– Selv om Min første kjærlighet ikke er direkte selvbiografisk, er det en personlig historie for meg som filmskaper. Filmen er basert på historiene til mange mennesker jeg kjenner, forteller Mari Storstein om sin debutlangfilm.

– En bunnsolid og sikker debutfilm der du som regissør har skapt trygge rammer for skuespillerne, kvitterer regissør-kollega Patrik Syversen i denne samtalen med henne i Regirommet – en arena for samtaler mellom regissører som fant sted på Vega Scene i Oslo.

Storstein har tidligere regissert flere dokumentarer som retter søkelys på mennesker med funksjonsnedsettelse, deriblant Brevet til Jens (2011), som vant prisen for beste film på dokumentarfilmfestivalen i Volda, og Søsken (2017), som ble belønnet med Gullruten for beste dokumentarserie.

Min første kjærlighet deltok i det internasjonale konkurranseprogrammet for spillefilmdebuter i Tallin i våres og skulle bli en kinosuksess.

Min første kjærlighet er en oppvekst- og kjærlighetshistorie, men fortalt fra et perspektiv vi ikke ofte ser på film. Da Ella flytter hjemmefra for å studere, får hun ikke egen hybel slik hun hadde gledet seg til. Isteden plasseres hun på institusjon. Dette skjer samtidig som hun møter sin første kjærlighet. Ella har levd hele livet i rullestol, men skal hun stilltiende godta et liv bak låste dører av den grunn, eller skal hun kjempe for å oppnå drømmene sine?

Handlingen er spesifikk og personlig, men den berører noe større om det å være menneske.

– Jeg ønsker å fortelle noe universelt om det å være menneske, om det å vokse opp. Jeg ville lage en film om den første forelskelsen.