Hva er det dokumentaren kan formidle fra en krigssone som nyhetsmediene ikke kan? Hvilket ansvar har man når man tramper inn i en krigskonflikt med kamera? Forfatter Per Christian Selmer-Anderssen og festivalleder Ketil Magnussen diskuterer den kinoaktuelle filmen «Mariinka». Hvor hører den hjemme blant det voksende antallet filmer fra krigsskueplassen Ukraina?
Nylig var det premiere i Bergen og Oslo på dokumentaren Mariinka, som er en ny film om okkupasjonskrigen i Ukraina. Filmen ble vist på Oslo dokumentarkino og på BIFF, og skal om kort tid vises under Movies on War-festivalen.
Mariinka er en film som utløser mange spørsmål som ofte dukker opp i tilknytning til filmversjoner av krigsdramaet i Ukraina. Samtidig er den også annerledes. Den gir oss overraskende lite kontekst for krigen, verken om hvem som startet den, og hvorfor.
Likevel mener Ketil Magnussen at det er en god film som fortjener oppsetning på Oslo dokumentarkino (siste visning er på onsdag). Her forteller han programleder Kjetil Lismoen om hvilke kvaliteter han mener filmen har. Journalist og forfatter Per Christian Selmer-Anderssen er ikke nødvendigvis helt enig, og har på sin side noen innvendinger.
Som forfatter gjorde Selmer-Anderssen akkurat det samme som filmskaperen Pieter-Jan De Pue gjorde under arbeidet med Mariinka: Han reiste til Donetsk-regionen kort tid etter krigen brøt ut i 2014, og skulle følge en rekke personer nesten helt fram til i dag. Resultatet ble dokumentarboken «Over grensen». Her forteller han hva som trakk ham til til Ukraina så tidlig og hvordan han opplever å se det samme tidsløpet bli skildret i Mariinka. Hvordan skiller filmen seg fra hans bok?
Det er kommet til mange filmer og dokumentarbøker om Ukraina og okkupasjonskrigen. Hvor skal vi plassere Mariinka? Den handler jo om den mest utsatte delen: øst i Dontetsk-fylket som i hovedsak er russisk-okkupert i dag. Mange av de første dokumentarfilmene, før den massive russiske invasjonen i 2022, handlet om skyttergravskrigen i Donetsk. Magnussen har vist flere av disse på Oslo dokumentarkino, og ser de i sammenheng med filmene som er laget senere.
Det ukrainsk filmmiljøet er naturlig nok stolte av at de har fostret filmpionerer som som Alexander Dovzhenko (han formet den russiske montasjeteorien) og Dziga Vertov (Mannen med filmkameraet), og ønsker selv å stå i bresjen for det bildet som tegnes av Ukraina overfor omverdenen. Så hvordan opplever de det utenlandske blikket? Det høres også med til historien at mange av de som utvikler droner i Ukraina har bakgrunn nettopp fra filmbransjen. Alle, inkludert kunstnerne, forventes altså å forsvare landet. Det gjør selvsagt at deres blikk blir helt annerledes enn vårt.
Hva er det dokumentaren kan formidle fra en krigssone som nyhetsmediene ikke kan? Hvilket ansvar har man når man tramper inn i en krigskonflikt med kamera? Forfatter Per Christian Selmer-Anderssen og festivalleder Ketil Magnussen diskuterer den kinoaktuelle filmen «Mariinka». Hvor hører den hjemme blant det voksende antallet filmer fra krigsskueplassen Ukraina?
Nylig var det premiere i Bergen og Oslo på dokumentaren Mariinka, som er en ny film om okkupasjonskrigen i Ukraina. Filmen ble vist på Oslo dokumentarkino og på BIFF, og skal om kort tid vises under Movies on War-festivalen.
Mariinka er en film som utløser mange spørsmål som ofte dukker opp i tilknytning til filmversjoner av krigsdramaet i Ukraina. Samtidig er den også annerledes. Den gir oss overraskende lite kontekst for krigen, verken om hvem som startet den, og hvorfor.
Likevel mener Ketil Magnussen at det er en god film som fortjener oppsetning på Oslo dokumentarkino (siste visning er på onsdag). Her forteller han programleder Kjetil Lismoen om hvilke kvaliteter han mener filmen har. Journalist og forfatter Per Christian Selmer-Anderssen er ikke nødvendigvis helt enig, og har på sin side noen innvendinger.
Som forfatter gjorde Selmer-Anderssen akkurat det samme som filmskaperen Pieter-Jan De Pue gjorde under arbeidet med Mariinka: Han reiste til Donetsk-regionen kort tid etter krigen brøt ut i 2014, og skulle følge en rekke personer nesten helt fram til i dag. Resultatet ble dokumentarboken «Over grensen». Her forteller han hva som trakk ham til til Ukraina så tidlig og hvordan han opplever å se det samme tidsløpet bli skildret i Mariinka. Hvordan skiller filmen seg fra hans bok?
Det er kommet til mange filmer og dokumentarbøker om Ukraina og okkupasjonskrigen. Hvor skal vi plassere Mariinka? Den handler jo om den mest utsatte delen: øst i Dontetsk-fylket som i hovedsak er russisk-okkupert i dag. Mange av de første dokumentarfilmene, før den massive russiske invasjonen i 2022, handlet om skyttergravskrigen i Donetsk. Magnussen har vist flere av disse på Oslo dokumentarkino, og ser de i sammenheng med filmene som er laget senere.
Det ukrainsk filmmiljøet er naturlig nok stolte av at de har fostret filmpionerer som som Alexander Dovzhenko (han formet den russiske montasjeteorien) og Dziga Vertov (Mannen med filmkameraet), og ønsker selv å stå i bresjen for det bildet som tegnes av Ukraina overfor omverdenen. Så hvordan opplever de det utenlandske blikket? Det høres også med til historien at mange av de som utvikler droner i Ukraina har bakgrunn nettopp fra filmbransjen. Alle, inkludert kunstnerne, forventes altså å forsvare landet. Det gjør selvsagt at deres blikk blir helt annerledes enn vårt.
