Filmoppropet har rundet over 2300 underskrifter fra filmarbeidere innen alle fagfunksjoner. Men gjør slike markeringer inntrykk på politikerne som synes mest opptatt av EU-trusselen mot tradisjonelle næringer?
Kan bransjens opprop gi et politisk momentum?
Den norske film- og tv-bransjens opprop for en mer visjonær og bærekraftig filmpolitikk, har i skrivende stund rundet 2366 underskrifter. Oppropet har ved siden av enkeltaktørers utspill – ikke minst Pia Tjeltas gjentatte oppfordringer – resultert i flere oppslag og et visst momentum. Men på politisk nivå synes man opptatt av andre ting.
De drøyt 2300 fagarbeiderne som har underskrevet oppropet utgjør omtrent like mange som de ansatte i norske ferrolegeringsindustri som nå føler seg truet av den varslede økningen av EU-toll. Likevel er pressedekningen disse arbeiderne får uforholdsmessig mye større – for ikke å snakke om det valgflesket politikerne overøser dem med. Filmproduksjon regnes åpenbart ikke som en like viktig næring. Det forklarer jo også hvorfor insentivordningen er så lite ekspansiv og visjonær i sin innretning.
Men kanskje vil summen av alle framstøtene lede til en større bevisstgjøring i de politiske miljøer på lengre sikt. Det er lov å håpe. For de uinnvidde vil vi anbefale innlegget som en oppsummering og «best of» av alle de argumentene som bransjen har gjentatt de siste årene. Et viktig punkt er det faktum at den kunstneriske suksessen vi opplever nå er et resultat av tidligere regjeringers satsinger og en økonomisk virkelighet som har forsvunnet for lengst. Situasjonen i dag er en helt annen, heter det blant annet i innlegget:
«Nå står norsk film i en desperat økonomisk krise. Prisstigning, svak krone, frafall i inntekter fra sekundærvisningsvinduet (tv, strømmetjenester, dvd-salg), et usikkert kinomarked post covid, lavere investeringsvilje fra distributører både hjemme og ute, samt et reklamemarked som har kollapset. Tilskuddsmidlene følger ikke engang prisstigningen. Resultatet er katastrofalt.
«Konkurransen om produksjonsmidlene har blitt et blodbad. Det siste året har tildelingsprosenten hos Norsk Filminstitutt for produksjonsstøtte til spillefilmer ligget rundt 10%. Konkurranse gjør oss bedre, men ingen er tjent med et system der årevis med kostbart kreativt utviklingsarbeid med over 90% sikkerhet ikke går videre til produksjon. Vi går glipp av mangfoldige historier som ville gjort en forskjell for publikum, filmer som kunne bidratt til overskudd hos kinoer over hele landet, mens konkursspøkelset skraper på døren til produksjonsselskapene og folk mister jobben: 30% av fagarbeiderne har forlatt bransjen det siste året, 60% av de gjenværende vurderer å gjøre det samme. Dette er mennesker med uvurderlig kompetanse. Mennesker som ikke nødvendigvis kan erstattes dersom pilene skulle peke oppover igjen. Etterarbeidshusene legger ned funksjoner, må begrense nye investeringer og risikerer å sakke akterut. Infrastruktur og kunnskap det har tatt tiår å bygge opp er i ferd med å forvitre».
Kan bransjens opprop gi et politisk momentum?
Filmoppropet har rundet over 2300 underskrifter fra filmarbeidere innen alle fagfunksjoner. Men gjør slike markeringer inntrykk på politikerne som synes mest opptatt av EU-trusselen mot tradisjonelle næringer?
Den norske film- og tv-bransjens opprop for en mer visjonær og bærekraftig filmpolitikk, har i skrivende stund rundet 2366 underskrifter. Oppropet har ved siden av enkeltaktørers utspill – ikke minst Pia Tjeltas gjentatte oppfordringer – resultert i flere oppslag og et visst momentum. Men på politisk nivå synes man opptatt av andre ting.
De drøyt 2300 fagarbeiderne som har underskrevet oppropet utgjør omtrent like mange som de ansatte i norske ferrolegeringsindustri som nå føler seg truet av den varslede økningen av EU-toll. Likevel er pressedekningen disse arbeiderne får uforholdsmessig mye større – for ikke å snakke om det valgflesket politikerne overøser dem med. Filmproduksjon regnes åpenbart ikke som en like viktig næring. Det forklarer jo også hvorfor insentivordningen er så lite ekspansiv og visjonær i sin innretning.
Men kanskje vil summen av alle framstøtene lede til en større bevisstgjøring i de politiske miljøer på lengre sikt. Det er lov å håpe. For de uinnvidde vil vi anbefale innlegget som en oppsummering og «best of» av alle de argumentene som bransjen har gjentatt de siste årene. Et viktig punkt er det faktum at den kunstneriske suksessen vi opplever nå er et resultat av tidligere regjeringers satsinger og en økonomisk virkelighet som har forsvunnet for lengst. Situasjonen i dag er en helt annen, heter det blant annet i innlegget:
«Nå står norsk film i en desperat økonomisk krise. Prisstigning, svak krone, frafall i inntekter fra sekundærvisningsvinduet (tv, strømmetjenester, dvd-salg), et usikkert kinomarked post covid, lavere investeringsvilje fra distributører både hjemme og ute, samt et reklamemarked som har kollapset. Tilskuddsmidlene følger ikke engang prisstigningen. Resultatet er katastrofalt.
«Konkurransen om produksjonsmidlene har blitt et blodbad. Det siste året har tildelingsprosenten hos Norsk Filminstitutt for produksjonsstøtte til spillefilmer ligget rundt 10%. Konkurranse gjør oss bedre, men ingen er tjent med et system der årevis med kostbart kreativt utviklingsarbeid med over 90% sikkerhet ikke går videre til produksjon. Vi går glipp av mangfoldige historier som ville gjort en forskjell for publikum, filmer som kunne bidratt til overskudd hos kinoer over hele landet, mens konkursspøkelset skraper på døren til produksjonsselskapene og folk mister jobben: 30% av fagarbeiderne har forlatt bransjen det siste året, 60% av de gjenværende vurderer å gjøre det samme. Dette er mennesker med uvurderlig kompetanse. Mennesker som ikke nødvendigvis kan erstattes dersom pilene skulle peke oppover igjen. Etterarbeidshusene legger ned funksjoner, må begrense nye investeringer og risikerer å sakke akterut. Infrastruktur og kunnskap det har tatt tiår å bygge opp er i ferd med å forvitre».
Les også
- Elon Musks versjon av «Odysseen» slaktes.
- – Det er en liten feministisk kampsak, i et komisk univers. (+)
- Hva slags filmer har krigen i Ukraina gitt oss?
- Movies on War: «Virkelighet under press»
- Film fra Sør: Romcom i Kabul og japansk monsterfilm.
- Innblikk og utsyn.
- Trier og Vogt vant i lagmannsretten.
- Norske prisvinnere på BIFF.
- Harald Eia, LOL og humorteori. (+)
- Åndholdt kamera: Dara Van Dusen om «A Prayer for the Dying».