Seks år etter debuten Spise sove dø (2012) er svenske Gabriela Pichler tilbake med en ny film om arbeiderklassen på den svenske bygda; Amatører. Åstedet denne gang er et fiktivt småsted ved navn Lafors, som sliter med å finne sin plass i det nye millenniet etter nedleggelse av en tidligere levende tekstilindustri. Da den tyske lavprisgiganten Superbilly melder sin interesse for å etablere et enormt supermarked i byen, med alt det vil medføre av både medieoppslag og nye arbeidsplasser, blir de kommuneansatte riktig så ivrige. Dette blir starten på jakten etter den perfekte kommunefilmen. Blant de håpefulle er tenåringsjentene Aida og Dana, som filmer lokalbefolkningens hverdagsliv gjennom mobilkameraet sitt. Uten å røpe for mye kan vi trygt si at forviklinger oppstår.

Regissør Pichler har vært opptatt av at Lafors og dets innbyggere skal være gjenkjennelig for mange svensker og skandinaver, selv om det ikke er et virkelig sted.

– Jeg og flere andre i teamet mitt dro ut på leting etter et egnet sted for å spille inn filmen. Ett av stedene vi dro til var lille Svenljunga i Västra Götaland. Det minte mye om vårt Lafors, de hadde blant annet også hatt en skinnindustri som nå er veldig mye mindre, og i all hovedsak er produksjonen forflyttet til billigere land.

– Den som tilfeldigvis tok imot oss i Svenljunga var kommunearbeideren Fredrik Dahl, som spiller Musse i filmen. Han hadde fått i oppgave å vise oss rundt. Da jeg kom hjem den dagen tenkte jeg bare at han hadde vært en perfekt Musse. Dette var såpass tidlig i prosessen at jeg kunne skrive inn Fredrik i rollen, og han kunne være med på å påvirke karakteren Musse underveis. Filmens Lafors har absolutt lånt mye fra Svenljunga, men det er jo samtidig et veldig klassisk svensk småsamfunn også. De nye tidene gjør at industrien søker seg annensteds. Før kom industrien fra storbyene og ut på bygda, nå flytter den fra bygda og til helt andre deler av verden. Dette er en veldig typisk situasjon for mange svenske småsamfunn, og Lafors har nok blitt en slags kombinasjon av mange forskjellige steder. Mange kan kjenne seg igjen der.

Amatører er ellers befolket av et rikholdig rollegalleri, hvorav ingen egentlig er kjente for filmpublikum fra før. Hvordan foregikk det øvrige castingarbeidet?

Amatørskuespillere

– Da jeg vokste opp var det veldig vanskelig for meg å identifisere meg med det jeg så av filmer og tv-serier om livet i Sverige. Jeg kom fra arbeiderklassen og bodde på bygda med utenlandske foreldre. Folk på film og tv pratet ikke og så ikke ut som de menneskene jeg hadde rundt meg. Da jeg begynte å jobbe med film så jeg fort at sånn kunne det også være med mange av kunstfagskolene og lignende, som for eksempel en skuespillerskole. Jeg kunne liksom ikke finne disse menneskene der, og derfor har vi castet helt vanlige mennesker.

– Med hvert av mine filmprosjekter har jeg jobbet lenge og grundig med å finne mennesker som jeg syns er interessante, og at flere typer kropper, dialekter og hudfarger skal få plass i filmen. Da er de riktige folkene ofte ikke skuespillere i det hele tatt, men har helt vanlige jobber og har kanskje litt dårligere selvtillit når det gjelder å stå foran et kamera. Det kan være litt sånn «å nei, jeg er for stygg, ta noen andre, jeg kommer aldri til å klare dette»! Og da er det min oppgave å si at jo, du er fantastisk, vi kan ikke ha noen andre enn deg! Det er en stor del av jobben min, og det foregår hele tiden mens manuset blir til. Når jeg treffer noen jeg har lyst til å bruke har de ofte et fint familiemedlem eller en kompis som jeg også får lyst å ha med, så da må jeg overtale dem også.

Tverrfaglige samarbeid

På manus-siden har Pichler samarbeidet med Jonas Hassen Khemiri for første gang. Et annet samarbeid, med fotograf Johan Lundborg, er videreført fra 2012-debuten. Det visuelle uttrykket er ofte preget av en bevisst tvetydighet rundt hvem som egentlig er avsenderen av de bildene vi ser; er det jentene som filmer med mobilkamera, eller er det selve filmen? Dette kan særlig bli tydelig når jentene kjører på mopeden sin, eller man ser folk snakke sammen inne i biler.

– Johan og jeg har også klippet filmen sammen, så han har i høyeste grad satt sitt preg på filmen. Vi ville at Amatører skulle føles ganske lett og enkel i språket sitt. Samtidig ble det ganske komplisert å lage, nettopp på grunn av alle de forskjellige kameraene og perspektivene vi skulle bruke. Vi har perspektivet til Aida og Dana, også har vi filmingen til Roland – den «profesjonelle» filmskaperen som kommunen hyrer inn – og dessuten den mer objektive, utenfra-perspektivet til vårt kamera.

– Når det gjelder manussamarbeidet med Jonas så kjente ikke vi hverandre fra før. Han er romanforfatter og dramatiker, og hadde ikke jobbet med film før. Vi fant hverandre i et ønske om å skildre dagens virkelige Sverige – og hvilke bilder man forbinder med Sverige. Særlig når man er utenlands er det interessant å tenke på hvilke bilder man ser for seg og hvilke man får presentert. Både Norge og Sverige profiterer jo på at de har et visst image utenlands – blonde mennesker, ren natur, «ordning och reda»…

Vi her i Norge har jo også vokst opp med Lindgren-bildet av Sverige.

 – Ja, presis, eksakt. Samtidig forandrer jo samfunnet seg, og plutselig er et land mye mer enn bare det statiske bildet. Så for oss var det spennende å tenke på om vi kunne finne et slags symbol på dette. Kunne vi destillere det hele ned til et mikrokosmos? Da var Lafors praktisk, for i et lite samfunn blir det også tydeligere hva det er man vil undersøke.

– Jeg vet ikke med Norge, men i Sverige er «kommunefilm» et helt eget begrep. Kommuner har sin egen lille reklamefilm som man legger ut på nettsidene sine og i sosiale medier. Disse filmene er nesten uten unntak helt identiske: Man har en golfspillende mann, for det er en hobby som impliserer status, og man vil gjerne tiltrekke seg folk med mye penger og høy status. Man har med mange blonde barn, Astrid Lindgren og Bakkebygrenda, og så videre. Jeg syns det er et velig interessant fenomen, ikke minst fordi alle disse filmene er så like hverandre. Det er som om man prøver å bygge opp og selge noe man i virkeligheten ikke er, i stedet for å vise fram hvordan man egentlig har det og hvem man er. Her er han som driver den lokale ICA-en, her er hun som selger frukt på torget – sånn kunne det også vært, men sånn er det ikke. Vi syntes det var interessant.

Pichler selv hadde aldri tatt i et filmkamera før hun var 23 år gammel, da hun fikk et videokamera i hendene. Hun forteller ivrig at Amatører også er historien om en blivende filmskaper.

– Jeg var veldig sjenert som ung, og det var gjennom kameraet jeg først turte å begynne å stille spørsmål om samfunnet. Jeg ble litt modigere når jeg kunne gjemme meg bak noe. Jeg kunne plutselig oppsøke folk og be dem om å fortelle meg ting, og sånt hadde jeg aldri turt før. Én av hovedpersonene i Amatører får en politisk oppvåkning ved hjelp av kameraet sitt. Hvis hun ikke hadde plukket opp kameraet hadde disse tingene aldri skjedd. Det skjer noe med deg når du kan gjemme deg bak et kamera, og det skjer noe med den som blir stilt opp foran et kamera også.

Vennskap på tvers av klasse

Det sterke vennskapet mellom filmens to hovedpersoner, Aida og Dana, er veldig nært skildret. De har mye felles som tenåringer med innvandrerforeldre, som også mange andre i Lafors har. Allikevel har også de to venninnene forskjellige perspektiver og forskjellige ting som definerer dem som mennesker. Dette kommer særlig tydelig fram i en scene hvor de to familiene treffes hjemme hos Dana til en felles middag. Danas mor er tidligere journalist som har flyktet fra Tyrkia, mens fosterfamilien til Aida lever av å vaske på rådhuset. Pichler forklarer at det var viktig for henne å få med disse motsetningene, ikke bare dem mellom hvite svensker og andre.

– I Sverige har man en tendens til å glemme bort klasseperspektivet, og ikke minst når det kommer til folk med utenlandsk opprinnelse. Gruppen «innvandrere» blir nesten omtalt som om det er en helt homogen gruppe. Disse to familiene kommer delvis fra samme region [Midtøsten, journ.anm.] og de har til og med samme matkultur, men det fins jo allikevel klasseforskjeller og ulikheter i hvilke muligheter de har fått til å utdanne seg. Sånt påvirker ens egen oppfatning av sine sjanser til å påvirke samfunnet rundt seg, og hva man tør å si imot. Jeg kjenner det veldig godt igjen fra min egen bakgrunn, med foreldre som aldri oppmuntret meg til sånt som disse jentene driver med – fordi man var redde for hva man kunne tape underveis. At det kanskje var bedre og tryggere å holde en lav profil og ikke gjøre så mye ut av seg.

Overlevelsesstrategier

I tillegg til de to jentene er Musse en veldig sentral karakter i filmen, som binder andre deler av historien sammen med jentenes historie. En særlig rørende scene får vi se når han besøker sin aldrende mor på gamlehjem, og de to ikke har noen måte å kommunisere på.

– Jeg leste en artikkel om hvordan et antall beboere på svenske gamlehjem glemmer svensken de har lært seg som voksne, fordi man på en måte «går i barndommen». Jeg ble veldig skremt av det selv, for jeg ble aldri oppfordret til å snakke min mors språk når jeg vokste opp. Jeg skammet meg over hennes språk. Og nå er det bare oss to igjen i Sverige – hva skjer den dagen hun blir og gammel og syk, og begynner å glemme? Tenk deg den isolasjonen!  Hva har man ofret da, eller hva har man ofret det for?

Musse er også annengenerasjons innvandrer, men han har en helt annen strategi enn jentene for å klare seg, forteller hun.

– Hans metode er å gli så sømløst som mulig inn i det svenske bygdesamfunnet, uten å stikke seg ut. Og stort sett lykkes han med det, men vi får også se at det ikke alltid fungerer. Noen ganger er det sånn at uansett hvor hardt du kjemper, så hjelper det ikke hvis du har feil hudfarge eller bakgrunn. Jentenes strategi derimot er å skape seg sin helt egen plass i det lille samfunnet. De tilpasser seg ikke uten videre til noe de mener er galt. Jeg tror det er vanligere i den yngre generasjonen, at de lærer seg tidligere å ta plass. De tør på en annen måte, og har andre midler.

– Sånn tenkte man jo ikke når jeg vokste opp. Man tenkte ikke at en person kunne være både svensk og sin andre nasjonalitet og snakke tre språk, at det ikke gjør noe. Med denne filmen var jeg interessert i å utforske disse karakterenes strategier for og tilnærminger til sin egen livssituasjon. Og hvordan man kan tilpasse seg uten å gi slipp på den man er som menneske.

Amatører hadde norske kinopremiere fredag, 7.09. Filmen distribueres av Arthaus.