Foto: Trier og Reinsve etter utdelingen av EFA-Awards i helgen der «Affeksjonsverdi» kunne hente hjem seks priser (Foto: IMAGO/ Sebastian Gabsch)

Her om dagen så jeg en ny episode av det amerikanske satireprogrammet Daily Show, for å få utløp for litt galgenhumor i en mørk tid. Denne gangen var Joachim Trier gjest, som den naturligste ting i verden. Det ble et underholdende innslag om blant annet det norske sosialdemokratiets særegenheter og Amerikas nåværende misere. Jeg er blitt så vant til den internasjonale omfavnelsen av Affeksjonsverdi at jeg først ikke reagerte på at Trier deltok i et satireprogram – av alle ting. Kanskje skyldtes det at filmen allerede i fjor hadde fått sin egen parodi under en episode av Saturday Night Live. Der ble ny norsk film definisjonen på noe eksotisk og nordisk. Blir du parodiert på SNL, så er du for alvor inne i den amerikanske populærkulturelle varmen.

Men det norske momentumet begrenser seg ikke til Trier alene. Dag Johan Haugeruds trilogi Sex Drømmer Kjærlighet har blitt det internasjonale arthouse- og festivalpublikummet yndling. Etter Gullbjørnen i fjor har denne unike filmfrisen høstet voksende anerkjennelse i mange leire – fra selveste paven i Vatikanet til «the pope of trash», John Waters. Oslo-trilogien oppfattes som et sentralt humanistisk verk for vår tid. Intet mindre.

Norsk soft power

Disse filmene har gitt Norge et omdømme vi aldri kunne kjøpt for penger. Det handler ikke nødvendigvis om Norgesreklame som lokker til seg turister – det er det andre filmer med råflott natur som kan ta seg av. Nei, dette er film som blant annet gjenspeiler en moderne livsanskuelse der demokratiske og liberale verdier står helt sentralt. Noen vil kanskje kalle det utøvelse av soft power. Karl Ove Knausgård hadde noe av den samme virkningen på særlig amerikanske lesere. Forfatterens skildring av det nordiske sosialdemokratiske «mønsterbruket», med alle dets særegne problemstillinger, er blitt oppfattet som noe attraktivt å holde opp som et slags speil overfor den amerikanske virkeligheten. Et alternativt samfunn der kampen for tilværelsen ikke lenger bare handler om å få endene til å møtes. 

Det er fristende å sidestille det norsk film nå opplever med den anerkjennelsen som ble Ingmar Bergman og svensk film til del på 1960-tallet. Det var åpenbart en helt annen tid, med andre utfordringer. Men det imaget det svenske samfunnet skulle få internasjonalt, som et moderne sosialdemokratisk eksperiment, med tilhørende nybrott innen kunst og kultur, skulle få store ringvirkninger.

Det er bare noen svært få små filmnasjoner forunt å få et slikt vindu til å åpne seg. Dogmebølgen ga danskene en liknende åpning, og den skapte filmhistorie. Spørsmålet er hvordan vi skal utnytte denne åpningen som er blitt norsk film til del. For det vinduet lukker seg fort.

Å utnytte åpningen

Akkurat nå ser det ikke ut til at verken norske kulturmyndigheter eller dens forlengede arm Norsk filminstitutt (NFI) innser hvilken mulighet vi sitter på. I skrivende stund er den norske produksjonsbransjen desimert som følge av dramatørke og strukturelle endringer. Filmarbeidere og uunnværlige fagfolk flykter fra bransjen for å omskolere seg, omtrent slik de gjorde under pandemien. En bransje som rammes av to slike brutale tilbakeslag i løpet av få år, vil trenge lang tid til å komme til hektene igjen, om den ikke får hjelp.

Under pandemien greide NFI å hive seg rundt, for å tilpasse tilskuddsystemet krisen, med myndighetenes hjelp. Denne gangen er det annerledes. Kulturminister Lubna Jaffery og KUD har tydelig markert at i denne krisen må bransjen stå alene. De ser det som en naturlig avskalling av et marked som har vokst raskt de siste ti årene.

Problemet er bare at framgangen til norsk film har sin årsak i nettopp vekst og muligheten det gir nye talenter innen en lang rekke fagfunksjoner. Alt henger sammen med alt, også her.

Vi kan se konsekvensene allerede nå. Det er færre filmer og serier som vil kunne markere seg internasjonalt i 2026, og denne utviklingen vil tilta de neste årene. Det er da konsekvensene av krisen for alvor begynner å avtegne seg i repertoaret. Trier og Haugerud har utviklet sitt talent over flere tiår, med nogenlunde forutsigbare rammer å støtte seg på. For ikke å glemme all den spisskompetansen innen fagfeltene som følger med en hver filmsuksess.

Det kan selvsagt inntreffe noe uforutsett og mirakuløst. Som at all motgangen utløser en frigjørende kreativ impuls hos filmfolket. Men det forutsetter ikke bare en romantisk tro på verdien av sultekunstnere, men noe så utenkelig som en radikal omlegging av det norske tilskuddssystemet til lavbudsjett-gerilja-produksjon.

Kreative næringer og utdaterte holdninger

De årlige tilskuddene til filmfeltet vil ikke forsvinne – i hvert fall ikke så lenge Frp holdes unna regjeringsmakten. Det er ikke der krisen ligger – ikke ennå. Men de offentlige tilskuddene utgjør i dag bare en del av finansieringsgrunnlaget. Den private kapitalen har blitt stadig viktigere for norsk film, i takt med at de offentlige tilskuddene er blitt mindre (ikke minst fordi de ikke følger generell prisutvikling). Med krisen faller mye av den private kapitalen bort. En medfinansieringsordning og effektiv insentivordning (mao: ikke den vi har nå) kunne til en viss grad ha kommet bransjen til unnsetning. Men ingen av disse behovene har blitt innfridd – og det er uvisst om, når og ikke minst hvordan det vil skje.

Hadde filmproduksjon blitt regnet som en viktig næring av politikerne, så ville de selvsagt kommet med en redningspakke. Hvor ofte gjør de ikke det hver gang tradisjonelle arbeidsplasser i regionene trues av internasjonale konjunkturer. Men de kreative næringene representerer sjelden konkrete arbeidsplasser som kan knyttes til bestemte regioner med talspersoner på Stortinget. De er prosjektbaserte.

Men denne utdaterte holdningen er nødt til å endre seg. Oljen har kanskje fått forlenget levetid med Trump i Det hvite hus, men vi vet alle at vi må finne noe nytt å leve av. Den norske film- og tv-bransjen har vist én mulig næringsvei. Det er lov å håpe at den planlagte og svært nødvendige omleggingen av Innovasjon Norge tar høyde for et markant løft for de kreative næringene.

Derfor er det underlig at filmens identitet, i skjæringspunktet mellom kunst og næring, skaper så mye forvirring og hodepine for politikerne. Å plassere insentivordningen hos KUD, og ikke Næringsdepartementet, har bare forsterket forvirringen. Det er samtidig sjokkerende å oppdage hvor liten kapasitet KUD har til å kunne jobbe effektivt med filmfeltet. En medfinanseringsordning er fortsatt ikke kommet på plass etter at den ble vedtatt i Stortinget for et år siden, angivelig fordi KUD har måttet prioritere andre saker. Det er tragisk at denne stillstanden sammenfaller med en av de mest avgjørende sluttspurtene i den norske audiovisuelle industriens kappløp med de store tech-selskapene. Dette minner mer og mer om en forspilt mulighet.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.