Det startet med at Wim Wenders ble spurt om om han ikke ville kommentere bombingen av Gaza og politikkens rolle på Berlinalen. Wenders, som helt tydelig ble ubekvem, svarte nølende at filmkunsten kan forandre verden, men at filmskapere bør styre unna politikk. Et annet medlem av juryen, polske Ewa Puszczyńska, ble spurt om Tysklands støtte til Israel. Hun svarte, som sant er, men også unnvikende, at juryen ikke kan stå ansvarlig for myndighetenes beslutninger.

Kommentarene førte til at den indiske forfatteren Arundhati Roy trakk seg fra Berlinalen på fredag. «Å høre dem si at kunst ikke bør være politisk, er forbløffende,» sa hun i en flengende kritikk av juryen.

Roys utfall gikk verden rundt og festivalen følte for å komme juryen til unnsetning. Festivalsjef Tricia Truttle kunne love at det var full ytringsfrihet på Berlinalen. Hun kom også med et hjertesukk: 

«I økende grad forventes det at filmskapere svarer på ethvert spørsmål som blir stilt til dem. De blir kritisert dersom de ikke svarer. De blir kritisert dersom de svarer, og vi ikke liker det de sier».

Hun viste så til alle filmene på festivalen – og alt de rommer av politiske ytringer. La filmene få tale for seg, var budskapet.

Er filmkunsten en boble?

Det er ikke vanskelig å forstå Truttles oppgitthet. Jeg har selv blitt mektig irritert over hvordan pressekonferanser på Berlinalen, i Cannes og Venezia ofte handler om alt annet enn filmene. Som om film er en forlengelse av journalistikken.

Samtidig framstår juryens ønske om å holde politikken utenfor filmen som ganske virkelighetsfjernt. Etter de siste par årenes politiske stridigheter har noen deltakere på årets festival gitt uttrykk for en viss tretthet over politikken: Jeg er mest interessert i prosjekter som er apolitiske, sa skuespiller Neil Patrick Harris. Mange amerikanske filmfolk har kommet med tilsvarende uttalelser der de åpenbart ønsker å heve seg over den polariserte amerikanske debatten – og definitivt ikke ønsker å kommentere situasjonen på Gaza. 

Denne oppgittheten over samtidens politiske støy, er noe de fleste kan nikke gjenkjennende til. Men Berlinale-juryens uttalelser vitner også om et naivt syn på filmkunsten. Wenders framstiller kinomørket nærmest som en magisk boble som skal være upåvirket av hva som skjer utenfor. 

Nå er ikke jeg blant de som mener at filmskapere har en spesiell plikt til å komme med politiske ytringer. Den plikten har de, i likhet med alle andre, som alminnelige samfunnsborgere som kan avgi stemme og utøve ytringsfriheten. Men å insistere på at Berlinalen skal holde politikken på armlengdes avstand, framstår som utopisk, spesielt for en festival som har dype politiske røtter i både byen og den kalde krigen.

Hete politiske poteter

Allerede dagen etter Wenders sitt utsagn, fikk festivalen en het politisk potet rett i fanget: Det skjedde da den sudanesiske regissøren Mohammed Alomda ble nektet innreise til Tyskland fordi myndighetene anser det som ikke usannsynlig at han vil søke asyl. Alomda skulle presentere sitt nye prosjekt på Berlinalens marked for samproduksjon – en møteplass som er ment å stimulere til samarbeid og bryte ned barrierer. Alomda er selvsagt opprørt: «Det er som om de ikke kan akseptere tanken på at vi er anstendige nok til å reise lovlig og stole på at vi kommer tilbake for å spille inn filmen vår i Kairo i april», sier han til Screen.

At festivalen ikke har kommet med en direkte beklagelse overfor Alomda (bare en uttalelse om at de er lei for situasjonen som har oppstått), må sannsynligvis tilskrives det presset den er utsatt for av tyske myndigheter. For det er ingen tvil om at Berlinalen praktiserer en krevende balansegang for å tilfredsstille sin største bidragsyter, det tyske kulturdepartementet. Og bakom lurer også det nest største partiet i Tyskland, høyreekstreme AfD, som ønsker å fjerne støtten til festivalen. Da festivalen inviterte AfD til åpningen for to år siden, utløste det ramaskrik, hvorpå invitasjonen ble trukket. Det gjorde bare vondt verre. 

Virkeligheten trenger seg på

På denne måten har festivalen tråkket på den ene politiske snublesteinen etter den andre de siste årene. Behandlingen av den palestinsk-norske dokumentaren No Other Land vitnet om en redsel for å bryte med tyske myndigheters fredning av Israel. Vi støtter full ytringsfrihet, var budskapet, også den gangen. Men det er altså visse ting festivalen ikke våger å slippe til på sine plattformer. 

Det er litt av et paradoks for en festival som har vært viktig for minoriteters rettigheter og den såkalte verdensfilmen. Den er lokalisert i en by som ynder å kalle seg liberal og fordomsfri – og den oppsto som en protest mot innmuringen av byen like etter krigen.

Jeg tror Berlinale-juryen og undertegnede kan enes om én ting: Det unike ved den mest interessante filmkunsten er at den ikke lar seg redusere til politiske slagord. Virkeligheten har likevel en lei tendens til å trenge seg på; til å tilføre filmer betydninger vi ikke trodde de hadde eller kunne få. Det er umulig å riste av seg samtiden. Å vende ryggen til den er en politisk handling. Det er mulig Wim Wenders ønsker at virkeligheten skal la filmkunsten få være i fred. Men egentlig tror jeg ikke det. Kanskje er han bare dårlig på komme med kortfattede soundbites som passer på pressekonferanser.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.