Hva var den største utfordringen?

Hva var den største utfordringen?

Vi har møtt en rekke filmregissører som deltar på Kortfilmfestivalen med nye filmer: Thea Hvistendahl, Bobbie Peers, Rebecca Figenschau, Aasne Vaa Greibrokk, Simon Tillaas, Kaveh Tehrani, Even Hafnor og Lisa Brooke Hansen. Hva har vært den største utfordringen med å lage akkurat de filmene de har i programmet i år?

I går ettermiddag åpnet dørene til Grimstad Kulturhus for den 42. utgaven av Den norske kortfilmfestivalen. En knapp uke i året er sørlandsskjærgården et av de viktigste treffpunktene for norsk filmbransje, der det kryr av unge lovende filmskapere og andre filmfolk.

Vi har grepet tak i et utvalg av regissørene som har kortfilmer på årets program, og stilt dem følgende spørsmål:

  1. Hva har vært den største utfordringen med å lage akkurat den filmen du har på programmet i år?
  2. Hva er din favorittscene eller -del av filmen din?
  3. Utenom din egen film, hva ser du mest fram til på festivalprogrammet i år?

 

BOBBIE PEERS – TO PLANT A FLAG 

Kort om filmen: Som forberedelser til månelandingen i 1969 sendte NASA et team med astronauter og forskere til månelandskapet på Island. På dette høyteknologiske treningsoppdraget oppdager de raskt hvilke særegne og uforutsette problemer Island har å by på.

 

– Siden dette handler om amerikanske astronauter ble det en del jobbing med å finne flinke amerikanske skuespillere. Det mener jeg at vi klarte. Kjemien mellom Jason Schwartzman og Jake Johnson er upåklagelig. Månebilen var også en stor utfordring. Vi endte opp med å få den bygget fra scratch i Sverige og så frakte den til Island.

– Når Månebilen med de to astronautene parkerer utenfor huset til den islandske sauebonden. Dette bildet oppsummerer hele filmen egentlig. To vidt forskjellige verdener som krasjer. Og mye deilig konflikt følger.

– Vil ikke trekke frem noen spesiell film. Men peke på at nivået på norsk kortfilm bare øker. Det er så utrolig mange flinke og unge filmskapere der ute. Setter spesielt pris på å se filmer som er satt sammen ute i «periferien». Viljen til å lage god film er stor der ute.


THEA HVISTENDAHL – SATANS BARN

To 11 år gamle jenter møtes på sommerleir og utvikler et nært og intenst vennskap, basert på en felles frykt for at en av de andre jentene er besatt av Satan. Men når frykten vokser sterkere i dem, utvikler fantasi og lek seg til noe langt farligere.

 

– Det mest utfordrende var nok produksjonsmessig å gjøre en såpass krevende film med fire barn i hovedrollen. Men det var også veldig lærerikt. Jeg opplevde at å jobbe med barn tar veldig lang tid, men også hvor mye gøy man kan få til – og hvor flinke de var til å jobbe under press.

– Min personlige favoritt er siste del av filmen. Uten å avsløre noe så er det nok fordi det blir så mørkt og deilig.

– Jeg ser frem til Get Out som utekino og å se masse andre kortfilmer.


SIMON TILLAAS – SANGFUGL

 

Teatralske- og filmatiske virkemidler møtes i denne monologen hvor en kvinne reflekterer over hvordan musikken er hennes redning.

 

– Vel, om du spør meg er det en ganske usexy idé å lage film basert på en monolog. Den største utfordringen har vel vært å akseptere at det var nettopp en monolog, og å utnytte de styrkene som fantes i materialet.

– Jeg liker når filmen utvikler seg til å bli mer musikalsk, og mer musikkvideoinspirert. Det føles rimelig at en framført monolog, hvilket i utgangspunktet er en teatral idé som skal pares med filmmediet og dessuten handler om musikkens rolle i et menneskes liv, har en viss rytme og musikalitet over seg.

– Jeg gleder meg til å se filmen til Even Hafnor og Lisa Brooke Hansen. De har tidligere laget klarsynte og underholdende arbeider om en dysfunksjonell familie.


EVEN HAFNOR OG LISA BROOKE HANSEN – FUN FACTORY

På en lørdag i et norsk lekeland blir et par vitne til en krangel mellom to mødre og stedets daglige leder. Paret spør seg om de burde gå imellom, men situasjonen bringer deres egne uforløste saker til overflaten.

 

– Det var utfordrende for oss å lage en film på så kort tid med et svært begrenset budsjett. Det gikk omtrent en måned fra filmen fikk grønt lys til klippen var låst, så det var liten tid til forarbeid og alt gikk veldig fort. Casten var for eksempel ikke på plass før et par dager før innspilling. En annen utfordring var at innspillingen fant sted på et lekeland midt i åpningstiden…

– Vi er veldig glad i midtdelen av filmen hvor paret i filmen går fra å være observatører til å bli en del av situasjonen de observerte. Vi er kanskje spesielt glad i når mannen i paret blir mer eller mindre presset inn i situasjonen og ikke kommer seg ut.

– Mange av filmene i programmet er helt ukjente for oss, men det er veldig kult å se filmer hvor vi ikke har noen forestillinger eller forventninger i forkant av visningen. Konkrete filmer vi gleder oss til er Kaveh Tehranis The Manchador,  som virker som en leken og god satire. Det blir også veldig spennende å se André Chocron sin film som, hvis vi har forstått det riktig, er en mer narrativt drevet film enn det han har gjort før. Til slutt syns vi alltid filmene fra Det sporadiske filmkollektivet er et morsomt bidrag til programmet.


 REBECCA FIGENSCHAU – DINE FØTTER PÅ MINE ØYNE

Akkurat som det kunstneriske prosjektet i sin helhet handler om tolkning og møtepunkter mellom ulike formspråk, er språk også temaet for denne personlige monologen, som handler om opplevelsen av å jobbe med språklig formidlingskunst når man ikke kan bruke sitt eget morsmål.

 

– Dette har vært et lite hybrid-eksperiment i regi av Det Norske Teatret, Oslo16 og Viken Filmsenter, så vi hadde lite penger og tid, og derfor litt følelsen av å skyte fra hofta – men det var også det morsomste med prosjektet! Det kan oppstå en spennende og veldig levende energi når man jobber med mange begrensninger. Også synes jeg det var en veldig kul utfordring å filmatisere en teatermonolog. Det at den handlet om noe så abstrakt som språk og identitet åpnet for et mer absurd filmspråk, som det var veldig gøy å leke med!

– Jeg liker de absurde og kontrastfylte tablåene, og elsker når skuespiller Peyman bryter sammen i latter når han skal ramse opp norske uttrykk som egentlig er ganske merkelige. Huttiheita og guri malla, det er jo kjemperare ord.

– Jeg gleder meg til å se alle filmene i Norsk Kort-programmet, det er alltid gøy. Det ser ut til å være et ganske variert utvalg i år også, så jeg håper på å bli inspirert! Og kanskje oppdage interessante folk innenfor ulike fagfunksjoner. Og så ser jeg frem til samtalen mellom de spennende filmskaperne Ellen Ugelstad og Lene Berg, og Film og Psykoanalyse med Kenneth Karlstad og hans film Gutten er sulten.


AASNE VAA GREIBROKK – HÆSTKUK

 Dagne (13) opplever mestring og selvstendighet i stallen. Hun og de andre hestejentene måler styrke ved å tøyle de sterke hestene. Innad i gjengen ligger en forventning om hva som venter dem i voksenlivet. Når den 34 år gamle hovslageren kommer til stallen blir uklare forestillinger fort til en brutal virkelighet.

 

– En skulle tro jeg ville svart barn og dyr, men det var ikke den største utfordringen. Selv om det å jobbe med hest gjorde opptakene mer omstendelige og tidkrevende, var det mer glede enn frustrasjon knyttet til å ha hest på sett. Med dette prosjektet, som alle andre filmer jeg har gjort, så er klippen det mest utfordrende. I denne viktige delen av prosessen arbeider jeg langsomt og med tid som en ressurs for å forstå hva alle valg innebærer, og hvordan fortellingen skal vektes. Klippen av Hæstkuk var utfordrende fordi filmen lener seg på en så stille narrativ.

– Jeg har en spesiell kjærlighet for et bilde som kanskje vil gå de fleste hus forbi. Alle som har vokst opp som hestejente har måttet lære seg å koste gulv. Det er en del av det å drive med hest. Bildet av hovedkarakteren som koster transporterer meg alltid rett tilbake til barndom og livet i stallen.

– Det jeg gleder meg til er å se masse film. Kortfilm og dokumentar. Da koser jeg meg.


KAVEH TEHRANI – THE MANCHADOR

Mina og Saeed lever et hektisk liv i den iranske hovedstaden Teheran. Men å være kvinne i Iran er ikke bare enkelt og Mina ser for seg en fremtid for familien utenlands. Hun har lyst til å flytte, men en dag finner Saeed opp et plagg som plasserer byrden for hijab der den hører hjemme – hos mennene hvis blikk kvinner må beskyttes fra.

 – Finne tonen i filmen. Vekte det personlige og det politiske. Å manøvrere i et betent landskap.

– Alle scenene som er i svart. De poetiske mulighetene som ligger i det. Det har jeg lyst til å se nærmere på i fortsettelsen.

– Gleder meg til å se Lene Bergs nye film False Belief. Og til å ta årets første bad.

 

Hva var den største utfordringen?

Hva var den største utfordringen?

Vi har møtt en rekke filmregissører som deltar på Kortfilmfestivalen med nye filmer: Thea Hvistendahl, Bobbie Peers, Rebecca Figenschau, Aasne Vaa Greibrokk, Simon Tillaas, Kaveh Tehrani, Even Hafnor og Lisa Brooke Hansen. Hva har vært den største utfordringen med å lage akkurat de filmene de har i programmet i år?

I går ettermiddag åpnet dørene til Grimstad Kulturhus for den 42. utgaven av Den norske kortfilmfestivalen. En knapp uke i året er sørlandsskjærgården et av de viktigste treffpunktene for norsk filmbransje, der det kryr av unge lovende filmskapere og andre filmfolk.

Vi har grepet tak i et utvalg av regissørene som har kortfilmer på årets program, og stilt dem følgende spørsmål:

  1. Hva har vært den største utfordringen med å lage akkurat den filmen du har på programmet i år?
  2. Hva er din favorittscene eller -del av filmen din?
  3. Utenom din egen film, hva ser du mest fram til på festivalprogrammet i år?

 

BOBBIE PEERS – TO PLANT A FLAG 

Kort om filmen: Som forberedelser til månelandingen i 1969 sendte NASA et team med astronauter og forskere til månelandskapet på Island. På dette høyteknologiske treningsoppdraget oppdager de raskt hvilke særegne og uforutsette problemer Island har å by på.

 

– Siden dette handler om amerikanske astronauter ble det en del jobbing med å finne flinke amerikanske skuespillere. Det mener jeg at vi klarte. Kjemien mellom Jason Schwartzman og Jake Johnson er upåklagelig. Månebilen var også en stor utfordring. Vi endte opp med å få den bygget fra scratch i Sverige og så frakte den til Island.

– Når Månebilen med de to astronautene parkerer utenfor huset til den islandske sauebonden. Dette bildet oppsummerer hele filmen egentlig. To vidt forskjellige verdener som krasjer. Og mye deilig konflikt følger.

– Vil ikke trekke frem noen spesiell film. Men peke på at nivået på norsk kortfilm bare øker. Det er så utrolig mange flinke og unge filmskapere der ute. Setter spesielt pris på å se filmer som er satt sammen ute i «periferien». Viljen til å lage god film er stor der ute.


THEA HVISTENDAHL – SATANS BARN

To 11 år gamle jenter møtes på sommerleir og utvikler et nært og intenst vennskap, basert på en felles frykt for at en av de andre jentene er besatt av Satan. Men når frykten vokser sterkere i dem, utvikler fantasi og lek seg til noe langt farligere.

 

– Det mest utfordrende var nok produksjonsmessig å gjøre en såpass krevende film med fire barn i hovedrollen. Men det var også veldig lærerikt. Jeg opplevde at å jobbe med barn tar veldig lang tid, men også hvor mye gøy man kan få til – og hvor flinke de var til å jobbe under press.

– Min personlige favoritt er siste del av filmen. Uten å avsløre noe så er det nok fordi det blir så mørkt og deilig.

– Jeg ser frem til Get Out som utekino og å se masse andre kortfilmer.


SIMON TILLAAS – SANGFUGL

 

Teatralske- og filmatiske virkemidler møtes i denne monologen hvor en kvinne reflekterer over hvordan musikken er hennes redning.

 

– Vel, om du spør meg er det en ganske usexy idé å lage film basert på en monolog. Den største utfordringen har vel vært å akseptere at det var nettopp en monolog, og å utnytte de styrkene som fantes i materialet.

– Jeg liker når filmen utvikler seg til å bli mer musikalsk, og mer musikkvideoinspirert. Det føles rimelig at en framført monolog, hvilket i utgangspunktet er en teatral idé som skal pares med filmmediet og dessuten handler om musikkens rolle i et menneskes liv, har en viss rytme og musikalitet over seg.

– Jeg gleder meg til å se filmen til Even Hafnor og Lisa Brooke Hansen. De har tidligere laget klarsynte og underholdende arbeider om en dysfunksjonell familie.


EVEN HAFNOR OG LISA BROOKE HANSEN – FUN FACTORY

På en lørdag i et norsk lekeland blir et par vitne til en krangel mellom to mødre og stedets daglige leder. Paret spør seg om de burde gå imellom, men situasjonen bringer deres egne uforløste saker til overflaten.

 

– Det var utfordrende for oss å lage en film på så kort tid med et svært begrenset budsjett. Det gikk omtrent en måned fra filmen fikk grønt lys til klippen var låst, så det var liten tid til forarbeid og alt gikk veldig fort. Casten var for eksempel ikke på plass før et par dager før innspilling. En annen utfordring var at innspillingen fant sted på et lekeland midt i åpningstiden…

– Vi er veldig glad i midtdelen av filmen hvor paret i filmen går fra å være observatører til å bli en del av situasjonen de observerte. Vi er kanskje spesielt glad i når mannen i paret blir mer eller mindre presset inn i situasjonen og ikke kommer seg ut.

– Mange av filmene i programmet er helt ukjente for oss, men det er veldig kult å se filmer hvor vi ikke har noen forestillinger eller forventninger i forkant av visningen. Konkrete filmer vi gleder oss til er Kaveh Tehranis The Manchador,  som virker som en leken og god satire. Det blir også veldig spennende å se André Chocron sin film som, hvis vi har forstått det riktig, er en mer narrativt drevet film enn det han har gjort før. Til slutt syns vi alltid filmene fra Det sporadiske filmkollektivet er et morsomt bidrag til programmet.


 REBECCA FIGENSCHAU – DINE FØTTER PÅ MINE ØYNE

Akkurat som det kunstneriske prosjektet i sin helhet handler om tolkning og møtepunkter mellom ulike formspråk, er språk også temaet for denne personlige monologen, som handler om opplevelsen av å jobbe med språklig formidlingskunst når man ikke kan bruke sitt eget morsmål.

 

– Dette har vært et lite hybrid-eksperiment i regi av Det Norske Teatret, Oslo16 og Viken Filmsenter, så vi hadde lite penger og tid, og derfor litt følelsen av å skyte fra hofta – men det var også det morsomste med prosjektet! Det kan oppstå en spennende og veldig levende energi når man jobber med mange begrensninger. Også synes jeg det var en veldig kul utfordring å filmatisere en teatermonolog. Det at den handlet om noe så abstrakt som språk og identitet åpnet for et mer absurd filmspråk, som det var veldig gøy å leke med!

– Jeg liker de absurde og kontrastfylte tablåene, og elsker når skuespiller Peyman bryter sammen i latter når han skal ramse opp norske uttrykk som egentlig er ganske merkelige. Huttiheita og guri malla, det er jo kjemperare ord.

– Jeg gleder meg til å se alle filmene i Norsk Kort-programmet, det er alltid gøy. Det ser ut til å være et ganske variert utvalg i år også, så jeg håper på å bli inspirert! Og kanskje oppdage interessante folk innenfor ulike fagfunksjoner. Og så ser jeg frem til samtalen mellom de spennende filmskaperne Ellen Ugelstad og Lene Berg, og Film og Psykoanalyse med Kenneth Karlstad og hans film Gutten er sulten.


AASNE VAA GREIBROKK – HÆSTKUK

 Dagne (13) opplever mestring og selvstendighet i stallen. Hun og de andre hestejentene måler styrke ved å tøyle de sterke hestene. Innad i gjengen ligger en forventning om hva som venter dem i voksenlivet. Når den 34 år gamle hovslageren kommer til stallen blir uklare forestillinger fort til en brutal virkelighet.

 

– En skulle tro jeg ville svart barn og dyr, men det var ikke den største utfordringen. Selv om det å jobbe med hest gjorde opptakene mer omstendelige og tidkrevende, var det mer glede enn frustrasjon knyttet til å ha hest på sett. Med dette prosjektet, som alle andre filmer jeg har gjort, så er klippen det mest utfordrende. I denne viktige delen av prosessen arbeider jeg langsomt og med tid som en ressurs for å forstå hva alle valg innebærer, og hvordan fortellingen skal vektes. Klippen av Hæstkuk var utfordrende fordi filmen lener seg på en så stille narrativ.

– Jeg har en spesiell kjærlighet for et bilde som kanskje vil gå de fleste hus forbi. Alle som har vokst opp som hestejente har måttet lære seg å koste gulv. Det er en del av det å drive med hest. Bildet av hovedkarakteren som koster transporterer meg alltid rett tilbake til barndom og livet i stallen.

– Det jeg gleder meg til er å se masse film. Kortfilm og dokumentar. Da koser jeg meg.


KAVEH TEHRANI – THE MANCHADOR

Mina og Saeed lever et hektisk liv i den iranske hovedstaden Teheran. Men å være kvinne i Iran er ikke bare enkelt og Mina ser for seg en fremtid for familien utenlands. Hun har lyst til å flytte, men en dag finner Saeed opp et plagg som plasserer byrden for hijab der den hører hjemme – hos mennene hvis blikk kvinner må beskyttes fra.

 – Finne tonen i filmen. Vekte det personlige og det politiske. Å manøvrere i et betent landskap.

– Alle scenene som er i svart. De poetiske mulighetene som ligger i det. Det har jeg lyst til å se nærmere på i fortsettelsen.

– Gleder meg til å se Lene Bergs nye film False Belief. Og til å ta årets første bad.

 

MENY