Det politiske og økonomiske presset mot filmskapere verden over øker – og Donald Trumps maktovertakelse har akselrert utviklingen i den vestlige verden. Her hjemme er selvsensuren verstingen.
– Selvsensuren er det største problemet.
Det virker som Donald Trumps maktovertakelse i USA har lokket fram dunkle krefter fra mørket som ikke våget seg fram tidligere, og selv her i Norden er presset mot kunstnerne blitt sterkere.
Sverre Pedersen er leder av Freemuse som hvert år gir ut en rapport om kunstneres kår globalt. I rapporten for 2025 er det mange av the usual suspects fra foregående år, som Iran, Russland og Tyrkia. Men også i USA og resten av Europa er det urovekkende utviklingstrekk. Og heller ikke Norge og Norden slipper unna.
Programleder Kjetil Lismoen innkalte derfor festivalleder Ketil Magnussen og filmprodusent Kristine Ann Skaret (som også er stipendiat ved HINN) til en samtale med Pedersen om tingenes tilstand.
I Freemuse-rapporten kommer det fram at «global and domestic political tensions are having a strong impact on the art world making exhibiting institutions more fearful than ever». Dette voksende presset har Magnussen merket godt som leder av Oslo dokumentarkino og Humanfestivalen. Filmer som berører israelsk og russisk okkupasjon har ledet til sterke reaksjoner og press.
I podcasten diskuterer deltakerne blant annet hvordan man kan og bør manøvrere seg gjennom slike minefelt. Den norske familiefilmen Helt Super ble kansellert av Berlinale-ledelsen da en ekstern organisasjon fremmet en klage. I dag sliter festivalen med press fra mange kanter – ikke minst fra det høyreekstreme partiet Afd.
Den nordiske tilnærmingen vitner om relativt åpne samfunn – noe den svenske filmen Dialogpolisen (der Skaret er norsk samprodusent) er eksempel på. Men det er skjær i sjøen. Filmbransjen i Norge har en hierarkisk struktur, der særlig én statlig instans, Norsk filminstitutt, fordeler brorparten av pengene. I 2020 kom Fritt Ord med rapporten «Kunstnere vurderer ytringsfrihet». Der kom det fram at 54 % av filmskapere opplever reell risiko for å falle i unåde hos maktpersoner eller finansieringsinstitusjoner Resultatet er en problematisk selvsensur som hemmer en mer åpen debatt. Her drøfter Pedersen, Magnussen og Skaret hvordan filmbransjen selv kan bidra til å skape flere ytringsrom.
Programleder er Kjetil Lismoen. Du kan lytte til tidligere episoder av Filmsamtalen her.
– Selvsensuren er det største problemet.
Det politiske og økonomiske presset mot filmskapere verden over øker – og Donald Trumps maktovertakelse har akselrert utviklingen i den vestlige verden. Her hjemme er selvsensuren verstingen.
Det virker som Donald Trumps maktovertakelse i USA har lokket fram dunkle krefter fra mørket som ikke våget seg fram tidligere, og selv her i Norden er presset mot kunstnerne blitt sterkere.
Sverre Pedersen er leder av Freemuse som hvert år gir ut en rapport om kunstneres kår globalt. I rapporten for 2025 er det mange av the usual suspects fra foregående år, som Iran, Russland og Tyrkia. Men også i USA og resten av Europa er det urovekkende utviklingstrekk. Og heller ikke Norge og Norden slipper unna.
Programleder Kjetil Lismoen innkalte derfor festivalleder Ketil Magnussen og filmprodusent Kristine Ann Skaret (som også er stipendiat ved HINN) til en samtale med Pedersen om tingenes tilstand.
I Freemuse-rapporten kommer det fram at «global and domestic political tensions are having a strong impact on the art world making exhibiting institutions more fearful than ever». Dette voksende presset har Magnussen merket godt som leder av Oslo dokumentarkino og Humanfestivalen. Filmer som berører israelsk og russisk okkupasjon har ledet til sterke reaksjoner og press.
I podcasten diskuterer deltakerne blant annet hvordan man kan og bør manøvrere seg gjennom slike minefelt. Den norske familiefilmen Helt Super ble kansellert av Berlinale-ledelsen da en ekstern organisasjon fremmet en klage. I dag sliter festivalen med press fra mange kanter – ikke minst fra det høyreekstreme partiet Afd.
Den nordiske tilnærmingen vitner om relativt åpne samfunn – noe den svenske filmen Dialogpolisen (der Skaret er norsk samprodusent) er eksempel på. Men det er skjær i sjøen. Filmbransjen i Norge har en hierarkisk struktur, der særlig én statlig instans, Norsk filminstitutt, fordeler brorparten av pengene. I 2020 kom Fritt Ord med rapporten «Kunstnere vurderer ytringsfrihet». Der kom det fram at 54 % av filmskapere opplever reell risiko for å falle i unåde hos maktpersoner eller finansieringsinstitusjoner Resultatet er en problematisk selvsensur som hemmer en mer åpen debatt. Her drøfter Pedersen, Magnussen og Skaret hvordan filmbransjen selv kan bidra til å skape flere ytringsrom.
Programleder er Kjetil Lismoen. Du kan lytte til tidligere episoder av Filmsamtalen her.
Les også
- – Det er en liten feministisk kampsak, i et komisk univers. (+)
- Hva slags filmer har krigen i Ukraina gitt oss?
- Movies on War: «Virkelighet under press»
- Film fra Sør: Romcom i Kabul og japansk monsterfilm.
- Innblikk og utsyn.
- Trier og Vogt vant i lagmannsretten.
- Norske prisvinnere på BIFF.
- Harald Eia, LOL og humorteori. (+)
- Åndholdt kamera: Dara Van Dusen om «A Prayer for the Dying».
- Torfinn Iversens «Onkel Egg» til Tallinn.