– Jill kan ikke innrømme for seg selv at hun faktisk også hater moren sin. Så da tar disse følelsene i stedet form av et sumpdyr som er mørkt og ekkelt, forteller Camilla Strøm Henriksen som i premiereklare ”Føniks” skildrer barnas frykt gjennom magisk realisme.
Etter en 12 års tilblivelsesprosess er Camilla Strøm Henriksens spillefilmdebut Føniks endelig klar for det store lerretet. Filmen forteller om unge Jill som svært tidlig må ta ansvar for både lillebroren Bo og deres uforutsigbare og alkoholiserte mor. Når Føniks slippes løs på norske kinoer denne uka, har den allerede hatt verdenspremiere på festivalen i Toronto, åpnet New Nordic Films i Haugesund i august samt blitt vist på BIFF og Reykjavik International film Festival. Gjennom det siste halvåret har den blitt vist for forskjellige grupperinger som jobber med tematikk relatert til filmen.
– Både jeg, produsent Gudny Hummelvoll og distributøren, Vibeke Skistad i Euforia Film, så det som veldig viktig at filmen skulle nå ut til slike grupper. Den kan nemlig være med å kaste lys på problematikken den tar opp, og på en litt annen måte en teoretiske fagartikler, rapporter og lignende. Fiksjon om viktige temaer kan gi en litt annen innsikt, som kan være både berikende og nyttig. Dessuten er det ingen hemmelighet at vi befinner oss i en tid hvor «små» filmer har en ganske hard kamp på kino, og da må man gjøre en del forhåndsarbeid for at ens egen film skal nå ut til dem man ønsker å nå.
– Maria Bonnevie har en så sammensatt utstråling, som er både litt skjør og en kraft som kan bli ganske farlig.
Når barna inntar foreldrerollen
Føniks skildrer dypt problematisk tematikk på en gjennomgående menneskelig måte. For eksempel føles det befriende at unge Jill, som i all hovedsak er akkurat så flink og ordentlig som situasjonen krever av henne, også får lov til å bli sint og irrasjonell. Slik blir hun et flerdimensjonalt menneske i stedet for et glansbilde på en flink overlever. Det er tydelig at man har brukt tid og krefter på å utvikle både karakteren Jill og hele hennes univers. Men hvorfor var det akkurat hennes historie regissør og manusforfatter Strøm Henriksen ville fortelle?
– Jeg er veldig interessert i den dynamikken som oppstår i en sånn familie, hvor barna må ta foreldrerollen tidlig fordi foreldrene selv ikke makter det. Det foregår en indre konflikt i de barna, mellom de behovene de har som barn og som de ikke får innfridd, og det tunge ansvaret det er å måtte gå inn og bli forelder for sine egne foreldre. Det er mye man kan studere der, og det får så store konsekvenser for hvordan livene til disse barna blir videre, for hvordan de formes som mennesker.
– Dette har jo bakgrunn i min egen historie, jeg har vokst opp under forhold som har visse fellestrekk med det man ser i Føniks. Derfor følte jeg at jeg hadde en innsikt, samtidig som jeg hadde lyst til å utforske det videre. Og det er så viktig når man jobber med et stykke fiksjon, at det er en idé eller et konsept man selv er nysgjerrig på å utforske. Det bør være et materiale som du ikke blir helt ferdig med. Jeg holdt på med denne filmen i mange år, og i løpet av den tiden har jeg naturlig nok forandret meg som person. Men denne filmen har uansett bare fortsatt å gi og gi.
– Da jeg først så Ylva og Casper, kjente jeg helt intuitivt at de var riktige. De er robuste barn, man kjenner at disse ungene kommer til å klare seg.
Samarbeid med David Yates
Det er hele 12 år siden Strøm Henriksen først begynte å skrive på manuset til filmen som til slutt ble hetende Føniks. Underveis har det vært forskjellige støtteordninger og utviklingsprosesser inne i bildet, og en rekke andre opp- og nedturer.
– Jeg fikk manusutviklingsstøtte relativt tidlig. Da skrev jeg en versjon av filmen som egentlig er ganske lik det vi endte opp med å skyte, også i struktur. Jeg gikk ganske mange runder med forskjellige produsenter som så kvaliteter ved manuset, men som nok syntes det var et vanskelig prosjekt å få på beina og å finansiere. Det var nok mange som heller ikke skjønte hvem filmen egentlig skulle være for, fordi den har barn i hovedrollene samtidig som den er veldig mørk og tar opp temaer som er siktet mer inn mot voksne. Blander sjangre, gjør den også. Dermed gjorde jeg noen forsøk på å skrive den om, for å prøve å rendyrke én sjanger eller én fortellerstil. Det ble ikke veldig vellykket. Så da fikk jeg prøvd meg litt i de berømmelige utviklingsrundene, som er en interessant øvelse.
– Så hadde det seg sånn at jeg kontaktet David Yates, som jeg kjente fra før. Han regisserte flere av Harry Potter-filmene, og Fabeldyr og hvor de er å finne, blant annet, og jeg spurte ham om han kunne være min mentor. Det ville han. Jeg forklarte at jeg hadde problemer med å få interesse fra produsenter i Norge, og det skjønte han ikke helt. Han bestemte seg for at han ville hjelpe meg å få dette opp og gå, og det har han virkelig stått ved. Han har vært både mentor for meg og eksekutiv produsent for filmen. Sammen holdt vi på med dette manuset i to–tre år, og fikk det egentlig mer tilbake til originalversjonen igjen – med en sterkere og tydeligere stemme. Så fikk vi med Gudny Hummelvoll som produsent, og derfra ballet det på seg. Jeg må også få trekke fram samarbeidet med både produksjonsdesigner Eva Norén (La den rette komme inn) og fotograf Ragna Jorming (Gjenforeningen). Takket være dem klarte vi å lage noe vakkert som allikevel er sant.
Både skjør og farlig
Gitt den dystre tematikken i Føniks, er filmen prisgitt sine tre–fire hovedrolleinnehavere for å få publikum til å henge med på lasset. Ylva Bjørkaas Thedin (Jill) og Casper Falck-Løvås (Bo) er nye ansikter på kinolerretet – ikke overraskende, gitt deres unge alder. Både foreldrene og enkelte birolles gestaltes derimot av langt mer kjente skuespillere.
– Jeg så veldig tidlig for meg Maria Bonnevie som Astrid, moren til Jill. Jeg klarte ikke se for meg noen andre som kunne gjøre den rollen like bra som henne. Det handler om hennes veldige register som skuespiller, og at hun har en så sammensatt utstråling, som er både litt skjør og en kraft som kan bli ganske farlig. Det syns jeg er veldig interessant med henne. Heldigvis likte hun manuset da hun fikk lese det, og ble med videre.
– Når det gjelder faren så hadde jeg sett på flere danske og svenske skuespillere til den rollen. Jeg hadde hele tiden tenkt at han skulle være svensk eller dansk, for at han skulle være en litt fremmed fugl på et vis, og at han har en slags legitim grunn til å ikke være tilstede. Da er det også lettere for barna å unnskylde ham.
Han blir jo den store helten som kommer feiende inn fra langt unna.
– Ja, han blir det. Jeg opplever at filmen ser på ham med litt mildere øyne enn hva man gjør med mora. Han har en unnskyldning.
– Så jeg hadde sett på mange skuespillere, men syntes ikke at jeg hadde funnet den riktige. Men så fikk jeg sett Pernilla Augusts Den allvarsamme leken (2016), og etter aller første bildet Sverrir Gudnason dukket opp i, tenkte jeg at «okay, der er pappaen». Vi sendte manuset til Sverrir (Gudnason, journ.anm.), og han likte det umiddelbart. Barna fant vi ganske seint, typisk nok. Jeg tror nok at jeg egentlig lette etter barn som var litt mer skadet. Men da jeg først så Ylva og Casper, kjente jeg helt intuitivt at de var riktige. De er robuste barn, man kjenner at disse ungene kommer til å klare seg. Filmen handler jo om barn som overlever, det er derfor den heter Føniks. Det handler ikke om ofre som forgår på grunn av at foreldrene svikter.
– Jeg tror det ligger en mulighet i enhver historie. Alles historier har noen ressurser i seg. Det er ikke alle gitt å finne den ressursen, men den fins der. Selv om disse foreldrene svikter, så har de jo klart å gi ungene sine noe, det er noe der. Dét håper jeg at filmen kan klare å formidle, i alle fall indirekte.
– Når du både får lov å gi kjærlighet og ta imot kjærlighet fra en annen, så kan du få tillit til verden.
Frykt i form av et sumpdyr
En tidligere arbeidstittel på filmen var Sump, og selv dette navneskiftet symboliserer dermed noe av filmens hovedbudskap. Selv om tittelen har blitt mindre dyster, er det visse mørke etterlatenskaper igjen i den endelige versjonen. I innslag av en slags magisk realisme ser nemlig Jill til stadighet noen mørke, skremmende små skapninger som kryper rundt i leiligheten. Strøm Henriksen kaller det for sumpdyret.
– Sumpdyret er en eksternalisering av Jills frykt og avsky for mora, som hun ikke tør å ta helt innover seg. Dette var et grep som jeg veldig tidlig var bevisst på at jeg ville ha med i denne historien. Historien fortelles fra Jills perspektiv, og hun kan ikke innrømme for seg selv at hun faktisk også hater mora si. På et eller annet plan ønsker hun at mora skal dø. Men det ligger så dypt, og hun vil jo ikke egentlig det. Bare en liten, ubevisst del av henne vil det, for mora ødelegger jo livet hennes. Det blir for hardt for Jill som barn å innrømme, så da tar disse følelsene i stedet form av en sumpdyr som er mørkt og jævlig og ekkelt.
I to nevneverdige biroller finner vi Nils Vogt som den godmodige naboen, og Kjersti Sandal (kjent fra NRK-serien Kampen om tilværelsen) som Ellen, moras velmenende venninne.
– Ellen er egentlig en ganske hjelpeløs kvinne. Hun mener vel, og har helt oppriktig gode intensjoner. Men hun tør ikke å konfrontere Astrid, fordi hun er litt redd for henne. På samme måten er hun også redd for Jill, fordi Jill er så innmari sterk, og møter henne med en avvisende voksenhet som gjør Ellen både redd og usikker. Skal Jill møtes som et barn eller som en voksen? Sånn tror jeg mange pårørende eller velmenende utenforstående har det. De blir usikre i møte med disse flinke barna som tilsynelatende mestrer alt mulig. Samtidig tror jeg at personer som Ellen er redde for å virkelig ta i det som skjer. For har man først gjort det, da må man inn og bli litt møkkete på hendene. Du kan ikke bare gå inn og se hva som skjer og så gå ut igjen, og da er det lettere å ikke helt forholde seg til det.
– Nils Vogt hadde jeg jobbet med tidligere på Hotel Cæsar. Denne naboen er en genuint fin fyr, som det jo finnes noen av – men har er ikke der for at han skal bli noen ny forelder for ungene. Det var viktig at filmen skulle vise at det fins noen bra folk. Han er én av dem, og Ellen er ikke helt borte hun heller. Hun er tross alt et menneske som jeg tror disse barna kommer til å ha kontakt med og kan ha glede av, men hun kommer ikke til å bli noen ny forelder for dem. Hvis du først mister foreldrene dine så er de borte. Det skal veldig godt gjøres å finne noen foreldresubstitutter, og det er ikke det denne filmen handler om.
I sentrum av filmen står på mange måter forholdet mellom Jill og Bo, som søsken i en svært vanskelig situasjon. Det er et godt skildret søskenforhold, hvor barna kan krangle og være sure på hverandre for så å sitte og male sammen like etterpå. Men mer enn de fleste søsken må Jill og Bo også ta vare på hverandre, når foreldrene svikter som omsorgspersoner.
– I begynnelsen av filmen er Jill veldig beskyttende og er opptatt av at lillebroren ikke skal få med seg noe av det som foregår. Men etter hvert blir de mer likestilte. Jill begynner å ta innover seg at lillebroren også ser ting, at han skjønner hva slags situasjon de to befinner seg i. At pappaen kanskje ikke er det store idolet de har fantasert om. Når dét skjer, at Jill aksepterer at lillebroren også forstår ting, kan hun også ta imot omsorg fra ham. Det er et viktig budskap: Det er mye man kan klare, men å være helt alene blir ofte vanskelig. Det å være to er noe helt annet, og gir deg et helt annet overlevelsespotensiale. Når du både får lov å gi kjærlighet og ta imot kjærlighet fra en annen, så kan du få tillit til verden.
– Jill kan ikke innrømme for seg selv at hun faktisk også hater moren sin. Så da tar disse følelsene i stedet form av et sumpdyr som er mørkt og ekkelt, forteller Camilla Strøm Henriksen som i premiereklare ”Føniks” skildrer barnas frykt gjennom magisk realisme.
Etter en 12 års tilblivelsesprosess er Camilla Strøm Henriksens spillefilmdebut Føniks endelig klar for det store lerretet. Filmen forteller om unge Jill som svært tidlig må ta ansvar for både lillebroren Bo og deres uforutsigbare og alkoholiserte mor. Når Føniks slippes løs på norske kinoer denne uka, har den allerede hatt verdenspremiere på festivalen i Toronto, åpnet New Nordic Films i Haugesund i august samt blitt vist på BIFF og Reykjavik International film Festival. Gjennom det siste halvåret har den blitt vist for forskjellige grupperinger som jobber med tematikk relatert til filmen.
– Både jeg, produsent Gudny Hummelvoll og distributøren, Vibeke Skistad i Euforia Film, så det som veldig viktig at filmen skulle nå ut til slike grupper. Den kan nemlig være med å kaste lys på problematikken den tar opp, og på en litt annen måte en teoretiske fagartikler, rapporter og lignende. Fiksjon om viktige temaer kan gi en litt annen innsikt, som kan være både berikende og nyttig. Dessuten er det ingen hemmelighet at vi befinner oss i en tid hvor «små» filmer har en ganske hard kamp på kino, og da må man gjøre en del forhåndsarbeid for at ens egen film skal nå ut til dem man ønsker å nå.
– Maria Bonnevie har en så sammensatt utstråling, som er både litt skjør og en kraft som kan bli ganske farlig.
Når barna inntar foreldrerollen
Føniks skildrer dypt problematisk tematikk på en gjennomgående menneskelig måte. For eksempel føles det befriende at unge Jill, som i all hovedsak er akkurat så flink og ordentlig som situasjonen krever av henne, også får lov til å bli sint og irrasjonell. Slik blir hun et flerdimensjonalt menneske i stedet for et glansbilde på en flink overlever. Det er tydelig at man har brukt tid og krefter på å utvikle både karakteren Jill og hele hennes univers. Men hvorfor var det akkurat hennes historie regissør og manusforfatter Strøm Henriksen ville fortelle?
– Jeg er veldig interessert i den dynamikken som oppstår i en sånn familie, hvor barna må ta foreldrerollen tidlig fordi foreldrene selv ikke makter det. Det foregår en indre konflikt i de barna, mellom de behovene de har som barn og som de ikke får innfridd, og det tunge ansvaret det er å måtte gå inn og bli forelder for sine egne foreldre. Det er mye man kan studere der, og det får så store konsekvenser for hvordan livene til disse barna blir videre, for hvordan de formes som mennesker.
– Dette har jo bakgrunn i min egen historie, jeg har vokst opp under forhold som har visse fellestrekk med det man ser i Føniks. Derfor følte jeg at jeg hadde en innsikt, samtidig som jeg hadde lyst til å utforske det videre. Og det er så viktig når man jobber med et stykke fiksjon, at det er en idé eller et konsept man selv er nysgjerrig på å utforske. Det bør være et materiale som du ikke blir helt ferdig med. Jeg holdt på med denne filmen i mange år, og i løpet av den tiden har jeg naturlig nok forandret meg som person. Men denne filmen har uansett bare fortsatt å gi og gi.
– Da jeg først så Ylva og Casper, kjente jeg helt intuitivt at de var riktige. De er robuste barn, man kjenner at disse ungene kommer til å klare seg.
Samarbeid med David Yates
Det er hele 12 år siden Strøm Henriksen først begynte å skrive på manuset til filmen som til slutt ble hetende Føniks. Underveis har det vært forskjellige støtteordninger og utviklingsprosesser inne i bildet, og en rekke andre opp- og nedturer.
– Jeg fikk manusutviklingsstøtte relativt tidlig. Da skrev jeg en versjon av filmen som egentlig er ganske lik det vi endte opp med å skyte, også i struktur. Jeg gikk ganske mange runder med forskjellige produsenter som så kvaliteter ved manuset, men som nok syntes det var et vanskelig prosjekt å få på beina og å finansiere. Det var nok mange som heller ikke skjønte hvem filmen egentlig skulle være for, fordi den har barn i hovedrollene samtidig som den er veldig mørk og tar opp temaer som er siktet mer inn mot voksne. Blander sjangre, gjør den også. Dermed gjorde jeg noen forsøk på å skrive den om, for å prøve å rendyrke én sjanger eller én fortellerstil. Det ble ikke veldig vellykket. Så da fikk jeg prøvd meg litt i de berømmelige utviklingsrundene, som er en interessant øvelse.
– Så hadde det seg sånn at jeg kontaktet David Yates, som jeg kjente fra før. Han regisserte flere av Harry Potter-filmene, og Fabeldyr og hvor de er å finne, blant annet, og jeg spurte ham om han kunne være min mentor. Det ville han. Jeg forklarte at jeg hadde problemer med å få interesse fra produsenter i Norge, og det skjønte han ikke helt. Han bestemte seg for at han ville hjelpe meg å få dette opp og gå, og det har han virkelig stått ved. Han har vært både mentor for meg og eksekutiv produsent for filmen. Sammen holdt vi på med dette manuset i to–tre år, og fikk det egentlig mer tilbake til originalversjonen igjen – med en sterkere og tydeligere stemme. Så fikk vi med Gudny Hummelvoll som produsent, og derfra ballet det på seg. Jeg må også få trekke fram samarbeidet med både produksjonsdesigner Eva Norén (La den rette komme inn) og fotograf Ragna Jorming (Gjenforeningen). Takket være dem klarte vi å lage noe vakkert som allikevel er sant.
Både skjør og farlig
Gitt den dystre tematikken i Føniks, er filmen prisgitt sine tre–fire hovedrolleinnehavere for å få publikum til å henge med på lasset. Ylva Bjørkaas Thedin (Jill) og Casper Falck-Løvås (Bo) er nye ansikter på kinolerretet – ikke overraskende, gitt deres unge alder. Både foreldrene og enkelte birolles gestaltes derimot av langt mer kjente skuespillere.
– Jeg så veldig tidlig for meg Maria Bonnevie som Astrid, moren til Jill. Jeg klarte ikke se for meg noen andre som kunne gjøre den rollen like bra som henne. Det handler om hennes veldige register som skuespiller, og at hun har en så sammensatt utstråling, som er både litt skjør og en kraft som kan bli ganske farlig. Det syns jeg er veldig interessant med henne. Heldigvis likte hun manuset da hun fikk lese det, og ble med videre.
– Når det gjelder faren så hadde jeg sett på flere danske og svenske skuespillere til den rollen. Jeg hadde hele tiden tenkt at han skulle være svensk eller dansk, for at han skulle være en litt fremmed fugl på et vis, og at han har en slags legitim grunn til å ikke være tilstede. Da er det også lettere for barna å unnskylde ham.
Han blir jo den store helten som kommer feiende inn fra langt unna.
– Ja, han blir det. Jeg opplever at filmen ser på ham med litt mildere øyne enn hva man gjør med mora. Han har en unnskyldning.
– Så jeg hadde sett på mange skuespillere, men syntes ikke at jeg hadde funnet den riktige. Men så fikk jeg sett Pernilla Augusts Den allvarsamme leken (2016), og etter aller første bildet Sverrir Gudnason dukket opp i, tenkte jeg at «okay, der er pappaen». Vi sendte manuset til Sverrir (Gudnason, journ.anm.), og han likte det umiddelbart. Barna fant vi ganske seint, typisk nok. Jeg tror nok at jeg egentlig lette etter barn som var litt mer skadet. Men da jeg først så Ylva og Casper, kjente jeg helt intuitivt at de var riktige. De er robuste barn, man kjenner at disse ungene kommer til å klare seg. Filmen handler jo om barn som overlever, det er derfor den heter Føniks. Det handler ikke om ofre som forgår på grunn av at foreldrene svikter.
– Jeg tror det ligger en mulighet i enhver historie. Alles historier har noen ressurser i seg. Det er ikke alle gitt å finne den ressursen, men den fins der. Selv om disse foreldrene svikter, så har de jo klart å gi ungene sine noe, det er noe der. Dét håper jeg at filmen kan klare å formidle, i alle fall indirekte.
– Når du både får lov å gi kjærlighet og ta imot kjærlighet fra en annen, så kan du få tillit til verden.
Frykt i form av et sumpdyr
En tidligere arbeidstittel på filmen var Sump, og selv dette navneskiftet symboliserer dermed noe av filmens hovedbudskap. Selv om tittelen har blitt mindre dyster, er det visse mørke etterlatenskaper igjen i den endelige versjonen. I innslag av en slags magisk realisme ser nemlig Jill til stadighet noen mørke, skremmende små skapninger som kryper rundt i leiligheten. Strøm Henriksen kaller det for sumpdyret.
– Sumpdyret er en eksternalisering av Jills frykt og avsky for mora, som hun ikke tør å ta helt innover seg. Dette var et grep som jeg veldig tidlig var bevisst på at jeg ville ha med i denne historien. Historien fortelles fra Jills perspektiv, og hun kan ikke innrømme for seg selv at hun faktisk også hater mora si. På et eller annet plan ønsker hun at mora skal dø. Men det ligger så dypt, og hun vil jo ikke egentlig det. Bare en liten, ubevisst del av henne vil det, for mora ødelegger jo livet hennes. Det blir for hardt for Jill som barn å innrømme, så da tar disse følelsene i stedet form av en sumpdyr som er mørkt og jævlig og ekkelt.
I to nevneverdige biroller finner vi Nils Vogt som den godmodige naboen, og Kjersti Sandal (kjent fra NRK-serien Kampen om tilværelsen) som Ellen, moras velmenende venninne.
– Ellen er egentlig en ganske hjelpeløs kvinne. Hun mener vel, og har helt oppriktig gode intensjoner. Men hun tør ikke å konfrontere Astrid, fordi hun er litt redd for henne. På samme måten er hun også redd for Jill, fordi Jill er så innmari sterk, og møter henne med en avvisende voksenhet som gjør Ellen både redd og usikker. Skal Jill møtes som et barn eller som en voksen? Sånn tror jeg mange pårørende eller velmenende utenforstående har det. De blir usikre i møte med disse flinke barna som tilsynelatende mestrer alt mulig. Samtidig tror jeg at personer som Ellen er redde for å virkelig ta i det som skjer. For har man først gjort det, da må man inn og bli litt møkkete på hendene. Du kan ikke bare gå inn og se hva som skjer og så gå ut igjen, og da er det lettere å ikke helt forholde seg til det.
– Nils Vogt hadde jeg jobbet med tidligere på Hotel Cæsar. Denne naboen er en genuint fin fyr, som det jo finnes noen av – men har er ikke der for at han skal bli noen ny forelder for ungene. Det var viktig at filmen skulle vise at det fins noen bra folk. Han er én av dem, og Ellen er ikke helt borte hun heller. Hun er tross alt et menneske som jeg tror disse barna kommer til å ha kontakt med og kan ha glede av, men hun kommer ikke til å bli noen ny forelder for dem. Hvis du først mister foreldrene dine så er de borte. Det skal veldig godt gjøres å finne noen foreldresubstitutter, og det er ikke det denne filmen handler om.
I sentrum av filmen står på mange måter forholdet mellom Jill og Bo, som søsken i en svært vanskelig situasjon. Det er et godt skildret søskenforhold, hvor barna kan krangle og være sure på hverandre for så å sitte og male sammen like etterpå. Men mer enn de fleste søsken må Jill og Bo også ta vare på hverandre, når foreldrene svikter som omsorgspersoner.
– I begynnelsen av filmen er Jill veldig beskyttende og er opptatt av at lillebroren ikke skal få med seg noe av det som foregår. Men etter hvert blir de mer likestilte. Jill begynner å ta innover seg at lillebroren også ser ting, at han skjønner hva slags situasjon de to befinner seg i. At pappaen kanskje ikke er det store idolet de har fantasert om. Når dét skjer, at Jill aksepterer at lillebroren også forstår ting, kan hun også ta imot omsorg fra ham. Det er et viktig budskap: Det er mye man kan klare, men å være helt alene blir ofte vanskelig. Det å være to er noe helt annet, og gir deg et helt annet overlevelsespotensiale. Når du både får lov å gi kjærlighet og ta imot kjærlighet fra en annen, så kan du få tillit til verden.