Det handler ofte om å få maksimalt ut av lite og være «usynlig», forteller Cecilie de Lange og Sunniva Rostad om produksjonsdesignens funksjon. Men i arbeidet med dramaseriene «I kjærlighetens navn» og «Våre beste år» sto de overfor en ny utfordring: hvordan gjenskape en prangende tidsepoke som nekter å være usynlig.
Det hevdes at kunsten å lage vellykket produksjonsdesign handler om at publikum ikke skal legger merke til den, bare fornemme den. I så måte representerer 1980-tallet en utfordring. Den ligger der som en obsternasig langfinger og trosser alle konvensjoner for god smak. På den måten er epoken perfekt for tematikken i de to dramaseriene I kjærlighetens navn og Våre beste år der Cecilie de Lange og Sunniva Rostad har fungert som produksjonsdesignere (Rostad har hatt ansvar for første sesongen).
Våre beste år er noen ganger dynket bevisst i glorete åttitalls-effekter og tar oss tett på epoken ved å kommentere hele det kulturpolitiske tøværet som hjemsøkte den vesle nasjonen Norge. I kjærlighetens navn handler om et stykke kulturhistorie, i overgangen mellom et puritansk syn på nakenhet og pornografi til en mer ukritisk markedsliberalisme.
For en produksjonsdesigner er slike periodedramaer en gave. Det betyr ikke at man får rikelig ressurser til å foreta dypdykk ned i epokens skattekiste av estetiske overskridelser. Er man produksjonsdesigner i norsk film vil det alltid handle om å få mye ut av lite, forteller Rostad og De Lange.
Våre beste år inneholder så mange aspekter ved 1980-tallet at man kan bli svimmel. Det er dessuten en fortelling i fortellingen om NRK som eget økosystem, med egne lover og regler, som krevde at man fant tilbake til kringkasterens særegne stil fra denne perioden. Hårfrisyrer og klær fra både 1970- og 1980-tallet har også sin egne lover og regler. Å få til en perfekt puddelrock-frisyre kan være en kunst.
Rostad og de Lange har jobbet på profilerte periodedramaer som Makta og La elva Leve – begge utspiller seg også på 1970- og 1980-tallet. Makta var dristig på den måten at man brukte vår tids renovering av Regjeringskvartalet som kulisse på historier som utspilte seg på 1970- og 80-tallet. Det tilførte serien noe unikt, mener Rostad.
Så hvor stor dikterisk påvirkningskraft har man som produksjonsdesigner ved å komme med innspill som påvirker historien og tilfører noe ekstra? Det er alltid en stor fordel å få lese manus på et tidlig stadie, men det er ikke alltid det skjer. I det hele tatt: Det tok lang tid innen produksjonsdesign «fant seg selv» som fagfunksjon i norsk film – og fortsatt går den litt over i andre funksjoner. Men vi er på riktig vei, mener de to i denne utgaven av Filmsamtalen.
Programleder er Kjetil Lismoen.
Det handler ofte om å få maksimalt ut av lite og være «usynlig», forteller Cecilie de Lange og Sunniva Rostad om produksjonsdesignens funksjon. Men i arbeidet med dramaseriene «I kjærlighetens navn» og «Våre beste år» sto de overfor en ny utfordring: hvordan gjenskape en prangende tidsepoke som nekter å være usynlig.
Det hevdes at kunsten å lage vellykket produksjonsdesign handler om at publikum ikke skal legger merke til den, bare fornemme den. I så måte representerer 1980-tallet en utfordring. Den ligger der som en obsternasig langfinger og trosser alle konvensjoner for god smak. På den måten er epoken perfekt for tematikken i de to dramaseriene I kjærlighetens navn og Våre beste år der Cecilie de Lange og Sunniva Rostad har fungert som produksjonsdesignere (Rostad har hatt ansvar for første sesongen).
Våre beste år er noen ganger dynket bevisst i glorete åttitalls-effekter og tar oss tett på epoken ved å kommentere hele det kulturpolitiske tøværet som hjemsøkte den vesle nasjonen Norge. I kjærlighetens navn handler om et stykke kulturhistorie, i overgangen mellom et puritansk syn på nakenhet og pornografi til en mer ukritisk markedsliberalisme.
For en produksjonsdesigner er slike periodedramaer en gave. Det betyr ikke at man får rikelig ressurser til å foreta dypdykk ned i epokens skattekiste av estetiske overskridelser. Er man produksjonsdesigner i norsk film vil det alltid handle om å få mye ut av lite, forteller Rostad og De Lange.
Våre beste år inneholder så mange aspekter ved 1980-tallet at man kan bli svimmel. Det er dessuten en fortelling i fortellingen om NRK som eget økosystem, med egne lover og regler, som krevde at man fant tilbake til kringkasterens særegne stil fra denne perioden. Hårfrisyrer og klær fra både 1970- og 1980-tallet har også sin egne lover og regler. Å få til en perfekt puddelrock-frisyre kan være en kunst.
Rostad og de Lange har jobbet på profilerte periodedramaer som Makta og La elva Leve – begge utspiller seg også på 1970- og 1980-tallet. Makta var dristig på den måten at man brukte vår tids renovering av Regjeringskvartalet som kulisse på historier som utspilte seg på 1970- og 80-tallet. Det tilførte serien noe unikt, mener Rostad.
Så hvor stor dikterisk påvirkningskraft har man som produksjonsdesigner ved å komme med innspill som påvirker historien og tilfører noe ekstra? Det er alltid en stor fordel å få lese manus på et tidlig stadie, men det er ikke alltid det skjer. I det hele tatt: Det tok lang tid innen produksjonsdesign «fant seg selv» som fagfunksjon i norsk film – og fortsatt går den litt over i andre funksjoner. Men vi er på riktig vei, mener de to i denne utgaven av Filmsamtalen.
Programleder er Kjetil Lismoen.
