– Det har vært viktig for oss å løfte tematikken

– Det har vært viktig for oss å løfte tematikken

– Denne bransjen består av dedikerte mennesker som virkelig brenner for det de gjør. Men man må våge å ta plass og kjempe for sine ideer – ellers har man ingenting her å gjøre, sier Mahmona Khan. Som skaper av NRK-serien «Skitten Snø» nyanserer hun vårt bilde av Norges mest utskjelte bydel.

Tidligere i høst kom serien Skitten snø på NRK. Den handler om tenåringsjenta Sumera (Kamalpreet Kaur) fra Haugenstua i Oslo, som får en god tone med en vekter på senteret hvor hun jobber ved siden av skolen. Imidlertid er ikke vekteren Nicolas, spilt av Tarjei Sandvik Moe, fullt så sjarmerende når man kommer tettere innpå ham. Plutselig befinner Sumera seg i et helvete fylt av maktmisbruk og skam, og må lene seg på venninnene sine for hjelp.

Serien er basert boka med samme navn, som kom ut på Aschehoug i 2011. Forfatter Mahmona Khan, tidligere kjent som journalist, fulgte raskt opp med Fra Oslo til Lahore (2013) og Når du minst venter det (2015). Nå har hun vært serieskaper på TV-versjonen av Skitten snø. Khan forteller om en bratt læringskurve for en som ikke hadde erfaring med audiovisuelle formater fra før, men også om stor interesse for prosjektet fra mer garvede bransjefolk.

– Det har vært en veldig lang prosess! Jeg tror det er mange forfattere som går rundt og ønsker seg at bøkene deres skal bli til film, teater eller TV. Man tenker at «noen» kommer til å se potensialet i det man har laget, og vil plukke opp ideen. Det gjorde jeg også, særlig da boka ble såpass populær – spesielt i Groruddalen. Det er en spennende historie med mye action, så jeg tenkte at det måtte være interessant for noen som driver med film og TV. Men så skjedde det ikke noe, for det gjør jo sjelden det om man ikke tar tak selv. Etter å ha gitt ut tre bøker i serien, bestemte jeg meg derfor for å se om jeg selv kunne gjøre noe med saken. Jeg fikk med meg en manusforfatter, for jeg hadde ingen erfaring med å skrive manus for film eller TV, og søkte støtte til manusutvikling fra NFI. Vi fikk utviklingsstøtte to ganger, og veldig fine tilbakemeldinger fra NFI som vi tok med oss til produsenten, Miso Film. Sånn startet det, i 2015.

– Dette skjedde tilfeldigvis mens NRK var på utkikk etter nye serier. Miso Film spilte inn denne ideen – mens vi satt og jobbet med filmmanus. NRK viste interesse for historien og visjonen bak, og slik begynte arbeidet på det som tilslutt ble en TV-serie. Det var i seg selv en lang prosess og vi gikk mange runder før vi kom i mål.

Om å holde på visjonen

I en adaptasjon er det mye som må forandres.

– Rammene er fortsatt der, og jeg føler absolutt at ”sjelen” fra boka er bevart. Men det er ting som har blitt både lagt til og fjernet for at selve kjernen i historien skulle stå bedre fram i dette formatet. Det har vært en utfordrende jobb for meg som overhodet ikke var vant til å jobbe på denne måten fra før, og har til tider vært krevende. Jeg har gått i skole, og lært masse nye ting ved å bare bli kastet ut i det. Det har vært veldig lærerikt og interessant.

Hva har blitt de største endringene i overgangen fra bok til TV?

 – Jeg syns egentlig det har vært veldig ålreit å kunne utvide og gå i dybden på enkelte ting. Hadde jeg skrevet Skitten snø på nytt i dag, ville jeg lagt til ting som har forandret seg, hos meg selv og ellers, som kunne ha forbedret og styrket fortellingen. Det er det jeg har hatt mulighet til å gjøre sammen med manusforfatter Thomas Moldestad og resten av teamet, regissørene, produsent og NRK.

– Som bestiller har jo NRK også hatt noen føringer på hva de vil ha. Min jobb har vært å holde visjonen på plass; at det som er budskapet eller kjernen i historien skal holdes intakt, at vi ikke sporer av fra det. Det har vært en utfordring, å klare å holde seg på samme spor når det er så mange spennende og gode ideer som kommer fram i løpet av et sånt samarbeid. «Killing your darlings» er tøft, men iblant helt nødvendig.

– Også har jeg lært at denne bransjen består av hardbarkede, dedikerte mennesker som virkelig brenner for det de gjør. Her er det verken mangel på skaperglede eller arbeidslyst, men man må våge å ta plass og kjempe for sine ideer – ellers har man ingenting her å gjøre.

De nye overgrepshistoriene

Når man først skal ta steget inn i TV-serienes verden, er ikke statskanalen et hvilket som helst sted å starte. Som en gigant i markedet har de et stort maskineri til disposisjon, og udiskutabel innflytelse både i bransjen og i de tusen hjem. Hvordan har det vært for en fersk serieskaper å jobbe med dem?

– Spennende og utfordrende. Vi har hatt et tett samarbeid i alle faser, helt fra manusutvikling til klippemøter og i det hele tatt gjennomføringen av prosjektet. Det at NRK satte sin lit til meg, gjorde meg trygg på et helt avgjørende tidspunkt i prosessen. Uten deres tillit ville jeg ikke ha klart å gjøre min del av jobben.

– NRK får av og til kritikk for at de ikke er bevisste nok på å satse på mangfold, men der syns jeg de har fått utrettet noe de siste årene. De har laget flere produksjoner som vitner om en økt bevissthet. Det har vært veldig positivt for meg å se at NRK forstod visjonen og viktigheten av en nyansert fremstilling. Det er viktig å få til en virkelighet på skjermen som unge i dag kjenner seg igjen i. Det at vi for eksempel har ulike typer familier, én familie som er ganske streng og to familier som er litt annerledes. Det har vært viktig for meg at seriens univers er gjenkjennelig som en del av dagens Oslo og Norge. Selv om serien tar opp et tabu og et vanskelig problem, var det viktig for meg at vi ikke fremstilte miljøet på en fremmedgjørende måte.

Hovedlinjene i Skitten snø handler om seksuelt misbruk og maktmisbruk, og stigmaet knyttet til det å bli utsatt for slike typer overgrep. Dette er temaer vi kan kjenne igjen fra andre serier som SKAM og Nudes, hvor lignende scenarier også skildres fra ungdomsmiljøer. Skitten snø er riktignok den første serien som ikke skildrer det fra et hvitt ståsted, men det er fortsatt noen påfallende likheter i tema for disse fortellingene. Hvorfor kommer alle disse fortellingene akkurat nå?

– Det er et godt spørsmål, og vi må huske på at det er langt fra bare i Norge dette skjer. Til og med i Pakistan har man begynt å snakke om disse temaene. Omtrent samme dag som denne serien hadde premiere på NRK, startet det faktisk en serie i Pakistan med samme tema: Ei jente blir utsatt for overgrep og vil gå til politiet, men stoppes av familien. De sier at de støtter henne og skjønner at ingenting er hennes skyld, men spør hva som er vitsen med å gå til politiet, fordi folk vil snakke. Hvorfor er dette et tema som vi tør å snakke mer om nå? Jeg tror faktisk at jo mer vi snakker om det, jo lettere er det for andre å ta det opp også. Det blir litt snøballeffekt. Noen vil kanskje si at det blir for mye av det, men er det det? Er det ikke heller det at disse tingene har ligget der under overflaten altfor lenge, og nå trenger det å komme ut? Jeg tror mer på det. Å tie det i hjel slik man har gjort lenge, har hatt sine konsekvenser. Vi har manglet politikk, konkrete tiltak som kan forbedre og øke bevisstheten rundt rettssikkerheten for overgrepsofre. Dette er noe som flere har begynt å jobbe med nå. Jo mer vi får belyst, jo mer får vi gjort. Jo større trykket er, jo større sjanse er det for å få til endringer, også i holdninger.

Reaksjonene

Khan følger med på hva som blir sagt om Skitten snø i sosiale medier, og synes det er interessant hvordan man ser denne serien ut fra hvilke briller man har på seg.

– De fleste skjønner at den har et ganske universelt perspektiv, selv om tre av hovedkarakterene har pakistansk bakgrunn. Det som skjer med Sumera er så tabubelagt, og det kan ha større konsekvenser for jenter med minoritetsbakgrunn. Men de fleste klarer allikevel å se at serien er en del av et større tema, at det handler om vårt felles samfunn. Samtidig har jo de som allerede har mye fordommer mot denne befolkningsgruppa, veldig lett for å se en slags bekreftelse på sine holdninger; liksom, der ser du, i det pakistanske miljøet er det sånn og sånn.

– Det er nok mange som også lurer på hvorfor overgrepsmannen skal være hvit, han er ikke det i boka. Men Skitten snø handler ikke om han. Den handler om dem han forgriper seg på, og først og fremst Sumera. Han kunne vært hvem som helst. Det er derfor det er så viktig å være bevisst hvilke briller man har på seg når man ser på. Men for mange er det dessverre lettere å lete etter noe som underbygger ens egne fordommer eller frykt.

Khan har ikke hatt mange fysiske møter med publikumsgrupper, som man heller får med kinofilm. Men tilbakemeldingene på nett har ikke latt vente på seg, og de kan komme både som tekstmeldinger fra kjente, som e-poster fra ukjente, eller som innlegg i sosiale medier.

– Jeg har fått massevis av tilbakemeldinger både i sosiale medier og i innboksen. De fleste er veldig positive, men noen av de som har vært litt skuffet, kom helt i begynnelsen. Det var folk som hadde lest boka, og som ikke syntes at starten på TV-serien lignet nok. Hvorfor er vekteren norsk, hvorfor er det ikke på Stovner senter? Sånne ting. Klassisk sånn «boka er bedre». Men det morsomme er at de samme folka har kommet tilbake seinere, når de har sett hele serien, og sagt at de syntes det var dritbra. Jeg tror mange var litt redde i forkant, for at serien bare skulle si at innvandrere er dumme og gjør dumme ting. Men selv fra relativt konservative og religiøse folk har jeg fått positive tilbakemeldinger og gratulasjoner.

Opp av skyttergravene

Det handler om å kunne formidle en historie med den realiteten som vises, uten at det blir svart-hvitt, med de heltene og de skurkene, mener hun.

– At de som ser på forstår at dette er ikke en kritikk av alle. Det er en kritikk til miljøet, og til den ukulturen som fins noen steder. Men de ser på det som en fiksjonshistorie, og det er positivt. Det blir jeg glad for, for da har vi klart å formidle historien på en måte som løfter tematikken, og ikke gjør at man går i skyttergravene – som man kan gjøre hvis ting blir veldig svart-hvitt.

– Jeg tror at man kan ta opp hva som helst, jeg. Alle slags sterke tabu-ting, hvis man gjør det på en ordentlig måte. Hvis man derimot bare er ute etter å «ta noen» kommer man ikke så langt.

Blant Khans høyeste ønsker for seriens møte med TV-publikum, er at man skal bli glad i jentene i serien, og forstå hvorfor de handler som de gjør. Og kanskje noen til og med kan få litt innsikt i et miljø man ikke kjenner fra før.

– Hvis man ikke har noen venner med minoritetsbakgrunn, og aldri har gått inn i en leilighet hvor det bor innvandrere – da har man noen bilder av hvordan det skal se ut der, ut fra hva man har sett på TV. Og hva har man sett på TV? Ofte veldig glorete pynt og lys, persiske tepper, ganske harry ting. Men hvis man besøker en familie med minoritetsbakgrunn som har vært her i tre generasjoner, så vil man se at det er tross alt bare en norsk leilighet man kommer inn i. Sånne små detaljer har jeg fått så mye feedback på fra folk med lignende bakgrunn, som er helt over seg. De sier at bare det at den leiligheten ser ut som den gjør, bare dét er en seier. Du klarer å vise at det ikke nødvendigvis er så store forskjeller som man av og til kan få inntrykk av. Vi er jo ikke helt utenomjordiske heller.

– Sånne relativt sett små ting kan ha så mye å si, og på den negative siden bidra til at vi skaper større avstand ved å skape feilaktige bilder av miljøer vi ikke kjenner godt nok til. Og det er ikke så lett å kjenne disse miljøene godt heller, hvis man ikke har folk i bransjen som har den typen kunnskap, eller som er åpne for å ta inn dette. Man kan aldri tenke at «men vi har jo sett sånn og sånn på film, så vi vet jo egentlig hvordan det ser ut eller hva de spiser». Jeg tenker at jo mer man går inn i detaljene på dette nivået, jo mer autentisk og troverdig blir det.

Når hudfarge og etnisitet ikke kommer i veien

Det er ingen tvil om at historien oppleves som troverdig blant forskjellige grupperinger i publikum; at temaet den tar opp og måten det formidles på, berører mange forskjellige mennesker der ute. Khan er glad for at serien når ut også til folk hun ikke hadde forventet at ville se på den.

– Man kan ikke si at en film eller serie er bra fordi den når ut til ungdom med minoritetsbakgrunn, hvis det er den eneste gruppa man når fram til. Hadde denne serien kun nådd ut til akkurat den gruppa som den selv handler om, hadde jeg tenkt at vi ikke hadde lyktes. Men når den når ut til mennesker jeg ikke trodde at skulle være interessert, da begynner vi å nærme oss noe. Det er den veien vi må gå.

– Man må se forbi hudfarger og alt sånt, og se på hva som formidles. Det der med strenghet for eksempel, det er jo ikke en minoritetsgreie i utgangspunktet. Og skammen er heller ikke noe unikt for dette miljøet. Da boka kom ut i 2011, var det en del omtale i avisene i forbindelse med at det hadde vært en voldtektsbølge i Oslo. Jeg fikk mail fra ei etnisk norsk jente fra Sørlandet, som sa at dette kjente hun seg godt igjen i fra konservative kristelige miljøer. Jeg blir litt overrasket når man knytter temaer som sosial kontroll og skam opp mot innvandrere og muslimer alene, når vi vet at det finnes absolutt overalt. Dette ligger iboende i det patriarkalske. Det finnes ulike grader av det i alle miljøer og samfunn, og i de æresbaserte miljøene kommer det sterkere frem. Forskjellen ligger i hvor skammen plasseres: der skammen gjerne er individuell i det sekulære norske samfunnet, er den kollektiv i et mer æresbasert eller religiøst miljø. Derfor blir konsekvensene fort større i sistnevnte.

– Vet du hva jeg gleder meg til? Den dagen det å gjenspeile norsk virkelighet ikke lenger føles som et must, men en selvfølgelighet. Da vil vi kunne fortelle spennende historier der karakterenes hudfarge eller bakgrunn, i seg selv ikke er et vesentlig poeng. At historieformidlingen står i fokus og at vi kommer forbi alt det andre. I dette tilfellet handler historien om noen venninner som har vært gjennom noe vanskelig og skal komme seg ut av det sammen. Det er jo ingen unik historie sånn sett, vi kjenner den igjen fra mange andre steder. Men at vi én dag kan komme dit at bakgrunnen til disse jentene ikke trenger å stå i fokus, det gleder jeg meg til.

– Det har vært viktig for oss å løfte tematikken

– Det har vært viktig for oss å løfte tematikken

– Denne bransjen består av dedikerte mennesker som virkelig brenner for det de gjør. Men man må våge å ta plass og kjempe for sine ideer – ellers har man ingenting her å gjøre, sier Mahmona Khan. Som skaper av NRK-serien «Skitten Snø» nyanserer hun vårt bilde av Norges mest utskjelte bydel.

Tidligere i høst kom serien Skitten snø på NRK. Den handler om tenåringsjenta Sumera (Kamalpreet Kaur) fra Haugenstua i Oslo, som får en god tone med en vekter på senteret hvor hun jobber ved siden av skolen. Imidlertid er ikke vekteren Nicolas, spilt av Tarjei Sandvik Moe, fullt så sjarmerende når man kommer tettere innpå ham. Plutselig befinner Sumera seg i et helvete fylt av maktmisbruk og skam, og må lene seg på venninnene sine for hjelp.

Serien er basert boka med samme navn, som kom ut på Aschehoug i 2011. Forfatter Mahmona Khan, tidligere kjent som journalist, fulgte raskt opp med Fra Oslo til Lahore (2013) og Når du minst venter det (2015). Nå har hun vært serieskaper på TV-versjonen av Skitten snø. Khan forteller om en bratt læringskurve for en som ikke hadde erfaring med audiovisuelle formater fra før, men også om stor interesse for prosjektet fra mer garvede bransjefolk.

– Det har vært en veldig lang prosess! Jeg tror det er mange forfattere som går rundt og ønsker seg at bøkene deres skal bli til film, teater eller TV. Man tenker at «noen» kommer til å se potensialet i det man har laget, og vil plukke opp ideen. Det gjorde jeg også, særlig da boka ble såpass populær – spesielt i Groruddalen. Det er en spennende historie med mye action, så jeg tenkte at det måtte være interessant for noen som driver med film og TV. Men så skjedde det ikke noe, for det gjør jo sjelden det om man ikke tar tak selv. Etter å ha gitt ut tre bøker i serien, bestemte jeg meg derfor for å se om jeg selv kunne gjøre noe med saken. Jeg fikk med meg en manusforfatter, for jeg hadde ingen erfaring med å skrive manus for film eller TV, og søkte støtte til manusutvikling fra NFI. Vi fikk utviklingsstøtte to ganger, og veldig fine tilbakemeldinger fra NFI som vi tok med oss til produsenten, Miso Film. Sånn startet det, i 2015.

– Dette skjedde tilfeldigvis mens NRK var på utkikk etter nye serier. Miso Film spilte inn denne ideen – mens vi satt og jobbet med filmmanus. NRK viste interesse for historien og visjonen bak, og slik begynte arbeidet på det som tilslutt ble en TV-serie. Det var i seg selv en lang prosess og vi gikk mange runder før vi kom i mål.

Om å holde på visjonen

I en adaptasjon er det mye som må forandres.

– Rammene er fortsatt der, og jeg føler absolutt at ”sjelen” fra boka er bevart. Men det er ting som har blitt både lagt til og fjernet for at selve kjernen i historien skulle stå bedre fram i dette formatet. Det har vært en utfordrende jobb for meg som overhodet ikke var vant til å jobbe på denne måten fra før, og har til tider vært krevende. Jeg har gått i skole, og lært masse nye ting ved å bare bli kastet ut i det. Det har vært veldig lærerikt og interessant.

Hva har blitt de største endringene i overgangen fra bok til TV?

 – Jeg syns egentlig det har vært veldig ålreit å kunne utvide og gå i dybden på enkelte ting. Hadde jeg skrevet Skitten snø på nytt i dag, ville jeg lagt til ting som har forandret seg, hos meg selv og ellers, som kunne ha forbedret og styrket fortellingen. Det er det jeg har hatt mulighet til å gjøre sammen med manusforfatter Thomas Moldestad og resten av teamet, regissørene, produsent og NRK.

– Som bestiller har jo NRK også hatt noen føringer på hva de vil ha. Min jobb har vært å holde visjonen på plass; at det som er budskapet eller kjernen i historien skal holdes intakt, at vi ikke sporer av fra det. Det har vært en utfordring, å klare å holde seg på samme spor når det er så mange spennende og gode ideer som kommer fram i løpet av et sånt samarbeid. «Killing your darlings» er tøft, men iblant helt nødvendig.

– Også har jeg lært at denne bransjen består av hardbarkede, dedikerte mennesker som virkelig brenner for det de gjør. Her er det verken mangel på skaperglede eller arbeidslyst, men man må våge å ta plass og kjempe for sine ideer – ellers har man ingenting her å gjøre.

De nye overgrepshistoriene

Når man først skal ta steget inn i TV-serienes verden, er ikke statskanalen et hvilket som helst sted å starte. Som en gigant i markedet har de et stort maskineri til disposisjon, og udiskutabel innflytelse både i bransjen og i de tusen hjem. Hvordan har det vært for en fersk serieskaper å jobbe med dem?

– Spennende og utfordrende. Vi har hatt et tett samarbeid i alle faser, helt fra manusutvikling til klippemøter og i det hele tatt gjennomføringen av prosjektet. Det at NRK satte sin lit til meg, gjorde meg trygg på et helt avgjørende tidspunkt i prosessen. Uten deres tillit ville jeg ikke ha klart å gjøre min del av jobben.

– NRK får av og til kritikk for at de ikke er bevisste nok på å satse på mangfold, men der syns jeg de har fått utrettet noe de siste årene. De har laget flere produksjoner som vitner om en økt bevissthet. Det har vært veldig positivt for meg å se at NRK forstod visjonen og viktigheten av en nyansert fremstilling. Det er viktig å få til en virkelighet på skjermen som unge i dag kjenner seg igjen i. Det at vi for eksempel har ulike typer familier, én familie som er ganske streng og to familier som er litt annerledes. Det har vært viktig for meg at seriens univers er gjenkjennelig som en del av dagens Oslo og Norge. Selv om serien tar opp et tabu og et vanskelig problem, var det viktig for meg at vi ikke fremstilte miljøet på en fremmedgjørende måte.

Hovedlinjene i Skitten snø handler om seksuelt misbruk og maktmisbruk, og stigmaet knyttet til det å bli utsatt for slike typer overgrep. Dette er temaer vi kan kjenne igjen fra andre serier som SKAM og Nudes, hvor lignende scenarier også skildres fra ungdomsmiljøer. Skitten snø er riktignok den første serien som ikke skildrer det fra et hvitt ståsted, men det er fortsatt noen påfallende likheter i tema for disse fortellingene. Hvorfor kommer alle disse fortellingene akkurat nå?

– Det er et godt spørsmål, og vi må huske på at det er langt fra bare i Norge dette skjer. Til og med i Pakistan har man begynt å snakke om disse temaene. Omtrent samme dag som denne serien hadde premiere på NRK, startet det faktisk en serie i Pakistan med samme tema: Ei jente blir utsatt for overgrep og vil gå til politiet, men stoppes av familien. De sier at de støtter henne og skjønner at ingenting er hennes skyld, men spør hva som er vitsen med å gå til politiet, fordi folk vil snakke. Hvorfor er dette et tema som vi tør å snakke mer om nå? Jeg tror faktisk at jo mer vi snakker om det, jo lettere er det for andre å ta det opp også. Det blir litt snøballeffekt. Noen vil kanskje si at det blir for mye av det, men er det det? Er det ikke heller det at disse tingene har ligget der under overflaten altfor lenge, og nå trenger det å komme ut? Jeg tror mer på det. Å tie det i hjel slik man har gjort lenge, har hatt sine konsekvenser. Vi har manglet politikk, konkrete tiltak som kan forbedre og øke bevisstheten rundt rettssikkerheten for overgrepsofre. Dette er noe som flere har begynt å jobbe med nå. Jo mer vi får belyst, jo mer får vi gjort. Jo større trykket er, jo større sjanse er det for å få til endringer, også i holdninger.

Reaksjonene

Khan følger med på hva som blir sagt om Skitten snø i sosiale medier, og synes det er interessant hvordan man ser denne serien ut fra hvilke briller man har på seg.

– De fleste skjønner at den har et ganske universelt perspektiv, selv om tre av hovedkarakterene har pakistansk bakgrunn. Det som skjer med Sumera er så tabubelagt, og det kan ha større konsekvenser for jenter med minoritetsbakgrunn. Men de fleste klarer allikevel å se at serien er en del av et større tema, at det handler om vårt felles samfunn. Samtidig har jo de som allerede har mye fordommer mot denne befolkningsgruppa, veldig lett for å se en slags bekreftelse på sine holdninger; liksom, der ser du, i det pakistanske miljøet er det sånn og sånn.

– Det er nok mange som også lurer på hvorfor overgrepsmannen skal være hvit, han er ikke det i boka. Men Skitten snø handler ikke om han. Den handler om dem han forgriper seg på, og først og fremst Sumera. Han kunne vært hvem som helst. Det er derfor det er så viktig å være bevisst hvilke briller man har på seg når man ser på. Men for mange er det dessverre lettere å lete etter noe som underbygger ens egne fordommer eller frykt.

Khan har ikke hatt mange fysiske møter med publikumsgrupper, som man heller får med kinofilm. Men tilbakemeldingene på nett har ikke latt vente på seg, og de kan komme både som tekstmeldinger fra kjente, som e-poster fra ukjente, eller som innlegg i sosiale medier.

– Jeg har fått massevis av tilbakemeldinger både i sosiale medier og i innboksen. De fleste er veldig positive, men noen av de som har vært litt skuffet, kom helt i begynnelsen. Det var folk som hadde lest boka, og som ikke syntes at starten på TV-serien lignet nok. Hvorfor er vekteren norsk, hvorfor er det ikke på Stovner senter? Sånne ting. Klassisk sånn «boka er bedre». Men det morsomme er at de samme folka har kommet tilbake seinere, når de har sett hele serien, og sagt at de syntes det var dritbra. Jeg tror mange var litt redde i forkant, for at serien bare skulle si at innvandrere er dumme og gjør dumme ting. Men selv fra relativt konservative og religiøse folk har jeg fått positive tilbakemeldinger og gratulasjoner.

Opp av skyttergravene

Det handler om å kunne formidle en historie med den realiteten som vises, uten at det blir svart-hvitt, med de heltene og de skurkene, mener hun.

– At de som ser på forstår at dette er ikke en kritikk av alle. Det er en kritikk til miljøet, og til den ukulturen som fins noen steder. Men de ser på det som en fiksjonshistorie, og det er positivt. Det blir jeg glad for, for da har vi klart å formidle historien på en måte som løfter tematikken, og ikke gjør at man går i skyttergravene – som man kan gjøre hvis ting blir veldig svart-hvitt.

– Jeg tror at man kan ta opp hva som helst, jeg. Alle slags sterke tabu-ting, hvis man gjør det på en ordentlig måte. Hvis man derimot bare er ute etter å «ta noen» kommer man ikke så langt.

Blant Khans høyeste ønsker for seriens møte med TV-publikum, er at man skal bli glad i jentene i serien, og forstå hvorfor de handler som de gjør. Og kanskje noen til og med kan få litt innsikt i et miljø man ikke kjenner fra før.

– Hvis man ikke har noen venner med minoritetsbakgrunn, og aldri har gått inn i en leilighet hvor det bor innvandrere – da har man noen bilder av hvordan det skal se ut der, ut fra hva man har sett på TV. Og hva har man sett på TV? Ofte veldig glorete pynt og lys, persiske tepper, ganske harry ting. Men hvis man besøker en familie med minoritetsbakgrunn som har vært her i tre generasjoner, så vil man se at det er tross alt bare en norsk leilighet man kommer inn i. Sånne små detaljer har jeg fått så mye feedback på fra folk med lignende bakgrunn, som er helt over seg. De sier at bare det at den leiligheten ser ut som den gjør, bare dét er en seier. Du klarer å vise at det ikke nødvendigvis er så store forskjeller som man av og til kan få inntrykk av. Vi er jo ikke helt utenomjordiske heller.

– Sånne relativt sett små ting kan ha så mye å si, og på den negative siden bidra til at vi skaper større avstand ved å skape feilaktige bilder av miljøer vi ikke kjenner godt nok til. Og det er ikke så lett å kjenne disse miljøene godt heller, hvis man ikke har folk i bransjen som har den typen kunnskap, eller som er åpne for å ta inn dette. Man kan aldri tenke at «men vi har jo sett sånn og sånn på film, så vi vet jo egentlig hvordan det ser ut eller hva de spiser». Jeg tenker at jo mer man går inn i detaljene på dette nivået, jo mer autentisk og troverdig blir det.

Når hudfarge og etnisitet ikke kommer i veien

Det er ingen tvil om at historien oppleves som troverdig blant forskjellige grupperinger i publikum; at temaet den tar opp og måten det formidles på, berører mange forskjellige mennesker der ute. Khan er glad for at serien når ut også til folk hun ikke hadde forventet at ville se på den.

– Man kan ikke si at en film eller serie er bra fordi den når ut til ungdom med minoritetsbakgrunn, hvis det er den eneste gruppa man når fram til. Hadde denne serien kun nådd ut til akkurat den gruppa som den selv handler om, hadde jeg tenkt at vi ikke hadde lyktes. Men når den når ut til mennesker jeg ikke trodde at skulle være interessert, da begynner vi å nærme oss noe. Det er den veien vi må gå.

– Man må se forbi hudfarger og alt sånt, og se på hva som formidles. Det der med strenghet for eksempel, det er jo ikke en minoritetsgreie i utgangspunktet. Og skammen er heller ikke noe unikt for dette miljøet. Da boka kom ut i 2011, var det en del omtale i avisene i forbindelse med at det hadde vært en voldtektsbølge i Oslo. Jeg fikk mail fra ei etnisk norsk jente fra Sørlandet, som sa at dette kjente hun seg godt igjen i fra konservative kristelige miljøer. Jeg blir litt overrasket når man knytter temaer som sosial kontroll og skam opp mot innvandrere og muslimer alene, når vi vet at det finnes absolutt overalt. Dette ligger iboende i det patriarkalske. Det finnes ulike grader av det i alle miljøer og samfunn, og i de æresbaserte miljøene kommer det sterkere frem. Forskjellen ligger i hvor skammen plasseres: der skammen gjerne er individuell i det sekulære norske samfunnet, er den kollektiv i et mer æresbasert eller religiøst miljø. Derfor blir konsekvensene fort større i sistnevnte.

– Vet du hva jeg gleder meg til? Den dagen det å gjenspeile norsk virkelighet ikke lenger føles som et must, men en selvfølgelighet. Da vil vi kunne fortelle spennende historier der karakterenes hudfarge eller bakgrunn, i seg selv ikke er et vesentlig poeng. At historieformidlingen står i fokus og at vi kommer forbi alt det andre. I dette tilfellet handler historien om noen venninner som har vært gjennom noe vanskelig og skal komme seg ut av det sammen. Det er jo ingen unik historie sånn sett, vi kjenner den igjen fra mange andre steder. Men at vi én dag kan komme dit at bakgrunnen til disse jentene ikke trenger å stå i fokus, det gleder jeg meg til.

MENY