På en elegant, nøktern og enkel, men samtidig sammensatt måte, gir kinodokumentaren «La fjella leve» oss tilskuere muligheten til å se videre ut over en komplisert dagsaktuell situasjon, mener Gunnar Iversen. Det er en film om store spørsmål som illustrerer de veivalgene Norge som nasjon står overfor i dag.
En god dokumentar skal gjøre tilskuerne klokere. En sosial-politisk dokumentar har også et annet mål. Den skal gjøre tilskuerne sintere. La fjella leve av Håvard Bustnes er en film som både gjør tilskuerne klokere og sintere. Den stiller viktige spørsmål. Og ved å gå bak avisoverskriftene og medieoppslagene, gir ikke bare filmen innblikk i en betent sak som lenge var en nasjonal nyhetsføljetong, men filmen gir også et større bilde, og unngår å bli nærsynt og innsnevrende.
Utsyn er like viktig som innblikk. På en elegant, nøktern og enkel, men samtidig sammensatt måte, gir La fjella leve oss tilskuere muligheten til å se videre ut over en komplisert dagsaktuell situasjon. Den går ikke bare nært inn på noen mennesker og en sak, men risser også opp et større bilde. Vi får overblikk over et landskap og et sakskompleks, og samtidig blir vi kjent med noen av de menneskene som ufrivillig nærmest har blitt sjakkbrikker i et kynisk politisk spill. Dermed får vi oversikt over det politiske spillet som disse menneskene er en del av, og vi får innsikt i hva det betyr for de som står midt i stormen. Det gjør oss klokere, og forhåpentligvis også litt sintere.
Håvard Bustnes har i senere år ikke bare framstått som en av våre mest produktive, men også en av våre mest internasjonale dokumentarfilmskapere. Siden debuten i langformat med Blod & ære i 2008 har han laget film i USA og Hellas, men alltid vendt tilbake til norske temaer. Det politiske spillet har alltid fascinert ham, og i dokumentarer som Helsefabrikken (2010) og Trond Giske – makta rår (2021) har han sett nærmere på ulike sider ved norsk politikk. Hans siste kinodokumentarer har imidlertid vært internasjonale. Om Geronimos tapte stamme (2024) var preget av en vanskelig snuoperasjon, der utgangspunktet for selve dokumentaren etter hvert ble kritisk belyst i filmens avslutning, var Gartneren, buddhisten og spionen (2025) en elegant, spennende og innfløkt spionhistorie om en gåtefull person.
Selv om filmene tar opp svært ulike spørsmål, og forteller forskjellige historier, er det alltid noen fellestrekk i filmene til Bustnes. Han er genuint interessert i mennesker, og gjerne personer som har makt og innflytelse, men som samtidig er sammensatte og kompliserte. Han har også et godt blikk for det vi gjerne kaller vanlige mennesker. Alle er de eksempler på forskjellige sosiale, politiske og etiske dilemmaer. I framstillingen av maktmennesker synliggjør han deres Janus-ansikter. De har ofte sjarm og karisma, men kanskje ligger det noe bak de offentlige maskene som endrer bildet av hvem de er eller hva de representerer. Bustnes går alltid bak kulissene. Han vil inn til kjernen i saker med politisk betydning, men han renonserer ikke på sakenes kompleksitet eller tvetydighet. Det vitner om integritet og ærlighet, og det gir filmene hans større energi og kraft. De minner oss om at det er mulig å forene nyanser med klar stillingtagen.
I år har Håvard Bustnes ferdigstilt to filmer, en kort og en lang. De illustrerer hans brede orientering, og de viser hvordan han pendler mellom det internasjonale og det nasjonale. Kortfilmen My AI Election er tilsynelatende en enkel historie om en mann som skifter mening. Trump-tilhengeren David Hancock er fast overbevist om at seieren i presidentvalget i USA i 2020 ble stjålet. Han har et overordnet mål. David vil avsløre Goliat-jukset. Derfor engasjerer han seg politisk og blir medlem av et lokalt valgstyre i delstaten Georgia. Å se nærmere på hvordan det politiske systemet fungerer, spesielt på grasrotplan, får ham imidlertid til å endre mening. Å jukse er mye vanskeligere enn han tror, og han skifter syn på presidentvalget også. Trump vant ikke, og ble ikke frastjålet seieren, men han tapte.
My AI Election er imidlertid noe mer enn historien om hvordan Hancock skifter mening. Han er overbevist om at det er omfattende fusk som foregår i hans eget fylke. Ikke minst fordi det dukker opp en video på nettet som tilsynelatende avslører valgfusk fra innvandrere. Samtidig er han en moderne mann, som ikke minst benytter seg av ChatGPT når han kjører fra valglokale til valglokale for å inspisere, og han forstår til slutt hvordan den beryktede videoen ikke er bevis for annet enn KI-falskneri. Hancock endrer sitt syn på valgsystemet, forstår at valgfusk slett ikke er så enkelt som Trump og andre republikanere vil ha det til, og han forstår også at man i dagens situasjon må forholde seg til omfattende desinformasjon, gjerne KI-generert.
My AI Election er på mange måter en typisk Bustnes-dokumentar. Mennesket står i sentrum, men Hancock blir samtidig et redskap for å illustrere et sammensatt sakskompleks og flere viktige politiske spørsmål. Samtidig er det en film om engasjement. Den viser hva engasjement gjør med en person og hvordan det gir både innsikt og utsyn over et stadig mer forvirrende politisk landskap preget av desinformasjon, kjappe slagord og videobilder, og bevisst produksjon av fake news.
Disse grunnelementene preger også helaftensdokumentaren La fjella leve. Her er vi langt fra amerikansk politikk, og Bustnes har stukket fingeren i jorden, men også dette er en film om politisk spill, engasjement, myndighetenes maktarroganse og folkelig motmakt. Grasrotas betydning er viktig, og vi ser konsekvensene av store politiske beslutninger på grunnplanet i samfunnet. Vi ser menneskene i det politiske spillet, men vi ser også elementene det politiske spillet består av.
Utgangspunktet for La fjella leve er det som kalles Fosen-saken, som til og med har fått en egen artikkel i Store Norske Leksikon. Det hele startet for alvor i 2010. Dette året gir Norges vassdrags- og energidirektorat tillatelse til bygging av Storheia og Roan vindkraftverk, i Åfjord kommune i Trøndelag. Vindkraftverkene ligger i vinterbeiteområdet til Fosen reinbeitedistrikt, hvor to siidaer – samiske arbeidsfellesskap der flere familier samarbeider om reindrift og deler på naturressursene i et bestemt område – har drevet reindrift i mange generasjoner.
Vedtaket og byggetillatelsen påklages og begynner sin lange runde i rettsvesenet, fra tingretten helt til Høyesterett. Nord-Fosen siida og Sør-Fosen sijte klager, og etter elleve år kommer den endelige dommen i Høyesterett. I oktober 2021 slår Høyesterett fast at forhåndskonsesjonen fra den norske staten, og byggingen av 151 enorme vindturbiner i reinsdyrenes viktigste vinterbeiteområder, er i strid med loven. Utbyggingen krenker reindriftssamenes rett til utøvelse av sin tradisjonelle kultur. Artikkel 27 i FN-konvensjonen om urfolks politiske og sivile rettigheter er avgjørende for dommen i Høyesterett.
Erstatning må betales, men hva skal skje med de mange enorme vindturbinene som har blitt ulovlig bygget og som umuliggjør den tradisjonelle reindriften? Reinsdyrene vil ikke beite i samme område som de store vindturbinene, og de søker seg til andre steder. Det skaper store problemer for reineierne. Reinen må fraktes til andre beiteområder med lastebil, og det å holde flokkene sammen er blitt et mareritt for reindriftsutøverne. Regjeringen handler ikke. Beklager heller ikke det rettighetsbruddet som har skjedd, men har bare vage idéer om såkalt «avbøtende tiltak». Tiltak som de tror kan føre til at reindrift og kraftproduksjon kan sameksistere på Fosen, noe som reineierne vet er en umulighet.
Det er på dette tidspunktet La fjella leve starter. De samiske reindriftsutøverne Terje Haugen, Sissel Stormo Holtan og Elise Pavall Årbogen har kjempet en tilsynelatende nytteløs kamp mot Europas største vindkraftprosjekt i mer enn et tiår. Nå har de vunnet saken, men likevel tapt. Høyesterett har ikke tatt stilling til konsekvensene av egen dom, og myndighetene trenerer saken. Hva skal skje med vindturbinene? Skal de rives, ettersom de er ulovlig satt opp, eller skal saken på nytt gå runde på runde i statens utrednings-helvete?
Motoren i framstillingen er imidlertid en annen rettssak. Det er den som gir perspektiv til Fosen-saken og løfter den opp til et annet og større nivå. I mars 2024 starter rettssaken der staten saksøker de såkalte Fosen-aktivistene. 500 dager etter at Høyesterettsdommen falt i Fosen-saken, og uten at noe har skjedd fra myndighetenes side, tar unge samiske aktivister seg inn i Olje- og energidepartementet og setter seg ned i protest. De blir fjernet, setter seg ned utenfor bygget, og blir fjernet på nytt. Men media har nå våknet. Saken får voldsom oppmerksomhet. Til slutt tvinges statsministeren til å beklage menneskerettighetsbruddet.
La fjella leve pendler mellom Oslo tingrett og forhandlinger mellom myndighetene og Nord-Fosen siida. Spesielt Sissel Stormo Holtan og Terje Haugen blir de som representerer Fosen-saken utad, og det er gjennom dem vi først og fremst blir vitne til det som skjer både i offentligheten og i de lukkede rom. Rettssaken mot de samiske aktivistene i Oslo tingrett belyser imidlertid både myndighetenes manglende vilje til både å erkjenne at et menneskerettighetsbrudd har funnet sted og evnen til å rette opp uretten.
For Terje Haugen, Sissel Stormo Holtan og Elise Pavall Årbogen betyr rettssaken i Oslo tingrett alt. «Fosen, det er jo oss», sier en av dem nærmest forundret når nyheten om den sivile ulydighetsaksjonen når Fosen. Samtidig slår de fast: «Det handler jo ikke bare om oss». Det er dette som er selve grunnlaget i filmen til Bustnes. Fosen-saken er viktig nok i seg selv, men like viktig er dens symboleffekt og hva den illustrerer. I filmen er spesielt den samiske historikeren Mikkel Berg-Nordlie avgjørende for å sette ord på hvor alvorlig den tillitskrisen vi ser finne sted foran kamera i La fjella leve. Det som var en historisk seier når Fosen-samene vant i Høyesterett nærmes ignoreres eller sopes under teppet av myndighetene, men Fosen-aksjonistene gir dem nytt håp og løfter saken til noe større og mer prinsipielt.
878 dager etter Høyesterettsdommen kommer Fosen-samene og myndighetene til en slags avtale. Reineierne er utslitt og motløse. Sinnet har blitt erstattet av utmattelse. De har kommet med konstruktive forslag som motarbeides eller ignoreres. De har måttet tåle kritikk fra de som mener at deres offer er lite for at storsamfunnet skal få den energien man sulter etter. «Vi har møtt veggen», sier Sissel Stormo Holtan. Men filmen slutter ikke der. Den avtalen som inngås brytes av myndighetene. Reineierne har fått penger som plaster på såret, men ikke det erstatningslandet reinen sårt trenger. Nok en gang er løftebruddet et faktum.
La fjella leve er langt på vei det som ofte kalles en prosess-dokumentar. Filmen skildrer imidlertid flere overlappende og sammenfiltrede prosesser. I alle de ulike prosessene går Bustnes og hans team bak kulissene, og en av filmens fremste kvaliteter er knyttet til hvordan filmen framstiller disse prosessene. Ikke minst hvordan filmen får fram hva som skjer i de rom som vanligvis er lukket for offentligheten. Bustnes får tilgang til lukkede rom som gir oss kunnskap og perspektiv på en sak vi trodde vi kjente godt, men som er mer kompleks og sammensatt enn vi ante.
Vi er i rettssalen og hører aksjonistene og påtalemyndighetene kjempe. Vi er i møter mellom myndighetene og Fosen-samene om forlik og utredningsprogram, og vi ser hvordan myndighetene forhaler, trenerer og forsøker å vri seg unna alt ansvar. Det er deprimerende, men også opplysende. Bustnes og hans team observerer det som skjer, gir kontekst og bakgrunn til det som ellers lett blir en flimrende og raskt glemt nyhetssak, og viser hva det egentlig er snakk om. Det er en av dokumentarfilmens fremste egenskaper å være til stede og finne de gode øyeblikkene som illustrerer større sammenhenger, og La fjella leve er en film som tydelig viser hvorfor dokumentarfilm er et helt avgjørende supplement til vanlig nyhetsformidling.
Vi får tid på oss til å synke inn i en sak i La fjella leve. Vi hører partene i de ulike sakene komme med sine argumenter og syn på sakene, og vi ser hvilken betydning de unge samiske aksjonistene har for Fosen-samene som etter år med rettstvister opplever at ingenting egentlig skjer. Dette var også sentralt i Guri Gunnes Oppegårds fjorårsfilm Mot vinden, og det gjør La fjella leve til en film som ikke bare gjør oss klokere og sintere, men som også er rørende. Den solidariteten som vi ser folde seg ut, er en motvekt mot alt mismot. Det gjør det mulig å holde ut.
At vi blir med inn i så mange møter og rettssaler gjør ikke filmen til Bustnes til en tørr framstilling av forhandlinger og rettstvister. Det vi ser når vi blir med på møtene er maktspill og maktutfoldelse og hvordan det påvirker enkeltmennesker. Vi ser avmakt og motmakt. Vi ser hvor skjørt demokratiet og maktfordelingsprinsippet i samfunnet er, og vi blir litt kjent med de menneskene som er midt i maktens ubønnhørlige kvern.
La fjella leve stiller helt avgjørende spørsmål. Kan vi egentlig stole på staten? Hva skjer med rettsstaten og rettsfølelsen når regjeringen ikke respekterer en dom i Høyesteretten? Hvorfor får ikke langvarige menneskerettighetsbrudd større konsekvenser? Hvilke rettigheter har representanter for urfolk egentlig i Norge i dag? Hvor avgjørende er sivil ulydighet for et levende demokrati og en verdig rettsstat?
Samtidig som disse store spørsmålene stilles og belyses blir vi kjent med en håndfull mennesker som gjør det dramaet om verdier og samfunnsspørsmål som vi ser mer menneskelig. Om den ene polen i La fjella leve er prosessene i samfunnsmaskineriet, er den andre polen det som ofte kalles «karakterbasert dokumentar». Vi blir litt kjent med Terje Haugen, Sissel Stormo Holtan og Elise Pavall Årbogen, og spesielt gjennom de to første opplever vi også hvilke påkjenninger og menneskelige konsekvenser dette maktspillet har.
Barna til Sissel Stormo Holtan spiller en liten, men viktig rolle i filmens retorikk og måten store spørsmål «tas ned» til et menneskelig nivå på. De skal en dag overta reindriften, om det i det hele tatt blir mulig å drive med rein i framtiden. I den avtalen som reineierne til slutt skriver under på, i riksmeklingsmannens nærvær, står det at etter 25 års drift kan reineierne beslutte om vindparken til slutt skal rives. Dette forklarer Sissel Stormo Holtan til sine barn, som alle er enige om at de vil drive med rein når de blir store, men beslutningen om vindparkens framtid skyves ut på neste generasjon. Da vil lille Elbjørg, som vi ser i bildene, være 30 år gammel, sier moren. Det gir perspektiv.
La fjella leve er organisert omkring en serie kontraster og motsetningspar, og enkeltmennesket satt opp mot statens vage og formløse maskineri er den viktigste kontrasten. Det er også den som skaper ekstra følelsesmessig engasjement. For vi ser hva det koster, og hva det har kostet. Filmen synliggjør de rent menneskelige konsekvensene av politiske beslutninger. Det som er et vedtak i et departement, endrer brått livet til de som rammes av beslutningen.
«Staten skal passe på oss, tenkte vi», sier Sissel Stormo Holtan. Dette er kjernen i den retoriske knipetang-operasjonen som Bustnes og hans team peker på. På den ene siden viser de menneskene i maktspillet. Vi ser også hvordan det føles. Og filmen gir et ansikt til de som ofte forsvinner i nyhetssakene i media. «Så sint har jeg aldri vært før», sier Sissel Stormo Holtan etter et av mange møter, «I hele mitt liv». På den andre siden løfter La fjella leve diskusjonen opp på et høyere nivå. Vi blir litt kjent med samene på Nord-Fosen, men vi ser samtidig de store linjene i samtidsdebatten og i historien.
La fjella leve er mindre interessert i å veie argumenter omkring kraftutbygging mot hverandre. Storsamfunnets behov, som nesten alltid vil ha konsekvenser for enkeltmennesker som «står i veien», er imidlertid til stede, og Fosen-samene peker på hvilke områder de allerede har gitt avkall på. De som mener at Fosen-samene må ofre sitt tradisjonelle levevis for moderniteten kommer kort til uttrykk i filmen, men det er ikke det som er hovedanliggendet til Bustnes.
Heller ikke det å peke på at varige naturverdier som går tapt. Akkurat dette gjør filmen seg kjapt ferdig med i den effektive innledningssekvensen, der vi ser hvordan fjellheimen blir et industriområde. Dette påpekes senere i små drypp og glimt, slik at vi ikke mister dette perspektivet av syne. Terje Haugen gir ikke minst uttrykk for dette når han kommenterer kompensasjonen de får fra staten. «Det er teknisk umulig å fore dyr med tusenlapper», sier han lakonisk.
Håvard Bustnes har et maktkritisk blikk. Han stiller impertinente spørsmål. Han peker på de problemene som maktutøvelse ofte skaper, og han er kritisk til mange aspekter ved Fosen-saken og rettssaken mot Fosen-aktivistene. En av de mest verdifulle sidene ved La fjella leve er hvordan filmen pendler mellom å se på maktspråk og maktstrategier på et makroplan, ved å vise forhalings- og treneringsstrategiene til regjeringen, og hvordan makt utøves på et mikroplan gjennom språket.
Noe av det mest opprørende ved La fjella leve er hvordan vi så tydelig ser hvordan de tre Fosen-samene kvernes i et utrednings-helvete og et Kafka-lignende byråkrati som snakker et språk som ikke gir mening. Det viser hvor skeiv maktfordelingen er, og det viser hvordan byråkrater og politikere bevisst benytter seg av et ullent, diffust og kronglete språk for å slippe å tydelig forklare hva man mener, for å unngå konsekvenser av uttalelsene, og for å avlede oppmerksomheten bort fra den egentlige saken.
En av de mest emblematiske scenene i filmen finner sted nesten én time inn i filmen. Fosen-samene flirer og ler av olje- og energiministerens ulne tåkeprat. Han kan ikke bruke et vanlig språk, og vet utmerket godt at språk er makt. Det gjelder bokstavelig talt å tåkelegge saken. Han og en byråkrat i departementet krever stadig nye utredninger, slik at de har tilstrekkelig kunnskap, som om saken ikke har vært utredet gjennom mer enn ti år i rettsapparatet før Høyesterett tok sin beslutning. Minister Terje Aasland sier: «Forståelsen av det dere sier er etablert», og dette ler alle godt av, fordi det så tydelig demonstrerer hvordan språket brukes som et maktmiddel. Fosen-samene har imidlertid sin egen vri på det hele. Når de snakker sammen i walkietalkier, for eksempel når de samler rein, bruker de det samme uttrykket, sier de. Som et eksempel på en karnevalesk motmakt og en frigjørende harselering med maktspråket.
En annen kostelig sekvens i filmen er når dommer Kim Heger i Oslo tingrett «griller» olje- og energiministeren. Gang på gang glir Aasland unna det som framstår som et befriende kryssforhør. Han vil ikke svare. Han vil ikke åpne for at regjeringen eller han selv har gjort noe galt. Spesielt vil han ikke svare på når han og statsministeren bestemte seg for at en beklagelse overfor samene angående menneskerettighetsbruddet er nødvendig. Her opplever vi dokumentarfilm på sitt mest avslørende og effektive. Vi ser og hører olje- og energiministeren lyve i rettssalen, og hvordan han bruker språklige vendinger for ikke å si noe han vil angre på eller som kan gi motparten argumenter i saken. Hans ekvilibristiske balansegang er pinlig og opprørende. Vi forstår hvordan språk er makt, og hvordan makt utøves ved hjelp av språket.
Språklig uklarhet og diffuse uforpliktende formuleringer og vendinger, blir et redskap både til ansvarsfraskrivelse og en splitt-og-hersk-teknikk. På en effektiv måte viser La fjella leve hvordan byråkrater i departementene og statsråder bevisst undergraver forståelse og mening, for å hale ut tiden, hule ut engasjementet, trøtte ut de som krever svar og handling, og avlede oppmerksomheten. Bustnes lar ikke makten slippe unna, men river sløret av maktstrategiene og maktspråket.
Om La fjella leve på den ene siden viser oss menneskene i maskineriet, og gir oss et rent menneskelig perspektiv på politiske og byråkratiske vedtak, handler filmen på den andre siden om en økende tillitskrise. Ikke bare den manglende tilliten Fosen-samene har til forvaltningsorganer, byråkrati og politikere, men også den økende tillitskrisen mellom samer og det norske storsamfunnet.
Dette er et stadig økende problem for demokratiet, og er også tema i norske dokumentarfilmer som ikke har et direkte samisk perspektiv. Vigdis Nielsens Kampen om fjordane (2016), Mari Nilsen Neiras Bunadsgeriljaen (2023) og Kieran Kolles Vi som solgte landet (2026), er gode eksempler. Det økende gapet mellom vanlige mennesker og kontroversielle politiske beslutninger, er et viktig tema i mange nyere norske dokumentarer.
En av de strategiene som gir La fjella leve slagkraft, og som bidrar til dens evne til å gjøre oss klokere, er hvordan filmen langsomt folder ut et større historisk bakteppe. I rettssaken mot de samiske aktivistene i Oslo brukes flere vitner som risser opp større historiske linjer og perspektiv. Sametingspresidenten og den samiske historikeren Mikkel Berg-Nordlie er ekstra gode, og de gir sammenheng til aksjonen i Oslo og tegner et større bilde.
Ikke minst er Alta-saken avgjørende, både i juridisk forstand og som et eksempel på hvordan tilliten samer i dag har til det norske storsamfunnet er blitt stadig mer tynnslitt og kritisk. Bustnes bruker Alta-saken som et kontrastbilde, der samene og storsamfunnet kom fram til andre løsninger og samarbeidet bedre, og tittelen på Bustnes’ film er jo i seg selv en klar referanse til Alta-saken.
Helt mot slutten av filmen klippes det til et par svart-hvite bilder av samer som på en elegant, men sterk måte setter Fosen-samenes årelange vindmøllekamp i et historisk perspektiv. Vi ser samiske barn i et klasserom i ferd med å bli «fornorsket» gjennom språkopplæring, og vi ser et større bilde av en gruppe samer. På denne måten gjør filmen det tydelig at Fosen-saken er en del av en større sak, det norske storsamfunnets kamp mot samiske tradisjoner og levevilkår. Historien gjentar seg foran øynene våre, sier filmen til slutt. Det er ikke bare snakk om noe som skjedde for lenge siden. Overgrepet gjentas i vår egen samtid, og foran våre øyne i dag.
La fjella leve føyer seg inn i det som er i ferd med å bli et viktig motiv i nyere norsk dokumentarfilm, eller kanskje til og med begynnelsen på en viktig ny tradisjon. Norske dokumentarister har i det siste tiåret tatt opp tråden fra den dokumentarfilmen som i norsk dokumentarfilmhistorie innledet en kort og intens periode hvor dokumentarfilm ble brukt som et viktig redskap i samfunnsdebatten. Den samfunnskritiske dokumentaren her i landet startet med en film om sivil ulydighet mot kraftutbygging.
Moderne norsk dokumentarfilm starter med Oddvar Einarsons Kampen om Mardøla i 1972. Einarsons film representerte noe helt nytt i norsk filmsammenheng, og Mardøla-aksjonen dannet langt på vei mønster for senere sivile ulydighetsaksjoner mot kraftutbygging. Ikke minst ved at bygdefolk og naturvernaktivister utenfra samarbeidet tett. Kampen om Mardøla var sint, polemisk, engasjert, politisk og sterkt samfunnskritisk. Så kritisk at den aldri har vært vist på NRK, og av mange ble den oppfattet som altfor partisk, propagandistisk og unyansert. Einarsons film markerte et vannskille i norsk dokumentarfilmhistorie, og ble startskuddet for en ny, radikal og samfunnskritisk dokumentarfilm her i landet. Einarson vendte tilbake til samme tematikk i Prognose Innerdalen i 1981.
I senere år har flere dokumentarister tatt opp samme tematikk, men i mindre provoserende og retorisk opphetet form. Vigdis Nielsen slo an tonen i 2016 med Kampen om fjordane. Ved å peke på hvordan kultur og natur ikke er skarpe motsetninger, men snarere henger tett sammen, skildret Nielsen hvordan byggingen av monstermastene i Hardanger var noe mer enn raseringen av en unik og vakker natur. Det var også en trussel mot stølslivet og lange lokale kulturtradisjoner. Kraftproduksjon og krafteksport trumfet varige verdier både knyttet til natur og kultur.
Nyere filmer som Mot vinden og Vi som solgte landet fører videre denne tradisjonen. Samme motsetningspar som dominerte retorikken i Einarsons filmer og i Kampen om fjordane ble benyttet i disse filmene, og dette er også selve det retoriske grunnfjellet i den nye filmen til Bustnes. Grasrota og folket står mot etablissementet, det lokale mot det internasjonale, lokalsamfunnet mot storsamfunnet, periferi mot sentrum, og avmakt og motmakt står mot Makten med stor M.
I motsetning til en rekke andre kinodokumentarer de siste årene fokuserer La fjella leve i mindre grad på naturvern og naturverdier. Naturen er først og fremst et produksjonslandskap i filmen til Bustnes. Et landskap der de samiske reineierne kan utøve sin kultur og føre tradisjonen videre. Raseringen av vakker natur er en del av bakgrunnen for Fosen-saken, og er slett ikke uten betydning, men er implisitt i argumentasjonen. Det er selve bakteppet som filmen må ses mot.
Håvard Bustnes har ved mange anledninger minnet oss om hvordan en film som La fjella leve er lagarbeid. Selv om Bustnes har regissert og produsert, er filmen et resultat av svært mange menneskers harde arbeid over flere år. Alle kan ikke nevnes her, men to av de medarbeiderne til Bustnes som har bidratt til å gjøre at filmen er blitt så god og viktig, er klipperen Anders Teigen og komponisten Jonas Colstrup. Sammen med regissøren bidrar de til å skape en effektiv rytme som framhever det majestetiske ved fjellet, og de store perspektivene som filmen risser opp, men som samtidig løfter fram det rent menneskelige aspektet. De skaper nyanser, og balanserer det nøkterne med det sterkt følelsesmessige.
Selv om La fjella leve fokuserer på motmakt og hvilken positiv rolle sivil ulydighet har, er tonen dyster og slutten uklar og mørk. Vigdis Nielsen avsluttet sin film med at filmens hovedperson, den unge aksjonisten Synnøve Kvamme, sier: «Vi tapte kampen i Hardanger». Hun fortsetter imidlertid på profetisk måte: «Men dette er jo bare begynnelsen». I La fjella leve vinner reindriftssamene på Fosen, men det betyr lite. Selv om de vinner skjer det ikke noe, og filmen ender med nye avtalebrudd og ny usikkerhet.
La fjella leve er en film om håp og håpløshet, og om makt og maktløshet. Det er en film som kommer tett inn på noen mennesker, men som samtidig handler om maktens språk og politiske strategier i grenselandet av hva et demokrati og en rettsstat kan tåle. Og til syvende og sist er La fjella leve en film om store spørsmål som illustrerer de veivalgene Norge som nasjon står overfor i dag. Alt dette gjør filmen til en viktig film som gjør sine tilskuere klokere, og helt sikkert litt sintere.
Dette er artikkel nummer 142 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.
På en elegant, nøktern og enkel, men samtidig sammensatt måte, gir kinodokumentaren «La fjella leve» oss tilskuere muligheten til å se videre ut over en komplisert dagsaktuell situasjon, mener Gunnar Iversen. Det er en film om store spørsmål som illustrerer de veivalgene Norge som nasjon står overfor i dag.
En god dokumentar skal gjøre tilskuerne klokere. En sosial-politisk dokumentar har også et annet mål. Den skal gjøre tilskuerne sintere. La fjella leve av Håvard Bustnes er en film som både gjør tilskuerne klokere og sintere. Den stiller viktige spørsmål. Og ved å gå bak avisoverskriftene og medieoppslagene, gir ikke bare filmen innblikk i en betent sak som lenge var en nasjonal nyhetsføljetong, men filmen gir også et større bilde, og unngår å bli nærsynt og innsnevrende.
Utsyn er like viktig som innblikk. På en elegant, nøktern og enkel, men samtidig sammensatt måte, gir La fjella leve oss tilskuere muligheten til å se videre ut over en komplisert dagsaktuell situasjon. Den går ikke bare nært inn på noen mennesker og en sak, men risser også opp et større bilde. Vi får overblikk over et landskap og et sakskompleks, og samtidig blir vi kjent med noen av de menneskene som ufrivillig nærmest har blitt sjakkbrikker i et kynisk politisk spill. Dermed får vi oversikt over det politiske spillet som disse menneskene er en del av, og vi får innsikt i hva det betyr for de som står midt i stormen. Det gjør oss klokere, og forhåpentligvis også litt sintere.
Håvard Bustnes har i senere år ikke bare framstått som en av våre mest produktive, men også en av våre mest internasjonale dokumentarfilmskapere. Siden debuten i langformat med Blod & ære i 2008 har han laget film i USA og Hellas, men alltid vendt tilbake til norske temaer. Det politiske spillet har alltid fascinert ham, og i dokumentarer som Helsefabrikken (2010) og Trond Giske – makta rår (2021) har han sett nærmere på ulike sider ved norsk politikk. Hans siste kinodokumentarer har imidlertid vært internasjonale. Om Geronimos tapte stamme (2024) var preget av en vanskelig snuoperasjon, der utgangspunktet for selve dokumentaren etter hvert ble kritisk belyst i filmens avslutning, var Gartneren, buddhisten og spionen (2025) en elegant, spennende og innfløkt spionhistorie om en gåtefull person.
Selv om filmene tar opp svært ulike spørsmål, og forteller forskjellige historier, er det alltid noen fellestrekk i filmene til Bustnes. Han er genuint interessert i mennesker, og gjerne personer som har makt og innflytelse, men som samtidig er sammensatte og kompliserte. Han har også et godt blikk for det vi gjerne kaller vanlige mennesker. Alle er de eksempler på forskjellige sosiale, politiske og etiske dilemmaer. I framstillingen av maktmennesker synliggjør han deres Janus-ansikter. De har ofte sjarm og karisma, men kanskje ligger det noe bak de offentlige maskene som endrer bildet av hvem de er eller hva de representerer. Bustnes går alltid bak kulissene. Han vil inn til kjernen i saker med politisk betydning, men han renonserer ikke på sakenes kompleksitet eller tvetydighet. Det vitner om integritet og ærlighet, og det gir filmene hans større energi og kraft. De minner oss om at det er mulig å forene nyanser med klar stillingtagen.
I år har Håvard Bustnes ferdigstilt to filmer, en kort og en lang. De illustrerer hans brede orientering, og de viser hvordan han pendler mellom det internasjonale og det nasjonale. Kortfilmen My AI Election er tilsynelatende en enkel historie om en mann som skifter mening. Trump-tilhengeren David Hancock er fast overbevist om at seieren i presidentvalget i USA i 2020 ble stjålet. Han har et overordnet mål. David vil avsløre Goliat-jukset. Derfor engasjerer han seg politisk og blir medlem av et lokalt valgstyre i delstaten Georgia. Å se nærmere på hvordan det politiske systemet fungerer, spesielt på grasrotplan, får ham imidlertid til å endre mening. Å jukse er mye vanskeligere enn han tror, og han skifter syn på presidentvalget også. Trump vant ikke, og ble ikke frastjålet seieren, men han tapte.
My AI Election er imidlertid noe mer enn historien om hvordan Hancock skifter mening. Han er overbevist om at det er omfattende fusk som foregår i hans eget fylke. Ikke minst fordi det dukker opp en video på nettet som tilsynelatende avslører valgfusk fra innvandrere. Samtidig er han en moderne mann, som ikke minst benytter seg av ChatGPT når han kjører fra valglokale til valglokale for å inspisere, og han forstår til slutt hvordan den beryktede videoen ikke er bevis for annet enn KI-falskneri. Hancock endrer sitt syn på valgsystemet, forstår at valgfusk slett ikke er så enkelt som Trump og andre republikanere vil ha det til, og han forstår også at man i dagens situasjon må forholde seg til omfattende desinformasjon, gjerne KI-generert.
My AI Election er på mange måter en typisk Bustnes-dokumentar. Mennesket står i sentrum, men Hancock blir samtidig et redskap for å illustrere et sammensatt sakskompleks og flere viktige politiske spørsmål. Samtidig er det en film om engasjement. Den viser hva engasjement gjør med en person og hvordan det gir både innsikt og utsyn over et stadig mer forvirrende politisk landskap preget av desinformasjon, kjappe slagord og videobilder, og bevisst produksjon av fake news.
Disse grunnelementene preger også helaftensdokumentaren La fjella leve. Her er vi langt fra amerikansk politikk, og Bustnes har stukket fingeren i jorden, men også dette er en film om politisk spill, engasjement, myndighetenes maktarroganse og folkelig motmakt. Grasrotas betydning er viktig, og vi ser konsekvensene av store politiske beslutninger på grunnplanet i samfunnet. Vi ser menneskene i det politiske spillet, men vi ser også elementene det politiske spillet består av.
Utgangspunktet for La fjella leve er det som kalles Fosen-saken, som til og med har fått en egen artikkel i Store Norske Leksikon. Det hele startet for alvor i 2010. Dette året gir Norges vassdrags- og energidirektorat tillatelse til bygging av Storheia og Roan vindkraftverk, i Åfjord kommune i Trøndelag. Vindkraftverkene ligger i vinterbeiteområdet til Fosen reinbeitedistrikt, hvor to siidaer – samiske arbeidsfellesskap der flere familier samarbeider om reindrift og deler på naturressursene i et bestemt område – har drevet reindrift i mange generasjoner.
Vedtaket og byggetillatelsen påklages og begynner sin lange runde i rettsvesenet, fra tingretten helt til Høyesterett. Nord-Fosen siida og Sør-Fosen sijte klager, og etter elleve år kommer den endelige dommen i Høyesterett. I oktober 2021 slår Høyesterett fast at forhåndskonsesjonen fra den norske staten, og byggingen av 151 enorme vindturbiner i reinsdyrenes viktigste vinterbeiteområder, er i strid med loven. Utbyggingen krenker reindriftssamenes rett til utøvelse av sin tradisjonelle kultur. Artikkel 27 i FN-konvensjonen om urfolks politiske og sivile rettigheter er avgjørende for dommen i Høyesterett.
Erstatning må betales, men hva skal skje med de mange enorme vindturbinene som har blitt ulovlig bygget og som umuliggjør den tradisjonelle reindriften? Reinsdyrene vil ikke beite i samme område som de store vindturbinene, og de søker seg til andre steder. Det skaper store problemer for reineierne. Reinen må fraktes til andre beiteområder med lastebil, og det å holde flokkene sammen er blitt et mareritt for reindriftsutøverne. Regjeringen handler ikke. Beklager heller ikke det rettighetsbruddet som har skjedd, men har bare vage idéer om såkalt «avbøtende tiltak». Tiltak som de tror kan føre til at reindrift og kraftproduksjon kan sameksistere på Fosen, noe som reineierne vet er en umulighet.
Det er på dette tidspunktet La fjella leve starter. De samiske reindriftsutøverne Terje Haugen, Sissel Stormo Holtan og Elise Pavall Årbogen har kjempet en tilsynelatende nytteløs kamp mot Europas største vindkraftprosjekt i mer enn et tiår. Nå har de vunnet saken, men likevel tapt. Høyesterett har ikke tatt stilling til konsekvensene av egen dom, og myndighetene trenerer saken. Hva skal skje med vindturbinene? Skal de rives, ettersom de er ulovlig satt opp, eller skal saken på nytt gå runde på runde i statens utrednings-helvete?
Motoren i framstillingen er imidlertid en annen rettssak. Det er den som gir perspektiv til Fosen-saken og løfter den opp til et annet og større nivå. I mars 2024 starter rettssaken der staten saksøker de såkalte Fosen-aktivistene. 500 dager etter at Høyesterettsdommen falt i Fosen-saken, og uten at noe har skjedd fra myndighetenes side, tar unge samiske aktivister seg inn i Olje- og energidepartementet og setter seg ned i protest. De blir fjernet, setter seg ned utenfor bygget, og blir fjernet på nytt. Men media har nå våknet. Saken får voldsom oppmerksomhet. Til slutt tvinges statsministeren til å beklage menneskerettighetsbruddet.
La fjella leve pendler mellom Oslo tingrett og forhandlinger mellom myndighetene og Nord-Fosen siida. Spesielt Sissel Stormo Holtan og Terje Haugen blir de som representerer Fosen-saken utad, og det er gjennom dem vi først og fremst blir vitne til det som skjer både i offentligheten og i de lukkede rom. Rettssaken mot de samiske aktivistene i Oslo tingrett belyser imidlertid både myndighetenes manglende vilje til både å erkjenne at et menneskerettighetsbrudd har funnet sted og evnen til å rette opp uretten.
For Terje Haugen, Sissel Stormo Holtan og Elise Pavall Årbogen betyr rettssaken i Oslo tingrett alt. «Fosen, det er jo oss», sier en av dem nærmest forundret når nyheten om den sivile ulydighetsaksjonen når Fosen. Samtidig slår de fast: «Det handler jo ikke bare om oss». Det er dette som er selve grunnlaget i filmen til Bustnes. Fosen-saken er viktig nok i seg selv, men like viktig er dens symboleffekt og hva den illustrerer. I filmen er spesielt den samiske historikeren Mikkel Berg-Nordlie avgjørende for å sette ord på hvor alvorlig den tillitskrisen vi ser finne sted foran kamera i La fjella leve. Det som var en historisk seier når Fosen-samene vant i Høyesterett nærmes ignoreres eller sopes under teppet av myndighetene, men Fosen-aksjonistene gir dem nytt håp og løfter saken til noe større og mer prinsipielt.
878 dager etter Høyesterettsdommen kommer Fosen-samene og myndighetene til en slags avtale. Reineierne er utslitt og motløse. Sinnet har blitt erstattet av utmattelse. De har kommet med konstruktive forslag som motarbeides eller ignoreres. De har måttet tåle kritikk fra de som mener at deres offer er lite for at storsamfunnet skal få den energien man sulter etter. «Vi har møtt veggen», sier Sissel Stormo Holtan. Men filmen slutter ikke der. Den avtalen som inngås brytes av myndighetene. Reineierne har fått penger som plaster på såret, men ikke det erstatningslandet reinen sårt trenger. Nok en gang er løftebruddet et faktum.
La fjella leve er langt på vei det som ofte kalles en prosess-dokumentar. Filmen skildrer imidlertid flere overlappende og sammenfiltrede prosesser. I alle de ulike prosessene går Bustnes og hans team bak kulissene, og en av filmens fremste kvaliteter er knyttet til hvordan filmen framstiller disse prosessene. Ikke minst hvordan filmen får fram hva som skjer i de rom som vanligvis er lukket for offentligheten. Bustnes får tilgang til lukkede rom som gir oss kunnskap og perspektiv på en sak vi trodde vi kjente godt, men som er mer kompleks og sammensatt enn vi ante.
Vi er i rettssalen og hører aksjonistene og påtalemyndighetene kjempe. Vi er i møter mellom myndighetene og Fosen-samene om forlik og utredningsprogram, og vi ser hvordan myndighetene forhaler, trenerer og forsøker å vri seg unna alt ansvar. Det er deprimerende, men også opplysende. Bustnes og hans team observerer det som skjer, gir kontekst og bakgrunn til det som ellers lett blir en flimrende og raskt glemt nyhetssak, og viser hva det egentlig er snakk om. Det er en av dokumentarfilmens fremste egenskaper å være til stede og finne de gode øyeblikkene som illustrerer større sammenhenger, og La fjella leve er en film som tydelig viser hvorfor dokumentarfilm er et helt avgjørende supplement til vanlig nyhetsformidling.
Vi får tid på oss til å synke inn i en sak i La fjella leve. Vi hører partene i de ulike sakene komme med sine argumenter og syn på sakene, og vi ser hvilken betydning de unge samiske aksjonistene har for Fosen-samene som etter år med rettstvister opplever at ingenting egentlig skjer. Dette var også sentralt i Guri Gunnes Oppegårds fjorårsfilm Mot vinden, og det gjør La fjella leve til en film som ikke bare gjør oss klokere og sintere, men som også er rørende. Den solidariteten som vi ser folde seg ut, er en motvekt mot alt mismot. Det gjør det mulig å holde ut.
At vi blir med inn i så mange møter og rettssaler gjør ikke filmen til Bustnes til en tørr framstilling av forhandlinger og rettstvister. Det vi ser når vi blir med på møtene er maktspill og maktutfoldelse og hvordan det påvirker enkeltmennesker. Vi ser avmakt og motmakt. Vi ser hvor skjørt demokratiet og maktfordelingsprinsippet i samfunnet er, og vi blir litt kjent med de menneskene som er midt i maktens ubønnhørlige kvern.
La fjella leve stiller helt avgjørende spørsmål. Kan vi egentlig stole på staten? Hva skjer med rettsstaten og rettsfølelsen når regjeringen ikke respekterer en dom i Høyesteretten? Hvorfor får ikke langvarige menneskerettighetsbrudd større konsekvenser? Hvilke rettigheter har representanter for urfolk egentlig i Norge i dag? Hvor avgjørende er sivil ulydighet for et levende demokrati og en verdig rettsstat?
Samtidig som disse store spørsmålene stilles og belyses blir vi kjent med en håndfull mennesker som gjør det dramaet om verdier og samfunnsspørsmål som vi ser mer menneskelig. Om den ene polen i La fjella leve er prosessene i samfunnsmaskineriet, er den andre polen det som ofte kalles «karakterbasert dokumentar». Vi blir litt kjent med Terje Haugen, Sissel Stormo Holtan og Elise Pavall Årbogen, og spesielt gjennom de to første opplever vi også hvilke påkjenninger og menneskelige konsekvenser dette maktspillet har.
Barna til Sissel Stormo Holtan spiller en liten, men viktig rolle i filmens retorikk og måten store spørsmål «tas ned» til et menneskelig nivå på. De skal en dag overta reindriften, om det i det hele tatt blir mulig å drive med rein i framtiden. I den avtalen som reineierne til slutt skriver under på, i riksmeklingsmannens nærvær, står det at etter 25 års drift kan reineierne beslutte om vindparken til slutt skal rives. Dette forklarer Sissel Stormo Holtan til sine barn, som alle er enige om at de vil drive med rein når de blir store, men beslutningen om vindparkens framtid skyves ut på neste generasjon. Da vil lille Elbjørg, som vi ser i bildene, være 30 år gammel, sier moren. Det gir perspektiv.
La fjella leve er organisert omkring en serie kontraster og motsetningspar, og enkeltmennesket satt opp mot statens vage og formløse maskineri er den viktigste kontrasten. Det er også den som skaper ekstra følelsesmessig engasjement. For vi ser hva det koster, og hva det har kostet. Filmen synliggjør de rent menneskelige konsekvensene av politiske beslutninger. Det som er et vedtak i et departement, endrer brått livet til de som rammes av beslutningen.
«Staten skal passe på oss, tenkte vi», sier Sissel Stormo Holtan. Dette er kjernen i den retoriske knipetang-operasjonen som Bustnes og hans team peker på. På den ene siden viser de menneskene i maktspillet. Vi ser også hvordan det føles. Og filmen gir et ansikt til de som ofte forsvinner i nyhetssakene i media. «Så sint har jeg aldri vært før», sier Sissel Stormo Holtan etter et av mange møter, «I hele mitt liv». På den andre siden løfter La fjella leve diskusjonen opp på et høyere nivå. Vi blir litt kjent med samene på Nord-Fosen, men vi ser samtidig de store linjene i samtidsdebatten og i historien.
La fjella leve er mindre interessert i å veie argumenter omkring kraftutbygging mot hverandre. Storsamfunnets behov, som nesten alltid vil ha konsekvenser for enkeltmennesker som «står i veien», er imidlertid til stede, og Fosen-samene peker på hvilke områder de allerede har gitt avkall på. De som mener at Fosen-samene må ofre sitt tradisjonelle levevis for moderniteten kommer kort til uttrykk i filmen, men det er ikke det som er hovedanliggendet til Bustnes.
Heller ikke det å peke på at varige naturverdier som går tapt. Akkurat dette gjør filmen seg kjapt ferdig med i den effektive innledningssekvensen, der vi ser hvordan fjellheimen blir et industriområde. Dette påpekes senere i små drypp og glimt, slik at vi ikke mister dette perspektivet av syne. Terje Haugen gir ikke minst uttrykk for dette når han kommenterer kompensasjonen de får fra staten. «Det er teknisk umulig å fore dyr med tusenlapper», sier han lakonisk.
Håvard Bustnes har et maktkritisk blikk. Han stiller impertinente spørsmål. Han peker på de problemene som maktutøvelse ofte skaper, og han er kritisk til mange aspekter ved Fosen-saken og rettssaken mot Fosen-aktivistene. En av de mest verdifulle sidene ved La fjella leve er hvordan filmen pendler mellom å se på maktspråk og maktstrategier på et makroplan, ved å vise forhalings- og treneringsstrategiene til regjeringen, og hvordan makt utøves på et mikroplan gjennom språket.
Noe av det mest opprørende ved La fjella leve er hvordan vi så tydelig ser hvordan de tre Fosen-samene kvernes i et utrednings-helvete og et Kafka-lignende byråkrati som snakker et språk som ikke gir mening. Det viser hvor skeiv maktfordelingen er, og det viser hvordan byråkrater og politikere bevisst benytter seg av et ullent, diffust og kronglete språk for å slippe å tydelig forklare hva man mener, for å unngå konsekvenser av uttalelsene, og for å avlede oppmerksomheten bort fra den egentlige saken.
En av de mest emblematiske scenene i filmen finner sted nesten én time inn i filmen. Fosen-samene flirer og ler av olje- og energiministerens ulne tåkeprat. Han kan ikke bruke et vanlig språk, og vet utmerket godt at språk er makt. Det gjelder bokstavelig talt å tåkelegge saken. Han og en byråkrat i departementet krever stadig nye utredninger, slik at de har tilstrekkelig kunnskap, som om saken ikke har vært utredet gjennom mer enn ti år i rettsapparatet før Høyesterett tok sin beslutning. Minister Terje Aasland sier: «Forståelsen av det dere sier er etablert», og dette ler alle godt av, fordi det så tydelig demonstrerer hvordan språket brukes som et maktmiddel. Fosen-samene har imidlertid sin egen vri på det hele. Når de snakker sammen i walkietalkier, for eksempel når de samler rein, bruker de det samme uttrykket, sier de. Som et eksempel på en karnevalesk motmakt og en frigjørende harselering med maktspråket.
En annen kostelig sekvens i filmen er når dommer Kim Heger i Oslo tingrett «griller» olje- og energiministeren. Gang på gang glir Aasland unna det som framstår som et befriende kryssforhør. Han vil ikke svare. Han vil ikke åpne for at regjeringen eller han selv har gjort noe galt. Spesielt vil han ikke svare på når han og statsministeren bestemte seg for at en beklagelse overfor samene angående menneskerettighetsbruddet er nødvendig. Her opplever vi dokumentarfilm på sitt mest avslørende og effektive. Vi ser og hører olje- og energiministeren lyve i rettssalen, og hvordan han bruker språklige vendinger for ikke å si noe han vil angre på eller som kan gi motparten argumenter i saken. Hans ekvilibristiske balansegang er pinlig og opprørende. Vi forstår hvordan språk er makt, og hvordan makt utøves ved hjelp av språket.
Språklig uklarhet og diffuse uforpliktende formuleringer og vendinger, blir et redskap både til ansvarsfraskrivelse og en splitt-og-hersk-teknikk. På en effektiv måte viser La fjella leve hvordan byråkrater i departementene og statsråder bevisst undergraver forståelse og mening, for å hale ut tiden, hule ut engasjementet, trøtte ut de som krever svar og handling, og avlede oppmerksomheten. Bustnes lar ikke makten slippe unna, men river sløret av maktstrategiene og maktspråket.
Om La fjella leve på den ene siden viser oss menneskene i maskineriet, og gir oss et rent menneskelig perspektiv på politiske og byråkratiske vedtak, handler filmen på den andre siden om en økende tillitskrise. Ikke bare den manglende tilliten Fosen-samene har til forvaltningsorganer, byråkrati og politikere, men også den økende tillitskrisen mellom samer og det norske storsamfunnet.
Dette er et stadig økende problem for demokratiet, og er også tema i norske dokumentarfilmer som ikke har et direkte samisk perspektiv. Vigdis Nielsens Kampen om fjordane (2016), Mari Nilsen Neiras Bunadsgeriljaen (2023) og Kieran Kolles Vi som solgte landet (2026), er gode eksempler. Det økende gapet mellom vanlige mennesker og kontroversielle politiske beslutninger, er et viktig tema i mange nyere norske dokumentarer.
En av de strategiene som gir La fjella leve slagkraft, og som bidrar til dens evne til å gjøre oss klokere, er hvordan filmen langsomt folder ut et større historisk bakteppe. I rettssaken mot de samiske aktivistene i Oslo brukes flere vitner som risser opp større historiske linjer og perspektiv. Sametingspresidenten og den samiske historikeren Mikkel Berg-Nordlie er ekstra gode, og de gir sammenheng til aksjonen i Oslo og tegner et større bilde.
Ikke minst er Alta-saken avgjørende, både i juridisk forstand og som et eksempel på hvordan tilliten samer i dag har til det norske storsamfunnet er blitt stadig mer tynnslitt og kritisk. Bustnes bruker Alta-saken som et kontrastbilde, der samene og storsamfunnet kom fram til andre løsninger og samarbeidet bedre, og tittelen på Bustnes’ film er jo i seg selv en klar referanse til Alta-saken.
Helt mot slutten av filmen klippes det til et par svart-hvite bilder av samer som på en elegant, men sterk måte setter Fosen-samenes årelange vindmøllekamp i et historisk perspektiv. Vi ser samiske barn i et klasserom i ferd med å bli «fornorsket» gjennom språkopplæring, og vi ser et større bilde av en gruppe samer. På denne måten gjør filmen det tydelig at Fosen-saken er en del av en større sak, det norske storsamfunnets kamp mot samiske tradisjoner og levevilkår. Historien gjentar seg foran øynene våre, sier filmen til slutt. Det er ikke bare snakk om noe som skjedde for lenge siden. Overgrepet gjentas i vår egen samtid, og foran våre øyne i dag.
La fjella leve føyer seg inn i det som er i ferd med å bli et viktig motiv i nyere norsk dokumentarfilm, eller kanskje til og med begynnelsen på en viktig ny tradisjon. Norske dokumentarister har i det siste tiåret tatt opp tråden fra den dokumentarfilmen som i norsk dokumentarfilmhistorie innledet en kort og intens periode hvor dokumentarfilm ble brukt som et viktig redskap i samfunnsdebatten. Den samfunnskritiske dokumentaren her i landet startet med en film om sivil ulydighet mot kraftutbygging.
Moderne norsk dokumentarfilm starter med Oddvar Einarsons Kampen om Mardøla i 1972. Einarsons film representerte noe helt nytt i norsk filmsammenheng, og Mardøla-aksjonen dannet langt på vei mønster for senere sivile ulydighetsaksjoner mot kraftutbygging. Ikke minst ved at bygdefolk og naturvernaktivister utenfra samarbeidet tett. Kampen om Mardøla var sint, polemisk, engasjert, politisk og sterkt samfunnskritisk. Så kritisk at den aldri har vært vist på NRK, og av mange ble den oppfattet som altfor partisk, propagandistisk og unyansert. Einarsons film markerte et vannskille i norsk dokumentarfilmhistorie, og ble startskuddet for en ny, radikal og samfunnskritisk dokumentarfilm her i landet. Einarson vendte tilbake til samme tematikk i Prognose Innerdalen i 1981.
I senere år har flere dokumentarister tatt opp samme tematikk, men i mindre provoserende og retorisk opphetet form. Vigdis Nielsen slo an tonen i 2016 med Kampen om fjordane. Ved å peke på hvordan kultur og natur ikke er skarpe motsetninger, men snarere henger tett sammen, skildret Nielsen hvordan byggingen av monstermastene i Hardanger var noe mer enn raseringen av en unik og vakker natur. Det var også en trussel mot stølslivet og lange lokale kulturtradisjoner. Kraftproduksjon og krafteksport trumfet varige verdier både knyttet til natur og kultur.
Nyere filmer som Mot vinden og Vi som solgte landet fører videre denne tradisjonen. Samme motsetningspar som dominerte retorikken i Einarsons filmer og i Kampen om fjordane ble benyttet i disse filmene, og dette er også selve det retoriske grunnfjellet i den nye filmen til Bustnes. Grasrota og folket står mot etablissementet, det lokale mot det internasjonale, lokalsamfunnet mot storsamfunnet, periferi mot sentrum, og avmakt og motmakt står mot Makten med stor M.
I motsetning til en rekke andre kinodokumentarer de siste årene fokuserer La fjella leve i mindre grad på naturvern og naturverdier. Naturen er først og fremst et produksjonslandskap i filmen til Bustnes. Et landskap der de samiske reineierne kan utøve sin kultur og føre tradisjonen videre. Raseringen av vakker natur er en del av bakgrunnen for Fosen-saken, og er slett ikke uten betydning, men er implisitt i argumentasjonen. Det er selve bakteppet som filmen må ses mot.
Håvard Bustnes har ved mange anledninger minnet oss om hvordan en film som La fjella leve er lagarbeid. Selv om Bustnes har regissert og produsert, er filmen et resultat av svært mange menneskers harde arbeid over flere år. Alle kan ikke nevnes her, men to av de medarbeiderne til Bustnes som har bidratt til å gjøre at filmen er blitt så god og viktig, er klipperen Anders Teigen og komponisten Jonas Colstrup. Sammen med regissøren bidrar de til å skape en effektiv rytme som framhever det majestetiske ved fjellet, og de store perspektivene som filmen risser opp, men som samtidig løfter fram det rent menneskelige aspektet. De skaper nyanser, og balanserer det nøkterne med det sterkt følelsesmessige.
Selv om La fjella leve fokuserer på motmakt og hvilken positiv rolle sivil ulydighet har, er tonen dyster og slutten uklar og mørk. Vigdis Nielsen avsluttet sin film med at filmens hovedperson, den unge aksjonisten Synnøve Kvamme, sier: «Vi tapte kampen i Hardanger». Hun fortsetter imidlertid på profetisk måte: «Men dette er jo bare begynnelsen». I La fjella leve vinner reindriftssamene på Fosen, men det betyr lite. Selv om de vinner skjer det ikke noe, og filmen ender med nye avtalebrudd og ny usikkerhet.
La fjella leve er en film om håp og håpløshet, og om makt og maktløshet. Det er en film som kommer tett inn på noen mennesker, men som samtidig handler om maktens språk og politiske strategier i grenselandet av hva et demokrati og en rettsstat kan tåle. Og til syvende og sist er La fjella leve en film om store spørsmål som illustrerer de veivalgene Norge som nasjon står overfor i dag. Alt dette gjør filmen til en viktig film som gjør sine tilskuere klokere, og helt sikkert litt sintere.
Dette er artikkel nummer 142 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.
