Racha Helen Larsen og Egil Håskjold Larsen er noe så sjeldent som utøvende filmarbeidere, produsenter og kuratorer av egen filmfestival, Mirage. Men de nøyer seg ikke med bare det: rett over påske åpner de et galleri med minikino og bar på Factory Tøyen i Oslo som skal bli en møteplass for filminteresserte – og andre.

Å etablerte en festival er noe av det vanskeligste man kan gjøre som kulturentreprenør. Om man visste hvor mye arbeid det krever, så ville man sannsynligvis aldri kastet seg ut i det. De startet opp i 2021, og har siden klort seg fast med et årlig arrangement i en by som flommer over av tilbud. 

Det hevdes gjerne at vi har fått nok filmfestivaler, men særlig Oslo synes umettelig på filmarrangementer. Det er ikke minst rom for nisjefestivaler som Mirage som våger å kuratere på siden av de ordinære kinolanseringene.

Det var dette tomrommet som ansporet Racha og Egil til å etablere festivalen. I en festivalvrimmel der alle gjerne vil nå alle, er festivalen befriende i sin vilje til å nå fram til en engere krets. Og de våger å hente fram ordet som er blitt så tabu i filmpolitikken, selveste K-ordet.

Ved å ha en profil som legger stor vekt på Kunstnerisk film, blir det vanskeligere å nå fram hos støttegivere. Det blir mye gratisarbeid. Hvor lenge kan man holde på slik før man tøyer strikken for langt?

De har selv bransjebakgrunn som henholdsvis produsent og filmfotograf. De lagde bl.a den prisbelønte dokumentaren 69 Minutter av 86 Dager. De har filmprosjekter under utvikling, Egil har nettopp hatt foto på Viktor Kossakovskys dokumentar Trillion (og før det klassikeren Gunda). Hva er fordelen med å ha et bein i begge leire, og hva er ulempen. Å lage film handler jo også om å gjøre det «umulige», om å se hvor langt man kan tøye strikken?

Programleder er Kjetil Lismoen