin klasse med Bærum-kidsa sett på som snobbete, bare fordi de bodde der de bodde. Så redselen og motforestillingene er der også i denne generasjonen.
– Men i det kunstneriske arbeidet mitt med dette materialet ble det så tydelig at likhetene faktisk er større enn forskjellene. Så underveis ble noe av prosjektet med Battle å fremheve det man har felles, en slags felles klangbunn som er der. Gledene, sorgene, smerten og lengselen er de samme – uavhengig av vestkant- eller østkantfasade.
Autentisk uttrykk
Som følge av konfliktene og reisene som utspiller seg i filmen, beveger handlingen seg i større og større grad ut fra skoleomgivelsene med moderne dans og over i et røffere og på alle måter mer uformelt hiphop-miljø. Launing fremhever samarbeidet med både koreograf, fotograf og produksjonsdesigner som avgjørende for at dette skulle bli vellykket.
– Vi hadde en veldig helhetlig tilnærming, vi hadde lyst til å lage noe som føles autentisk. Locations ble veldig viktig, og ikke minst alt som har å gjøre med dansekulturen, både moderne dans og hiphop og miljøet rundt. Vi måtte høre på danserne som er castet; folk som er fantastiske moderne dansere og streetdancere, og på Camilla Tellefsen, den utrolig flinke koreografen vår. Vi fikk lov til å komme inn i det miljøet, og da ble det veldig viktig for meg hele tiden å sjekke med dem. Disse kostymene, denne location, er det plausibelt? Jeg ville ikke at det skulle bli en utenfra-tolkning fra noen som ikke har peiling. Akkurat det har preget hele arbeidet, også moderne dans-miljøet hvor Lise Tiller var koreograf og en stor ressurs.
Launing hadde sett seg ut to spesifikke filmer som inspirasjonskilder, nemlig Blå er den varmeste fargen (2013) og American Honey(2016).
– Begge disse handler om jenter som ikke er udelt sympatiske karakterer, og begge filmene er vanvittig subjektivt fortalt. Jeg syntes det var kjempespennende, og elsker de to filmene. Jeg elsket at jeg her fikk sjansen å fremstille en slik kvinnelig karakter og gi henne det handlingsrommet, friheten og diversiteten som et menneske. Det var viktig for meg at selv om hovedpersonen kan gjøre valg som man kanskje ikke er like enig i hele tiden, så kan man like henne. Det klarte Lisa å gi til denne karakteren på en måte som ingen av hennes konkurrenter klarte.
– Da bestemte jeg meg for at vi også skulle bygge karakteren Amalie ut fra Lisas erfaringer som danser, for det er faktisk danser hun primært er! Hun går nå på KHiO, på moderne dans – den samme retningen som Amalie er innenfor i filmen. Det er dansen Lisa hele veien egentlig har vært opptatt av, og hun hadde dermed veldig mye å tilføre karakteren.
Mange produsenter
Battle har vært en omfattende co-produksjon, med hele fem produsenter bare i Norge. I tillegg har produsenter fra Nederland, Danmark og Sverige vært involverte. Launing legger ikke skjul på at med så mange kokker har man både fordeler og ulemper som regissør.
– Det har selvfølgelig sine utfordringer. Det blir fort veldig mange mennesker som skal mene mye, ut fra helt forskjellige ambisjoner og ønsker for filmen. Denne prosessen kunne bære preg av det til tider, og jeg fikk virkelig brynet meg på å holde på min egen visjon for filmen.
– Det fine med en sånn produksjonssituasjon er at man har flere mennesker som trekker sammen når det kommer til ting som finansiering og hvilke avtaler man kan få til, som kan trekke filmen oppover. Vi fikk blant annet til et fantastisk samarbeid med Warner Music, og dermed også noen av deres unge talenter og spesialskrevne låter for filmen med Skaar, og Yomi som også selv er fra Groruddalen. Slike samarbeid hadde vi ikke fått til uten å ha så mange personer involvert.
Battle har kinopremiere 28. september, og blir samme uke vist på Bergen internasjonale filmfestival.
– Det å skape og formidle følelser er det flotteste vi kan gjøre med filmmediet, mener Katarina Launing som med «Battle» har laget Norges første dansefilm. Men like avgjørende var at miljøene og danskekulturen som skildres oppleves som autentisk, forteller hun.
I disse dager lanseres Katarina LauningsBattle, som blir kalt Nordens første fullblods dansefilm. Launing, som er kjent fra produksjoner som Julenatt i Blåfjell(2009) og Kule kidz gråter ikke(2014), har utviklet manuset i samarbeid med forfatter Maja Lunde. Battle er en adaptasjon av sistnevntes roman med samme navn, som kom ut i 2014.
I hovedrollen møter vi Lisa Teige (kjent som Eva i SKAM). Teige spiller Amalie, en vestkantpike med ressurssterk vennegjeng som drar på seilturer og har pool parties. Amalie går danselinjen på videregående. Én dag skjer det noe som snur hele Amalies liv på hodet, og dansen blir viktigere for henne enn noensinne.
Regissør Launing er naturlig nok veldig spent på mottagelsen.
– Jeg var på filmhøsten-arrangementet på Filmens Hus, og det var et vanvittig sterkt startfelt av norske filmer! Det er jo virkelig fantastisk for publikum, men det gjør nok at jeg kjenner litt ekstra på premierenervene også. Jeg håper vi klarer å plassere oss i det feltet, og at vi klarer å kommunisere ut filmen til publikum, slik at de finner fram til den.
Som en av få rendyrkede ungdomsfilmer er det vil grunn til å tro at denne filmen klarer å skille seg ut?
– Ja, det er ikke så mange av dem; men jeg kjenner på at den markedsføres andre steder enn jeg er vant til. Jeg sitter her og føler at jeg ikke ser filmen noen steder, og lurer på hvor den har blitt av – fordi synligheten til filmen er satt inn mot der hvor målgruppa faktisk befinner seg. Den skal jo ikke være der hvor bare sånne som meg får øye på den.
– Jeg merker at målgruppene for filmene mine gjennom årene har fulgt datteren min. Hun blir snart 16, og jeg vil gjerne bidra til at hennes generasjon får fortellinger jeg tror kan ha relevans for dem. Når man har barn, ser man veldig mye av det tilbudet som fins for akkurat den målgruppen de befinner seg i. Dette prosjektet følte jeg skilte seg ut, og kunne tilføre noe jeg ikke har sett på lenge.
Det må berøre
Launing forteller at hun alltid har vært opptatt av dans som kunstform, selv om hun ikke har danset selv. Hun beskriver seg samtidig som en sucker for emosjoner, både som filmskaper og menneske.
– Det å skape og formidle følelser er det flotteste vi kan gjøre med filmmediet. Dans er et utrolig fysisk uttrykk for emosjoner. Som kunstform kan det bli veldig nakent og sårbart, og man utleverer seg selv og legger hjertet sitt på bordet gjennom dansen. Man har ikke ord eller intellektualisme å gjemme seg bak, og det syns jeg er en styrke med denne uttrykksformen.
I filmen blir noen av disse synspunktene fremmet av den strenge danselæreren på Amalies skole, som fort blir kritisk når hun opplever at elevene hennes ikke forteller noe med dansen sin. Denne lærerskikkelsen blir til tider oppfattet som ganske usympatisk av de unge danserne, men hun ser utvilsomt rett gjennom teknikken i dansen og inn i selve kjernen av personlighetene deres.
– Det er i grunnen sånn jeg tenker på film og annen kunst også, at uansett hva slags sjanger eller hva det er, så funker det ikke for meg hvis det ikke klarer å berøre.
– Jeg bestemte meg som 16-åring for at jeg skulle lage film. En stund kunne jeg bli ganske frustrert fordi at håndverket og teknikken ikke er nok. Man vil være flink og gjøre alt helt riktig, alt etter boka, også funket det liksom ikke allikevel. Så oppdaget jeg etter hvert at med litt mer levd liv og erfaringer av både den gode og den vonde sorten, så turte jeg mer å gi slipp og å utsette meg for risikoen ved å la disse tingene komme til uttrykk gjennom det jeg lagde. Så jeg tror og håper at det har gjort meg bedre til det jeg gjør, og ikke minst mer ok som menneske. Med Battle fikk vi muligheten til å fortelle noe om dette gjennom mediet dans. Det er temaer her som jeg tror er veldig allmenne og menneskelige.
Hva er det du ønsker å gi til publikum med denne filmen?
– Jeg mener at dette er en film fylt av håp, og det er noe som går som en rød tråd gjennom arbeidet mitt. Det var også et viktig tema i Kule kidz, selv om den også handlet om noe som på mange måter var veldig tungt.
– Jeg tror at mange unge ofte forventer at ting skal gå litt lett. Materielt sett har denne generasjonen ungdommer det meste på sin side. Samtidig har de noen merkelige og urimelige krav til seg selv, som at de må være vellykkede og perfekte med én gang, uten noen læringskurve. Jeg håper de kan få en følelse av at det er ok at ting vil ta tid, og at vekst kan komme i en form man først ikke hadde tenkt seg. Også de tingene som oppleves som jævlig kjipe der og da, kan man få noe godt ut av. Du skal se det er en mening med det. Du skal se at du kan transformere det kjipe om til noe vakkert, og at det kan komme noe fint ut av den motgangen. Det håper jeg at folk kan sitte igjen med når de har sett filmen.
Katarina Launing
Ung klassereise
Fortellingen i Battle sentreres i stor grad rundt en form for klassereise som Amalie blir nødt til å foreta. Klassetematikk er et komplekst tema som fort kan bli svært betent, og dermed ikke nødvendigvis det letteste utgangspunktet for en feelgood ungdomsfilm.
– Denne klassereisen ligger innbakt i materialet, både i romanen og filmmanuset. Og den har relevans også i dag. Jeg og datteren min bodde tidligere i en villa på Jar i Bærum vest for Oslo, men etter et samlivsbrudd flyttet vi til Kampen på Oslo øst. Da var det noen av vennene til datteren min som ikke fikk lov til å ta t-banen øst for Jernbanetorget, så de fikk ikke lov å dra på besøk med mindre de ble kjørt. Og i møte med andre skoler, for eksempel i idrettsturneringer, så ble automatisk datteren min sin klasse med Bærum-kidsa sett på som snobbete, bare fordi de bodde der de bodde. Så redselen og motforestillingene er der også i denne generasjonen.
– Men i det kunstneriske arbeidet mitt med dette materialet ble det så tydelig at likhetene faktisk er større enn forskjellene. Så underveis ble noe av prosjektet med Battle å fremheve det man har felles, en slags felles klangbunn som er der. Gledene, sorgene, smerten og lengselen er de samme – uavhengig av vestkant- eller østkantfasade.
Autentisk uttrykk
Som følge av konfliktene og reisene som utspiller seg i filmen, beveger handlingen seg i større og større grad ut fra skoleomgivelsene med moderne dans og over i et røffere og på alle måter mer uformelt hiphop-miljø. Launing fremhever samarbeidet med både koreograf, fotograf og produksjonsdesigner som avgjørende for at dette skulle bli vellykket.
– Vi hadde en veldig helhetlig tilnærming, vi hadde lyst til å lage noe som føles autentisk. Locations ble veldig viktig, og ikke minst alt som har å gjøre med dansekulturen, både moderne dans og hiphop og miljøet rundt. Vi måtte høre på danserne som er castet; folk som er fantastiske moderne dansere og streetdancere, og på Camilla Tellefsen, den utrolig flinke koreografen vår. Vi fikk lov til å komme inn i det miljøet, og da ble det veldig viktig for meg hele tiden å sjekke med dem. Disse kostymene, denne location, er det plausibelt? Jeg ville ikke at det skulle bli en utenfra-tolkning fra noen som ikke har peiling. Akkurat det har preget hele arbeidet, også moderne dans-miljøet hvor Lise Tiller var koreograf og en stor ressurs.
Launing hadde sett seg ut to spesifikke filmer som inspirasjonskilder, nemlig Blå er den varmeste fargen (2013) og American Honey(2016).
– Begge disse handler om jenter som ikke er udelt sympatiske karakterer, og begge filmene er vanvittig subjektivt fortalt. Jeg syntes det var kjempespennende, og elsker de to filmene. Jeg elsket at jeg her fikk sjansen å fremstille en slik kvinnelig karakter og gi henne det handlingsrommet, friheten og diversiteten som et menneske. Det var viktig for meg at selv om hovedpersonen kan gjøre valg som man kanskje ikke er like enig i hele tiden, så kan man like henne. Det klarte Lisa å gi til denne karakteren på en måte som ingen av hennes konkurrenter klarte.
– Da bestemte jeg meg for at vi også skulle bygge karakteren Amalie ut fra Lisas erfaringer som danser, for det er faktisk danser hun primært er! Hun går nå på KHiO, på moderne dans – den samme retningen som Amalie er innenfor i filmen. Det er dansen Lisa hele veien egentlig har vært opptatt av, og hun hadde dermed veldig mye å tilføre karakteren.
Mange produsenter
Battle har vært en omfattende co-produksjon, med hele fem produsenter bare i Norge. I tillegg har produsenter fra Nederland, Danmark og Sverige vært involverte. Launing legger ikke skjul på at med så mange kokker har man både fordeler og ulemper som regissør.
– Det har selvfølgelig sine utfordringer. Det blir fort veldig mange mennesker som skal mene mye, ut fra helt forskjellige ambisjoner og ønsker for filmen. Denne prosessen kunne bære preg av det til tider, og jeg fikk virkelig brynet meg på å holde på min egen visjon for filmen.
– Det fine med en sånn produksjonssituasjon er at man har flere mennesker som trekker sammen når det kommer til ting som finansiering og hvilke avtaler man kan få til, som kan trekke filmen oppover. Vi fikk blant annet til et fantastisk samarbeid med Warner Music, og dermed også noen av deres unge talenter og spesialskrevne låter for filmen med Skaar, og Yomi som også selv er fra Groruddalen. Slike samarbeid hadde vi ikke fått til uten å ha så mange personer involvert.
Battle har kinopremiere 28. september, og blir samme uke vist på Bergen internasjonale filmfestival.