Foto: Søimer Guttormsen under opptak (alle fotos: Mer film).

Hvem er dine filmatiske forbilder? Er det noen særlige inspirasjonskilder du har brukt i arbeidet med Butterfly?

– Jeg har mange, men Lars von Trier er nok den som har betydd mest for meg; totaliteten av hans filmkunstnerskap, hans mot og grensesprenging, og ikke minst hvordan filmene hans rammer sjelens irrganger. For Butterfly er det likevel to filmer fra andre filmskapere som har vært til inspirasjon. Den elleville Arizona Dream av Emir Kusturica er en film man kan være i på en særegen romlig og uforutsigelig måte, den tar helt ville veier og det er som om man forsvinner inn i filmen. Jeg elsker den for dens silliness, samtidig som den berører emosjonelt. Også er casten helt fantastisk: Johnny Depp, Vincent Gallo, Lili Taylor og Faye Dunaway, nei den må alle se, synd den er så vanskelig få fatt på. Ellers har nok Hannah og hennes søstre av Woody Allen, den filmen jeg har sett flest ganger, typ 150, vært med å prege Butterfly og min fascinasjon for søskendynamikk, selv om den ikke minner om Butterfly på noe vis jeg kan se. 

Virkeligheten fikk spille en større rolle.

Når og hvordan kom ideen til Butterfly, og hvordan har du arbeidet fram manuskriptet?

– Ideen kom siste året på filmskolen, altså for 18 år siden. Med en gang jeg begynte å lure på hva som skulle bli min første spillefilm kom den til syne for meg, eller falt ned i hodet, eller hvordan det er slikt skjer, ikke godt å si. Jeg fikk da støtte fra Fond for lyd og bilde for å utarbeide en synopsis, hvilket ble avgjørende for min egen tillit til ideen. Men så fort jeg hadde meislet ut konturene av filmfortellingen forstod jeg at dette ikke var noen debutfilm, gitt at den skulle spilles inn i et fremmed land, eller tre land faktisk, og var ganske massiv. På samme tid ønsket jeg å utforske en mer uavhengig og eksperimentell produksjonsmetode enn hva vi hadde lært på filmskolen, og prosjektet om Gritt oppstod av ren nødvendighet, også tematisk. Og mens den tok 11 år å fullføre, stod Butterfly til heving. Det vil si; i 2012 hadde jeg manusutvikling og gjorde min første researchreise til Gran Canaria hvor jeg bodde på det som skulle bli charter-hotellet søstrene vokste opp i, og besøkte en tante og kusine som da levde i det norske miljøet i Arguineguin. En annen bekjent, forfatteren Lars Ramslie, viste meg inn i det mer tradisjonelt kanariske landsbylivet i fjellene hvor han bodde og skreiv, og hvor jeg tilfeldigvis kom den dagen landsbyen feiret sin Saint med en ellevill prosesjon fra kirken til torget som varte i timesvis mens de spilte og sang og serverte mojitos fra en trillende bar. Alle disse sterke inntrykkene var med å forme det som ble et førsteutkast av manus, som da enn så lenge var helt fiktivt. Etter Gritt, hvor jeg hadde oppdaget den store gleden med å jobbe med virkelige miljøer og mennesker som spilte seg selv, kjentes det naturlig å brekke Butterfly opp og la virkeligheten få spille en større rolle.

Hvordan foregikk castingen? 

– Arbeidet med å finne de to søstrene gikk over halvannet år, og det var Jannicke Stendal som stod for castingen. Vi begynte med jakten på Lily, ettersom denne karakteren hadde gnagd i meg i årevis uten at jeg hadde den minste anelse hvem som skulle bekle henne, mens med Diana hadde jeg noen anelser. Vi søkte blant skuespillere, musikere og modeller, ettersom Lily skulle ha noe sagnomsust og nesten overmenneskelig, men på samme tid sårbart og merket av livet-aktig over seg. Min produsent Maria Ekerhovd foreslo tidlig Renate Reinsve, men jeg kviet meg både fordi hun fremstod som for vital og sjarmerende, men også fordi hun var så i vinden. Etter tre runder med prøvefilming, mye gnuring og en pendelseanse på Fuerteventura, falt valget endelig på Renate, som hadde connected med karakteren på en helt enestående måte. 

Midtveis i Lily-castingen begynte vi våre runder med Diana. Helene Bjørneby hadde hovedrollen i min eksamensfilm fra Den norske filmskolen og fremstod alt da som en glitrende og veldig unik skuespiller, men jeg mistet henne av syne der noen år. Hun falt heldigvis inn i bevisstheten min igjen før Diana-auditionen, og når vi førte Renate og Helene sammen før vi hadde landet noen av de sa det pang, rett og slett! Det at Renate ble en superstjerne underveis ga også en egen flavør til dynamikken mellom de to søstrene, hvis status gap er som et betent sår, ettersom Renate gjerne kom rett fra en utenlandsjobb eller rød løper iført Louis Vuitton, mens Helene kom vandrende fra skuespillerpedagog-jobben på Høyskolen Kristiania. Eller kanskje det bare var i mitt hode. Det var iallefall et privilegium å få jobbe med to så talentfulle og modige skuespillere som ivrig utforsket de sår, lengsler, sjalusi, hat, kjærlighet, selvbedrag og automatiserte mønstre som kan finnes i landskapet søstre imellom! 

– Moren, den eventyrlige og unorske Vera, ble castet av Celine Engebretsen. Nå kan jeg ikke skjønne hvem andre som skulle spilt denne kvinnen enn den vidunderlige Lillian Müller, som virkelig har levd et unorsk liv! Det at Lillian til og med identifiserer seg som en slags sommerfuglkvinne og ambassadør for transformasjon kom godt med!

Veras yngre kjæreste og mentor Chato ble castet av britiske Jessie Frost. Vi startet søket i England, men det var som om det ikke ville seg der, denne jordnære og på samme tid intuitive mannen var ikke å finne bland brittiske skuespillere, og da vi utvidet søket til andre land, ble tyrkisk-tyske Numan Acar en umiddelbar kandidat. Da var vi såpass nære opptak at jeg måtte fjerncaste ham via zoom, men hans hypnotiske vesen sprengte alle digitale grenser, så å si.

Resten av casten har jeg skrevet manuset til, enten fordi de dukket opp i meg, som Ole Johan Skjelbred og Terje Strømdahl, eller fordi de rett og slett spiller en variant av seg selv som beboere på Gran Canaria, som jeg fant i løpet av de tre årene jeg gjorde feltarbeid der mens jeg skreiv. Så en mangefasettert prosess med andre ord.

Hva gjorde du i de tre årene med feltarbeid?

– Da var jeg en slags Espen Askeladd! I tillegg til Lars Ramslie som øste av sin kunnskap – jeg bodde mye i huset han bodde i, som forfatter og musiker Sverre Knudsen hadde bygd i den berømte landsbyen – hadde jeg en kanarisk bekjent fra filmskolen i Ebeltoft som nå er kunstner i Berlin; hun satte meg i kontakt med sin venn Estrella som kjente de fleste i det «ekte» Gran Canaria, det vil si utenfor turistmaskinen, som åpnet sine armer og ble en avgjørende nøkkel inn til flere av miljøene og menneskene i filmen. Og når jeg først hadde møtt en, ledet det til tre nye, og sånn balla det på seg. Jeg fikk og en viktig inngang til fastboende nordmenn i sør i Elisabeth Erdal, og via ansatte ved Sjømannskirken fikk jeg god kjennskap til norske skjebner som kan likne på de søstrene og moren har levet. Ja, faktisk møtte jeg flere kvinner rundt 70 som hadde noenlunde samme skjebne som moren i filmen; de var kommet som turistvertinner på 70-tallet for å søke eventyr og et snev av glamour, men etter at festen hadde begynt å tære på, blitt healere eller pottemakere i fjellene. Det var bekreftende for filmens prosjekt. 

Jeg kunne ikke vært heldigere med denne fasen av prosjektet, og den samstemte veldig med min definerte arbeidsmetode, som lener seg på god tid, nærvær, nysgjerrighet, tillit og dveling. Kanarierne er særs åpne og alle har tid, og jeg fikk leve med dem og være med på det de drev med, som dere kan se i filmen. I mellomrommene skrev jeg, og du kan si castingen og location scouten ble jo da gjort i samme sveipa. Jeg endte faktisk med å vise den kanariske filmkommisjonen rundt på øya i stedet for motsatt, som var intensjonen.

Fra zen-heks til kråke

Hvilke særlige utfordringer oppstod under innspillingen?

– Hvilke utfordringer oppstod ikke? Å filme er å løse utfordringer, enkelt sagt. Jeg har skrevet en master om «Lilithistisk metode», som handler om en soft, mer saktegående og utforskende måte å lage film på enn hva det klassiske produksjonsmaskineriet ofte tillater. Slikt lagde vi Gritt. Det fikk holde hardt i denne ekspanderende filmproduksjonen hvor crewet økte på mens opptaksdager ble ofret. Vi gjorde riktignok de 11 lilithistiske bevegelsene i sirkel hver morgen på sett, og jeg tror det kunne blitt langt mer spetakkel-aktig hvis disse føringene ikke hadde ligget i bunn. Men i møte med en tettpakket opptaksplan, fem ulike filmkulturer, samt litt såre tær mellom main-land-spaniards og kanariere, kom likevel noe av den macho-filmkulturen jeg har prøvd å motvirke til syne. Dessuten hadde jeg mistet min eksepsjonelt dyktige 1st AD, og språkvansker gjorde det nye samarbeidet komplisert, så jeg fikk ikke til å være den lekende zen-heksa jeg drømmer om å være, men føyk mye rundt som en kråke de første ukene. 

Nei, det er ikke lett å lage film. Men, fordi jeg var omringet av fantastisk mange dyktige, magiske og elskverdige mennesker som ga alt for dette merksnodige prosjektet, eller dyret, både oss tilreisende og de som delte av landet sitt og livene sine, fikk vi det i havn. Og når jeg nå ser tilbake på denne voldsomme kvinndomsprøven, etter en fase av nedstemt utmattelse, er det med dyp takknemlighet for alle.

Hvilke særlige utfordringer oppstod under klippen?

– Det var utfordrende å «gi fra seg» å klippe den første grovklippen. Det har jeg ikke prøvd før. Samtidig ga det en energi inn i arbeidet. Jeg hadde den eminente Kristin Grundstrøm som klipper, hun har blant annet klippet Anna Odells filmer og er vant med filmskapere som trenger å klippe en del på egenhånd og. Vi jobbet veldig godt sammen i en airBnB i Stockholm over 6-7 måneder, før jeg tok de siste 3 månedene selv, da i ymse kloster og hytter. Sted er avgjørende for meg, at det er isolert og sjelfult, og der er min produsent Maria svært forståelsesfull og legger til rette for det. Som med det meste i denne prosessen skulle jeg gjerne hatt mer pauser mellom slagene, og i og for seg også mer klippetid. Så ja, tilstrekkelig tid og ro er en gjennomgående utfordring jeg nå virkelig håper å ha ervervet meg til neste film, hvis jeg får lage flere filmer! 

Hvilke(n) kommende film(er) kan vi håper på i årene som kommer? Vil vi få se mer til Gritt?

– Jeg utvikler to nye spillefilmer parallelt; en som finner sted på et stilleretreat, og en neste film om Gritt. Den siste fordrer et større feltarbeid i Amerika jeg vil begynne på neste år, så Gritt kan nok ha kommet godt over overgangsalderen før den finner sin vei til lerretet!  

Hvordan skal vi forstå at Gritt dukker opp midt i filmen?

– Hehe, nei si det! Serendipity? Som man lærer i Gritt, bor moren til Gritt på Gran Canaria. Jeg hadde ikke selv tenkt på koplingen før jeg hang ut på det nedbrente hotellet med hester i fjellene, som den nevnte Estrella bor, da så jeg plutselig for mitt indre Gritt sitte i et hjørne med et broderi.

Ikke at jeg planla for det fra start, men jeg oppdaget på et tidspunkt at mitt filmiske univers er en slags egen virkelighet, at karakterene fins der. Rent praktisk betyr det at hvis en skuespiller har spilt en rolle i en av mine filmer, som da Birgitte med Gritt, må vedkommende være den samme hvis jeg jobber med de igjen. Jeg skal ikke banne på at jeg holder meg til det resten av mitt virke, men det kjennes iallefall sånn nå. Som om jeg ville løyet hvis jeg brøt med det. 

Hva er du mest fornøyd med i filmen slik den foreligger?

– Vanskelig spørsmål! På den ene siden vil jeg si dynamikken og spenningen mellom søstrene, takket være innsatsen til de dyptpløyende skuespillerne Helene og Renate. Også er jeg særs glad i miljøskildringer, og synes kontrasten mellom det industrialiserte ferielivet i sør, og det mer organiske og åndfulle miljøet i fjellene fungerer, at man merker det på kroppen, eller iallefall håper jeg det! 

Nå har det seg sånn at noen steiler over filmens andre del som er mer hybrid, og mener den er fylt med «hippier og spiritualitet». For meg var dette hele eksperimentet med filmen; at den skulle skifte gir og form midtveis, at den skulle innta en mer antropologisk eller dokumentarisk art og portrettere mangfoldet på øya, og at dette skulle danne det landskapet søstrene beveger seg i på sin ferd mot en slags forløsning. Jeg opplever til nå, etter å ha vist filmen litt i utlandet, at de som rammes av filmen fremhever søsterrelasjonen, men også denne reisen i ulike praksiser og levemåter, og det at dette verken dømmes eller predikeres, men oppleves, er det som gjør de begeistret. Det blir spennende å se hvor det norske kinopublikummet lander! Jeg gjetter spredt.

Hva vil du mene filmen «handler om», eller har handlinger om?

– Jeg liker spørsmålsformuleringen, for her er det nettopp flere handlinger og tema, og det er opp til publikum å lese den som de vil og kan. Men den undersøker søskendynamikk og overlevelsesstrategier fra en uvanlig og krevende barndom, og hvordan brutte familiebånd, rotløshet, emosjonelle og seksuelle forstyrrelser kan prege våre liv. Men at livet kan komme og rive oss ut av våre mønstre og snu opp ned på alt, og at nye fellesskap kan oppstå. At det kan lønne seg å ikke være så tøff i trynet men heller litt foolish og slå rot i solen, og at det fins personlig frihet og indre revolusjon i det. Eller helbred om du vil, om bare for en stund. Og at det du har flyktet fra; din inntørkede barndomsøy, din grenseløse mor eller din frustrerende søster, der ligger kanskje nøkkelen til din vekst.  Også handler den nok om Norge, om vår feriekultur og lengselen etter et varmere samfunn, både fysisk og mentalt?

Spennende og mangfoldig norsk filmfauna 

Hvordan vil du vurdere ståa i norsk film, og hvilke andre norske filmskapere setter du særlig pris på arbeidene til, og hvorfor?

– Jeg opplever det norske filmfeltet som en veldig spennende og mangfoldig fauna om dagen og at bredden er større enn på lenge, selv om jeg vet at det er mange som står og stamper i flaskehalsen det er å debutere, eller å få laget andre-, tredje-, fjerdefilmen, og at det er alvorlige økonomiske kriser for filmarbeidere. Det er gøy at norske filmskapere markerer seg så sterkt i utlandet om dagen, og man kan jo bare håpe på at denne «gullfeberen» også kan gi økte bevilgninger!

Noe som er veldig inspirerende, er det Dag Johan Haugerud får til i ypperste klasse av særegen filmkunst, og at det anerkjennes på de viktigste festivalene internasjonalt! Ellers vil jeg si at alle som arbeider kompromissløst og utforsker film som kunstnerisk medium inspirerer meg. Camilla Figenschou og Lene Berg, som snart kommer med nye filmer, gleder meg med sine viljer til å eksperimentere, Mariken Halle som lager film etter film egenartede i form og metode imponerer meg, Marte Vold som filmer mens livet skjer og deler erfaringer i sin flotte podcast, Patrik Syversen og Paul Tunge som lager filmer uten støtte. Og mange flere! Men filmfeltet er ikke bare de som lager filmene, men også ildsjeler som festivalskapere, kinodrivere, forskere og kritikere. Det at Egil Håskjold og Racha har startet og holder liv i den fantastiske Mirage-festival, det inspirerer og utvider feltet for oss alle. Og at Vega kino og Kunstnernes Hus Kino og Oslo Pix skjedde, hvilken lykke! Og for ikke å glemme produsenter som våger å ta risiko!

Dette går jo i bølger, men jeg håper den ressursknappheten som nå foreligger stimulerer til større løsningsorientering og kreativitet i hvordan vi kan lage filmene våre på alternative og mer bærekraftige måter, enn å deprimeres i flaskehalsene. Også må støttesystemet og TV-kanalene være modige og kloke og utfordre oss på den gode måten med tro på at publikum trenger å overraskes, ikke at vi skal lage det de mener publikum eller Oscar-akademiet vil ha. Kjersti Mos tale på filmhøsten nå var løfterik i så måte! Og skolen må ta barna og ungdommen med på kino en gang i måneden, med mobilforbud. Også klassikere, la de se En kärlekshistoria av Roy Andersson. Og Twin Peaks!

Butterfly vises under Oslo pix og får ordinær kinopremiere litt senere i høst.