Flophouse America er en observerende dokumentarfilm om hverdagen til familien til tolvåringen Mikal, som er tvunget til å bo på et mildest talt armodslig hotellrom – permanent. Monica Strømdahl, som har bakgrunn som fotograf, følger konflikter, gleder, rusavhengighet og svært få muligheter for privatliv og en anstendig fremtid, alt fra flue på veggen-perspektiv. Da vi snakket med henne var det en uke innen filmen fikk verdenspremiere under CPH: DOX, og regissøren var i gang med lanseringsarbeidet.

 – Vi samarbeider med relevante organisasjoner. Dette er en film om oppvekstsvilkår og rus i familien og det gjelder å finne måter å bruke filmen på som kan løfte barn som Mikal. Hvis det fungerer i Norge, kan vi kopiere den til andre land. Tematikken er universell. Det er et langsomt arbeide. 

Det billigste hotellet i New York

Flophouse America er beskrevet som «virkelighetens Florida Project» og hjemmesidene til CPH: DOX beskriver hvordan Strømdahl «fanger familiens smerte og skjøre håp med formidabel presisjon». Senere skal filmen vises på festivaler i Belgia, Nederland og Sveits (Dette intervjuet ble gjort i 2025. Siden har filmen deltatt på en lang rekke festivaler og fikk bl.a dokumentarprisen under BIFF i høst).

Den første spiren til dokumentaren ble sådd for tjue år siden: Tilfeldigheter ville ha det til at Strømdahl sjekket inn på det billigste hotellet i New York i 2005. 

 – Jeg var student og hadde lyst til å være i byen gjennom en lengre periode. For å få råd til det, måtte jeg finne et rimelig sted å bo. Jeg fant ut at det bodde mennesker der som ikke kom seg inn på det tradisjonelle boligmarkedet. At de hadde hatt tilhold i bitte små rom uten vinduer i flere år. Det var et nytt konsept for meg da, og etter hvert begynte jeg å ta bilder av folkene der og lytte til historiene de fortalte. Vi ble kjent – og jeg kom tilbake til det samme hotellet hvert år. Gjorde internships for andre fotografer og bodde der gjerne flere måneder av gangen. Jeg tenkte aldri på det som et «prosjekt», ikke før hotellet ble stengt i 2013 på grunn av gentrifisering i området. 

Da ble bygningen solgt, og de som hadde hatt den som hjem ble tvunget ut mot sin vilje. 

 – Utflyttingsprosessen var veldig lang og smertefull for de involverte. Jeg ble nysgjerrig på denne boligpolitikken – på lover, regler og system: En gruppe er helt oversett av samfunnet. Jeg syntes det var brutalt, og jeg ville gi en stemme til folk som bodde på denne måten. Jeg skjønte tidlig at hotellet i New York ikke var unikt. Konseptet med å bo i lang tid på de rimeligste hotellene og motellene er noe som foregår i alle store byer, i alle stater. 

Samle historier

Dermed begynte Strømdahl å tenke på dokumentasjonen av menneskene i slike boforhold som et prosjekt. I 2016 tok hun derfor kontakt med Fri Film og produsent Beathe Hofseth. 

– Jeg hadde en ide om å lage film uten helt å vite hvordan man gjorde det. Jeg skjønte at jeg kunne trenge hjelp. I det første møtet sa jeg til Beathe at jeg skulle reise til USA, lage en film, klippe den og ha den ferdig til visning på ti uker. Det var sånn jeg tenkte. Det fine med Beathe var at hun sa: «Du kan gjøre det sånn. Eller: Du kan gjøre det på en litt annen måte. Vi kan for eksempel søke om støtte». Det var mye som var nytt. 

Strømdahl reiste til USA så ofte hun kunne for å samle historier og fotografere. 

 – Metoden min var at jeg dro til en stat, spurte meg frem til det billigste hotellet eller sjekket Tripadvisor etter de verste kommentarene. Denne boformen er veldig sett ned på. 

Les også Gunnar Iversens dypdykk i filmen: Den amerikanske drømmens bakside

Skoleflink og streetsmart

På en av disse reisene – i 2017- møtte hun Mikal, hovedpersonen i Flophouse America.  

– Da var han elleve år. Jeg har møtt mange barn som bor fast på hotell i USA, men han var den første jeg traff som var født inn i denne situasjonen. Jeg så at historien hans ikke var en konsekvens av fattigdommen i familien, men av et system som tillater barn å vokse opp uten stabilitet. 

 – Jeg kunne sette mine egne begrensninger og tanken var å bli på hvert hotell helt til jeg møtte noen som ville dele historiene sine med meg. Og at jeg ikke skulle reise derfra før jeg hadde et fotografi som jeg synes var godt nok til å kunne kjempe om å være med i en imaginær ide om en fremtidig bok jeg hadde. Jeg ville ikke dra videre før jeg hadde det. Vi hadde bygget tillit og tid og ble kjent sakte. Jeg var der i tre uker før jeg tok det første portrettet av Mikal. Så reiste jeg videre, men jeg glemte han aldri. Bildet jeg to av ham har endt opp med å bli plakaten til filmen. Det er et viktig bilde for meg. 

Regissøren så på Mikal som et løvetannbarn. 

– Han var en både skoleflink og streetsmart type med masse ressurser og styrker. Jeg tenkte at hvis det er noen som kommer til å greie seg, er det ham. 

Makten i rommet

2017 var også året det var premiere på The Florida Project – Sean Bakers spillefilm om barn som vokser opp i nedslitte hoteller, nesten bokstavelig talt i skyggen av Disneyland og andre fornøyelsesparker i Florida. 

 – Jeg ble kjempeglad da den kom. Og inspirert. Den var en bekreftelse på noe jeg selv hadde følt i mange år – at denne tematikken var viktig. 

Året etter dro Strømdahl tilbake og begynte å filme Mikal, moren og faren. 

– Jeg spurte dem om de ville lage en film med meg. Det var viktig at de forsto hva det ville innebære å være med på film og at de var komfortable med prosessen. Vi ble enige om at de kunne be meg stoppe filmingen underveis. Vi snakket mye om kontroll og makt, det var viktig for meg at det ikke var jeg som hadde makten i rommet. De skulle kunne trekke seg underveis. 

Filmskaperen og familien måtte også avklare praktikaliteter. 

 – Jeg skulle prøve å ikke ta så mye plass i hjemmet deres. Det var utfordrende, for det var jo et ganske lite rom. Det ble en tilvenningsprosess: De skulle ikke henvende seg til meg på noe vis. Dette skulle bli en observerende film. Det var jeg helt sikker på, det faller seg naturlig og det er slik metoden min er. At jeg er med på det som skjer i stedet for å ta regi. 

Nær dialog 

Strømdahl hadde aldri laget film før, og tanken var å behandle de levende bildene som om de var fotografier. Å portrettere mennesker i en sårbar situasjon krever spesielle hensyn. 

Mikal og foreldrene fremstår som verbale og reflekterte mennesker. Som har havnet i en helt forferdelig situasjon. 

 – Vi snakket sammen om hvordan de ønsket å bli fremstilt. At det var de som skulle legge begrensningene på hva som var komfortabelt og ikke. Det var også en tilvenningsprosess og en pågående samtale. De fikk se materiale flere ganger underveis i etterarbeidet – vi har sett filmen sammen og jeg har fått verdifulle tilbakemeldinger. 

– Det måtte også avklares at dette ikke var en betalt jobb, men en dokumentar. At dette ikke var noe som kom til å endre livssituasjonen deres materielt. Men at de ved å være med i filmen ville kunne bidra til å skape en større samtale. 

Hva slags ansvar kjente du at du hadde i arbeidet med filmen? 

– Å være i nær dialog med familien, i alle deler av prosessen. Å få med det som var viktig for dem. Jeg kjente et ansvar for å foredle historien deres med omsorg. Jeg følte omsorg og brydde meg veldig om denne familien og gjør det fremdeles. 

– Nå handler det om å sammen kunne bruke filmen til å gjøre godt for andre. Det gir verdi – både til familien og meg. 

Hele og komplekse mennesker

Hvordan var samtalene med produsentene i Fri Film underveis? 

 – Det var mange refleksjoner om det etiske. Rundt Mikal. Og om tekniske ting: Hvor er det best at myggene sitter og hva slags frekvenser skal de ha? Hvordan gjør vi det med batteriene som kreves? Jeg fikk hjelp til mye. Det viktigste var følelsen av at jeg ikke var overlatt til meg selv, selv om jeg var alene på opptak. Vi snakket mye om balansen mellom det kunstneriske og det etiske. Og så var det debrifinger underveis, jeg ringte hjem og fortalte om hva familien og jeg opplevde. 

Situasjonene i filmen gjør veldig inntrykk – de skildrer en fortvilet situasjon. Hvordan var det å gå gjennom det innspilte materialet i etterarbeidet? 

– Det var en vanskelig og lang prosess, det også. Jeg ville lage en ærlig film. Men det var også en selvfølge å lage en fortelling hovedpersonene kjente seg igjen i.  Nå er det jo sånn at jeg skulle lage en film de skulle leve med, kanskje resten av livet. Det måtte være en balanse mellom det tøffe og at de skulle leve med den i ettertid. En balanse som gjør at de fremstår som hele og komplekse mennesker. Det er jo så mye varme og omsorg og kjærlighet i familien – det var viktig for meg å få frem. 

Som tittelen antyder, problematiserer Flophouse America boligsystemet i USA. Men utfordringene i filmen finnes også i Norge, understreker Strømdahl. 

– Her finnes det også barn som lever under omsorgssvikt. Det påvirker oppveksten og fremtiden – deres deltagelse i samfunnet som voksne. Filmen sier mye om det manglende sikkerhetsnettet i USA. Vi skal være veldig glade for at vi har et slikt nett i Norge. Men vi må passe på det, ta vare på det og foredle det. Velferdssystemet er ikke perfekt her heller. Vi vet at barn faller gjennom ordninger. Vi vet at barn ikke får den hjelpen de skal ha, eller at det tar for lang tid å få den. Vi vet også at det vokser opp barn i ustabile forhold, uten økonomisk sikkerhet. Rammen i historien er USA. Men familiedynamikken i filmen er universell. 

Les også Gunnar Iversens dypdykk i filmen: Den amerikanske drømmens bakside