Foto fra opptak til dramaserien «Pørni»

Det er tid for Gullruten og tv-bransjens årlige feiring av seg selv. Som vanlig havner fagprisene i skyggen av tv-kjendiseriet som er hovedårsaken til at TV2 i det hele tatt vil lage tv-program av det. I år kommer feiringen med en bismak. Som det ble antydet under den interne fagdagen forrige uke, så er det nok av dårlige nyheter som legger demper på feiringen. Jeg skulle for min del ønske at den tv-sendte Gullruten hadde benyttet anledningen til å virkelig hylle de norske fagarbeiderne som har levert så mye kvalitet de siste årene. Ikke bare ved å dele ut priser, men ved å unisont sende en beskjed til seerne og politikerne om hva som står på spill.

Det norske fagmiljøet har vokst enormt de siste 20 årene, både i volum og kvalitet. Når du ser det håndverksmessige nivået i filmer som Affeksjonsverdi og serier som Jo Nesbøs Harry Hole og Pørni, så ser du et fagmiljø i internasjonal toppklasse. Dette har blitt påpekt nesten til det kjedsommelige. Likevel går historien sin skjeve gang. Bransjen opplever nå en hjerneflukt uten sidestykke i moderne tid. Noe kan kalles naturlig avskalling etter en voldsom vekst. Men mye av det er unik kompetanse som vi ikke vil få tilbake.

Noen ganger lurer jeg på om ting ville vært annerledes om bransjen hadde vært flinkere til å fortelle sin egen historie. I motsetning til litteraturlivet har ikke norsk film- og tv-bransje utviklet en kultur for å forske på seg selv, til å se seg selv i det større bildet. Man har aldri tid til å se seg tilbake, det er alltid det neste prosjektet som gjelder. I amerikansk film- og tv-bransje er det også et voldsomt jag etter det neste prosjektet. Men der er bøkene og filmene om industrien blitt en liten industri i seg selv. Det formidles dypdykk i alt fra glemte stumfilmskapere til drømmefabrikkens suksessformler, som om filmbransjens meritter angår hele befolkningen.

De siste månedene har jeg lest to bøker som hver for seg gjenforteller sentrale kapitler av den amerikanske filmens produksjonshistorie. Den ene omhandler filmarbeidernes historie i tilknytning til det vitale produksjonsmiljøet som eksisterte i New York i etterkrigstiden. Den andre støtter seg på Hollywoodprofiler og deres gjenfortelling av sentrale kapitler i filmmetropolens bransjehistorie – fra stumfilmen til vår tid.

De omtales begge som oral histories – det vil si at forfatterne har samlet beretninger fra de som var der da det skjedde. Den mest underholdende og grundig dokumenterte er Cinematic Immunity av Michael Lee Nirenberg. Her kommer vi bak i kulissene under legendariske produksjoner som On the Waterfront, Midnight Cowboy, The French Connection, Do the Right Thing, Goodfellas og The Sopranos. Men vi er også innom reklameproduksjoner. På om lag 400 sider får vi den uoffisielle historien om hvordan det har vært å jobbe below the line i verdens mest mytologiserte filmby. Anekdotene er mange og vil garantert få eldre norske filmarbeidere til å nikke gjenkjennende – og ikke uten en viss gru. Tittelen henspiller på hvor enkelt det lenge var å få innvilget opptak i New York. Men den kunne like gjerne ha henspilt på immuniteten overfor den amerikanske arbeidsmiljøloven. Boken er kanskje framfor alt en hyllest av filmarbeideren.

I Jeanine Basinger og Sam Wassons bok Hollywood – the oral history er vi tilbake above the line. Her slipper stjernene, de mest kjente og toneangivende regissørene og produsentene til med sin versjon av Hollywoods historie. Men også enkelte av fagarbeiderne – som produksonsdesignerne og komponistene. Der oppefra ser det litt annerledes ut. I motsetning til Lee Nirenberg har ikke forfatterne reist rundt og samlet historier – de har hentet dem fra arkivene. Dermed forsvinner mye av den konteksten historiene hadde sitt utspring i. Men arkivgullet glitrer fortsatt. Jeg tar gjerne et gjensyn, anytime, med kjente onelinere og anekdoter fra legender som Ben Hecht, Billy Wilder og Martin Scorsese. Her slipper også the founding fathers til, fra Louis B. Meyer til Charlie Chaplin. De vanskelige spørsmålene, de mørke kapitlene (som feks McCarthyismen eller sexismen) feies elegant under teppet. Dette er et nostalgisk prosjekt, ikke et graveprosjekt. Det er en hyllest av Hollywoods storhet, men også en erkjennelse av at dens storhetstid er forbi.

Det er ingen som forventer at en liten filmnasjon som Norge skal kunne vise til en tilsvarende selvbevissthet og litteraturliste. Men fortellingene om den norske filmen hadde fortjent en bedre skjebne enn å bli stuet bort i minnet til de gjenlevende som har vært med på de formative årene. Noen vil mene at film- og tv-kulturen får mer plass enn den fortjener. Men det er en misforståelse. Den visuelle kulturen er dominerende, men det er sjelden vi går i dybden av den. Alle vil lage og jobbe med film (vel, i hvert fall inntil nylig). Ingen vil forske på den. Det er i skrivende stund ingen som kan ta over den dagen Gunnar Iversen slutter å skrive om norsk filmhistorie her på Rushprint.

Forskning på norsk film- og tv-historie er et neglisjert felt på høyskole- og universitetsnivå. Hadde Nasjonalbiblioteket tatt den audiovisuelle kulturen med like stort alvor som de tar skriftkultur og litteratur, ville formidlingen av norsk film- og tv-kultur kunne fått et betydelig løft. En ny Nasjonalbibliotekar er nå på plass hos NB. Kanskje er hun mindre ensidig fiksert på litteraturen enn den forrige? La oss håpe det.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.