I 2026 skal EU revidere sine KI-regler fordi utviklingen allerede har løpt fra lovverket. Her hjemme skal Stortinget snart vedta vår nye åndsverkslov. Spørsmålet er brutalt enkelt: Skal norske aviser og filmer være gratis innhold for globale teknologigiganter, eller skal de måtte spørre om lov først? Høringsrundene løfter store spørsmål rundt teknologi, rettigheter og kultur. Hvis noen vil bruke arbeidet ditt, er det vanligvis de som må spørre. Det gjelder også når arbeidet er et åndsverk: en film, en bok, musikk eller journalistikk. Norsk offentlighet bygges av slike verk. 

I den anledning talte jeg nylig på Virkes rundebordskonferanse med hele kulturkomiteen til stede. Åndsverklovens kjerne bør være enkel: Den som vil bruke andres verk kommersielt, må ha tillatelse. Stillhet gir ingen bruksrett.

Reservasjonsmodellen snur ansvaret på hodet

I dagens EU-direktiv kan et tilgjengelig verk brukes til tekst- og datautvinning frem til rettighetshaver reserverer seg. For kommersiell KI-trening betyr det at byrden flyttes fra den som vil bruke verket, til den som eier rettighetene. En reservasjonsmodell høres ryddig ut på papiret. I praksis må hver enkelt rettighetshaver oppdage bruken, forstå teknologien, kjenne regelverket, reservere seg teknisk riktig og håndheve dette overfor globale teknologiselskaper. Det er som å si at hvem som helst kan gå inn i stuen din og plukke med seg det de liker, med mindre du har merket alle gjenstandene dine på sju språk der det står «ikke ta». Og når dette er David mot Goliat, i teknologigigantenes sorte boks, er sporbarheten lik null, og kunstnerne står maktesløse tilbake. 

Norsk film, spill  og TV er særlig utsatt

Et audiovisuelt verk består av mange bidrag: manus, regi, musikk, skuespill og underliggende rettigheter. Produsentens oppgave er å samle rettighetene, finansiere produksjonen og forvalte verket over tid. Når kommersielle KI-aktører kan bruke enhver rettighet til trening, frem til en opphaver aktivt reserverer seg, svekkes denne kontrollen. Verdien kan trekkes ut før rettighetshaverne får oversikt, betaling eller reell mulighet til å forhandle. Da flyttes verdi, makt og kontroll over norske fortellinger ut av det norske økosystemet, og over til globale teknologiselskap som snart skal konkurrere i det samme markedet med eget innhold. 

Stortinget må velge samtykke

Stortinget må arbeide tett med EU, som allerede kjemper med å oppdatere eget regulativ, for regler som sikrer rettighetshavere, og samtidig bidra til KI-modeller som forstår norsk språk, historie og kultur. Nasjonalbibliotekets avtale med Kopinor om trening på avisinnhold viser at dette lar seg gjøre: KI kan trenes på norsk materiale gjennom avtale og betaling. For kommersiell KI-trening på norske åndsverk bør hovedregelen være aktiv tillatelse. Bruk må bygge på samtykke, lisens, sporbarhet og betaling.

Rettighetskontroll løser likevel bare halvparten av problemet. Hvis norsk språk og kultur ikke er representert i fremtidens KI-modeller, risikerer vi at norske fortellinger forsvinner fra den kollektive bevisstheten som vil forme samfunnet fremover. Målet er at norsk kultur lever i teknologien og at KI bidrar til fornyelse, ikke bare reproduksjon

Nå må Stortinget legge ansvaret der det hører hjemme: hos den som vil bruke andres verk kommersielt. I mars 2026 la britiske myndigheter bort en bred «opt-out-modell» og går nå for en «opt-in-modell»: Det vl si at loven beskytter verket til man selv velger aktivt å la AI trene på det.  Det bør vi også.

Prinsippet er enkelt. KI må spørre om lov først. 

Frederick P N Howard, filmprodusent og PhD-kandidat