Å eie sitt eget hus er en helt sentral del av den amerikanske drømmen. Men ikke alle opplever å kunne realisere denne drømmen. Stadig færre amerikanere kan kjøpe seg et hus eller leie en leilighet. De er for fattige til å skaffe seg et eget hjem, og må ty til andre og billigere måter å skaffe seg et sted å bo på. Mange tyr til billige hotell, ofte kalt flophouses, som ikke tilbyr stort annet enn tak over hodet. Andelen fattige amerikanere øker, og stadig flere bor i disse aller billigste hotellene.

Statistikken er skremmende, slik den innleder Monica Strømdahls dokumentar Flophouse America, et hjerteskjærende vitnesbyrd om den økende fattigdommen i USA og hva den gjør med folk. Andelen fattige er nå på 11, 5 % i USA, noe som betyr at omtrent 34 millioner mennesker lever under fattigdomsgrensen. Tallenes tale blir enda mer skremmende. Av de aller mest fattige lever 1 av 10 barn i familier preges av alkoholmisbruk. Det er om lag 7, 5 millioner barn det er snakk om.

Flophouse America tar oss med til den amerikanske drømmens bakside. I denne filmen nistirrer vi inn i USAs mørkeste hjerte, det marerittet som er like karakteristisk for USA som drømmene om glamour og glitter. Det er den røffeste virkeligheten vi blir vitne til. Flophouse America er et sterkt syrebad for trette øyne, men det er ikke en historie bare om elendighet. Det som gir Strømdahls film et ekstra løft, er hvordan filmen viser at ømhet og styrke finnes der man kanskje ikke skulle tro det fantes grobunn for kjærlighet og omtanke. Men det er en kjærlighet som også river mennesker og familier i stykker.

Flophouse America er Monica Strømdahls første film. Av yrke er Strømdahl fotojournalist, og hun har høstet anerkjennelse og priser for sine reportasjefotografier. I 2019 vant hun prisen for årets bilde i kategorien «Dagligliv i Norge». Etter mange år som frilanser er hun nå tilknyttet Aftenposten. Hun har blitt kjent som en fotograf med en særpreget sans for slående visuelle løsninger, men det visuelle er alltid et middel for å løfte fram nære og engasjerende historier i pregnante bilder.

Bakgrunnshistorien til Flophouse America går helt tilbake til 2005. På reise i USA så Strømdahl seg om etter et billig sted å bo, og oppdaget de såkalte flophouses som finnes i de fleste amerikanske byer. Hun oppdaget også at mange bor nærmest permanent i slike hoteller. Mange sjekker inn i den troen at dette bare er et kortvarig opphold, et midlertidig sted å bo, men like mange blir boende. Ofte i år etter år, til og med så å si hele livet.

Monica Strømdahl begynte å fotografere folk hun møtte i slike hoteller, nærmest som en moderne etterkommer av sosialt engasjerte fotodokumentarister som Jacob Riis og Jacob Holdt. I 2017 fikk hun støtte til et større fotoprosjekt av Fritt Ord, og utstillinger og publiserte fotografier fulgte et par år senere. På et av sine mange besøk på slike nedslitte hotell møtte Strømdahl en dag lille Mikal. Hun hadde i årenes løp møtt mange barn som bodde med sine foreldre i billige hotell og motell, men Mikal var den første hun hadde møtt som så å si var blitt født inn i et slikt liv i fattig-Amerika.

Møtet med Mikal tvang Strømdahl til å stille avgjørende eksistensielle spørsmål. Hva skjer med barn som lever i en slik situasjon, preget av fattigdom, utsatthet og med foreldre som sliter med rusmisbruk? Hvordan påvirker den ene generasjonen den andre, når foreldenes traumatiske situasjon arves av barna? Og hva skjer når det hele pågår i år etter år, i hele den tiden barnet vokser opp?

Monica Strømdahl ble godt kjent med Mikal og hans foreldre Tonya og Jason, og det ble stadig klarere for henne at stillbilder ikke var nok. Fotografiene fanget ikke inn kompleksiteten i livet til Mikal og hans foreldre. Øyeblikksbildene rommet ikke de sammensatte livene deres, både på godt og vondt. Hun opplevde også at Mikal var sterkere enn det man kanskje skulle tro. Han hadde en helt egen evne til å ferdes gjennom et liv preget av fattigdom og elendighet og yte en motstand mot en desperat livssituasjon. 

Fotografier var ikke nok. Det måtte bli en film. Og i en lengre tid bodde Monica så å si med Mikal og hans foreldre. Flophouse America er dermed både resultatet av et mangeårig prosjekt knyttet til livet i amerikanske flophouses, og av møtet med Mikal og hans foreldre. Filmen er både blitt et portrett av Mikal, og samtidig en skildring av en livstilstand, familielivet i et fattig-hotell. Det livet som er hele Mikals verden. 

Flophouse America er både et vitnesbyrd og en anklage. Filmen velger å vise fram det som ellers vanligvis fortrenges, fordi det ikke hører til suksesshistoriene eller har direkte nyhetsverdi, og den viser fattigdom som et økende samfunnsproblem i USA. Strømdahls film er rå og umiddelbar. Den viser oss den nakne sannheten. Den skjærer helt inn til beinet. Det er vanskelig å forbli uberørt av denne filmen, men det er også en film som gir opphav til en rekke ulike etiske og estetiske spørsmål.

Mikals verden

Det aller meste av Flophouse America foregår inne på et lite klaustrofobisk hotellrom. Der bor 13 år gamle Mikal og hans foreldre Tonya og Jason. De har også katten Smokey, og når Mikal ikke motvillig hjelper til med å vaske opp eller vaske klær, ligger han på sofaen med katten, eller han kikker på mobiltelefonen eller spiller dataspill. Dette er Mikals verden. Bare i et par scener befinner vi oss utenfor hotellrommet. Vi ser Mikal i hotellets vaskerom, der han vasker familiens klær, og han henger i lobbyen i en scene. I et par scener, spesielt i filmens avslutning, er vi en kort tid utenfor hotellet, men først og fremst befinner vi oss i et lite rom med tre mennesker.

For å skape illusjonen av et hjem, og gi både Mikal og foreldrene litt privatliv, henger de opp et tøystykke og lager på den måten inntrykket av flere rom, men det lille hotellrommet er som en trykkoker. De går hverandre på nervene hele tiden. Mikal og moren krangler så ofte at faren må lage spesielle regler for at de ikke skal krangle og skrike til hverandre hele tiden, men det lykkes ham ikke å stagge de mange utbruddene.

En av grunnene til de mange kranglene, er at Mikals karakterer på skolen ikke er gode. Han er flink i tekniske fag, og synes å like matematikk, men språkfagene er en utfordring. Spesielt engelsk er en utfordring for ham. Foreldrenes bekymring får imidlertid som oftest form av kjefting og krangel. De vil at Mikal skal få et annet liv enn det de har, og det som har vært deres liv, men fattigdommen gjør det ekstra vanskelig å bryte ut av de onde sirklene. Det eneste de kan gjøre er å be ham om å manne seg opp og gjøre det bedre på skolen, slik at han ikke får strykkarakterer på prøvene.

Morens alkoholmisbruk gjør det ikke bedre. Også Mikals far drikker, men han har en jobb og synes som oftest å kunne kontrollere drikkingen. Tonyas drikking er konstant og ute av kontroll. Hun sier som oftest fine ting, og filmen er full av verbale ømhetsbevis, men hun klarer ikke å slutte å drikke. Hun våkner opp groggy og i bakrus, og fortsetter å drikke gjennom hele dagen. Tidlig i filmen anklager Mikal moren for å ha sølt vodka på katten, og hennes manglende evne til å ta hånd om sønnen på en ordentlig måte er en viktig del av filmen. Mikals far tar ofte kontroll, men også han sliter med et alkoholproblem.

«Er han din personlige assistent nå», sier Jason når Tonya høylytt klager over at sønnen ikke har vasket opp eller gjort andre ting han skulle gjøre, men både det lille hotellrommet de lever i og familiesituasjonen gjør det vanskelig for Mikal å konsentrere seg om hjemmelekser. Han vil helst spille dataspill. I løpet av filmen øker temperaturen i kranglene mellom Mikal og moren, som synes å gli mer og mer inn i alkoholrusen. Og det hele får en tragisk slutt for Tonya.

En oppveksthistorie

Utgangspunktet for Flophouse America er de mange nedslitte og billige hotellene som blir den eneste måten mange fattige kan finne tak over hodet på. Det er det eneste som hindrer dem i å havne på gata, eller å bli homeless, som det heter i USA. Skildringen av Mikal og hans foreldre er åpenbart ment å være et eksempel på hva som skjer i de fleste store amerikanske byer i slike hotell. Det aller viktigste med Strømdahls film er imidlertid familie- og oppveksthistorien. Det er historien om en amerikansk barndom vi får se i Flophouse America. Filmen er en oppvekstskildring, en fortelling om det å vokse opp helt i utkanten av det amerikanske samfunnet.

Monica Strømdahl, som også har fotografert filmen, kommer svært tett inn på Mikal og hans familie. Hun og hennes kamera blir vitne til de mange kranglene mellom Mikal og moren, og fanger inn en mosaikk av små episoder som sammen danner konturene av et liv. Det er samtidig en svært konsentrert historie. Vi befinner oss så å si hele tiden inne på hotellet, og får vite lite om de delene av hovedpersonenes liv som foregår utenfor hotellrommets fire vegger.

Den detaljrike, konkrete og nyanserte skildringen av hverdagen til Mikal, og hverdagslivet til familien, er det aller viktigste i filmen. Det gir Flophouse America en dramatisk nærhet som ofte forsterkes av lave, tette og nære innstillinger. Dette er kanskje en dyd av en nødvendighet siden plassen ikke er stor på hotellrommet, men det skaper samtidig en egen ekstra intimitet når vi befinner oss så nært på Mikal og hans foreldre. Det forsterker den klaustrofobiske følelsen i dagliglivet til familien, og kaster et nøkternt, men skarpt lys over skildringen av barndom og oppvekst.

Ved å konsentrere seg om det mest dagligdagse får vi langt på vei inntrykket av å komme tett inn på Mikal og hans foreldre. Noen av de gjøremålene som filmen vender tilbake til gang på gang bidrar til at skildringen av Mikals livsverden får en sanselig og sterk emosjonell kraft. Fokus ligger ofte på de mest elementære delene av livet og dagliglivet. At Mikal blir sendt til vaskerommet for å vaske klær er kanskje ikke annerledes enn mange andre familier, selv om vi befinner oss i et billig hotell, men mest hjerteskjærende er flere scener der Mikals jobb er å vaske opp i badekaret. 

Selv om mye av det familien spiser er mat de kjøper fra spisesteder eller food trucks utenfra, lager de også litt mat inne på selve hotellrommet. Mikals far lager av og til frokost. Og oppvasken tårner seg ofte opp. Når det skjer, er eneste løsning å legge all oppvasken i badekaret, men det er umulig å få varmt nok vann til virkelig å gjøre kopper og kar rene, og måten Mikal vasker opp på er heller ikke den mest effektive. I en scene hjelper faren til, og dette oppleves som litt av en kjernescene i filmen, men samarbeidet blir også raskt til kjefting og krangling. De forsøker å arbeide sammen, men begynner også å småkrangle fordi oppgaven er så vanskelig og håpløs.

Styrken ved Flophouse America ligger i hvor tett vi kommer inn på hverdagslivet på hotellrommet til Mikal og hans familie. Hans oppvekst er en historie om sårbarhet og utsatthet, men også om forsømmelse, fra både samfunnet og familien. Tonya og Jason vil at Mikal skal få et bedre liv enn deres, men de makter ikke å gi ham en annen barndom enn den vi ser. De sier at de elsker ham, og gir ham mange ømhetsbevis, men deres livssituasjon synes håpløs og egnet til å skape stadig nye problemer som vil gjøre det vanskelig for Mikal å bryte ut av fattigdommens onde sirkel.

Det som er styrken i Monica Strømdahls film, er samtidig også en mulig akilleshæl. Vi kommer tett på Mikal og hans foreldre, ser på nært hold detaljene i deres hverdagsliv på hotellrommet, men hvem er disse menneskene egentlig? Ved ikke å gi oss noen informasjon om Mikals liv utenfor hotellrommet, blir Flophouse America også litt snever og pregløs. Den manglende viljen til å gi oss kontekst og bakgrunnsinformasjon er både knyttet til ønsket om at vi skal se Mikal som én av mange, men det er også knyttet til valget av i hovedsak å benytte en observasjonell filmstil.

Den observasjonelle stilen

Gjennom det meste av Flophouse America er regissør og fotograf Monica Strømdahl som den klassiske flua-på-veggen i en tradisjonell observasjonell dokumentar. Riktignok har filmen en ramme der Mikal henvender seg til oss tilskuere, og det var også Mikals idé å starte filmen med noe forklarende statistikk, men selv om det er Mikals stemme som leder oss inn i filmen, er de aller fleste scenene fra hotellet nesten rent observasjonelle. Noen diskrete innslag med musikk ville ha irritert en purist, men ellers er det få innslag som bryter med en observasjonell inngang til å skildre virkeligheten.

Den observasjonelle dokumentarfilmstilen vokste fram på slutten av 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet i USA, Canada og Frankrike som en protest mot den faktastinne fortellende eller forklarende tradisjonelle dokumentaren. Den sentrale fotografen Richard Leacock kalte denne nye formen uncontrolled cinema, og representantene for denne dokumentartypen tok skarp avstand fra bruken av kommentatorstemme eller musikk. Istedenfor å fortelle og forklare skulle virkeligheten framstilles mer direkte og ukontrollert. Tilskuerne skulle nærmest oppleve virkeligheten slik som filmskaperne gjorde det under opptaksperioden, og uten forstyrrende forklaringer og kontekst.

Kritikken mot denne måten å lage dokumentarfilm på kom umiddelbart og fra mange kanter. Tradisjonalistene mente de observasjonelle dokumentarene hverken var ukontrollerte eller mer virkelighetsnære, men snarere presenterte snevre tverrsnitt av en virkelighet som trengte informasjon, forklaringer og kontekst. Andre filmskapere ville gå enda lenger. De mente det var en løgn å tro at en filmskaper ikke påvirket det som skjedde foran kamera, og yrket for en mer selvrefleksiv form der kamerateamets tilstedeværelse ble en integrert del av virkelighetsskildringen. Det var en sannere måte å filme på, mente mange. Debattene raste blant filmskaperne i flere tiår, og en observasjonell tilnærming kom ikke til norsk dokumentar før helt på slutten av 1980-årene og begynnelsen av 1990-tallet. Ofte ble imidlertid de norske observasjonelle filmene, for eksempel Sigve Endresens filmer, eksempler på mer urene blandingsformer som hentet stilgrep og inspirasjon også fra selvrefleksive og forklarende dokumentartyper.

I senere år har man sett at den observasjonelle stilen har fått en ny og mer framskutt rolle både i norsk og internasjonal dokumentar igjen. En medvirkende årsak er nok de mulighetene som digitale kameraer og mikrofoner kan gi filmskaperne, som nå kan filme time etter time uten at det koster mye penger. Etterpå kan man destillere fram de helt spesielle øyeblikkene som summerer opp en hendelse, en person eller en livssituasjon. Flophouse America er en film som går lengre enn de fleste andre norske dokumentarer i å rendyrke en observasjonell tilnærming, og filmen illustrerer dermed både fordelene og ulempene med et slikt stilvalg.

På den ene siden er det at vi kommer så tett og nært inn på hverdagen til Mikal og hans familie en styrke. Vi blir ikke forstyrret av filmskaperen selv, og tilskuerne blir grepet av det sanselige, umiddelbare, direkte og konkrete i uttrykket. Vi lever oss lettere inn i Mikals situasjon ved å komme så tett inn på ham, og det øker det følelsesmessige engasjementet. I Norge vil nok mange tilskuere tenke og spørre om når Barnevernet skal dukke opp, før man minner seg selv på at dette er et USA der det sosiale apparatet ikke ligner det vi har her hjemme, og til og med drastisk bygges ned i disse dager. Det tette og nære perspektivet i selve den observasjonelle stilen kaster oss brutalt inn i en livsverden som det er vanskelig å forbli uberørt av.

På den andre siden er perspektivet snevert. Hvem er Mikal, Tonya og Jason egentlig? Når man tenker etter får man ikke vite så mye om dem, fordi vi ikke følger Mikal i andre sammenhenger utenfor hotellrommet, eller får bakgrunnsinformasjon om familien. Mange vil nok sitte igjen med spørsmål som kanskje Strømdahl selv vil finne irrelevante og forstyrrende, men som ikke er uvesentlige eller uviktige. Hvordan havnet Tonya og Jason i den livssituasjonen de er i? Hva gjør Mikal når han er på skolen eller treffer venner? Hva slags jobb er det Jason har? Hvor i USA er det de befinner seg? Fordi direkte intervjuer er tabu i en rendyrket observasjonell form, får vi lite kontekst for å forstå situasjonen til Mikal og hans familie, eller de mange millioner andre fattige i dagens USA som lever på gata eller i billige flophouses. Vi opplever Flophouse America med hjertet og magen, men gis lite bakgrunn for fullt ut å forstå det vi ser i filmen.

Informasjonsunderskuddet i den observasjonelle stilen er en utfordring som også preger Flophouse America. Ønsket om å skildre Mikal og hans foreldre i en så intim og privat situasjon skaper ikke bare emosjonelt engasjement og direkte virkelighetsskildring, men det oppfordrer også til kontekst og bakgrunn. Det er ikke uten betydning at fattigdommen er økende i USA, og trolig vil øke enda mer. Det vil bli flere barn som Mikal i årene framover. 

På den ene siden er skildringen av Mikal, Tonya og Jason helt spesifikk, og vi kommer nært innpå dem i deres hverdagsliv. På den andre siden er de eksempler som illustrerer en tematikk som ikke bare gjelder for USA, men som langt på vei er universell og gjelder over hele verden. Denne spenningen i Flophouse America mellom å skildre Mikal som et eksempel og samtidig gjøre skildringen av ham så detaljert og virkelighetsnær som mulig skaper en uavklart uro på selve stilplanet i Strømdahls film.

Som observasjonell dokumentar har Flophouse America til felles med mange klassiske amerikanske observasjonelle dokumentarer en såkalt «krisestruktur». Dette var noe filmforskeren Stephen Mamber diskuterte i sin klassiske studie Cinema Verite in America: Studies in Uncontrolled Cinema. I hans bok fra midten av 1970-tallet ble dette en kritikk av selve idéen om at dokumentar kan være «ukontrollert». De observasjonelle dokumentaristene valgte ikke minst, mente Mamber, både bevisst og ubevisst filmtemaer som hadde i seg samme dramaturgiske grunnform som hvilken som helst fiksjonsfilm. Ordet «ukontrollert» er demed høyst problematisk, mente Mamber.

«Krisestrukturen» i Flophouse America er noe annerledes, og ikke noe som filmskaperen kunne ha forutsett eller ønsket, men sier noe om hvor tett regissøren ligger til den klassiske observasjonelle formen. I løpet av filmens andre del øker temperaturen på hotellrommet. Mikal blir mer og mer oppgitt og fortvilet. Det synes å bygge seg opp mot en krise. Så får gnissingene i familien en tragisk vending når Mikal finner moren død i badet. Hun har druknet i badekaret. Dette blir en viktig del av måten filmen er strukturert på, og gir også regissøren en mulighet til å lage en mer håpefull avslutning. Krisen avløses av et nytt håp i filmens aller siste del.

Flophouse America ligger dermed på flere måter nære den klassiske observasjonelle formen, som både har klare styrker og svakheter, åpenbare fordeler og ulemper. Som en slags sosialreportasje er selve den sosiale dimensjonen uvanlig sterkt nedtonet, til fordel for en skildring av et eksistensielt nullpunkt. Selv om Strømdahls film er en knyttneve i dokumentarfilmform, og er uvanlig sterk i sin skildring av Mikals familieliv og livsverden, er det en film som nok vil få mange til å stille ulike spørsmål. Ikke minst om etikk og stilvalg.

Etiske spørsmål og utfordringer

Hva skjer når filmskaperen har som ideal å sitte stille i et hjørne av et hotellrom nærmest som en flue på veggen når krangelen i en lutfattig og sårbar familie der foreldrene har store alkoholproblemer bølger fram og tilbake? Hvilke etiske utfordringer har filmskaperen når man skildrer utsatte mennesker og spesielt barn? Noen dokumentarer ville ha inkorporert svar på slike spørsmål i selve filmen, noe som kanskje kan gi en mer sammensatt filmopplevelse, men Flophouse America i seg selv gir ingen svar på slike viktige spørsmål.

I flere intervjuer som man lett finner på nettet har Monica Strømdahl selv svart på noen spørsmål av denne typen. Hun har pekt på behovet for tillit for å kunne gjennomføre et slikt prosjekt. Ikke minst må Mikal og hans foreldre ha tillit til at fotografen ikke vil utnytte muligheten til å lage en film som ikke har respekt, til tross for den rå nærheten og den umiddelbare intimiteten. 

Mikal ville bli sett, har Strømdahl uttalt, og det samme gjaldt foreldrene hans. De ønsket å bli sett og forstått, og følte at de tross alt hadde lyktes i å gi Mikal en bedre oppvekst enn den de selv hadde. De hadde også overtaket under filmingen, og regissøren viste scener for Mikal og Jason som hun selv mener gjorde det mulig for dem å finne en ny nærhet. 

Likevel er det åpenbart at mange av scenene er etisk vanskelige, spesielt scener mellom Mikal og moren når Tonya er overstadig beruset og ikke har noen selvkontroll. Derfor var det avgjørende at Mikal godkjente filmen. Fordi han var mindreårig ventet Strømdahl flere år etter at filmingen var ferdig slik at Mikal ikke lenger var mindreårig og kunne gi tillatelse til at filmen kunne vises. Regissøren hjalp familien på flere måter, og var heller ikke fraværende etter filmingen. Tilstedeværelsen var en måte familien kunne bli sett og forstått på, et speil for å se seg selv og kanskje bidra til endring.

Monica Strømdahl har også pekt på at hovedansvaret til en dokumentarist til syvende og sist er å vise fram problemer i samfunnet, slik at de kan belyses, diskuteres og forbedres. Med speilet som metafor har hun løftet fram hvordan en film som Flophouse America er et første steg mot å anerkjenne problemene. Det er ikke tilfeldig at tittelen nærmest framstiller USA som et eneste stort flophouse, og selv om vi lever tett på Mikal i en drøy time, og ser ham og familien i noen av deres mest sårbare øyeblikk, er de bare noen få av mange fattige. Etter den innledende statistikken i filmen slår da også den mer voksne Mikal fast at han er en av mange.

Mange vil nok likevel stille noen spørsmål om etiske gråsoner i forbindelse med Monica Strømdahls film. Det er en ærlig og åpenhjertig film, som fanger inn både smerte og ømhet, fortvilelse og øyeblikk av forsoning. Men kanskje noen av disse etiske spørsmålene som jeg er sikker på at mange som ser filmen vil stille kunne ha blitt forberedt og diskutert i selve filmen også. Man kan lage en slik rå og direkte skildring og likevel løfte fram problemstillinger omkring både de sosiale aspektene av situasjonen og selve filmingen uten at det tar kraften fra selve virkeligheten.

Drømmens bakside

Flophouse America er en film som det er vanskelig ikke å bli berørt av. På mange måter gjør den observasjonelle stilen at filmen kan oppleves som en utvidet reportasje, men Strømdahls film er noe mer enn en lang sosialreportasje. Det er en film som ønsker å speile en del av virkeligheten de fleste lukker øynene for, og vil avkle virkeligheten alle falske slør. Bare ved å vise fram den rå og umiddelbare siden ved livet i USA kan man håpe at noe kan bli gjort som gjør livet bedre for millioner av mennesker.

Samtidig er det et tankekors at filmen vegrer seg for å forklare eller gi sammenhenger. Til syvende og sist kan vi ikke si at vi virkelig blir kjent med Mikal. De andre sosiale sammenhengene som definerer hvem Mikal, Tonya og Jason er, alt det som finnes utenfor hotellrommet, forblir antydninger eller unngås. Fraværet av årsaksforklaringer svekker filmen som helhet og gjør den av og til for nærsynt.

Flophouse America har allerede blitt vist på flere festivaler i Europa og den har vakt berettiget oppsikt. Kanskje har filmen fått så stor oppmerksomhet fordi den gir oss et så sterkt og usminket møte med Mikal og hans foreldre, kanskje er timingen ekstra god i og med at sosiale støttesystemer bygges ned i enda større grad enn før i USA akkurat nå, og kanskje ligger noe av grunnen til at filmen har så sterk virkning at den både er nøktern og samtidig følsom. Det livet Mikal opplever, og som vi ser skildret i filmen, er ikke uten øyeblikk av ømhet og omsorg. Spesielt forholdet mellom Mikal og hans far bedres i løpet av filmen, i takt med at Jason får kontroll over sitt eget rusmisbruk. Tonyas død blir en vekker, som fører til at vi ser konturene av et bedre liv for dem begge.

Som i hovedsak en observasjonell dokumentar åpner filmen opp for ulike etiske og estetiske spørsmål, men som tilstandsrapport fra baksiden av den amerikanske drømmen er filmen effektiv og rørende. Mikals barneblikk rommer både fortvilelse og trassig motstand, sårbarhet og overlevelsesvilje, og utfordrer oss som ser til å bidra til at verden blir bedre. Det gjør Flophouse America også, på sin måte, og er en film gjør vondt på en god måte. Det er både et sterkt vitnesbyrd og en sint anklage i filmform.

Dette er artikkel nummer 128 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.