Sykehusdramaer har ikke alltid stått høyt i kurs i dramabransjen. Særlig den uglesette fetteren, sykehussåpen, har bidratt til det. Men det var før The Pitt minnet oss på den kampen om liv og død som utspiller seg daglig på et sykehus. Også den norske serien LIS vil bidra til å åpne øynene våre for disse dramatiske mulighetene.

Serieskaper Karianne Lund og konsepturende regissør Eirik Svensson forteller her om arbeidet med å forene troverdighet og realisme med dramatikkens bærebjelker. 

I serien konfronteres vi med etiske dilemmaer og personlige kostnader ved å stå i førstelinja. Og reaksjonene fra legestanden ser ut til å bekrefte at slik er deres virkelighet – på noen måter. Samtidig skal dette være et fungerende drama, og da må man noen ganger ta seg friheter. Er det noe de regner med vil skape debatt eller kontroverser?

Kirurgen som må få hjelp til å legge snusen inn under leppa under operasjon, vil neppe skape bråk. Den tilhører utvilsomt de mer muntre innslagene som også er hentet fra virkeligheten.

Serien minner noen ganger mer om sykehusepisodene i NRK-serien 22.juli enn dramaserier som The Pitt. En annen mulig referanse er den sveitsiske Oscar-kandidaten Kveldsvakt som også handler om sykehuspersonale på kveldsvakt som presses til bristepunktet.

Programleder Kjetil Lismoen er begeistret for at vi introduseres for mange nye ansikter. Nykommer Elpida Stojcevska i hovedrollen har en empatisk aura. Hun føler med pasientene på en måte som får kollegene til å riste på hodet. Men dette menneskelige aspektet har vært viktig for serieskaperne. Fysiske berøringer er noe vi ser ofte i bilde. Det var noe av det Svensson bet seg merke i under research og besøk på sykehus – hvor fysisk relasjonen mellom sykehuspersonalet og pasientene kan være.